Poncho i spælsaugarn

Spælsaugarnet er litt mer stikkete enn ull fra vanlige norske sauer og importert merinoull, men garnet har en fantastisk spenst og glans. Derfor passer det utmerket til et ytterplagg som denne ponchoen jeg har kalt "Sem".

semponcho

Sist sommer kjøpte jeg med meg alt spælsaugarnet i grå nyanser som Annemor Sundbø hadde i butikken sin på Ose i Setesdal. Hun fortalte at det var fra sauene som går og beiter på Bragdøya ved Kristiansand, og at det var spunnet hos Hoelfeldt-Lund. Du får kjøpt tilsvarende garn, Hoelfeldt-Lunds totrådete strikkegarn, i mange husflidsutsalg.

spælsau

Det særskilte med spælsauen er at den har både lange, blanke, sterke dekkhår og myk, myk bunnull.

Foto: Regine Sæther

Foto: Regine Sæther

Det gikk litt tid før jeg visste hva jeg skulle bruke det flotte garnet til. Man kan jo alltids strikke sokker eller votter, fordi det er slitesterkt. Men så kom jeg på at det ville være flott til en poncho. I løpet av kort tid har dette blitt et favorittplagg.

Denne pochoen er svært enkel å strikke. Den er satt sammen av to like store rektangler. Oppskrift ligger på Ravelry hvis du har lyst til å strikke maken. Alternativt garn er for eksempel Norsk pelsullgarn fra Hillesvåg ullvarefabrikk. (Norsk pelssau er en blanding av spælsau og gotlandsfår.) Men det går helt fint å strikke ponchoen i helt andre ullkvaliteter også.

semponcho2

GRATIS OPPSKIFT: Stjernestrikk

Det er sommer, det er sol og det er strikketid. Jeg deler derfor en av mine oppskrifter. Det er en ganske enkel sak, men den kan varieres i det uendelige. Jeg har kalt det stjernestrikk.

Strikk én lapp, og du har et praktisk håndhåndkle eller en klut til bruk på kjøkkenet. Strikker du flere, kan du både lage babyteppe, sengeteppe eller en kledelig poncho.

stjerne1

Jeg har brukt en blanding av lin og bomull i disse eksemplene. Men bruk gjerne ren bomull, eller en deilig blanding av ull og silke. Mulighetene er uendelige.

stjerne2
stjerne3

Det er antallet ruter som bestemmer hva det kan bli. Eventuelt måten du setter dem sammen på.

stjerne4

Oppskriften ligger gratis på min Facebook-side Hjertebank Nina Granlund Sæther. Under Filer finner du både denne oppskriften og et par andre.

Fortsatt god sommer =)

Strikkespråket: Mer enn rett og vrang

Bol, raglan og rundfelling er ord vi som strikker bruker titt og ofte. Våre ektefeller og den oppvoksende generasjon bruker sjeldnere disse begrepene.

Bol er ifølge bokmålsorboka kropp uten lemmer eller plagg uten ermer.

Armer og ermer er det mange som sliter med å holde fra hverandre. "Brett opp armene" er det mange som sier, men det går ikke! Armene sitter fast på kroppen. Ermene sitter fast på bolen og er det vi trær armene inn i. De kan brettes opp.

Raglan og rundfelling er betegnelser som beskriver hvordan ermene er festet til bolen.

Anniken har her på seg en hvit jakke med raglanfelling. Oppskrift kommer på Ravelry etterhvert.

Anniken har her på seg en hvit jakke med raglanfelling. Oppskrift kommer på Ravelry etterhvert.

Ordene raglan og raglanfelling er etter Lord Raglan, den første baronen av Raglan, som mistet en arm under krimkrigen (1853 - 1856). Det var skredderne hos Aquascutum som fant ut at de kunne gjøre plagget mer komfortabelt for lorden og gi ham større bevegelsesfrihet med en diagonal søm fremfor et plagg med tradisjonelt isatt erme. Ermet går rett og slett helt opp til halsen.

Apropos lorder. Et annet ord vi gjerne bruker om strikkeplagg er kardigan. Navnet er etter James Thomas Brudenell, den syvende jarlen av Cardigan (1797 – 1868). Han var ultrakonservativ og intolerant ifølge World Wide Words. Han var også kjent for å forføre unge damer.

Det var bitende surt og kaldt på Krim, og noen offiserer begynte å bruke langermete strikkede kamgarnsjakker for å holde varmen. Disse fikk navn etter lorden. Hvorfor er uklart, men det var kanskje fordi han var en kjent figur fra krigen. Ordet ble brukt allerede i 1857, og et tiår senere, i 1867 brukte Charles Dickens det i All the Year Round.

Og når vi først er på Krim, bør vi ta med at ordet balaklava også stammer herfra. Noen av soldatene ba sine koner om å strikke hetter som kunne dekke hele ansiktet mot den bitende vinden og kulden. Balaklava var en havneby hvor den engelske styrken holdt til. På norsk bruker vi også begrepet finlandshette.

Amalie har her på seg Setesdal love med rundfelling. Oppskriften finnes på Ravelry >>

Amalie har her på seg Setesdal love med rundfelling. Oppskriften finnes på Ravelry >>

Et plagg med rundfelling ble første gang brukt av Annichen Sibbern en gang på 30-tallet. Hun er mest kjent for å ha reist rundt i Norge og samlet gamle, tradisjonelle strikkemønstre. De ble gitt ut første gang i 1928.

Jeg har registrert at flere og flere har begynt å bruke betegnelsen rund sal. Hvor det kommer fra, aner jeg ikke. Vend har blitt like vanlig som snu. Det er ikke tvil om at vi begynner å adoptere stadig flere utenlandske ord.

For noen år siden leste jeg en roman fra strikkemiljøet i New York - om damer som møttes i en av byens mange strikkebutikker. Der strikket de. Noen var nybegynnere, andre strikket avanserte mønstre - blant annet kabler ifølge den norske oversettelsen.

Jo da, det heter "cables" på engelsk, men her i Norge sier vi fletter og flettemønster. Jeg har forståelse for at en oversetter ikke kan faguttrykk, men ærlig talt, det burde ringt noen bjeller. Å lage kabler gir assosiasjoner til helt andre ting.

Jo flere oppskrifter vi finner i utenlandske blader, og jo mer vi henter fra nettsamfunnet Ravelry.com, desto flere utenlandske ord sniker seg inn i språket vårt.

"Latvian braid" er blitt til "latviske fletter". Jeg antar at tradisjonen med å slynge trådene foran arbeidet er like gammel her i landet som i Baltikum. I Norge har teknikken blitt kalt tveband eller tviband. Stavelsen tve eller tvi betyr to. Margit Bredesen har akkurat skrevet en ny bok om emnet (den kan bestilles fra gruehusflidslag@gmail.com). På Vestlandet heter det tvinnarand når man lager en omgang med tveband den ene veien, og en omgang med tveband den andre veien slik at det ser ut som fletteteknikk. Tvinnarand altså. Men også slyngbord og pynterond er norske navn som er brukt. Man tvinner eller slynger trådene rundt hverandre.

