Fra gamle strømper til nye sokker

Om få dager kommer min nye bok "Sokker fra hele Norge" i handelen. Den har mye til felles med min forrige bok.

Igjen er vi på reise gjennom Norges land, men denne gang skal vi bli varme på bena. Her finner du spennende historier om opphavet til de forskjellige sokkene, arkivbilder fra museer rundt omkring i landet, og 41 oppskrifter på sokker til hele familien.

Hallingdalsokker. Foto: Guri Pfeiffer.

Hallingdalsokker. Foto: Guri Pfeiffer.

Jeg er mer enn alminnelig opptatt av gamle tekstiler. De kan være gulnet av elde, hullete og slitt, kanskje også litt møllspist – likevel blir jeg fascinert. Bak hvert eneste plagg ligger timevis med arbeid. Før man kunne begynne å strikke måtte ulla kardes og spinnes til tråd. Kanskje skulle den også farges. En øvet spinnerske bruker ca. en time på å spinne 100 gram garn. Rensing og vasking av ulla tar enda lengre tid.

Lange blondestrømper.

Lange blondestrømper.

Vinterstid var det lite lys inne. Kanskje hadde de bare lyset fra peisen å se i, eventuelt et lite talglys å hjelpe seg med. Hanna Winsnes anbefaler i 1868 tjenestepikene å strikke hvis de ikke har lys til arbeidet: ”Når du sitter oppe og venter dit Herskab, da vil jeg raade dig til at arbeide for dig selv heller end at sitte ørkesløs, eller ogsaa at læse i en god Bog. … Formodentlig negtes du ikke Lys ved saadanne Anledninger, allerhelst naar du bede derom, og skulde du end negtes Lys, saa kan du dog Strikke.”

Rosestrømper fra Asker. Foto: Guri Pfeiffer.

Rosestrømper fra Asker. Foto: Guri Pfeiffer.

Likevel ble det skapt utrolig vakre tekstiler – både sårt trengte hverdagsklær og vakkert dekorerte klær til fint. Plaggene man laget til konfirmasjon og bryllup ble siden brukt ved høytidelige anledninger, kanskje også når man skulle i kirken på søndager. Ble fintøyet slitt, gikk det over til å bli hverdagstøy. Og når det ikke lenger gikk an å stoppe og lappe, ble fillerestene levert til ullvarefabrikkene som dukket opp på slutten av 1800-tallet. Kanskje fikk man noen øre, eventuelt nytt garn av sjoddy i retur. Derfor er det få gamle tekstiler som er bevart.

Oslosokker.

Oslosokker.

I denne boken har jeg prøvd å lete frem noen av de strømpene fra fordums tid som fortsatt finnes – både i museenes samlinger og i privat eie. Og jeg har funnet en rekke godt gjemte skatter. Ved å lage denne boken håper jeg å kunne formidle noe av den tekstilkunnskapen våre formødre og enkelte forfedre satt inne med. Dette er kulturhistorie og kvinnehistorie fra vårt eget land – kunnskap jeg mener er viktig i en globalisert tid.

Trøndersokker. Foto: Guri Pfeiffer.

Trøndersokker. Foto: Guri Pfeiffer.

Enkelte distrikter har hatt sterke, særegne tradisjoner. I arbeidet med denne boken har jeg blant annet blitt bevisst hvor dyktig de var særlig i Telemark og Agder til å strikke strømper i fletteteknikk. Garnet er så tynt, og teknikkene så avansert, at det er vanskelig å gjøre det etter i dag. Andre steder har man laget strømper med de fineste stripekomposisjoner eller åttebladsroser. I Numedal har såkalt byggkornbinding vært mye brukt – en morsom teknikk som nesten er glemt. Jeg har bevisst jobbet meg gjennom alle landets fylker. Noen steder har det vært så mye spennende at det har vært vanskelig å velge. Andre steder har tilfanget vært mindre.

Flettestrømper fra Tinn. Foto: Guri Pfeiffer.

Flettestrømper fra Tinn. Foto: Guri Pfeiffer.

Du finner flest damesokker, men også par til barn og herrer i denne boken. Noen av strømpene er raske å strikke, andre krever tid og tålmodighet. Mitt mål har ikke vært å kopiere tekstilene 100 prosent, selv om de fleste strømpene er inspirert av gammelt materiale. For meg er det viktigere å ta vare på mønstringer og detaljer, og gjøre fortidens strømper til anvendelige plagg også i dag.

Det går fort til jul! I en kort periode fremover vil det være mulig å bestille min nye bok SOKKER FRA HELE NORGE med en personlig hilsen fra meg. Send din bestilling til liv.gronback@cappelendamm.no – og husk å angi hvilket navn jeg skal skrive en hilsen til. Boken koster kr 379 i butikken, men du får den for kr 331 som er maksimal rabatt, og den sendes gratis hjem til deg uansett hvor i landet du bor. Skal vi rekke å sende deg boken før jul, må du sende din bestilling senest 10. desember.

Og har du lyst til å ta en titt, kan du se noen sider her: http://bit.ly/2iYLZ5Y

Forside lav.jpg

Eid sjal - slik ble det til

Noen ganger tar det svært lang tid fra en idé unnfanges og til en strikkeoppskrift kan publiseres. Dette sjalet begynte jeg på allerede sommeren 2015.

Eid sjal

Eid sjal

Det begynte med et besøk hos Telespinn i Flatdal. De hadde så mye lekkert garn jeg tenkte egnet seg til sjal, og flere bunter ble selvfølgelig med hjem. Jeg gjorde noen spede forsøk, strikket noen prøvelapper, men det ble ikke slik jeg hadde tenkt. Det deilige mohairgarnet ble i steden brukt i et par votter. (De heter Kjærlighetsvotter, og du finner gratis mønster i min gruppe Hjertebank på Facebook.)

Vel hjemme etter en lengre reise, begynte jeg å lete etter et hullmønster som tiltalte meg. Pinterest er en viktig inspirasjonskilde når man er på jakt etter noe særpreget. Også bøker ble saumfart. Jeg lette og lette, men fant egentlig ikke noe som jeg hadde lyst til å jobbe videre med. Jeg hadde nemlig et ønske om at sjalet skulle bli like fint på begge sider. Og så ville jeg at det skulle være gjennombrutt.

Helt plutselig og tilfeldig kom jeg over et bilde med et mønster som bølget ut og inn. Noe sånt ville jeg lage, tenkte jeg, og begynte å eksperimentere. Garnet "stjal" jeg fra en ufo jeg hadde liggende; en herlig blanding av silke og alpakka. Det ble noen prøvelapper før jeg ble fornøyd, og etter noen små justeringer var jeg i gang. Det var i begynnelsen av september.

