Norsk eller utenlandsk ull? Ja takk, begge deler

Vi nordmenn forfekter at norske jordbær er aller best. Kanskje er de det, men lar vi være å spise oliven fra Hellas, kiwi fra New Zealand eller avocado fra Peru av den grunn? Vi er heldige som kan nyte frukt, bær og grønnsaker fra hele verden selv om også plommer fra Hardanger og epler fra Sogn smaker nydelig. Slik er det også med ull. Selv om enkelte av oss synes det er fint om vi kan utnytte den norske ulla bedre, betyr ikke det at vi velger bort deilig, myk merinoull fra sydligere breddegrader eller alpakkafibre fra Andes.

Sauer på beite i Lofoten.

Sauer på beite i Lofoten.

Det handler ikke om å velge norsk eller utenlandsk. Det handler om å velge riktig fiber til riktig formål.

Siden jeg jobber mye med tradisjonstekstiler og med rekonstruksjon av gamle strikkeplagg, synes jeg det er bra at det finnes mye å velge mellom. Til enkelte plagg vil jeg ha tynt og fast garn, for eksempel Gammelserien fra Rauma eller noe fra Selbu spinneri. Andre ganger er jeg på jakt etter noe som er løsere spunnet, for eksempel det nye og delikate Sølje fra Hillesvåg eller noe som kan strikkes med litt tykkere pinner. At mange synes den norske ulla klør, har jeg stor forståelse for. Derfor bruker jeg også mykere ull og diverse ull- og alpakkablandinger i mine design. Sterk fra Du store alpakka og  Eco wool fra Dale er også blant favorittene.

Poncho i prima norsk spælsauull - og votter i Eco wool fra Dale - et importert ullgarn fra House of Yarn.

Jeg kjøper gjerne ull fra små produsenter. Garnet til ponchoen ovenfor kjøpte jeg av Annemor Sundbø. Det er spælsauull fra sauene hennes på Bragdøya, og garnet er spunnet etter alle kunstens regler hos Hoelfeldt-Lund i Grimstad.  Den er deilig og varm, og tåler godt litt regn.

Gammalnorsk spælsau med kort hale. Denne rasen var nesten utryddet for få år siden.

Gammalnorsk spælsau med kort hale. Denne rasen var nesten utryddet for få år siden.

Spælsauen har både lange glansfulle dekkhår og myk bunnull. Dekkhårene egner seg dårlig mot huden, men siden jeg ikke er særlig sensibel bruker jeg det gjerne i et ytterplagg som her. Ellers er det utmerket både til sokker, møbelstoffer og på gulvet. For det er utrolig slitesterkt.

Nærmest huden - ja da vil jeg ha noe mykt. I dette settet har jeg kombinert rød babyull fra en av de norske produsentene, og et rosa garn jeg kom over i New York. Malabrigo Yarn and Wool holder til i Uruguay, men garnet farges for hånd i Peru. Det er laget av den deiligste merinoull.

stipelue

Lue og votter i myk merinoull.

Det er altså ikke snakk om enten eller, men både og.

Unngå møll i garnet

Klesmøllen kan gjøre stor skade på klær av ull, men også garn er utsatt. Tidligere ble alt norsk garn møllbehandlet, men strengere regler har ført til at tekstilindustrien har måttet redusere bruken av miljøgifter. Både naftalen (møllkuler) og diklorbenzen er helseskadelig. Men det finnes heldigvis råd.

MalsenogMorgarn-be.jpg

Det er larvene fra klesmøllen som kan gjøre stor skade. Møllen legger egg, og når larvene utvikles spiser de keratinet som finnes i fibrene.

Klesmøllen finnes innendørs over hele landet, og det er mye som tyder på at den er blitt et problem igjen. I jobbsammenheng har jeg skrevet en artikkel om at møllplagen er tilbake, og at både herredresser og bunader er blitt angrepet. Fryktelig ergelig, spør du meg!

Jeg glemmer aldri svermen av møll som tøt ut da vi åpnet en papirsekk med ullgarn da jeg gikk på husflidsskole tidlig på 80-tallet. Skolen hadde kjøpt inn kilovis med gresk, ubehandlet og håndspunnet garn som var veldig populært da. I sekkene hadde møllen virkelig kost seg. Hvert eneste nøste var ødelagt, og ikke en tråd var mer enn 10 cm lang. Vi måtte fyre opp et stort bål ute i hagen og brenne alt sammen.

Selv oppbevarer jeg det meste av garnet mitt i lukkede plastbokser fra Clas Ohlson. Men jeg har også gått til innkjøp av kuler i cedertre. De legger jeg både blant garnet, men også innimellom de hjemmestrikkede tekstilskattene mine. Jeg synes kulene dufter godt, men møllen liker ikke den særpregete lukten.

møll

Kulene får du blant annet kjøpt fra Bunadmagasinet som skriver "Sedertre lukter friskt og godt for mennesker, men er sterkt appetittnedsettende for møllarver."

Alternativt kan du bruke poser med tørket lavendel, reinfann eller pors til å skremme møllen fra å legge egg i dine garnskatter.

Strikketips: Unngå irriterende fargefeil

Har du noen gang fått irriterende feil i strikkeplagget ditt selv om du har strikket riktig? Selv om du følger mønsteret til punkt og prikke, ser du at noe har blitt galt - uten at du helt kan sette fingeren på hva som skjer og hvorfor.

Se nøye på puten nedenfor. Den strikket jeg for noen år siden (mønsteret finner du i boken Putefest). Over bokstavene Oslo ser du tydelig at det blir en rar stripe, at noe ikke stemmer.

Ser du fargefeilen over bokstavene?