Tveband er også brukt om å strikke vanlig mønster med to farger. Det kan være litt forvirrende. Men jeg synes absolutt ikke vi skal gi latvierne æren for denne strikketeknikken som også har vært vanlig blant samene.

Gammel kofte fra Osterøy med kanter i tvebandstrikking, eller tvinnarand om du vil.

Gammel kofte fra Osterøy med kanter i tvebandstrikking, eller tvinnarand om du vil.

Husflid er bra, men er det viktig?

Er husflid viktig?

I forbindelse med Norges Husflidslags landsmøte på Hamar denne helgen, er jeg blitt utfordret av Norges Husflidslag: Husflid er bra, men er det viktig?

Slik strikker du sammen skuldrene på et plagg

Å få skuldersømmen på en kofte eller genser pen, er ikke alltid like lett. Masker man sammen etter å ha felt først, kan sømmen lett bli litt klumpete. Og syr man uten å felle, kan det være vrient å holde orden på maskene. En langt enklere metode - som gir et pent resultat - er å strikke sammen plagget.

strikkesammen1

Når bolen er ferdigstrikket, setter du halsmaskene på en tråd. Finn så sidene i plagget. La rundpinnen sitte i. Vreng arbeidet og legg strikkepinnene parallellt. Du trenger nå en hjelpepinne. Strikk gjennom en maske fra hver pinne, først en gang og så en gang til. Fell så på vanlig måte ved å løfte første maske over den andre. Fortsett videre med å strikke en maske fra hver pinne sammen, løft første maske over den andre og så videre - slik du gjør når du feller.

strikkesammen2

Det kan være lurt å sjekke at mønsteret stemmer. Fortsett videre til halsmaskene, og avslutt. Strikk den andre skulderen sammen på samme måte.

strikkesammen3

Vreng så arbeidet - og se hvor fint det har blitt. Sømmen blir helt jevn, og den synes nesten ikke.

strikkesammen4

Samme teknikk kan også brukes under ermene. Hvis du strikker rundfelling eller raglanfelling skal du som regel sette av 10 m i siden til ermer, og tilsvarende midt under ermet. I steden for å sy sammen med maskesting når du monterer, kan du altså legge arbeidet rette mot rette og strikke maskene sammen.

Bunader - slik Adolph Tidemand så dem

I mer enn 30 år reiste Adolph Tidemand rundt i Norge. Med knivskarpt blikk observerte han menneskene han møtte og klærne de brukte. Og med kjærlighet skildret han dem.

Pige fra Bolkesjö, Gransherred i Øvre Tellemarken, 26. juni 1844. Foto: Nasjonalmuseet CC-BY-NC

Pige fra Bolkesjö, Gransherred i Øvre Tellemarken, 26. juni 1844. Foto: Nasjonalmuseet CC-BY-NC

Den første reisen la han ut på i 1843. Da var han 29 år gammel. Den siste gjorde han altså mer enn 30 år senere, i 1874, to år før han døde.

Tidemand så det som en kulturhistorisk oppgave å formidle "dette kraftige Naturfolks Karakter, Sæder og Skikke, som Ingen før havde bearbeidet dette saa rige Felt; og allerede var mangen ærværdig Skik gaaet af Brug, mangen skjøn Nationaldragt ombyttet med latterlig uskjønne nye Moder."

Kirsti Olsdotter, Heddal - kanskje datter av Ole Bjørnson og Kirsti Hansdotter fra husmannsplassen Rauland under gården Stivi i Heddal. Foto: Nasjonalmuseet CC-BY-NC.

Kirsti Olsdotter, Heddal - kanskje datter av Ole Bjørnson og Kirsti Hansdotter fra husmannsplassen Rauland under gården Stivi i Heddal. Foto: Nasjonalmuseet CC-BY-NC.

Selv synes jeg akvarellene hans er utrolig vakre. Noen av dem er så detaljrike at man nærmest kan kopiere broderiene.

Sommer etter sommer reiste Adolph Tidemand rundt i store deler av Sør-Norge. Skissebøkene hans, som disse bildene er hentet fra, er i dag samlet i Nasjonalmuseet. Tegningene, akvarellene og de små oljebildene ble utgangspunkt for bildene han senere malte i sitt atelier, og som ble voldsomt populære hos et bredt publikum. De fleste kjenner Brudeferden i Hardanger, som han malte sammen med Hans Gude.

Brudekone Dønaat Anfinnsdatter Opheim og Ranveig Andersdatter Kvåle. Voss 26. juni og 1. juli 1855. Foto: Nasjonalmuseet CC-BY-NC.

Brudekone Dønaat Anfinnsdatter Opheim og Ranveig Andersdatter Kvåle. Voss 26. juni og 1. juli 1855. Foto: Nasjonalmuseet CC-BY-NC.

Bildene som Tidemand laget er i dag viktig studiemateriale for alle som jobber med bunader og folkedrakter. Men de kan også være en rik inspirasjonskilde for alle som er interessert i bunadenes opprinnelse. Her kan man studere snitt, stoffer og farger - slik de ble brukt opprinnelig.

Niri Knutson Vangestad, Flesberg 24. juni 1844. Foto: Nasjonalmuseet CC-BY-NC

Niri Knutson Vangestad, Flesberg 24. juni 1844. Foto: Nasjonalmuseet CC-BY-NC

Tidemand gjengir noen av menneskene han møter i helfigur forfra. Andre ganger ser vi dem fra siden - eller også bakfra.  Ingen detaljer unngår hans øyne. Noen ganger gjengir han bare en enkel liten draktdetalj, som for eksempel broderiet på en vadmelsstrømpe. Ofte beskriver han også hva han ser.

Hitterdalsk Strømpe for NB Fruentimmer. Kvinnestrømpe av mørkeblått tøy med rosesøm. Foto: Nasjonalmuseet CC-BY-NC

Hitterdalsk Strømpe for NB Fruentimmer. Kvinnestrømpe av mørkeblått tøy med rosesøm. Foto: Nasjonalmuseet CC-BY-NC

Tidemand besøkte Hardanger mange ganger. Det finnes derfor mange bilder fra Kvam. Et av dem er Kyrkjekledd kone med kvammaskaut fra 1843. 

Kyrkekledd kone med kvammaskaut, datert 23. august 1843 fra Vigöer (Vikøy) i Hardanger. Foto: Nasjonalmuseet / Anne Jarre. CC-BY-NC

Kyrkekledd kone med kvammaskaut, datert 23. august 1843 fra Vigöer (Vikøy) i Hardanger. Foto: Nasjonalmuseet / Anne Jarre. CC-BY-NC

Tidemand synes å ha vært veldig opptatt av hodeplaggene. På et av bildene sees en kone som sitter og feller et kvammaskaut. Teknikken er så å si glemt i dag. Derfor har Norges Husflidslag satt felling av skaut på sin rødliste. Nå har husfidslag, bygdekvinnelag og Hardanger folkemuseum gått sammen om å redde det gamle håndverket. Ingebjørg Byrkjeland (84) i Kvam er den siste erfarne skautefeller her i landet, og heldigvis vil hun dele kunnskapen sin i håp om at håndverket kan overleve. 