IMG_4599.jpg

Når man har kommet inn i rytmen, og skjønner hvordan mønsteret er bygget opp, går det egentlig ganske greit å strikke det. Det er tilnærmet likt, enten man strikker på retten eller vrangen. Men det tar litt tid med et så stort arbeid.

Jeg strikker hver eneste dag på toget, til og fra jobb, og sjalet var fast følge. Heldigvis tok det ikke så stor plass i vesken. Medio september var jeg en tur i Milano. Strikketøyet var selvfølgelig med. Og da hele familien møttes i Stavanger i begynnelsen av oktober, var det også med. Jeg puttet det like godt i sekken da vi dro på tur til Preikestolen.

Preikestolen, Lysefjorden - med strikketøy. At jeg klarte å tråkke over og skade foten, sees ikke.

Preikestolen, Lysefjorden - med strikketøy. At jeg klarte å tråkke over og skade foten, sees ikke.

Når sjalet ble helt ferdig, husker jeg ikke. Jeg husker bare at jeg ville at det skulle være ekstra langt. Og jeg tror jeg brukte det første gang på et julebord i slutten av november.

Oppskriften ble fullført nå i august 2017. Har lenge tenkt jeg burde gjøre det. Det er imidlertid alltid så mange andre ting som venter på å bli gjort...

Men så en dag stod naboens åker gyllengul og nydelig. Den ville jeg bruke som bakgrunn, tenkte jeg plutselig. En tidlig morgen, på vei til jobb, fikk min mann jobben som fotograf. Bildene ble knipset med mobilen i løpet av fem minutter. Jeg skulle jo rekke toget. Og når jeg først hadde tatt bilder - ja da kunne jeg jo like godt gjøre ferdig oppskriften også.

Oppskriften finner du på Ravelry >>  Den koster 50 kr + mva, altså 62,50 kr.

Vil du se hva slags strikkeprosjekter jeg holder på med nå, kan du følge meg på instagram: @ninagranlundsather

FullSizeRender-10 lav.jpg

Votter og sokker en dronning verdig

I boken Votter. Strikkemønstre fra hele Norge, finner du oppskrift på rosevotter fra Oslo. De er laget etter et gammel vottepar i Norsk Folkemuseums eie. For å få frem det detaljrike mønsteret, har jeg brukt særdeles tynt garn og pinner nr. 1,5.

Oslo-vott.jpg

Mange kvier seg for å strikke med så tynne pinner. Jeg har derfor laget et vottepar med den samme dekorative blomsten som er litt lettere å strikke. Vottene har jeg kalt Dronningvotter, og mønsteret ligger på Ravelry.

Her er det brukt Eco Wool Baby fra Dale, oker og mørk grå.

160805 091-BE.jpg

Inspirert av disse vottene, har jeg nå også designet et par sokker som selvfølgelig har fått navnet Dronningsokker. (Min datter heter Regine, og det betyr nettopp dronning - derfor det kongelige navnet.)

Også dette mønsteret ligger på Ravelry.

Sokkene er strikket i Mini Sterk fra Du store alpakka:
Turkis: 50 g
Marine: 50 g
Lys blå: 50 g

På damestørrelsen er det brukt pinner nr. 2,5, og strikkefastheten er 32 masker på 10 cm.

Påskesokkmysteriet

Denne påsken inviterte jeg til Påskesokkmysteriet - en strikkeoppskrift i syv deler. Det skal innrømmes at det er litt jobb å invitere til en samstrikk. Alle er ikke like drevne på data, så mange plundret med å finne filene jeg la ut; den første palmesøndag, den siste påskeaften. Men du verden så morsomt det ble. Etter hvert som mønsterelementene ble lagt ut, begynte deltagerne å legge ut flotte bilder av det de strikket.

Har du lyst til å se alle de flotte utgavene? Noen har brukt to farger, andre har fulgt oppskriften med hele syv. Flere fikk brukt opp en del restegarn. Alle bildene ligger i min gruppe på Facebook: Hjertebank Nina Granlund Sæther. Der finner du også alle mønsterdelene hvis du har lyst til å strikke disse sokkene selv. De ligger samlet under festet innlegg øverst, eller hver for seg under filer, nummerert fra 1 til 7. (Har du mobil eller nettbrett, må du gå inn på Info først. Det er også lurt å åpne via nettleser - ikke appen. Se info under festet innlegg.)

Slik ble de ferdige sokkene.

Slik ble de ferdige sokkene.

Slik strikker du sikksakkmasker

Noe av det som er så spennende ved å lete frem gamle strikkeplagg, er at jeg stadig oppdager nye mønstringer eller nye teknikker. Særlig teknikkene synes jeg det er fascinerende å studere.

Votter fra Sunnfjord museum, Sogn og Fjordane.

Votter fra Sunnfjord museum, Sogn og Fjordane.

Et av votteparene jeg fant da jeg samlet inn materiale til boken "Votter. Strikkemønstre fra hele Norge", var dette morsomme, rare paret her. Det tilhører samlingen på Sunnfjord museum i Førde. Disse vottene og et par til - samt en uferdig vott - kommer sannsynligvis fra Jølster.

Vottene er svært annerledes enn de som vanligvis strikkes i Norge, og jeg brukte litt tid på å finne ut hvordan de var laget. Det er en kombinasjon av rette masker, vrange masker og noe jeg har kalt sikksakkmasker. Maskene bytter plass, de krysser hverandre ikke slik som i vanlige fletter. Vottene er strikket frem og tilbake, men sikksakkmaskene kan også strikkes rundt.

Oppskrift på vottene finner du i boken min, og der har jeg valgt å bruke grønt garn. De ser litt store ut på den lille jenta, men det er fordi det er en damevott. Siden den blir veldig elastisk, sitter den godt på hånden.

Fra boken "Votter. Strikkemønstre fra hele Norge" av Nina Granlund Sæther. Foto: Guri Pfeiffer.

Fra boken "Votter. Strikkemønstre fra hele Norge" av Nina Granlund Sæther. Foto: Guri Pfeiffer.

Rett før jul fikk jeg besøk av jentene bak To pinner, Thea Leivestad og Mette Hjerpseth. To pinner er en YouTube-kanal med egenprodusert innhold om strikking og strikkerelaterte ting. Hver tirsdag kommer en ny film - og i filmen fra 3. januar viser jeg hvordan du strikker disse maskene og forteller en del om vottene jeg har rekonstruert og designet.