Ser du fargefeilen over bokstavene?

Det som skjer, er at mønsteret forandrer seg hvis man er uheldig og krysser trådene på baksiden av arbeidet.

Når man strikker mønster med to farger, vil den ene tråden være dominant. Jeg pleier å holde begge trådene over venstre pekefinger. Her har jeg hatt den lilla tråden til venstre og den grå tråden til høyre på fingeren. Men så plutselig har trådene byttet plass uten at jeg har oppdaget det. Da puten var ferdig, ble det veldig synlig.

Feilen skyldes at den lilla og den grå tråden har byttet plass på fingeren.

Feilen skyldes at den lilla og den grå tråden har byttet plass på fingeren.

Som du ser av bildet er det altså ikke strikket feil. Annenhver maske er strikket med lilla og med grått, men nederst er den lilla tråden dominant. Og når de bytter plass på fingeren, er det plutselig den grå som blir dominant.

Så mitt strikketips er å passe nøye på så mønstertrådene på baksiden ikke bytter plass. Her ser du baksiden av en kofte jeg jobber med nå. Unngår du at trådene krysser seg, unngår du også irriterende fargefeil. Det er altså noe i det gamle ordet om at arbeidet skal være like pent på vrangen som på retten.

Unngå at trådene på baksiden av arbeidet bytter plass.

Unngå at trådene på baksiden av arbeidet bytter plass.

Vil du ha flere strikketips? Følg med på min Facebookside Hjertebank Nina Granlund Sæther.

Kongens nei - prinsens genser

Det er bare dager igjen til storfilmen "Kongens nei" har premiere. Den gleder jeg meg til å se! Allerede i 2013 skrev jeg en artikkel for ukebladet Familien om den dramatiske flukten - og jeg rekonstruerte genseren som lille prins Harald, dagens konge, hadde på seg.

Magnus Ketilsson Dobbe (6), spiller prins Harald. Sofie Falkgård spiller prinsesse Ragnhild og Ingrid Ross Raftemo er prinsesse Astrid i filmen. Foto: Agnete Brun/ Paradox film.

Magnus Ketilsson Dobbe (6), spiller prins Harald. Sofie Falkgård spiller prinsesse Ragnhild og Ingrid Ross Raftemo er prinsesse Astrid i filmen. Foto: Agnete Brun/ Paradox film.

Ekstra morsomt er det at kostymedesigner Karen Fabritius Gram har brukt min genser som utgangspunkt i filmen. Hun fikk låne modellen jeg hadde strikket, men den var dessverre for liten for Magnus Ketilsson Dobbe som spiller prinsen - så hun måtte strikke en ny. Men det er altså min oppskrift som er brukt. Oppskriften finner du her >>

Lilleprinsens genser og passet hans. Foto: Kjartan Hauglid / Det kongelige hoff.

Lilleprinsens genser og passet hans. Foto: Kjartan Hauglid / Det kongelige hoff.

Av svart-hvitt-bildene fra 1940 er det vanskelig å skjønne at genseren faktisk var rød og hvit. Men den gamle genseren ble funnet igjen på slottet for noen år siden. Litt hullete i vrangborden er den blitt, men fargene er like friske som da den var ny.

Dette skrev Budstikka i 2015 >>

Her kan du lese den dramatiske historien:

Flukten fra tyskerne

Tidlig om morgenen 9. april 1940 ble prins Harald og søstrene Ragnhild og Astrid vekket av sin mor. De fikk beskjed om at de skulle til fjells, og måtte kle seg i fullt skiutstyr.

– 9. april står som brent inn på netthinnen, forteller prinsesse Astrid i biografien ”Kvinne blant konger” av Trond Norén Isaksen.

Kronprins Olav hadde lagt seg med bange anelser kvelden før. Både han og kronprinsesse Märtha fryktet krig. Rett etter midnatt kimte telefonen på Skaugum. Sikre kilder kunne fortelle at tyske styrker var på vei inn i Norge.

At barna ble vekket av kronprinsessen var svært uvanlig. Det var andre som pleide å gjøre det. Og tidlig, tidlig på morgenen, bak nedtrukne blendingsgardiner, spiste de en slags frokost.

De nødvendigste tingene ble pakket i all hast, og barna fikk ta med én leke hver. Prinsessene valgte hver sin dukke, prinsen en lekebil. Ragnhild var ni år, nesten ti. Astrid var akkurat fylt åtte, og Harald var tre.

Rød og hvit strikkegenser

Varmt tøy ble tatt på. Under flukten hadde de jevngamle søstrene like jakker og luer, muligens et antrekk foreldrene hadde tatt med fra sin store amerikareise året før. Prinsen hadde rød og hvit strikkegenser med tilhørende lue og sokker.

Kanskje fikk Harald den til treårsdagen 21. februar? Bare et par uker senere, den 4. mars 1940, er han fotografert med dette antrekket i Holmenkollen. Og uken etter, 11. mars, har fotograf Anders Beer Wilse tatt en rekke bilder av lilleprinsen i lek på Skaugum. Han kjører spark og kjelke, står på ski og lager snømann i den rutete genseren.

Prins Harald i lek på Skaugum. Foto: Ander Beer Wilse / Norsk Folkemuseum.

Prins Harald i lek på Skaugum. Foto: Ander Beer Wilse / Norsk Folkemuseum.

Varianter av rutemønsteret finnes blant annet på en vestlandsk ulltrøye fra midt på 1800-tallet, og er også gjengitt på en vott fra Hallingdal i Annichen Sibberns populære mønstersamling fra 1929. Fasongen har mye til felles med Husflidens strikkesett til barn. Slottet har ikke kunnet opplyse hvem som strikket antrekket. Märtha var dyktig til å sy, men vi vet ikke om hun også strikket. Og selv om vi vet at prinsesse Ragnhild strikket en rekke plagg senere, er det vanskelig å tro at en niåring ville fullføre et så stort arbeid.