Bondekone fra Vikøy, 1873. Foto: Nasjonalmuseet CC-BY-NC

Bondekone fra Vikøy, 1873. Foto: Nasjonalmuseet CC-BY-NC

Det nærmer seg 17. mai og forestående styking av bunadskjorte. Mine tips får du her >>

Ellers må du gjerne følge meg på Facebook: Hjertebank Nina Granlund Sæther. Der prøver jeg å formidle litt av det jeg holder på med, enten det er strikking, broderi eller annet håndarbeid.

Aagot Knutsdatter Mykin og Astrid Knutsdatter Hell, Hallingdal 1849. Aagot har jentedrakt, slik Tidemand har notert på arket. Ellers kan man se av pannelinet at hun er ugift. Astrid har hette, som er den særpregete konehodebunaden i distriktet. Foto: Nasjonalmuseet / Anne Jarre CC-BY-NC

Aagot Knutsdatter Mykin og Astrid Knutsdatter Hell, Hallingdal 1849. Aagot har jentedrakt, slik Tidemand har notert på arket. Ellers kan man se av pannelinet at hun er ugift. Astrid har hette, som er den særpregete konehodebunaden i distriktet. Foto: Nasjonalmuseet / Anne Jarre CC-BY-NC

Fargerike klær og levende vevtradisjoner i Andesfjellene

Den gamle inkabyen Ollantaytambo i Urubambadalen ligger ca. 2800 meter over havet. Den er vel verdt et besøk hvis du er turist i Peru og på vei til Machu Picchu. Var det noe inkaene kunne, var det å bygge med stein. Husene og de smale gatene ligger der som da de ble bygget for 6-700 år siden. Vel så interessant var det å se at svært mange mennesker i distriktet her også bruker tradisjonelle klær.

Mann i fargerik poncho og tovet hatt. Inkaenes hellige kondor går igjen blant symbolene som er vevet inn, men også mange andre dyr.

Mann i fargerik poncho og tovet hatt. Inkaenes hellige kondor går igjen blant symbolene som er vevet inn, men også mange andre dyr.

Denne flotte karen traff vi først på en lokal bar. Da drakk han og kompisene den svakt alkoholholdige drikken Chicha de Jora som er laget av gjæret mais. Litt senere møtte vi ham igjen på torget, og han stilte villig opp som fotomodell. Jeg kan verken det lokale indianderspråket quechua eller spansk, men han skjønte at jeg synes drakten hans var flott og at jeg gjerne ville ta bilder. Han har på seg en praktfull håndvevet poncho i rødoransje farger. Langs kanten er den prydet med smale bånd og frynser. Og på hodet har han en tovet hatt med fargerike filtbånd. Rundt halsen henger et tungt bånd av perler. Vi kan så vidt ane at det er festet til en chullos; det vil si en strikket lue. Du kan lese mer om de strikkede luene her >>

Smale gater i Ollantaytambo bygget av inkaene på 1300- og 1400-tallet.

Smale gater i Ollantaytambo bygget av inkaene på 1300- og 1400-tallet.

Vi hadde ikke vært veldig lenge på torget før det kom en stor lastebil med planet fullt av karer i tilsvarende ponchoer. De lyste opp med de svært karakteristiske draktene sine.

Plutselig ankom en lastebil full med ponchokledde menn.

Plutselig ankom en lastebil full med ponchokledde menn.

Ponchoene veves på enkle små vever som det er lett å ha med seg rundt. Alt mønsteret plukkes for hånd. Og hvert eneste plagg er forskjellig.

Etterhvert som karene kom tilbake med forsyninger, samlet de seg på lasteplanet igjen.

Etterhvert som karene kom tilbake med forsyninger, samlet de seg på lasteplanet igjen.

Her kan man se at karene har strikkeluene på seg under hatten, og at de er festet med vakre perledekorerte bånd under haken.

Her kan man se at karene har strikkeluene på seg under hatten, og at de er festet med vakre perledekorerte bånd under haken.

I utkanten av det samme torget, satt en indianerkvinne og vevde tradisjonelle bånd. Renningen var flere meter lang og den ene enden var festet inne i huset hun bodde i. Den andre var festet i livet. Ved å sitte ute på gaten kunne hun tiltrekke seg turister og samtidig passe butikken. Innenfor hadde hun vakre, tradisjonsrike tekstiler til salgs.

Vakre bånd veves på tradisjonelt vis. Hver eneste mønstertråd må plukkes.

Vakre bånd veves på tradisjonelt vis. Hver eneste mønstertråd må plukkes.

Båndet hun vever er enkelt festet til skjørtet med en stor stoppenål.

Båndet hun vever er enkelt festet til skjørtet med en stor stoppenål.

Flere og flere velger å gå med vestlige klær til hverdags. Det er selvfølgelig lettvint. De tekstile teknikkene er tidkrevende. Alle har heller ikke like lett tilgang på tradisjonelle materialer som bomull og alpakka. Ofte kan man se en kombinasjon av tradisjonelle, hjemmelagede klær og nyere maskinproduserte. Visste du forresten at peruansk pima cotton regnes blant verdens fineste bomull? Fibrene er ekstra lange og ekstra myke, og bomullen blir kun høstet for hånd.

Indianerkvinne på torget i Ollantaytambo. Over skuldrene har hun to tepper, både et mønstervevet og et stripete. I det sistnevnte bærer hun varene sine.

Indianerkvinne på torget i Ollantaytambo. Over skuldrene har hun to tepper, både et mønstervevet og et stripete. I det sistnevnte bærer hun varene sine.

Kvinnen på bildet over møtte vi også i Ollantaytambo. Skjørtet hun har på seg kalles polleras. Det har en fargerik bord nederst og holdes på plass av et smalt bånd i livet. Over skuldrene har hun et tradisjonelt mønstret teppe som kalles lliclla på quechua eller manta på spansk. Størrelsen på dette teppet varierer fra region til region, og vil også være avhengig av hva det skal brukes til. Teppet ligger over ryggen og beskytter mot kald trekk, men man kan også bære alle mulige slags ting i det - fra småbarn til alle typer varer. Denne kvinnen bærer varene sine i en ekstra manta som er stripete og som ligger utenpå den mønstrevevde. På hodet har hun en hatt som er typisk for dette distriktet. Hattene kalles monteras. Det er i Peru akkurat som hjemme hos oss: Hvert distrikt har sine typiske drakter.

Kvinner som prøver å tjene en slant på å la seg fotografere i lokale drakter.

Kvinner som prøver å tjene en slant på å la seg fotografere i lokale drakter.