FullSizeRender-2-kopi.jpg

Her har jeg strikket sikksakkmasker og vrange masker. Du må altså legge opp et antall masker som er delelig med tre. De to første strikkes i sikk og sakk, og den tredje strikkes vrangt. Teknikken kan for eksempel brukes som erstatning for vanlig vrangbord. Nedenfor finner du hele videoen hvor du altså kan se hvordan dette gjøres.

Norsk eller utenlandsk ull? Ja takk, begge deler

Vi nordmenn forfekter at norske jordbær er aller best. Kanskje er de det, men lar vi være å spise oliven fra Hellas, kiwi fra New Zealand eller avocado fra Peru av den grunn? Vi er heldige som kan nyte frukt, bær og grønnsaker fra hele verden selv om også plommer fra Hardanger og epler fra Sogn smaker nydelig. Slik er det også med ull. Selv om enkelte av oss synes det er fint om vi kan utnytte den norske ulla bedre, betyr ikke det at vi velger bort deilig, myk merinoull fra sydligere breddegrader eller alpakkafibre fra Andes.

Sauer på beite i Lofoten.

Sauer på beite i Lofoten.

Det handler ikke om å velge norsk eller utenlandsk. Det handler om å velge riktig fiber til riktig formål.

Siden jeg jobber mye med tradisjonstekstiler og med rekonstruksjon av gamle strikkeplagg, synes jeg det er bra at det finnes mye å velge mellom. Til enkelte plagg vil jeg ha tynt og fast garn, for eksempel Gammelserien fra Rauma eller noe fra Selbu spinneri. Andre ganger er jeg på jakt etter noe som er løsere spunnet, for eksempel det nye og delikate Sølje fra Hillesvåg eller noe som kan strikkes med litt tykkere pinner. At mange synes den norske ulla klør, har jeg stor forståelse for. Derfor bruker jeg også mykere ull og diverse ull- og alpakkablandinger i mine design. Sterk fra Du store alpakka og  Eco wool fra Dale er også blant favorittene.

Poncho i prima norsk spælsauull - og votter i Eco wool fra Dale - et importert ullgarn fra House of Yarn.

Jeg kjøper gjerne ull fra små produsenter. Garnet til ponchoen ovenfor kjøpte jeg av Annemor Sundbø. Det er spælsauull fra sauene hennes på Bragdøya, og garnet er spunnet etter alle kunstens regler hos Hoelfeldt-Lund i Grimstad.  Den er deilig og varm, og tåler godt litt regn.

Gammalnorsk spælsau med kort hale. Denne rasen var nesten utryddet for få år siden.

Gammalnorsk spælsau med kort hale. Denne rasen var nesten utryddet for få år siden.

Spælsauen har både lange glansfulle dekkhår og myk bunnull. Dekkhårene egner seg dårlig mot huden, men siden jeg ikke er særlig sensibel bruker jeg det gjerne i et ytterplagg som her. Ellers er det utmerket både til sokker, møbelstoffer og på gulvet. For det er utrolig slitesterkt.

Nærmest huden - ja da vil jeg ha noe mykt. I dette settet har jeg kombinert rød babyull fra en av de norske produsentene, og et rosa garn jeg kom over i New York. Malabrigo Yarn and Wool holder til i Uruguay, men garnet farges for hånd i Peru. Det er laget av den deiligste merinoull.

stipelue

Lue og votter i myk merinoull.

Det er altså ikke snakk om enten eller, men både og.

Unngå møll i garnet

Klesmøllen kan gjøre stor skade på klær av ull, men også garn er utsatt. Tidligere ble alt norsk garn møllbehandlet, men strengere regler har ført til at tekstilindustrien har måttet redusere bruken av miljøgifter. Både naftalen (møllkuler) og diklorbenzen er helseskadelig. Men det finnes heldigvis råd.

MalsenogMorgarn-be.jpg

Det er larvene fra klesmøllen som kan gjøre stor skade. Møllen legger egg, og når larvene utvikles spiser de keratinet som finnes i fibrene.

Klesmøllen finnes innendørs over hele landet, og det er mye som tyder på at den er blitt et problem igjen. I jobbsammenheng har jeg skrevet en artikkel om at møllplagen er tilbake, og at både herredresser og bunader er blitt angrepet. Fryktelig ergelig, spør du meg!

Jeg glemmer aldri svermen av møll som tøt ut da vi åpnet en papirsekk med ullgarn da jeg gikk på husflidsskole tidlig på 80-tallet. Skolen hadde kjøpt inn kilovis med gresk, ubehandlet og håndspunnet garn som var veldig populært da. I sekkene hadde møllen virkelig kost seg. Hvert eneste nøste var ødelagt, og ikke en tråd var mer enn 10 cm lang. Vi måtte fyre opp et stort bål ute i hagen og brenne alt sammen.

Selv oppbevarer jeg det meste av garnet mitt i lukkede plastbokser fra Clas Ohlson. Men jeg har også gått til innkjøp av kuler i cedertre. De legger jeg både blant garnet, men også innimellom de hjemmestrikkede tekstilskattene mine. Jeg synes kulene dufter godt, men møllen liker ikke den særpregete lukten.

møll

Kulene får du blant annet kjøpt fra Bunadmagasinet som skriver "Sedertre lukter friskt og godt for mennesker, men er sterkt appetittnedsettende for møllarver."

Alternativt kan du bruke poser med tørket lavendel, reinfann eller pors til å skremme møllen fra å legge egg i dine garnskatter.

Strikketips: Unngå irriterende fargefeil

Har du noen gang fått irriterende feil i strikkeplagget ditt selv om du har strikket riktig? Selv om du følger mønsteret til punkt og prikke, ser du at noe har blitt galt - uten at du helt kan sette fingeren på hva som skjer og hvorfor.

Se nøye på puten nedenfor. Den strikket jeg for noen år siden (mønsteret finner du i boken Putefest). Over bokstavene Oslo ser du tydelig at det blir en rar stripe, at noe ikke stemmer.

Ser du fargefeilen over bokstavene?

Ser du fargefeilen over bokstavene?

Det som skjer, er at mønsteret forandrer seg hvis man er uheldig og krysser trådene på baksiden av arbeidet.

Når man strikker mønster med to farger, vil den ene tråden være dominant. Jeg pleier å holde begge trådene over venstre pekefinger. Her har jeg hatt den lilla tråden til venstre og den grå tråden til høyre på fingeren. Men så plutselig har trådene byttet plass uten at jeg har oppdaget det. Da puten var ferdig, ble det veldig synlig.