I full fart til Hamar

I sekstiden forlot kronprinsfamilien Skaugum. Kronprins Olav kjørte selv bilen til slottet.

– Jeg tror ikke at jeg noen gang har kjørt fra Skaugum til Oslo så fort som den spesielle morgenen. Jeg var fullt på det rene med at noen kunne stå i veien og prøve å stanse meg. Derfor kjørte jeg selv. Jeg hadde bestemt meg for å kjøre ned enhver som ville forsøke å stoppe meg eller hindre meg. Jeg ville ikke bli omringet eller innelåst, forteller han til Jo Benkow i biografien ”Olav – menneske og monark”. – Det var ikke rimelig å vente at min sjåfør eller andre skulle tenke på samme måte som meg.

Da de kom frem til slottet, ble kronprinsessen og barna sittende i bilen mens kronprins Olav sprang inn for å hente kong Haakon. Planen var opprinnelig å dra til hytta i Sikkilsdalen, men ferden gikk videre fra slottet ned Karl Johans gate til Østbanen. Kongefamilien, Regjeringen og flest mulig stortingsrepresentanter skulle forlate Oslo med et ekstratog til Hamar klokken 07.00.

Ca. 20 minutter forsinket gled toget ut fra perrongen på vei nordover. Om bord fikk de vite at Danmark var okkupert, og at krysseren ”Blücher” var senket like nord for Drøbak en time tidligere.

 – Det var mørkt i kupeen, gardinene var trukket for, og flere ganger fikk vi beskjed om å legge oss ned på gulvet. Det var forferdelig nifst og skremmende, minnes prinsesse Ragnhild i boken ”Harald V” av Per Egil Hegge.

På Lillestrøm stasjon havnet toget midt i bomberegnet da tyske fly gikk til angrep på Kjeller flyplass. Alle passasjerene måtte forlate vognene og samle seg i en jernbaneundergang under sporene. Panikken grep om seg, og både kronprinsen og kronprinsessen prøvde å roe ned voksne og barn. Lille Astrid forsøkte å trøste: – Det er bare på lek!

Etter en times opphold kunne de fortsette nordover. De voksne la ulltepper over barna i tilfelle vindusglassene skulle springe. I boken ”Mitt liv som kongsdatter” forteller prinsesse Ragnhild til Lars O. Gulbrandsen at hun var svært nysgjerrig, og at hun et sted på veien gløttet forsiktig på gardinen. Da fikk hun se et tysk fly som kom styrtende ned fra himmelen.

 – Det brant i halen på flyet, og jeg så det gå i bakken.

 Mange år senere kunne prinsessen drømme om flyet som endte i et inferno på bakken.

Også Astrid fikk med seg hendelsen. Gjennom en glippe i gardinene kunne hun se at hele understellet på flyet falt ned da piloten skulle ta ut landingshjulene. Det øyeblikket glemmer hun aldri.

Familien splittes

Fotograf Norman knipset kongefamilien da de ankom Hamar stasjon litt etter klokken 11. På bildene kan vi se at prinsen har den røde og hvite strikkegenseren på seg.

Kongen, kronprinsfamilien og familien Østgaard ble innlosjert på Sælid gård i Vang. Major Nicolai Østgaard var kronprinsens adjutant, og hans kone Ragni Østgaard var kronprinsessens hoffdame.

 På Sælid fikk følget lunch, og barna fikk sove litt. Men de var også ute for å se på dyrene både i stallen, fjøset og grisehuset.  Til Sigrid Sæhlie fortalte prinsen at det hadde vært stort å se raketter og fyrverkeri.

 Ved åttetiden om kvelden kom det beskjed om at stortingsrepresentantene hadde reist videre med tog til Elverum, og at tyske fallskjermsoldater var på vei mot Hamar. De var rett i hælene på dem. Middagen måtte derfor avsluttes før desserten, og det bar i all hast videre med bil. Omtrent klokken ti kom følget til Gaarder i Elverum.

 Klokken 22.25 ble den såkalte Elverumsfullmakten enstemmig vedtatt på et ekstraordinært stortingsmøte på folkehøgskolen rett ved. Etter forslag fra stortingspresident C.J. Hambro fikk regjeringen fullmakt til å ivareta rikets interesser og treffe de avgjørelser og de beføyelser som måtte ansees påkrevd av hensyn til landets sikkerhet og fremtid. Her ble det også bestemt at kongen og kronprinsen skulle bli igjen i Norge, mens kronprinsessen og de tre barna måtte bringes til sikkerhet i Sverige. Det var viktig at ikke arveprins Harald falt i tyskernes hender. I verste fall kunne han bli gjort til barnekonge og gissel for nazistene.

 – Jeg mente det beste var at de kom seg i sikkerhet i Sverige. Jeg gikk uten videre ut fra at en svensk prinsesse ville bli møtt med åpne armer i sitt fødeland, fortalte kong Olav senere til Jo Benkow.

Olav måtte ta farvel med kone og barn. Det var ikke lett, for de visste ikke når – eller om – de kom til å møtes igjen, men for kronprinsen var det ikke et alternativ å forlate landet.

–  Det var forferdelig trist å reise fra far og farfar, minnes prinsesse Astrid. – Vi visste jo ingenting om hva som ville komme, alt var kaotisk. Vi merket på mor at hun var lei seg og engstelig.