Rundt om i hele Peru har jeg truffet kvinner som har pyntet seg i sine fineste drakter i håp om å tjene noen mynter. De lar seg villig fotografere i bytte mot en soles, som tilsvarer ca. 2,50 kroner. Her er to kvinner og et barn jeg traff i Cusco. Er litt usikker på om lammene de ofte har på armen er dopet eller ikke. Her hadde den lille jenta i midten fått låne en mobiltelefon, og var selvfølgelig mye mer opptatt av den enn av å smile til fotografen.

Kvinne i sin fineste skrud i den vakre Colcadalen.

Kvinne i sin fineste skrud i den vakre Colcadalen.

Noe skal man ha å leve av, og det er sannsynligvis mindre slitsomt å være fotomodell enn jordbruksarbeider.

Kvinne som sitter på fortauet med hele varelageret sitt. Renningen har hun festet i foten.

Kvinne som sitter på fortauet med hele varelageret sitt. Renningen har hun festet i foten.

I Cusco traff jeg også denne kvinnen. Fortauet var smalt og trangt, men her hadde hun plassert varene sine i håp om at vi turister skulle stoppe og kjøpe. Jeg var mest interessert i det vakre båndet hun vevde på. Stort enklere kan ikke en vev bli. Renningen er festet i livet i den ene enden, og så holder hun den stram med foten. Hver eneste mønstertråd plukkes.

Et vakkert belte. Det kjøpte jeg av indianerkvinnen som satt i hagen ved hotellet i Yucay

Et vakkert belte. Det kjøpte jeg av indianerkvinnen som satt i hagen ved hotellet i Yucay

Et litt smalerer belte som også fikk bli med hjem til Norge.

Et litt smalerer belte som også fikk bli med hjem til Norge.

Selvfølgelig måtte jeg kjøpe med meg et par vakre belter. Det er interessant å sammenligne de vevde beltene som lages i Peru med de vi vever hjemme i Norge og bruker på bunadene våre. Begge beltene ovenfor kjøpte jeg av en kvinne i Yucay. Hun har også tradisjonell drakt på seg. Inni jakken ser vi at hun har en vakker bluse med blått mønster. Denne typen skjorter kalles aymilla. Dekorasjonene sys på symaskin. Rundt om i hele Peru har jeg sett gamle sveivemaskiner av samme type som min farmor brukte. Fordelen med dem er at de ikke trenger elektrisk strøm.

Denne kvinnen, som jeg møtte i hotellhagen i Yucay, har festet veven i bakken med en pinne.

Denne kvinnen, som jeg møtte i hotellhagen i Yucay, har festet veven i bakken med en pinne.

Tradisjonelle vevde tekstiler er på vikende front også i Peru. Men flere er blitt oppmerksomme på dette. Nilda Callanaupa Alvarez er en av dem som brenner for å ta vare på tradisjonene. Gjennom Center for Traditional Textiles of Cusco har hun opprettet flere vevkooperativer i Andesfjellene. Også den store garn- og klesprodusenten Michell i Arequipa arbeider for å føre tekstiltradisjonene videre. Både i hovedutsalget og i andre butikker har de kvinner som demonstrerer sine ferdigheter.

Kvinne som demonstrerer veving hos garnfabrikanten Michell i Arequipa.

Kvinne som demonstrerer veving hos garnfabrikanten Michell i Arequipa.

Jeg valgte å reise til Peru på en vanlig gruppereise. Jeg er spesielt interessert i tekstiler. At jeg skulle se så mye forskjellig og så mye spennende i løpet av 17 dager hadde jeg aldri drømt om på forhånd. Har man øynene med seg, kan man se og oppleve langt mer enn Machu Picchu.

Vevde tepper i en antikvitetsbutikk i Arequipa.

Vevde tepper i en antikvitetsbutikk i Arequipa.

Machu Picchu er selvfølgelig en stor opplevelse og et "must" når man er i Peru.

Machu Picchu er selvfølgelig en stor opplevelse og et "must" når man er i Peru.

Strikking i Peru

Strikketeknikken kom til Peru med spanjolene som erobret landet på begynnelsen av 1500-tallet. Profesjonelle håndverkere i Spania var den gangen i verdenstoppen i strikking, og leverte blant annet strømper til adelen over store deler av Europa. I Norge har vi ingen sikre spor etter strikking før i 1634.

Denne mannen på øya Taquile i Titicacasjøen har akkurat begynt på en ny lue.

Denne mannen på øya Taquile i Titicacasjøen har akkurat begynt på en ny lue.

Før jeg reiste til Peru hadde jeg både hørt og lest at på øya Taquile i Titicacasjøen er det mennene som strikker. Jeg gledet meg derfor spesielt til dette besøket. Og jeg hadde ikke vært lenge på øya før jeg møtte en gammel krok som satt med et strikketøy i hendene i håp om å få noen mynter. Litt lenger inn på øya, i et forsamlingshus på torget, traff jeg en yngre mann, og han kunne noen få ord engelsk. Her fikk jeg en liten demonstrasjon, og på den lille filmsnutten under kan du se hvordan han jobber.

Trådene ligger stramt rundt halsen, ikke over fingeren slik vi er vant til. Og så strikker han primært med vrangen mot seg. Med en elegant og svært rask bevegelse med tommelen lages en ny maske. Selv om pinnene ikke er ekstremt tynne, blir arbeidet svært fast.

Jeg fikk selv prøve meg på metoden, men endte selvfølgelig opp med å legge tråden over fingeren. Gammel vane er vond å vende. Men vi humret og lo godt.

Fortsatt bruker mennen her på øya strikkede luer med mønster fulle av symbolikk. Luene som er røde i bunnen er for gifte menn. De lange luene som har et hvitt felt øverst forteller at karene er ledige på markedet. Den noe kortere lua i regnebuefarger og med øreklaffer brukes av en slags høvding eller leder.

Fra venstre en høvdinglue, en lue for gifte menn og en lue for ugifte menn. De to luene til høyre er barneluer.

Fra venstre en høvdinglue, en lue for gifte menn og en lue for ugifte menn. De to luene til høyre er barneluer.

Jeg var litt uheldig da jeg skulle legge luene ovenfor utover gresset for å ta bilde av dem. Plutselig drysset jeg en hel masse kokablader utover. Jeg kunne ikke ane at de var gjemt øverst i lua. Indianerne i Andesfjellene tygger kokablader mer eller mindre hele tiden. Det hjelper dem blant annet til å tåle den ekstreme høyden. Titicacasjøen ligger 3800 moh, og på toppen av øya er man ca. 4000 moh. Kokablader er helt legalt, og må ikke forveksles med kokain.

Det er stor forskjell på luene som brukes på øya, og de som selges til turistene. Sistnevnte er strikket med langt tykkere garn på mye grovere pinner, og er tilpasset vestlig smak. Jeg klarte å få kjøpt med meg hjem tre flotte luer. Den fineste av dem har 60 masker på 10 cm og var slett ikke ment for salg! Garnet er ekstremt tynt. Kondoren, som er en av verdens største fugler, går igjen som motiv på luene.

Lue for gifte menn.

Lue for gifte menn.

Lue for ugifte menn.

Lue for ugifte menn.