Feilen skyldes at den lilla og den grå tråden har byttet plass på fingeren.

Feilen skyldes at den lilla og den grå tråden har byttet plass på fingeren.

Som du ser av bildet er det altså ikke strikket feil. Annenhver maske er strikket med lilla og med grått, men nederst er den lilla tråden dominant. Og når de bytter plass på fingeren, er det plutselig den grå som blir dominant.

Så mitt strikketips er å passe nøye på så mønstertrådene på baksiden ikke bytter plass. Her ser du baksiden av en kofte jeg jobber med nå. Unngår du at trådene krysser seg, unngår du også irriterende fargefeil. Det er altså noe i det gamle ordet om at arbeidet skal være like pent på vrangen som på retten.

Unngå at trådene på baksiden av arbeidet bytter plass.

Unngå at trådene på baksiden av arbeidet bytter plass.

Vil du ha flere strikketips? Følg med på min Facebookside Hjertebank Nina Granlund Sæther.

Kongens nei - prinsens genser

Det er bare dager igjen til storfilmen "Kongens nei" har premiere. Den gleder jeg meg til å se! Allerede i 2013 skrev jeg en artikkel for ukebladet Familien om den dramatiske flukten - og jeg rekonstruerte genseren som lille prins Harald, dagens konge, hadde på seg.

Magnus Ketilsson Dobbe (6), spiller prins Harald. Sofie Falkgård spiller prinsesse Ragnhild og Ingrid Ross Raftemo er prinsesse Astrid i filmen. Foto: Agnete Brun/ Paradox film.

Magnus Ketilsson Dobbe (6), spiller prins Harald. Sofie Falkgård spiller prinsesse Ragnhild og Ingrid Ross Raftemo er prinsesse Astrid i filmen. Foto: Agnete Brun/ Paradox film.

Ekstra morsomt er det at kostymedesigner Karen Fabritius Gram har brukt min genser som utgangspunkt i filmen. Hun fikk låne modellen jeg hadde strikket, men den var dessverre for liten for Magnus Ketilsson Dobbe som spiller prinsen - så hun måtte strikke en ny. Men det er altså min oppskrift som er brukt. Oppskriften finner du her >>

Lilleprinsens genser og passet hans. Foto: Kjartan Hauglid / Det kongelige hoff.

Lilleprinsens genser og passet hans. Foto: Kjartan Hauglid / Det kongelige hoff.

Av svart-hvitt-bildene fra 1940 er det vanskelig å skjønne at genseren faktisk var rød og hvit. Men den gamle genseren ble funnet igjen på slottet for noen år siden. Litt hullete i vrangborden er den blitt, men fargene er like friske som da den var ny.

Dette skrev Budstikka i 2015 >>

Her kan du lese den dramatiske historien:

Flukten fra tyskerne

Tidlig om morgenen 9. april 1940 ble prins Harald og søstrene Ragnhild og Astrid vekket av sin mor. De fikk beskjed om at de skulle til fjells, og måtte kle seg i fullt skiutstyr.

– 9. april står som brent inn på netthinnen, forteller prinsesse Astrid i biografien ”Kvinne blant konger” av Trond Norén Isaksen.

Kronprins Olav hadde lagt seg med bange anelser kvelden før. Både han og kronprinsesse Märtha fryktet krig. Rett etter midnatt kimte telefonen på Skaugum. Sikre kilder kunne fortelle at tyske styrker var på vei inn i Norge.

At barna ble vekket av kronprinsessen var svært uvanlig. Det var andre som pleide å gjøre det. Og tidlig, tidlig på morgenen, bak nedtrukne blendingsgardiner, spiste de en slags frokost.

De nødvendigste tingene ble pakket i all hast, og barna fikk ta med én leke hver. Prinsessene valgte hver sin dukke, prinsen en lekebil. Ragnhild var ni år, nesten ti. Astrid var akkurat fylt åtte, og Harald var tre.

Rød og hvit strikkegenser

Varmt tøy ble tatt på. Under flukten hadde de jevngamle søstrene like jakker og luer, muligens et antrekk foreldrene hadde tatt med fra sin store amerikareise året før. Prinsen hadde rød og hvit strikkegenser med tilhørende lue og sokker.

Kanskje fikk Harald den til treårsdagen 21. februar? Bare et par uker senere, den 4. mars 1940, er han fotografert med dette antrekket i Holmenkollen. Og uken etter, 11. mars, har fotograf Anders Beer Wilse tatt en rekke bilder av lilleprinsen i lek på Skaugum. Han kjører spark og kjelke, står på ski og lager snømann i den rutete genseren.

Prins Harald i lek på Skaugum. Foto: Ander Beer Wilse / Norsk Folkemuseum.

Prins Harald i lek på Skaugum. Foto: Ander Beer Wilse / Norsk Folkemuseum.

Varianter av rutemønsteret finnes blant annet på en vestlandsk ulltrøye fra midt på 1800-tallet, og er også gjengitt på en vott fra Hallingdal i Annichen Sibberns populære mønstersamling fra 1929. Fasongen har mye til felles med Husflidens strikkesett til barn. Slottet har ikke kunnet opplyse hvem som strikket antrekket. Märtha var dyktig til å sy, men vi vet ikke om hun også strikket. Og selv om vi vet at prinsesse Ragnhild strikket en rekke plagg senere, er det vanskelig å tro at en niåring ville fullføre et så stort arbeid.

I full fart til Hamar

I sekstiden forlot kronprinsfamilien Skaugum. Kronprins Olav kjørte selv bilen til slottet.

– Jeg tror ikke at jeg noen gang har kjørt fra Skaugum til Oslo så fort som den spesielle morgenen. Jeg var fullt på det rene med at noen kunne stå i veien og prøve å stanse meg. Derfor kjørte jeg selv. Jeg hadde bestemt meg for å kjøre ned enhver som ville forsøke å stoppe meg eller hindre meg. Jeg ville ikke bli omringet eller innelåst, forteller han til Jo Benkow i biografien ”Olav – menneske og monark”. – Det var ikke rimelig å vente at min sjåfør eller andre skulle tenke på samme måte som meg.

Da de kom frem til slottet, ble kronprinsessen og barna sittende i bilen mens kronprins Olav sprang inn for å hente kong Haakon. Planen var opprinnelig å dra til hytta i Sikkilsdalen, men ferden gikk videre fra slottet ned Karl Johans gate til Østbanen. Kongefamilien, Regjeringen og flest mulig stortingsrepresentanter skulle forlate Oslo med et ekstratog til Hamar klokken 07.00.