Ikke velkomne

Märtha og barna skulle reise til Sälens Kur och Högfjellshotell på den andre siden av grensen. Lensmannen i Trysil hadde fått beskjed om å finne den beste reiseruten. Den gikk via Nybergsund og Støa hvor Trysil tollstasjon lå. Avstanden var ca. ti mil, og det ville ta nærmere tre timer å kjøre. I følget var også ekteparet Østgaard med sønnen Einar på ti, og noen få fra staben på Skaugum – en kammerpike, to barnepiker og kronprinsens kammertjener.

 Den tyske flyattacheen, kaptein Eberhard Spiller, hadde satt seg fore å innhente kongefamilie og regjering. På Midtskogen braket imidlertid nordmenn og tyske tropper sammen. Kampene varte hele natten. Det ga kronprinsessen og hennes følge det forspranget de trengte. Også kongen, kronprinsen og regjeringen kom seg unna i tide.

Märtha med følge kom frem til grensen litt etter midnatt. Norges kronprinsesse var også svensk prinsesse, og hun hadde regnet med å bli godt mottatt i hjemlandet. Men ifølge prinsesse Astrid nektet grensevaktene å slippe dem inn i Sverige fordi de ikke hadde pass. Å vise frem kronprinsessens svenske førerkort hjalp ikke. Situasjonen var desperat. De hadde nettopp fått vite at tyskerne var like bak.

–  Etter en kort rådslagning fikk vi ordre om å legge oss ned i bilen. Vi fikk pledd over oss – nå skulle vi kjøre rett på bommen – akkurat som i detektivfilmene. I siste øyeblikk begynte de svenske grensevaktene å tvile på sin avgjørelse, og akkurat da vi skulle sette klampen i bånn og kjøre det remmer og tøy kunne holde, løftet de bommen. Jeg glemmer aldri fortvilelsen i mors øyne da vi sto ved grensen til hennes gamle fedreland og ikke ble sluppet inn, forteller prinsesse Astrid. I ettertid har hun skjønt at de var i ytterste fare.

På flyttefot          

Kronprinsesse Märthas opphold på Sälen ble holdt hemmelig. Stedet lå bare noen kilometer fra grensen, situasjonen var uoversiktlig og man fryktet at tyskerne kunne bombe hotellet ved en kjedelig navigasjonsfeil. Kidnapping var heller ikke utenkelig.

Det var fortsatt mye snø, og barna benyttet anledningen til å leke. Sannsynligvis ganske ubekymret. Det finnes flere bilder av dem fra disse aprildagene. Prinsen har den røde og hvite strikkegenseren på seg, og mørke lange bukser som er festet nede i beksømstøvler med strikkesokkene i samme mønster.

Etter noen dager kom også mormor, prinsesse Ingeborg, på besøk fra Stockholm. Hun ville gjerne invitere familien til Stockholm, men tyske diplomater bodde tvers over gaten for dem, så det var ikke trygt.

Om morgenen 16. april listet hele følget seg ned trappene og ut mens det fortsatt var mørkt, og så bar det videre til Frötuna like ved Uppsala. De fikk bo hos slektninger i ti dager før ferden gikk videre til Drottningholm slott, hvor de ble den svenske kongens gjester.

Forholdet mellom kong Haakon og svenske kong Gustaf V, kronprinsessens onkel, var meget kjølig. Svenskekongen var kjent for sin nazivennlige holdning, men unionsoppløsningen i 1905 var også en av årsakene til motsetningsforholdet. Barna merket neppe så mye til dette. Da prins Harald ville fiske fra en gammel pram som lå fortøyd nedenfor slottet, fikk han lov til det etter at prinsesse Ragnhild hadde spurt majesteten om tillatelse. Og i de syv – åtte ukene familien bodde på slottet, fisket han til alle døgnets tider. Fisk ble det imidlertid ikke. Og selv om det var iskaldt i Mälaren så tidlig på året, hendte det at barna badet.

17. mai ble feiret på slottet med norske flagg og overraskelser til barna, men da var vertskapet ikke til stede. Kongen hadde bestemt at det ikke skulle snakkes om krigen i Norge. Kronprinsessen hadde dog en radio, og hver natt tjue minutter over midnatt, lyttet nordmennene til nyheter fra London. Ifølge fru Østgaard kom de seg aldri tidlig i seng.

Detble drøftet om kronprinsessen og barna skulle slutte seg til kongen og kronprinsen som nå var kommet til Nord-Norge, men praktisk lot det seg ikke gjøre å reise de over hundre milene før båten skulle frakte dem over til England. I midten av juni dro i stedet kronprinsessen og barna videre til Ulriksdal, mormor og morfars sommersted. Her lærte den tre år gamle prinsen å svømme, og det gikk gjetord om hans imponerende ferdigheter. På Ulriksdal fikk han også sin første fisk.

Allerede før krigsutbruddet hadde president Roosevelt invitert kronprinsfamilien til USA hvis det skulle bryte ut krig. Nå fornyet han invitasjonen, og det ble bestemt at Märtha og barna skulle takke ja. Sverige var ikke trygt. Forholdet mellom kong Gustav V og Haakon var dessuten blitt ytterligere anstrengt etter at Gustav anmodet den norske kongen om å abdisere.

Videre til USA

Kronprinsessen var engstelig og bekymret før avreisen til USA. Hun fryktet følgene etter krigen. Men kronprinsen var overbevist om at det var det eneste rette. 12. augustdro følget fra Stockholm sentralstasjon. De ble vinket av gårde av prins Carl og prinsesse Ingeborg. Også kong Gustav var blant de fremmøtte på perrongen, selv om han likte dårlig at familien hadde sagt ja til invitasjonen fra presidenten. Stemningen var nedtrykket.