Men det strikkes også andre steder i Peru. På min 17 dager lange reise møtte jeg både kvinner og menn som satt med strikketøy. Noen hadde trådene rundt halsen som mennene på Taquile, og noen strikket på tradisjonelt vis. På torget i den gamle inkabyen Ollantaytambo var det blant annet en eldre kvinne som strikket på et skjerf. Hun har, som du ser på bildet, tråden over venstre pekefinger - slik som det er vanlig her i Norge. Det strikkes rette masker, vrange masker, hullmønster, perlestrikk og fletter, og flere steder så jeg også konstrikking.

Kvinne som strikker på tradisjonelt vis. Her er mønsteret perlestrikk og fletter.

Kvinne som strikker på tradisjonelt vis. Her er mønsteret perlestrikk og fletter.

En annen jeg traff var den vakkert pyntete indianerkvinnen som satt i hagen ved hotellet i Yucay. Hun satt på gresset i tradisjonell folkedrakt med en vev, men hadde også et strikketøy med seg. Vi fant tonen med en gang, selv om det ikke var så mye engelsk hun kunne. Hun prøvde blant annet å fortelle meg om alle symbolene i luen, som er en typisk Chinchero-chullos: Kondoren, pumaen, slangen og kolibrien som alle var hellige dyr for inkaene.

Veven festes i bakken med en liten metallpinne, og så kan man lage de vakreste bånd. Til høyre ligger en påbegynt Chinchero-lue, en såkalt Chullos.

Veven festes i bakken med en liten metallpinne, og så kan man lage de vakreste bånd. Til høyre ligger en påbegynt Chinchero-lue, en såkalt Chullos.

Kondoren, pumaen, slangen og kolibrien var inkaenes hellige dyr. De lever videre i dagens tekstiler.

Kondoren, pumaen, slangen og kolibrien var inkaenes hellige dyr. De lever videre i dagens tekstiler.

Det endte med at jeg kjøpte hele strikketøyet hennes - med både garn og pinner. 200 soles betalte jeg. Det tilsvarer ca. 450 kroner. Hun visste at det var et veldig fint håndarbeid hun solgte. Men jeg fikk mye latter og moro på kjøpet. Hun syntes nok jeg var rar.

Garnet er entrådet og svært tynt. Mye tyder på at det er både håndspunnet og plantefarget. Det er i hvertfall svært mye tvinn på det. Luen er meget fast strikket. Og nederst har den en svært vakker tagget kant som jeg ennå ikke har funnet ut hvordan er laget.

Det endte med at jeg kjøpte hele strikketøyet hennes - med både garn og pinner.

Det endte med at jeg kjøpte hele strikketøyet hennes - med både garn og pinner.

I byen Cusco har Nilda Callanuapa Alvarez bygget opp et lite museum som viser tekstiler fra området. Det ligger vegg i vegg med en forretning som selger håndarbeider av høy kvalitet; Center for Traditional Textiles of Cusco. Samlingen er ikke så stor, men tekstilene er flotte, og utstillingen er veldig pedagogisk. Den kan anbefales på det varmeste. Her kan du lære om bomull og alpakka, spinning og veving av tradisjonelle tekstiler. En stor del av utstillingen er også viet strikking. De ulike områdene har sine egne varianter av luene, som lokalt heter chullos. Mønstrene varierer, men også i høyeste grad fasongen.

Forskjellige chullos utstilt på tekstilmuseet i Cusco.

Forskjellige chullos utstilt på tekstilmuseet i Cusco.

Vakker strikket lue med øreklaffer. Mønsteret er meget raffinert.

Vakker strikket lue med øreklaffer. Mønsteret er meget raffinert.

Også på museet finnes en lue som ennå ikke er helt ferdig, og hvor strikkepinnene sitter i. De er relativt bulkete. Her kan man se hvordan det strikkes med mange små garnnøster i ulike farger.

Også på museet finnes en lue som ennå ikke er helt ferdig, og hvor strikkepinnene sitter i. De er relativt bulkete. Her kan man se hvordan det strikkes med mange små garnnøster i ulike farger.

På tekstilsenteret var det flere damer som demonstrerte veving, og Tomas Sutta fra Chahuaytire viste hvordan han strikket. Selv en erfaren strikker som meg må bare beundre teknikken og hastigheten. Og ikke minst det ferdige arbeidet. Her er han nesten ferdig med en lue.

tomas

Tomas Sutta fra Chahuaytire fullfører en tradisjonell lue.

Selvfølgelig måtte jeg kjøpe med meg en lue fra Center for Traditional Textiles of Cusco også. Her er jeg garantert at det er brukt plantefarget alpakkaull, og at alt er gjort tradisjonelt riktig. Luen jeg valgte var tung av perler. Noe av poenget med senteret er nettopp å ta vare på Andesfjellenes fantastiske tekstile tradisjoner. I tillegg fikk jeg med meg et par av Nilda Callanaupa Alvarex' bøker. De kan også kjøpes via Amazone.

Denne perlestrikkede luen ble også min. Den veier mye på grunn av alle glassperlene, og er sikkert veldig tung å gå med.

Denne perlestrikkede luen ble også min. Den veier mye på grunn av alle glassperlene, og er sikkert veldig tung å gå med.

Du finner mange flotte bilder og svært interessant informasjon om tekstilene i Andesfjellene i disse bøkene av Nilda Callanaupa Alvarez. Også om strikking.

Du finner mange flotte bilder og svært interessant informasjon om tekstilene i Andesfjellene i disse bøkene av Nilda Callanaupa Alvarez. Også om strikking.

Hjem fra Peru har jeg altså fått med meg ikke mindre enn fem flotte strikkeluer. De skal få en fin plass her hjemme. Jeg har også en halvferdig heklet lue i ren akryl - den skrev jeg om i forrige blogginnlegg. Er ikke like sikker på at den blir hengt opp.

Følg med videre. Jeg skal også fortelle om noen av de vakre vevnadene jeg så i Peru.

I mellomtiden kan du eventuelt følge meg på Facebook: Hjertebank Nina Granlund Sæther

I alpakkaens rike

Vi bruker mer og mer alpakkagarn. Det er ikke så rart. Babyalpakka og alpakka er blant verdens fineste fibre, og særdeles behagelig mot huden. Alpakkagarnet vi kjøper her i Norge kommer i all hovedsak fra Peru.

På torget i landsbyen Chivay i Colcadalen møtte jeg denne indianerkvinnen med en lamababy til venstre og en alpakkababy til høyre.

På torget i landsbyen Chivay i Colcadalen møtte jeg denne indianerkvinnen med en lamababy til venstre og en alpakkababy til høyre.

De aller fineste fibrene kommer også fra Peru. Vikunja er en vill slektning av alpakkaen som lever på høyfjellsplatået i Andesfjellene. Den produserer ikke mer enn ca. 200 gram ull årlig. Dyrene klippes vanligvis hvert tredje år, og nær 80 prosent av fibrene selges til eksklusive motehus, blant annet Hermes. I 2002 lå kiloprisen på mellom 400 og 600 US dollar.