Ca. 20 minutter forsinket gled toget ut fra perrongen på vei nordover. Om bord fikk de vite at Danmark var okkupert, og at krysseren ”Blücher” var senket like nord for Drøbak en time tidligere.

 – Det var mørkt i kupeen, gardinene var trukket for, og flere ganger fikk vi beskjed om å legge oss ned på gulvet. Det var forferdelig nifst og skremmende, minnes prinsesse Ragnhild i boken ”Harald V” av Per Egil Hegge.

På Lillestrøm stasjon havnet toget midt i bomberegnet da tyske fly gikk til angrep på Kjeller flyplass. Alle passasjerene måtte forlate vognene og samle seg i en jernbaneundergang under sporene. Panikken grep om seg, og både kronprinsen og kronprinsessen prøvde å roe ned voksne og barn. Lille Astrid forsøkte å trøste: – Det er bare på lek!

Etter en times opphold kunne de fortsette nordover. De voksne la ulltepper over barna i tilfelle vindusglassene skulle springe. I boken ”Mitt liv som kongsdatter” forteller prinsesse Ragnhild til Lars O. Gulbrandsen at hun var svært nysgjerrig, og at hun et sted på veien gløttet forsiktig på gardinen. Da fikk hun se et tysk fly som kom styrtende ned fra himmelen.

 – Det brant i halen på flyet, og jeg så det gå i bakken.

 Mange år senere kunne prinsessen drømme om flyet som endte i et inferno på bakken.

Også Astrid fikk med seg hendelsen. Gjennom en glippe i gardinene kunne hun se at hele understellet på flyet falt ned da piloten skulle ta ut landingshjulene. Det øyeblikket glemmer hun aldri.

Familien splittes

Fotograf Norman knipset kongefamilien da de ankom Hamar stasjon litt etter klokken 11. På bildene kan vi se at prinsen har den røde og hvite strikkegenseren på seg.

Kongen, kronprinsfamilien og familien Østgaard ble innlosjert på Sælid gård i Vang. Major Nicolai Østgaard var kronprinsens adjutant, og hans kone Ragni Østgaard var kronprinsessens hoffdame.

 På Sælid fikk følget lunch, og barna fikk sove litt. Men de var også ute for å se på dyrene både i stallen, fjøset og grisehuset.  Til Sigrid Sæhlie fortalte prinsen at det hadde vært stort å se raketter og fyrverkeri.

 Ved åttetiden om kvelden kom det beskjed om at stortingsrepresentantene hadde reist videre med tog til Elverum, og at tyske fallskjermsoldater var på vei mot Hamar. De var rett i hælene på dem. Middagen måtte derfor avsluttes før desserten, og det bar i all hast videre med bil. Omtrent klokken ti kom følget til Gaarder i Elverum.

 Klokken 22.25 ble den såkalte Elverumsfullmakten enstemmig vedtatt på et ekstraordinært stortingsmøte på folkehøgskolen rett ved. Etter forslag fra stortingspresident C.J. Hambro fikk regjeringen fullmakt til å ivareta rikets interesser og treffe de avgjørelser og de beføyelser som måtte ansees påkrevd av hensyn til landets sikkerhet og fremtid. Her ble det også bestemt at kongen og kronprinsen skulle bli igjen i Norge, mens kronprinsessen og de tre barna måtte bringes til sikkerhet i Sverige. Det var viktig at ikke arveprins Harald falt i tyskernes hender. I verste fall kunne han bli gjort til barnekonge og gissel for nazistene.

 – Jeg mente det beste var at de kom seg i sikkerhet i Sverige. Jeg gikk uten videre ut fra at en svensk prinsesse ville bli møtt med åpne armer i sitt fødeland, fortalte kong Olav senere til Jo Benkow.

Olav måtte ta farvel med kone og barn. Det var ikke lett, for de visste ikke når – eller om – de kom til å møtes igjen, men for kronprinsen var det ikke et alternativ å forlate landet.

–  Det var forferdelig trist å reise fra far og farfar, minnes prinsesse Astrid. – Vi visste jo ingenting om hva som ville komme, alt var kaotisk. Vi merket på mor at hun var lei seg og engstelig.

Ikke velkomne

Märtha og barna skulle reise til Sälens Kur och Högfjellshotell på den andre siden av grensen. Lensmannen i Trysil hadde fått beskjed om å finne den beste reiseruten. Den gikk via Nybergsund og Støa hvor Trysil tollstasjon lå. Avstanden var ca. ti mil, og det ville ta nærmere tre timer å kjøre. I følget var også ekteparet Østgaard med sønnen Einar på ti, og noen få fra staben på Skaugum – en kammerpike, to barnepiker og kronprinsens kammertjener.

 Den tyske flyattacheen, kaptein Eberhard Spiller, hadde satt seg fore å innhente kongefamilie og regjering. På Midtskogen braket imidlertid nordmenn og tyske tropper sammen. Kampene varte hele natten. Det ga kronprinsessen og hennes følge det forspranget de trengte. Også kongen, kronprinsen og regjeringen kom seg unna i tide.

Märtha med følge kom frem til grensen litt etter midnatt. Norges kronprinsesse var også svensk prinsesse, og hun hadde regnet med å bli godt mottatt i hjemlandet. Men ifølge prinsesse Astrid nektet grensevaktene å slippe dem inn i Sverige fordi de ikke hadde pass. Å vise frem kronprinsessens svenske førerkort hjalp ikke. Situasjonen var desperat. De hadde nettopp fått vite at tyskerne var like bak.

–  Etter en kort rådslagning fikk vi ordre om å legge oss ned i bilen. Vi fikk pledd over oss – nå skulle vi kjøre rett på bommen – akkurat som i detektivfilmene. I siste øyeblikk begynte de svenske grensevaktene å tvile på sin avgjørelse, og akkurat da vi skulle sette klampen i bånn og kjøre det remmer og tøy kunne holde, løftet de bommen. Jeg glemmer aldri fortvilelsen i mors øyne da vi sto ved grensen til hennes gamle fedreland og ikke ble sluppet inn, forteller prinsesse Astrid. I ettertid har hun skjønt at de var i ytterste fare.

På flyttefot          

Kronprinsesse Märthas opphold på Sälen ble holdt hemmelig. Stedet lå bare noen kilometer fra grensen, situasjonen var uoversiktlig og man fryktet at tyskerne kunne bombe hotellet ved en kjedelig navigasjonsfeil. Kidnapping var heller ikke utenkelig.