Turen gikk nordover til Haparanda som de ankom dagen etter. Deretter reiste de med bil gjennom Nord-Finland de neste tre dagene. I Petsamo, som nå ligger på russisk side, ventet det amerikanske skipet ”American Legion”.

Like ved Pasvikdalen, i dag den norsk-russiske grensen, ba kronprinsesse Märtha sjåføren stanse. Hun tok barna med seg, satt en stund og så over til den norske siden. Det var hennes farvel med Norge – på ubestemt tid.

 ”American Legion” hadde fått tillatelse fra tyske myndigheter til å evakuere amerikanske borgere i Europa. Ingen av de krigførende parter ville imidlertid gi garantier om fritt leide, og skipet måtte manøvrere gjennom minelagte farvann uten noen form for eskorte. Tidlig om morgenen 17. august 1940 la skipet la ut fra havn. 28. august var det kommet trygt frem til New York.  

En trailer fra filmen kan du se her:  

Poncho i spælsaugarn

Spælsaugarnet er litt mer stikkete enn ull fra vanlige norske sauer og importert merinoull, men garnet har en fantastisk spenst og glans. Derfor passer det utmerket til et ytterplagg som denne ponchoen jeg har kalt "Sem".

semponcho

Sist sommer kjøpte jeg med meg alt spælsaugarnet i grå nyanser som Annemor Sundbø hadde i butikken sin på Ose i Setesdal. Hun fortalte at det var fra sauene som går og beiter på Bragdøya ved Kristiansand, og at det var spunnet hos Hoelfeldt-Lund. Du får kjøpt tilsvarende garn, Hoelfeldt-Lunds totrådete strikkegarn, i mange husflidsutsalg.

spælsau

Det særskilte med spælsauen er at den har både lange, blanke, sterke dekkhår og myk, myk bunnull.

Foto: Regine Sæther

Foto: Regine Sæther

Det gikk litt tid før jeg visste hva jeg skulle bruke det flotte garnet til. Man kan jo alltids strikke sokker eller votter, fordi det er slitesterkt. Men så kom jeg på at det ville være flott til en poncho. I løpet av kort tid har dette blitt et favorittplagg.

Denne pochoen er svært enkel å strikke. Den er satt sammen av to like store rektangler. Oppskrift ligger på Ravelry hvis du har lyst til å strikke maken. Alternativt garn er for eksempel Norsk pelsullgarn fra Hillesvåg ullvarefabrikk. (Norsk pelssau er en blanding av spælsau og gotlandsfår.) Men det går helt fint å strikke ponchoen i helt andre ullkvaliteter også.

semponcho2

GRATIS OPPSKIFT: Stjernestrikk

Det er sommer, det er sol og det er strikketid. Jeg deler derfor en av mine oppskrifter. Det er en ganske enkel sak, men den kan varieres i det uendelige. Jeg har kalt det stjernestrikk.

Strikk én lapp, og du har et praktisk håndhåndkle eller en klut til bruk på kjøkkenet. Strikker du flere, kan du både lage babyteppe, sengeteppe eller en kledelig poncho.

stjerne1

Jeg har brukt en blanding av lin og bomull i disse eksemplene. Men bruk gjerne ren bomull, eller en deilig blanding av ull og silke. Mulighetene er uendelige.

stjerne2
stjerne3

Det er antallet ruter som bestemmer hva det kan bli. Eventuelt måten du setter dem sammen på.

stjerne4

Oppskriften ligger gratis på min Facebook-side Hjertebank Nina Granlund Sæther. Under Filer finner du både denne oppskriften og et par andre.

Fortsatt god sommer =)

Strikkespråket: Mer enn rett og vrang

Bol, raglan og rundfelling er ord vi som strikker bruker titt og ofte. Våre ektefeller og den oppvoksende generasjon bruker sjeldnere disse begrepene.

Bol er ifølge bokmålsorboka kropp uten lemmer eller plagg uten ermer.

Armer og ermer er det mange som sliter med å holde fra hverandre. "Brett opp armene" er det mange som sier, men det går ikke! Armene sitter fast på kroppen. Ermene sitter fast på bolen og er det vi trær armene inn i. De kan brettes opp.

Raglan og rundfelling er betegnelser som beskriver hvordan ermene er festet til bolen.

Anniken har her på seg en hvit jakke med raglanfelling. Oppskrift kommer på Ravelry etterhvert.

Anniken har her på seg en hvit jakke med raglanfelling. Oppskrift kommer på Ravelry etterhvert.

Ordene raglan og raglanfelling er etter Lord Raglan, den første baronen av Raglan, som mistet en arm under krimkrigen (1853 - 1856). Det var skredderne hos Aquascutum som fant ut at de kunne gjøre plagget mer komfortabelt for lorden og gi ham større bevegelsesfrihet med en diagonal søm fremfor et plagg med tradisjonelt isatt erme. Ermet går rett og slett helt opp til halsen.

Apropos lorder. Et annet ord vi gjerne bruker om strikkeplagg er kardigan. Navnet er etter James Thomas Brudenell, den syvende jarlen av Cardigan (1797 – 1868). Han var ultrakonservativ og intolerant ifølge World Wide Words. Han var også kjent for å forføre unge damer.

Det var bitende surt og kaldt på Krim, og noen offiserer begynte å bruke langermete strikkede kamgarnsjakker for å holde varmen. Disse fikk navn etter lorden. Hvorfor er uklart, men det var kanskje fordi han var en kjent figur fra krigen. Ordet ble brukt allerede i 1857, og et tiår senere, i 1867 brukte Charles Dickens det i All the Year Round.