I det karrige landskapet på høyfjellsplatået i Andesfjellene, mer enn 3 500 moh, lever vikunjaen i små flokker.

I det karrige landskapet på høyfjellsplatået i Andesfjellene, mer enn 3 500 moh, lever vikunjaen i små flokker.

My er et mål for tykkelse, og sier noe om hvordan ull føles mot huden. Kløgrensen ligger ifølge boken Ren ull på 28 my. Det er også målet for norsk lammeull i snitt. Til sammenligning måler et menneskehår fra 60 til 70 my.

Vikunjafibrene måler mellom 8 og 13 my. Den aller fineste merinoulla, moskusull og bunnull fra spælsauen måler mellom 10 og 12 my.

Babyalpakka, som er den første ulla som klippes av alpakkaen, måler fra 13 my, mens vanlig alpakka ligger mellom 18 og 30 my.

Alpakkaene trives også høyt til fjells, men er i motsetning til vikunjaene tamme, og en gjeter er ofte i nærheten av flokken.

Alpakkaene trives også høyt til fjells, men er i motsetning til vikunjaene tamme, og en gjeter er ofte i nærheten av flokken.

Det skal finnes ca. 2, 1 millioner alpakkaer i Peru. Dyrene blir klippet en gang i året. Ulla finnes i en rekke sjatteringer fra nesten sort til hvit, og fibrene sorteres etter farge - ifølge Wikipedia hele 22. Naturfargene er ettertraktet.

Sortering av alpakkaull hos Michell i Arequipa.

Sortering av alpakkaull hos Michell i Arequipa.

En av de største leverandørene av prima garn i babyalpakka og alpakka, er Michell i Arequipa. Herfra kommer også  det meste av alpakkagarnet som selges i Norge. Da Kari Hestnes og mannen Per Svendsen startet med import av alpakka i 1999, var det knapt noen som visste hva slags fiber dette var. I dag er merkenavnet Du store alpakka godt kjent. Da paret solgte firmaet til House of Yarn på Bryne i 2012, gikk det ut mellom 30 og 35 tonn alpakka fra bedriften hvert år.

Fra garnlageret hos Michell i Arequipa.

Fra garnlageret hos Michell i Arequipa.

Alpakka finnes ifølge Wikipedia i hele 22 naturfarger. Lett å bli bergtatt i denne butikken.

Alpakka finnes ifølge Wikipedia i hele 22 naturfarger. Lett å bli bergtatt i denne butikken.

Vil man ha prima vare med seg hjem, bør man oppsøke de seriøse forretningene. Mye av det som selges gatelangs i Peru er dessverre akryl, selv om selgerne påstår noe annet. Alpakka er kostbart (men mye rimeligere enn i Norge). Unntaksvis finner man indianere som spinner og strikker av sin egen ull.

Håndteinen er fortsatt et viktig redskap for mange. Det er ca. 30 år siden jeg selv prøvde å bli venn med dette enkle spinneverktøyet, uten særlig suksess. Å se kvinner som spinner tynn og jevn tråd i stor fart imponerer. I Andesfjellene er det så langt jeg har sett vanlig å sitte på gulvet når man spinner, og gulvet brukes som støtte for teinen. Ta en titt på filmen her:

Men selv om mange av indianerne velger akryl, er det lett å beundre håndarbeidene deres. Fargebruken imponerer og inspirerer. Teknikkene behersker de suverent. Underveis på min 17 dager lange tur traff jeg blant annet en flott indianerkvinne som solgte håndarbeider i veikanten. Når det ikke var noen kunder der, heklet hun på en fargerik lue. Hun stilte villig som fotomodell, og alle kollegene hennes lo godt da jeg ville kjøpe lua med garn og heklekrok. Etter litt diskusjon om prisen ble vi enige.

Indianerkvinne som hekler luer for salg. Dette fargerike arbeidet fikk bli med hjem til Norge selv om det ikke var ferdig.

Indianerkvinne som hekler luer for salg. Dette fargerike arbeidet fikk bli med hjem til Norge selv om det ikke var ferdig.

Følg med! Neste blogginnlegg fra Peru blir om strikking.

Du kan også følge meg på Facebook: Hjertebank Nina Granlund Sæther

 

 

 

 

 

Toving av votter

Når vi tover ullvotter, blir de tykkere og varmere enn vanlige strikkevotter. De blir også mindre elastiske. Det er derfor viktig å stoppe toveprosessen i tide. For det kan fort gå helt galt. Jeg har gjort noen erfaringer jeg tenkte jeg ville dele.

påskevotter

Vottene du ser på bildet, har jeg kalt Påskevotter Det er et av mine siste design.  De er strikket av Fritidsgarn fra Sandnes garn og tovet i maskin på 40 grader. Fritidsgarn er 100 prosent norsk ull. Størrelsen er helt perfekt til meg. Jeg har en Miele-maskin, og de er vasket på et vanlig kokvaskprogram. Såpen som er brukt er Omo colour sensitive.

Når man tover ull, er det først og fremt bevegelse som gjør at fibrene filter seg sammen. Det spiller derfor ikke så stor rolle hvilken temperatur man har på vannet. Jeg tover alltid med 40 grader varmt vann.

Første gang jeg strikket disse vottene, brukte jeg Knit@home Felting Wool, også 100 prosent ren ny ull ifølge magebeltet.

Flette

Denne ulla er veldig løst spunnet, og noe tykkere enn fritidsgarnet. Jeg strikket derfor vottene på litt tykkere pinner for å få samme strikkefasthet. Alt så helt perfekt ut før jeg puttet vottene i maskinen. Men ut kom et par beinharde, stive og helt ødelagte votter. Det var helt umulig å forme dem til. Og overflaten på vottene hadde blitt helt nuppete og udelikat.

ødelagte votter

Det anbefales altså ikke å tove Knit@home Felting Wool i vaskemaskin. Å tove denne ulla for hånd går imidlertid helt fint. Det tar litt tid, og krever litt innsats, men er absolutt verdt innsatsen. For å få et par votter kortere, må man gnikke og gni i lenderetningen, og vil man ha vottene trangere, må man snu dem 90 grader rundt og gnikke og gni den andre veien.

Fru Kvists varme votter

Disse grå og hvite vottene, Fru Kvists varme votter, er tovet for hånd. Her har jeg brukt Zalo. Også de passer helt perfekt til mine hender.

Jeg har også laget et par jeg har kalt Lenkevotter. De er strikket av fritidsgarn. Da de skulle toves, valgte jeg et finvaskprogram på maskinen. Det var ikke så lurt. Vottene ble rett og slett for store. Det erfarte jeg på skitur. Så da jeg kom hjem etter en deilig tur i marka, puttet jeg dem i maskinen enda en gang. 

lenkevotter

Men å tove to ganger i maskin er et sjansespill. Hadde jeg hatt litt større hender, hadde nok disse blitt for små. De er nå litt trange å få på, men sitter perfekt på hånden.

lenkevotter2

Jeg har også laget et par mønsterstrikkede votter som ble tovet i maskin. Her er det svært viktig at man ikke strammer tråden på baksiden - da blir vottene lett for trange. Her gikk det bra. Etter at jeg hadde tøyd og strukket Flettevotter med rosemønster godt i våt tilstand, ble de perfekte.