Det var fortsatt mye snø, og barna benyttet anledningen til å leke. Sannsynligvis ganske ubekymret. Det finnes flere bilder av dem fra disse aprildagene. Prinsen har den røde og hvite strikkegenseren på seg, og mørke lange bukser som er festet nede i beksømstøvler med strikkesokkene i samme mønster.

Etter noen dager kom også mormor, prinsesse Ingeborg, på besøk fra Stockholm. Hun ville gjerne invitere familien til Stockholm, men tyske diplomater bodde tvers over gaten for dem, så det var ikke trygt.

Om morgenen 16. april listet hele følget seg ned trappene og ut mens det fortsatt var mørkt, og så bar det videre til Frötuna like ved Uppsala. De fikk bo hos slektninger i ti dager før ferden gikk videre til Drottningholm slott, hvor de ble den svenske kongens gjester.

Forholdet mellom kong Haakon og svenske kong Gustaf V, kronprinsessens onkel, var meget kjølig. Svenskekongen var kjent for sin nazivennlige holdning, men unionsoppløsningen i 1905 var også en av årsakene til motsetningsforholdet. Barna merket neppe så mye til dette. Da prins Harald ville fiske fra en gammel pram som lå fortøyd nedenfor slottet, fikk han lov til det etter at prinsesse Ragnhild hadde spurt majesteten om tillatelse. Og i de syv – åtte ukene familien bodde på slottet, fisket han til alle døgnets tider. Fisk ble det imidlertid ikke. Og selv om det var iskaldt i Mälaren så tidlig på året, hendte det at barna badet.

17. mai ble feiret på slottet med norske flagg og overraskelser til barna, men da var vertskapet ikke til stede. Kongen hadde bestemt at det ikke skulle snakkes om krigen i Norge. Kronprinsessen hadde dog en radio, og hver natt tjue minutter over midnatt, lyttet nordmennene til nyheter fra London. Ifølge fru Østgaard kom de seg aldri tidlig i seng.

Detble drøftet om kronprinsessen og barna skulle slutte seg til kongen og kronprinsen som nå var kommet til Nord-Norge, men praktisk lot det seg ikke gjøre å reise de over hundre milene før båten skulle frakte dem over til England. I midten av juni dro i stedet kronprinsessen og barna videre til Ulriksdal, mormor og morfars sommersted. Her lærte den tre år gamle prinsen å svømme, og det gikk gjetord om hans imponerende ferdigheter. På Ulriksdal fikk han også sin første fisk.

Allerede før krigsutbruddet hadde president Roosevelt invitert kronprinsfamilien til USA hvis det skulle bryte ut krig. Nå fornyet han invitasjonen, og det ble bestemt at Märtha og barna skulle takke ja. Sverige var ikke trygt. Forholdet mellom kong Gustav V og Haakon var dessuten blitt ytterligere anstrengt etter at Gustav anmodet den norske kongen om å abdisere.

Videre til USA

Kronprinsessen var engstelig og bekymret før avreisen til USA. Hun fryktet følgene etter krigen. Men kronprinsen var overbevist om at det var det eneste rette. 12. augustdro følget fra Stockholm sentralstasjon. De ble vinket av gårde av prins Carl og prinsesse Ingeborg. Også kong Gustav var blant de fremmøtte på perrongen, selv om han likte dårlig at familien hadde sagt ja til invitasjonen fra presidenten. Stemningen var nedtrykket.

Turen gikk nordover til Haparanda som de ankom dagen etter. Deretter reiste de med bil gjennom Nord-Finland de neste tre dagene. I Petsamo, som nå ligger på russisk side, ventet det amerikanske skipet ”American Legion”.

Like ved Pasvikdalen, i dag den norsk-russiske grensen, ba kronprinsesse Märtha sjåføren stanse. Hun tok barna med seg, satt en stund og så over til den norske siden. Det var hennes farvel med Norge – på ubestemt tid.

 ”American Legion” hadde fått tillatelse fra tyske myndigheter til å evakuere amerikanske borgere i Europa. Ingen av de krigførende parter ville imidlertid gi garantier om fritt leide, og skipet måtte manøvrere gjennom minelagte farvann uten noen form for eskorte. Tidlig om morgenen 17. august 1940 la skipet la ut fra havn. 28. august var det kommet trygt frem til New York.  

En trailer fra filmen kan du se her:  

Poncho i spælsaugarn

Spælsaugarnet er litt mer stikkete enn ull fra vanlige norske sauer og importert merinoull, men garnet har en fantastisk spenst og glans. Derfor passer det utmerket til et ytterplagg som denne ponchoen jeg har kalt "Sem".

semponcho

Sist sommer kjøpte jeg med meg alt spælsaugarnet i grå nyanser som Annemor Sundbø hadde i butikken sin på Ose i Setesdal. Hun fortalte at det var fra sauene som går og beiter på Bragdøya ved Kristiansand, og at det var spunnet hos Hoelfeldt-Lund. Du får kjøpt tilsvarende garn, Hoelfeldt-Lunds totrådete strikkegarn, i mange husflidsutsalg.

spælsau

Det særskilte med spælsauen er at den har både lange, blanke, sterke dekkhår og myk, myk bunnull.

Foto: Regine Sæther

Foto: Regine Sæther

Det gikk litt tid før jeg visste hva jeg skulle bruke det flotte garnet til. Man kan jo alltids strikke sokker eller votter, fordi det er slitesterkt. Men så kom jeg på at det ville være flott til en poncho. I løpet av kort tid har dette blitt et favorittplagg.

Denne pochoen er svært enkel å strikke. Den er satt sammen av to like store rektangler. Oppskrift ligger på Ravelry hvis du har lyst til å strikke maken. Alternativt garn er for eksempel Norsk pelsullgarn fra Hillesvåg ullvarefabrikk. (Norsk pelssau er en blanding av spælsau og gotlandsfår.) Men det går helt fint å strikke ponchoen i helt andre ullkvaliteter også.

semponcho2

GRATIS OPPSKIFT: Stjernestrikk

Det er sommer, det er sol og det er strikketid. Jeg deler derfor en av mine oppskrifter. Det er en ganske enkel sak, men den kan varieres i det uendelige. Jeg har kalt det stjernestrikk.

Strikk én lapp, og du har et praktisk håndhåndkle eller en klut til bruk på kjøkkenet. Strikker du flere, kan du både lage babyteppe, sengeteppe eller en kledelig poncho.

stjerne1

Jeg har brukt en blanding av lin og bomull i disse eksemplene. Men bruk gjerne ren bomull, eller en deilig blanding av ull og silke. Mulighetene er uendelige.

stjerne2
stjerne3

Det er antallet ruter som bestemmer hva det kan bli. Eventuelt måten du setter dem sammen på.

stjerne4

Oppskriften ligger gratis på min Facebook-side Hjertebank Nina Granlund Sæther. Under Filer finner du både denne oppskriften og et par andre.