Og når vi først er på Krim, bør vi ta med at ordet balaklava også stammer herfra. Noen av soldatene ba sine koner om å strikke hetter som kunne dekke hele ansiktet mot den bitende vinden og kulden. Balaklava var en havneby hvor den engelske styrken holdt til. På norsk bruker vi også begrepet finlandshette.

Amalie har her på seg Setesdal love med rundfelling. Oppskriften finnes på Ravelry >>

Amalie har her på seg Setesdal love med rundfelling. Oppskriften finnes på Ravelry >>

Et plagg med rundfelling ble første gang brukt av Annichen Sibbern en gang på 30-tallet. Hun er mest kjent for å ha reist rundt i Norge og samlet gamle, tradisjonelle strikkemønstre. De ble gitt ut første gang i 1928.

Jeg har registrert at flere og flere har begynt å bruke betegnelsen rund sal. Hvor det kommer fra, aner jeg ikke. Vend har blitt like vanlig som snu. Det er ikke tvil om at vi begynner å adoptere stadig flere utenlandske ord.

For noen år siden leste jeg en roman fra strikkemiljøet i New York - om damer som møttes i en av byens mange strikkebutikker. Der strikket de. Noen var nybegynnere, andre strikket avanserte mønstre - blant annet kabler ifølge den norske oversettelsen.

Jo da, det heter "cables" på engelsk, men her i Norge sier vi fletter og flettemønster. Jeg har forståelse for at en oversetter ikke kan faguttrykk, men ærlig talt, det burde ringt noen bjeller. Å lage kabler gir assosiasjoner til helt andre ting.

Jo flere oppskrifter vi finner i utenlandske blader, og jo mer vi henter fra nettsamfunnet Ravelry.com, desto flere utenlandske ord sniker seg inn i språket vårt.

"Latvian braid" er blitt til "latviske fletter". Jeg antar at tradisjonen med å slynge trådene foran arbeidet er like gammel her i landet som i Baltikum. I Norge har teknikken blitt kalt tveband eller tviband. Stavelsen tve eller tvi betyr to. Margit Bredesen har akkurat skrevet en ny bok om emnet (den kan bestilles fra gruehusflidslag@gmail.com). På Vestlandet heter det tvinnarand når man lager en omgang med tveband den ene veien, og en omgang med tveband den andre veien slik at det ser ut som fletteteknikk. Tvinnarand altså. Men også slyngbord og pynterond er norske navn som er brukt. Man tvinner eller slynger trådene rundt hverandre.

Tveband er også brukt om å strikke vanlig mønster med to farger. Det kan være litt forvirrende. Men jeg synes absolutt ikke vi skal gi latvierne æren for denne strikketeknikken som også har vært vanlig blant samene.

Gammel kofte fra Osterøy med kanter i tvebandstrikking, eller tvinnarand om du vil.

Gammel kofte fra Osterøy med kanter i tvebandstrikking, eller tvinnarand om du vil.

Husflid er bra, men er det viktig?

Er husflid viktig?

I forbindelse med Norges Husflidslags landsmøte på Hamar denne helgen, er jeg blitt utfordret av Norges Husflidslag: Husflid er bra, men er det viktig?

Slik strikker du sammen skuldrene på et plagg

Å få skuldersømmen på en kofte eller genser pen, er ikke alltid like lett. Masker man sammen etter å ha felt først, kan sømmen lett bli litt klumpete. Og syr man uten å felle, kan det være vrient å holde orden på maskene. En langt enklere metode - som gir et pent resultat - er å strikke sammen plagget.

strikkesammen1

Når bolen er ferdigstrikket, setter du halsmaskene på en tråd. Finn så sidene i plagget. La rundpinnen sitte i. Vreng arbeidet og legg strikkepinnene parallellt. Du trenger nå en hjelpepinne. Strikk gjennom en maske fra hver pinne, først en gang og så en gang til. Fell så på vanlig måte ved å løfte første maske over den andre. Fortsett videre med å strikke en maske fra hver pinne sammen, løft første maske over den andre og så videre - slik du gjør når du feller.

strikkesammen2

Det kan være lurt å sjekke at mønsteret stemmer. Fortsett videre til halsmaskene, og avslutt. Strikk den andre skulderen sammen på samme måte.

strikkesammen3

Vreng så arbeidet - og se hvor fint det har blitt. Sømmen blir helt jevn, og den synes nesten ikke.

strikkesammen4

Samme teknikk kan også brukes under ermene. Hvis du strikker rundfelling eller raglanfelling skal du som regel sette av 10 m i siden til ermer, og tilsvarende midt under ermet. I steden for å sy sammen med maskesting når du monterer, kan du altså legge arbeidet rette mot rette og strikke maskene sammen.

Bunader - slik Adolph Tidemand så dem

I mer enn 30 år reiste Adolph Tidemand rundt i Norge. Med knivskarpt blikk observerte han menneskene han møtte og klærne de brukte. Og med kjærlighet skildret han dem.

Pige fra Bolkesjö, Gransherred i Øvre Tellemarken, 26. juni 1844. Foto: Nasjonalmuseet CC-BY-NC

Pige fra Bolkesjö, Gransherred i Øvre Tellemarken, 26. juni 1844. Foto: Nasjonalmuseet CC-BY-NC

Den første reisen la han ut på i 1843. Da var han 29 år gammel. Den siste gjorde han altså mer enn 30 år senere, i 1874, to år før han døde.

Tidemand så det som en kulturhistorisk oppgave å formidle "dette kraftige Naturfolks Karakter, Sæder og Skikke, som Ingen før havde bearbeidet dette saa rige Felt; og allerede var mangen ærværdig Skik gaaet af Brug, mangen skjøn Nationaldragt ombyttet med latterlig uskjønne nye Moder."