Mønster til alle disse vottene finner du på Ravelry. Jeg har også laget et par fiskervotter til herrer etter en modell fra Vestvågøy. De er strikket av villsaugarn og tovet for hånd. Oppskrift finnes i boken Votter. Strikkemønstre fra hele Norge.





Blått garn så langt du ser

Er det mulig å forelske seg i én garntype eller én spesiell farge? Jeg falt pladask da jeg fant dette blå garnet i New York for tre år siden. Dessverre hadde de bare noen få nøster i garnbutikken, men jeg kjøpte det de hadde. Garnet kommer fra Malabrigo Yarn i Uruguay, men er produsert i Peru. Det er håndfarget i små serier - derfor relativt stiv pris.

azules

Garnet heter Arroyo og er i 100 % ren merinoull. Ulla er superwashbehandlet. 100 g gir ca. 305 meter. Siden garnet er håndfarget, er ingen nøster like.  Det er vanskelig å gjengi fargene korrekt på bildet. Garnet er blått. Men noe har litt lilla, noe har mer grønt.

Det tok lang tid før jeg våget å bruke av garnet. Jeg ville bruke det til noe spesielt. Da jeg hadde tegnet mønsteret til vottene Snøstjerne, visste jeg at garnet ville være perfekt. Oppskrift på disse vottene finner du i boken Votter. Strikkemønstre fra hele Norge, og det er altså et av mine design.

snøstjernevott

Det hvite garnet jeg har brukt i vottene er Dale Baby Ull. Man kan godt strikke dem med babyull også i blått. Ønsker du å bruke samme garn som jeg har brukt, har jeg gjort det litt lettere for alle som bor i Norge. Jeg har rett og slett importert 10 kg for videresalg. Garnet kan du derfor kjøpe i min Epla-butikk.

Garnet selges kun i hespler a 100 gram. Men 100 gram holder til 2 par damevotter.

856azules
arroyo-malabrigo

Dette er det samme garnet jeg har brukt i Kjærlighetsvotter. Mønsteret til disse vottene ligger gratis på min Facebookprofil Hjertebank Nina Granlund Sæther.

kjærlighetsvotter



Endelig er boken Votter her

Min nye bok "Votter. Strikkemønstre fra hele Norge" er akkurat kommet fra trykkeriet. Jeg fikk det første eksemplaret i hendene tirsdag denne uken. Torsdag var boken ute i flere av landets bokhandlere. Mottagelsen så langt har vært helt fantastisk. Førsteopplaget på 12 000 bøker er utsolgt, og opplag nummer 2 er allerede bestilt.

Votter

Å skrive bok er en arbeidskrevende prosess. Det har tatt nesten to år fra den første ideen ble unnfanget og til den nå er her. Men du verden så morsomt det har vært! Jeg har dypdykket ned i alt som har vært skrevet om votter tidligere, og jeg har lett i gamle arkiver etter bilder og materialer. Med et raust stipend fra Norsk faglitterær forfatter- og oversetter forening har det også vært mulig å reise Norge rundt på jakt etter gamle votter. Jeg har rukket å besøke museer i 10 fylker. Samtidig som jeg har strikket og tegnet mønstre.

vottfravesttelemark

Boken inneholder 43 oppskrifter. 30 av vottene er rekonstruert etter gammelt materiale. De siste 13 er mine egne design. I tillegg prøver jeg å formidle historien som knytter seg til vottene jeg har funnet. Derfor er dette både en oppskriftsbok og en kulturhistorisk bok.

spælsau

Når man skal rekonstruerer gamle votter, møter man på en rekke utfordringer. Å finne et garn som passer, er vanskelig - spesielt når de gamle vottene er strikket av tynt, tynt hjemmespunnet garn. Man må gjøre noen valg. Jeg har brukt garn fra alle de store norske garnfabrikantene. I tillegg har jeg brukt en del garn fra Selbu spinneri. De lager garn av ull fra spælsau, villsau og grå trøndersau. Jeg har også brukt noe utenlandsk garn. Så lenge man holder strikkefastheten kan det meste brukes.

budstikka

Budstikka hadde en flott omtale av boken denne uken. Den kan du lese her >>

Tidligere har jeg blitt intervjuet om boken av Forlagsliv - hvor det ligger flere, fine bilder. Alle bildene i boken er tatt av fotograf Guri Pfeiffer som det er en fryd å samarbeide med. Bokdesignet er laget av Sissel Boniface.

carolinehalvorsen

Dessverre har det blitt en feil i diagrammet til de okergule vottene jeg har kalt Caroline Halvorsen-vottene. Selv om man leser korrektur aldri så mange ganger, og tror alt har blitt rett, så skjer det feil. Det kan jeg bare beklage. Men riktig diagram finner du her hos Hobbyklubben.

votterhosark

Nå gleder jeg meg veldig til å reise rundt å fortelle om den store jakten på votter. Første anledning blir under boklansering hos Cappelen Damm onsdag 20. januar klokken 18. Har du lyst til å være med, kan du sende en påmelding til liv.gronback@cappelendamm.no

Jeg vil fortløpende fortelle om arrangementer på Facebook. Du kan følge meg på Hjertebank Nina Granlund Sæther.

Boken finner du forhåpentligvis i en bokhandel nær deg. Forlaget melder dessverre at de midlertidig er gått tom for boken, men den skal være her igjen 22. januar. Legger du inne en bestilling hos Haugen bok, får du den så snart den foreligger.

 

 

Gavekortene har kommet fra trykkeriet

Boken "VOTTER. Strikkemønstre fra hele Norge" er forventet fra trykkeriet 11. januar. Tenker du at dette kunne vært den ultimate julepresangen til en av dine nærmeste, kan du nå få kjøpt et gavekort til å legge under treet - og så blir boken sendt direkte til mottager så snart den foreligger.

gavekort

På forsiden finner du bilde av bokens forside, og på baksiden kan du fylle ut hvem gavekortet er til og hvem det er fra. I tillegg finner du bilde av et av votteparene i boken, samt forlagets omtale.

gavekort2

Gavekortene sendes ut fortløpende, men vil du være sikker på at det kommer frem i tide før jul, er fristen fredag 18. desember 2015.

Boken har en utsalgspris på kr 369. Porto på kr 56 kommer i tillegg. Du betaler totalt kr 425. Faktura sendes sammen med gavekortet til deg som bestiller, mens boken altså sendes direkte til mottaker.