Fortsatt god sommer =)

Strikkespråket: Mer enn rett og vrang

Bol, raglan og rundfelling er ord vi som strikker bruker titt og ofte. Våre ektefeller og den oppvoksende generasjon bruker sjeldnere disse begrepene.

Bol er ifølge bokmålsorboka kropp uten lemmer eller plagg uten ermer.

Armer og ermer er det mange som sliter med å holde fra hverandre. "Brett opp armene" er det mange som sier, men det går ikke! Armene sitter fast på kroppen. Ermene sitter fast på bolen og er det vi trær armene inn i. De kan brettes opp.

Raglan og rundfelling er betegnelser som beskriver hvordan ermene er festet til bolen.

Anniken har her på seg en hvit jakke med raglanfelling. Oppskrift kommer på Ravelry etterhvert.

Anniken har her på seg en hvit jakke med raglanfelling. Oppskrift kommer på Ravelry etterhvert.

Ordene raglan og raglanfelling er etter Lord Raglan, den første baronen av Raglan, som mistet en arm under krimkrigen (1853 - 1856). Det var skredderne hos Aquascutum som fant ut at de kunne gjøre plagget mer komfortabelt for lorden og gi ham større bevegelsesfrihet med en diagonal søm fremfor et plagg med tradisjonelt isatt erme. Ermet går rett og slett helt opp til halsen.

Apropos lorder. Et annet ord vi gjerne bruker om strikkeplagg er kardigan. Navnet er etter James Thomas Brudenell, den syvende jarlen av Cardigan (1797 – 1868). Han var ultrakonservativ og intolerant ifølge World Wide Words. Han var også kjent for å forføre unge damer.

Det var bitende surt og kaldt på Krim, og noen offiserer begynte å bruke langermete strikkede kamgarnsjakker for å holde varmen. Disse fikk navn etter lorden. Hvorfor er uklart, men det var kanskje fordi han var en kjent figur fra krigen. Ordet ble brukt allerede i 1857, og et tiår senere, i 1867 brukte Charles Dickens det i All the Year Round.

Og når vi først er på Krim, bør vi ta med at ordet balaklava også stammer herfra. Noen av soldatene ba sine koner om å strikke hetter som kunne dekke hele ansiktet mot den bitende vinden og kulden. Balaklava var en havneby hvor den engelske styrken holdt til. På norsk bruker vi også begrepet finlandshette.

Amalie har her på seg Setesdal love med rundfelling. Oppskriften finnes på Ravelry >>

Amalie har her på seg Setesdal love med rundfelling. Oppskriften finnes på Ravelry >>

Et plagg med rundfelling ble første gang brukt av Annichen Sibbern en gang på 30-tallet. Hun er mest kjent for å ha reist rundt i Norge og samlet gamle, tradisjonelle strikkemønstre. De ble gitt ut første gang i 1928.

Jeg har registrert at flere og flere har begynt å bruke betegnelsen rund sal. Hvor det kommer fra, aner jeg ikke. Vend har blitt like vanlig som snu. Det er ikke tvil om at vi begynner å adoptere stadig flere utenlandske ord.

For noen år siden leste jeg en roman fra strikkemiljøet i New York - om damer som møttes i en av byens mange strikkebutikker. Der strikket de. Noen var nybegynnere, andre strikket avanserte mønstre - blant annet kabler ifølge den norske oversettelsen.

Jo da, det heter "cables" på engelsk, men her i Norge sier vi fletter og flettemønster. Jeg har forståelse for at en oversetter ikke kan faguttrykk, men ærlig talt, det burde ringt noen bjeller. Å lage kabler gir assosiasjoner til helt andre ting.

Jo flere oppskrifter vi finner i utenlandske blader, og jo mer vi henter fra nettsamfunnet Ravelry.com, desto flere utenlandske ord sniker seg inn i språket vårt.

"Latvian braid" er blitt til "latviske fletter". Jeg antar at tradisjonen med å slynge trådene foran arbeidet er like gammel her i landet som i Baltikum. I Norge har teknikken blitt kalt tveband eller tviband. Stavelsen tve eller tvi betyr to. Margit Bredesen har akkurat skrevet en ny bok om emnet (den kan bestilles fra gruehusflidslag@gmail.com). På Vestlandet heter det tvinnarand når man lager en omgang med tveband den ene veien, og en omgang med tveband den andre veien slik at det ser ut som fletteteknikk. Tvinnarand altså. Men også slyngbord og pynterond er norske navn som er brukt. Man tvinner eller slynger trådene rundt hverandre.

Tveband er også brukt om å strikke vanlig mønster med to farger. Det kan være litt forvirrende. Men jeg synes absolutt ikke vi skal gi latvierne æren for denne strikketeknikken som også har vært vanlig blant samene.

Gammel kofte fra Osterøy med kanter i tvebandstrikking, eller tvinnarand om du vil.

Gammel kofte fra Osterøy med kanter i tvebandstrikking, eller tvinnarand om du vil.

Husflid er bra, men er det viktig?

Er husflid viktig?

I forbindelse med Norges Husflidslags landsmøte på Hamar denne helgen, er jeg blitt utfordret av Norges Husflidslag: Husflid er bra, men er det viktig?

Slik strikker du sammen skuldrene på et plagg

Å få skuldersømmen på en kofte eller genser pen, er ikke alltid like lett. Masker man sammen etter å ha felt først, kan sømmen lett bli litt klumpete. Og syr man uten å felle, kan det være vrient å holde orden på maskene. En langt enklere metode - som gir et pent resultat - er å strikke sammen plagget.

strikkesammen1

Når bolen er ferdigstrikket, setter du halsmaskene på en tråd. Finn så sidene i plagget. La rundpinnen sitte i. Vreng arbeidet og legg strikkepinnene parallellt. Du trenger nå en hjelpepinne. Strikk gjennom en maske fra hver pinne, først en gang og så en gang til. Fell så på vanlig måte ved å løfte første maske over den andre. Fortsett videre med å strikke en maske fra hver pinne sammen, løft første maske over den andre og så videre - slik du gjør når du feller.

strikkesammen2

Det kan være lurt å sjekke at mønsteret stemmer. Fortsett videre til halsmaskene, og avslutt. Strikk den andre skulderen sammen på samme måte.

strikkesammen3

Vreng så arbeidet - og se hvor fint det har blitt. Sømmen blir helt jevn, og den synes nesten ikke.

strikkesammen4

Samme teknikk kan også brukes under ermene. Hvis du strikker rundfelling eller raglanfelling skal du som regel sette av 10 m i siden til ermer, og tilsvarende midt under ermet. I steden for å sy sammen med maskesting når du monterer, kan du altså legge arbeidet rette mot rette og strikke maskene sammen.