Kirsti Olsdotter, Heddal - kanskje datter av Ole Bjørnson og Kirsti Hansdotter fra husmannsplassen Rauland under gården Stivi i Heddal. Foto: Nasjonalmuseet CC-BY-NC.

Kirsti Olsdotter, Heddal - kanskje datter av Ole Bjørnson og Kirsti Hansdotter fra husmannsplassen Rauland under gården Stivi i Heddal. Foto: Nasjonalmuseet CC-BY-NC.

Selv synes jeg akvarellene hans er utrolig vakre. Noen av dem er så detaljrike at man nærmest kan kopiere broderiene.

Sommer etter sommer reiste Adolph Tidemand rundt i store deler av Sør-Norge. Skissebøkene hans, som disse bildene er hentet fra, er i dag samlet i Nasjonalmuseet. Tegningene, akvarellene og de små oljebildene ble utgangspunkt for bildene han senere malte i sitt atelier, og som ble voldsomt populære hos et bredt publikum. De fleste kjenner Brudeferden i Hardanger, som han malte sammen med Hans Gude.

Brudekone Dønaat Anfinnsdatter Opheim og Ranveig Andersdatter Kvåle. Voss 26. juni og 1. juli 1855. Foto: Nasjonalmuseet CC-BY-NC.

Brudekone Dønaat Anfinnsdatter Opheim og Ranveig Andersdatter Kvåle. Voss 26. juni og 1. juli 1855. Foto: Nasjonalmuseet CC-BY-NC.

Bildene som Tidemand laget er i dag viktig studiemateriale for alle som jobber med bunader og folkedrakter. Men de kan også være en rik inspirasjonskilde for alle som er interessert i bunadenes opprinnelse. Her kan man studere snitt, stoffer og farger - slik de ble brukt opprinnelig.

Niri Knutson Vangestad, Flesberg 24. juni 1844. Foto: Nasjonalmuseet CC-BY-NC

Niri Knutson Vangestad, Flesberg 24. juni 1844. Foto: Nasjonalmuseet CC-BY-NC

Tidemand gjengir noen av menneskene han møter i helfigur forfra. Andre ganger ser vi dem fra siden - eller også bakfra.  Ingen detaljer unngår hans øyne. Noen ganger gjengir han bare en enkel liten draktdetalj, som for eksempel broderiet på en vadmelsstrømpe. Ofte beskriver han også hva han ser.

Hitterdalsk Strømpe for NB Fruentimmer. Kvinnestrømpe av mørkeblått tøy med rosesøm. Foto: Nasjonalmuseet CC-BY-NC

Hitterdalsk Strømpe for NB Fruentimmer. Kvinnestrømpe av mørkeblått tøy med rosesøm. Foto: Nasjonalmuseet CC-BY-NC

Tidemand besøkte Hardanger mange ganger. Det finnes derfor mange bilder fra Kvam. Et av dem er Kyrkjekledd kone med kvammaskaut fra 1843. 

Kyrkekledd kone med kvammaskaut, datert 23. august 1843 fra Vigöer (Vikøy) i Hardanger. Foto: Nasjonalmuseet / Anne Jarre. CC-BY-NC

Kyrkekledd kone med kvammaskaut, datert 23. august 1843 fra Vigöer (Vikøy) i Hardanger. Foto: Nasjonalmuseet / Anne Jarre. CC-BY-NC

Tidemand synes å ha vært veldig opptatt av hodeplaggene. På et av bildene sees en kone som sitter og feller et kvammaskaut. Teknikken er så å si glemt i dag. Derfor har Norges Husflidslag satt felling av skaut på sin rødliste. Nå har husfidslag, bygdekvinnelag og Hardanger folkemuseum gått sammen om å redde det gamle håndverket. Ingebjørg Byrkjeland (84) i Kvam er den siste erfarne skautefeller her i landet, og heldigvis vil hun dele kunnskapen sin i håp om at håndverket kan overleve. 

Bondekone fra Vikøy, 1873. Foto: Nasjonalmuseet CC-BY-NC

Bondekone fra Vikøy, 1873. Foto: Nasjonalmuseet CC-BY-NC

Det nærmer seg 17. mai og forestående styking av bunadskjorte. Mine tips får du her >>

Ellers må du gjerne følge meg på Facebook: Hjertebank Nina Granlund Sæther. Der prøver jeg å formidle litt av det jeg holder på med, enten det er strikking, broderi eller annet håndarbeid.

Aagot Knutsdatter Mykin og Astrid Knutsdatter Hell, Hallingdal 1849. Aagot har jentedrakt, slik Tidemand har notert på arket. Ellers kan man se av pannelinet at hun er ugift. Astrid har hette, som er den særpregete konehodebunaden i distriktet. Foto: Nasjonalmuseet / Anne Jarre CC-BY-NC

Aagot Knutsdatter Mykin og Astrid Knutsdatter Hell, Hallingdal 1849. Aagot har jentedrakt, slik Tidemand har notert på arket. Ellers kan man se av pannelinet at hun er ugift. Astrid har hette, som er den særpregete konehodebunaden i distriktet. Foto: Nasjonalmuseet / Anne Jarre CC-BY-NC

Fargerike klær og levende vevtradisjoner i Andesfjellene

Den gamle inkabyen Ollantaytambo i Urubambadalen ligger ca. 2800 meter over havet. Den er vel verdt et besøk hvis du er turist i Peru og på vei til Machu Picchu. Var det noe inkaene kunne, var det å bygge med stein. Husene og de smale gatene ligger der som da de ble bygget for 6-700 år siden. Vel så interessant var det å se at svært mange mennesker i distriktet her også bruker tradisjonelle klær.