Gavekortet bestiller du her >>

Les mer om boken her >>

VOTTER. Strikkemønstre fra hele Norge

Våren 2014 kom jeg over noen bilder av særdeles vakre, gamle votter. Jeg fikk lyst til å kopiere dem, og ga meg i kast med tynt garn og tynne pinner. Det ble mye strev før jeg fant frem til en akseptabel strikkefasthet. Og det var mye strev å få mønsteret til å gå opp like elegant som på bildene. Men jeg ga meg ikke! Vottene tok jeg med meg til CappelenDamm sammen med noen helt nye jeg hadde designet. Nå, halvannet år senere nærmer utgivelsen av boken Votter. Strikkemønstre fra hele Norge seg for hver dag som går. Og jeg gleder meg enormt til å vise dere alle skattene jeg har funnet og boken jeg har laget.

votter

Utgangspunktet var altså et par gamle votter jeg hadde rekonstruert, samt noen av mine egne design. Inspirert av den varme mottagelsen jeg hadde fått i forlaget, søkte jeg Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening om et prosjektstipend for å kunne reise rundt i Norge på jakt etter flere votter.

Stipend fikk jeg, og i løpet av våren og sommeren besøkte jeg systematisk museer i Telemark, Aust-Agder, Hordaland, Sogn og Fjordane, Buskerud, Oppland og Sør-Trøndelag. Jeg har også vært i Østfold, Oslo, Akershus og Rogaland på jakt etter votter. Andre museer og arkiver har jeg besøkt digitalt. Og så mye spennende jeg fant! Jeg var på jakt etter strikkeplagg generelt og votter spesielt.

Stipendet var uten tvil en døråpner. Noen steder visste jeg hva jeg var på jakt etter, andre steder rådet tilfeldighetene. Å få lete etter bortgjemte skatter i museenes magasiner var ekstra stas. Og jeg er svært takknemlig for den hjelpen jeg har fått på de forskjellige museene og institusjonene under veis.

Asbjørnsen og Moe samlet folkeeventyr. Ivar AAsen samlet på dialekter. Jeg kan nå si at jeg har samlet på gamle strikkemønstre. På min vei har jeg funnet de lekreste votter med staselige broderier så vel som slitte og hullete arbeidsvotter.

Arbeidsvott fra Hallingdal museum. Den er ikke med i boken.

Arbeidsvott fra Hallingdal museum. Den er ikke med i boken.

I boken har jeg måttet velge bort veldig mye, men jeg har prøvd å løfte frem særpregede votter fra hvert eneste fylke. Noen er ensfarget, men de fleste er i to farger. Broderier måtte jeg utelate.

I forlagets omtale står det følgende: Strikk deg gjennom alle Norges 19 fylker med denne fantastiske boken fra Nina Granlund Sæther. Her finner du oppskrifter på 43 votter som forfatteren har rekonstruert fra historiske kilder eller designet selv med inspirasjon fra norsk strikkehistorie. De kjente og kjære selbuvottene er selvsagt med, men forfatteren har også løftet frem tradisjoner fra andre steder i landet som ikke er like godt kjent.

Vottene er vakkert fotografert av Guri Pfeifer, og de fleste har diagrammer som gjør det enkelt å følge mønsteret. Her er det oppskrifter til både dame, herre og barn, og spennende fortellinger fra den rundt 400 år gamle strikkehistorien i Norge.

Det er formidabelt forskningsarbeid som ligger bak denne boken, og resultet er en skattkiste av en bok som enhver strikker burde unne seg å ha i bokhylla.

Boken er ventet fra trykkeriet 11. januar. Den kan forhåndsbestilles her >>

Ønsker du å gi bort boken i julepresang, kan du bestille et gavekort her >>

Vil du følge meg på Facebook og høre nytt om vottemønstrene, finner du gruppen min på Hjertebank Nina Granlund Sæther. Her finner du gratismønster på kjærlighetsvotter.

 

Kjærlighetsvotter - gratis mønster

I dag er det 14. oktober; det vil si første vinterdag. Denne dagen snudde man primstaven slik at den siden som begynner med en vott vender frem. I den anledning har jeg laget et nytt vottemønster - og det er gratis enn så lenge. Du finner det under Filer på Facebooksiden min: Hjertebank Nina Granlund Sæther (alle strikke- og håndarbeidsinteresserte kan bli medlemmer). Hvis du ikke er på Facebook kan mønsteret kjøpes på Ravelry >>

kjærlighetsvotter

Jeg våger påstanden: Hjertet er vår tids mest brukte symbol. De siste årene har en gigantisk flodbølge av og med hjerter skyllet inn over landet – ja, inn over hele den vestlige verden. Over alt møter vi dem, mange ganger hver dag. I tekst og bilder. Som gjenstander og som dekor. Alene eller gruppevis. Den enkle formen er intet nytt symbol. Siden tidenes morgen har vi prydet våre omgivelser med små og store hjerter i alle tenkelige materialer. Det som er nytt er mengden. Alle som har noe å selge har trykket motivet til sitt bryst – og vi lar oss villig forføre.

Dagens mange hjerter representerer noe livsbejaende. Det er derfor vi omgir oss med så mange av dem. Men hjertet brukes i høyeste grad også som et dekorativt element, uten annen hensikt enn å pryde. Den enorme populariteten skyldes sannsynligvis at det oppfattes som utelukkende positivt ladet. Hjertet er et uttrykk for alt vi drømmer om, alt vi forbinder med det gode liv; kjærlighet, godhet, vennskap og varme. Hjertet oppfattes også som nøytralt. Det er ikke ekskluderende, slik mange oppfatter at korset eller andre religiøse symboler er. Symbolet er lett forståelig, og vi kjenner det umiddelbart igjen – enten det er tegnet i sand eller er trykket på en T-skjorte. Det eneste negative ved alle hjertene kan være at vi synes det blir for søtt, barnslig og feminint. Eller også at det blir enkelt, banalt og klisjeaktig.

Også fugler har tradisjonelt blitt brukt som et kjærlighetssymbol. Og som fruktbarhetssymbol. I tillegg har fuglene symbolisert trofasthet. I vår egen folkekultur finner vi svært ofte motiver av to fugler som sitter med nebbet mot hverandre, gjerne i kombinasjon med et hjerte.

Foto: Anne Lise Reinsfelt / Norsk Folkemuseum

Foto: Anne Lise Reinsfelt / Norsk Folkemuseum

I disse vottene har jeg valgt å bruke både hjerter og fugler, og det er derfor jeg har kalt dem kjærlighetsvotter.

Vottene kan strikkes av mange ulike garntyper bare man holder strikkefastheten. Jeg har valgt å bruke kid mohair fra Telespinn sammen med et blåflammet garn jeg kjøpte med meg hjem fra USA.

Telespinn er et lite norsk spinneri som holder til på gården Midt-Svartdal i Seljord kommune. En stopp her kan anbefales på det varmeste.

mohairgeiter

Utenfor kan man hilse på mohairgeitene. Innenfor kan man forelske seg i vakkert garn i de herligste farger og kvaliteter. Mohairfiberen er tynnere og blankere en vanlig saueull. Dette gjør at plagg i mohair føles luftige å ha på seg samtidig som de har en flott glans. Mohairfiberen er også glatt. Dette gjør at plagg strikket i mohairgarn ikke klør på samme måte som vanlige ullprodukter - skal vi tro produsenten. 

telespinn