Bunader - slik Adolph Tidemand så dem

I mer enn 30 år reiste Adolph Tidemand rundt i Norge. Med knivskarpt blikk observerte han menneskene han møtte og klærne de brukte. Og med kjærlighet skildret han dem.

Pige fra Bolkesjö, Gransherred i Øvre Tellemarken, 26. juni 1844. Foto: Nasjonalmuseet CC-BY-NC

Pige fra Bolkesjö, Gransherred i Øvre Tellemarken, 26. juni 1844. Foto: Nasjonalmuseet CC-BY-NC

Den første reisen la han ut på i 1843. Da var han 29 år gammel. Den siste gjorde han altså mer enn 30 år senere, i 1874, to år før han døde.

Tidemand så det som en kulturhistorisk oppgave å formidle "dette kraftige Naturfolks Karakter, Sæder og Skikke, som Ingen før havde bearbeidet dette saa rige Felt; og allerede var mangen ærværdig Skik gaaet af Brug, mangen skjøn Nationaldragt ombyttet med latterlig uskjønne nye Moder."

Kirsti Olsdotter, Heddal - kanskje datter av Ole Bjørnson og Kirsti Hansdotter fra husmannsplassen Rauland under gården Stivi i Heddal. Foto: Nasjonalmuseet CC-BY-NC.

Kirsti Olsdotter, Heddal - kanskje datter av Ole Bjørnson og Kirsti Hansdotter fra husmannsplassen Rauland under gården Stivi i Heddal. Foto: Nasjonalmuseet CC-BY-NC.

Selv synes jeg akvarellene hans er utrolig vakre. Noen av dem er så detaljrike at man nærmest kan kopiere broderiene.

Sommer etter sommer reiste Adolph Tidemand rundt i store deler av Sør-Norge. Skissebøkene hans, som disse bildene er hentet fra, er i dag samlet i Nasjonalmuseet. Tegningene, akvarellene og de små oljebildene ble utgangspunkt for bildene han senere malte i sitt atelier, og som ble voldsomt populære hos et bredt publikum. De fleste kjenner Brudeferden i Hardanger, som han malte sammen med Hans Gude.

Brudekone Dønaat Anfinnsdatter Opheim og Ranveig Andersdatter Kvåle. Voss 26. juni og 1. juli 1855. Foto: Nasjonalmuseet CC-BY-NC.

Brudekone Dønaat Anfinnsdatter Opheim og Ranveig Andersdatter Kvåle. Voss 26. juni og 1. juli 1855. Foto: Nasjonalmuseet CC-BY-NC.

Bildene som Tidemand laget er i dag viktig studiemateriale for alle som jobber med bunader og folkedrakter. Men de kan også være en rik inspirasjonskilde for alle som er interessert i bunadenes opprinnelse. Her kan man studere snitt, stoffer og farger - slik de ble brukt opprinnelig.

Niri Knutson Vangestad, Flesberg 24. juni 1844. Foto: Nasjonalmuseet CC-BY-NC

Niri Knutson Vangestad, Flesberg 24. juni 1844. Foto: Nasjonalmuseet CC-BY-NC

Tidemand gjengir noen av menneskene han møter i helfigur forfra. Andre ganger ser vi dem fra siden - eller også bakfra.  Ingen detaljer unngår hans øyne. Noen ganger gjengir han bare en enkel liten draktdetalj, som for eksempel broderiet på en vadmelsstrømpe. Ofte beskriver han også hva han ser.

Hitterdalsk Strømpe for NB Fruentimmer. Kvinnestrømpe av mørkeblått tøy med rosesøm. Foto: Nasjonalmuseet CC-BY-NC

Hitterdalsk Strømpe for NB Fruentimmer. Kvinnestrømpe av mørkeblått tøy med rosesøm. Foto: Nasjonalmuseet CC-BY-NC

Tidemand besøkte Hardanger mange ganger. Det finnes derfor mange bilder fra Kvam. Et av dem er Kyrkjekledd kone med kvammaskaut fra 1843. 

Kyrkekledd kone med kvammaskaut, datert 23. august 1843 fra Vigöer (Vikøy) i Hardanger. Foto: Nasjonalmuseet / Anne Jarre. CC-BY-NC

Kyrkekledd kone med kvammaskaut, datert 23. august 1843 fra Vigöer (Vikøy) i Hardanger. Foto: Nasjonalmuseet / Anne Jarre. CC-BY-NC

Tidemand synes å ha vært veldig opptatt av hodeplaggene. På et av bildene sees en kone som sitter og feller et kvammaskaut. Teknikken er så å si glemt i dag. Derfor har Norges Husflidslag satt felling av skaut på sin rødliste. Nå har husfidslag, bygdekvinnelag og Hardanger folkemuseum gått sammen om å redde det gamle håndverket. Ingebjørg Byrkjeland (84) i Kvam er den siste erfarne skautefeller her i landet, og heldigvis vil hun dele kunnskapen sin i håp om at håndverket kan overleve. 

Bondekone fra Vikøy, 1873. Foto: Nasjonalmuseet CC-BY-NC

Bondekone fra Vikøy, 1873. Foto: Nasjonalmuseet CC-BY-NC

Det nærmer seg 17. mai og forestående styking av bunadskjorte. Mine tips får du her >>

Ellers må du gjerne følge meg på Facebook: Hjertebank Nina Granlund Sæther. Der prøver jeg å formidle litt av det jeg holder på med, enten det er strikking, broderi eller annet håndarbeid.

Aagot Knutsdatter Mykin og Astrid Knutsdatter Hell, Hallingdal 1849. Aagot har jentedrakt, slik Tidemand har notert på arket. Ellers kan man se av pannelinet at hun er ugift. Astrid har hette, som er den særpregete konehodebunaden i distriktet. Foto: Nasjonalmuseet / Anne Jarre CC-BY-NC

Aagot Knutsdatter Mykin og Astrid Knutsdatter Hell, Hallingdal 1849. Aagot har jentedrakt, slik Tidemand har notert på arket. Ellers kan man se av pannelinet at hun er ugift. Astrid har hette, som er den særpregete konehodebunaden i distriktet. Foto: Nasjonalmuseet / Anne Jarre CC-BY-NC