Mann i fargerik poncho og tovet hatt. Inkaenes hellige kondor går igjen blant symbolene som er vevet inn, men også mange andre dyr.

Mann i fargerik poncho og tovet hatt. Inkaenes hellige kondor går igjen blant symbolene som er vevet inn, men også mange andre dyr.

Denne flotte karen traff vi først på en lokal bar. Da drakk han og kompisene den svakt alkoholholdige drikken Chicha de Jora som er laget av gjæret mais. Litt senere møtte vi ham igjen på torget, og han stilte villig opp som fotomodell. Jeg kan verken det lokale indianderspråket quechua eller spansk, men han skjønte at jeg synes drakten hans var flott og at jeg gjerne ville ta bilder. Han har på seg en praktfull håndvevet poncho i rødoransje farger. Langs kanten er den prydet med smale bånd og frynser. Og på hodet har han en tovet hatt med fargerike filtbånd. Rundt halsen henger et tungt bånd av perler. Vi kan så vidt ane at det er festet til en chullos; det vil si en strikket lue. Du kan lese mer om de strikkede luene her >>

Smale gater i Ollantaytambo bygget av inkaene på 1300- og 1400-tallet.

Smale gater i Ollantaytambo bygget av inkaene på 1300- og 1400-tallet.

Vi hadde ikke vært veldig lenge på torget før det kom en stor lastebil med planet fullt av karer i tilsvarende ponchoer. De lyste opp med de svært karakteristiske draktene sine.

Plutselig ankom en lastebil full med ponchokledde menn.

Plutselig ankom en lastebil full med ponchokledde menn.

Ponchoene veves på enkle små vever som det er lett å ha med seg rundt. Alt mønsteret plukkes for hånd. Og hvert eneste plagg er forskjellig.

Etterhvert som karene kom tilbake med forsyninger, samlet de seg på lasteplanet igjen.

Etterhvert som karene kom tilbake med forsyninger, samlet de seg på lasteplanet igjen.

Her kan man se at karene har strikkeluene på seg under hatten, og at de er festet med vakre perledekorerte bånd under haken.

Her kan man se at karene har strikkeluene på seg under hatten, og at de er festet med vakre perledekorerte bånd under haken.

I utkanten av det samme torget, satt en indianerkvinne og vevde tradisjonelle bånd. Renningen var flere meter lang og den ene enden var festet inne i huset hun bodde i. Den andre var festet i livet. Ved å sitte ute på gaten kunne hun tiltrekke seg turister og samtidig passe butikken. Innenfor hadde hun vakre, tradisjonsrike tekstiler til salgs.

Vakre bånd veves på tradisjonelt vis. Hver eneste mønstertråd må plukkes.

Vakre bånd veves på tradisjonelt vis. Hver eneste mønstertråd må plukkes.

Båndet hun vever er enkelt festet til skjørtet med en stor stoppenål.

Båndet hun vever er enkelt festet til skjørtet med en stor stoppenål.

Flere og flere velger å gå med vestlige klær til hverdags. Det er selvfølgelig lettvint. De tekstile teknikkene er tidkrevende. Alle har heller ikke like lett tilgang på tradisjonelle materialer som bomull og alpakka. Ofte kan man se en kombinasjon av tradisjonelle, hjemmelagede klær og nyere maskinproduserte. Visste du forresten at peruansk pima cotton regnes blant verdens fineste bomull? Fibrene er ekstra lange og ekstra myke, og bomullen blir kun høstet for hånd.

Indianerkvinne på torget i Ollantaytambo. Over skuldrene har hun to tepper, både et mønstervevet og et stripete. I det sistnevnte bærer hun varene sine.

Indianerkvinne på torget i Ollantaytambo. Over skuldrene har hun to tepper, både et mønstervevet og et stripete. I det sistnevnte bærer hun varene sine.

Kvinnen på bildet over møtte vi også i Ollantaytambo. Skjørtet hun har på seg kalles polleras. Det har en fargerik bord nederst og holdes på plass av et smalt bånd i livet. Over skuldrene har hun et tradisjonelt mønstret teppe som kalles lliclla på quechua eller manta på spansk. Størrelsen på dette teppet varierer fra region til region, og vil også være avhengig av hva det skal brukes til. Teppet ligger over ryggen og beskytter mot kald trekk, men man kan også bære alle mulige slags ting i det - fra småbarn til alle typer varer. Denne kvinnen bærer varene sine i en ekstra manta som er stripete og som ligger utenpå den mønstrevevde. På hodet har hun en hatt som er typisk for dette distriktet. Hattene kalles monteras. Det er i Peru akkurat som hjemme hos oss: Hvert distrikt har sine typiske drakter.

Kvinner som prøver å tjene en slant på å la seg fotografere i lokale drakter.

Kvinner som prøver å tjene en slant på å la seg fotografere i lokale drakter.

Rundt om i hele Peru har jeg truffet kvinner som har pyntet seg i sine fineste drakter i håp om å tjene noen mynter. De lar seg villig fotografere i bytte mot en soles, som tilsvarer ca. 2,50 kroner. Her er to kvinner og et barn jeg traff i Cusco. Er litt usikker på om lammene de ofte har på armen er dopet eller ikke. Her hadde den lille jenta i midten fått låne en mobiltelefon, og var selvfølgelig mye mer opptatt av den enn av å smile til fotografen.

Kvinne i sin fineste skrud i den vakre Colcadalen.

Kvinne i sin fineste skrud i den vakre Colcadalen.

Noe skal man ha å leve av, og det er sannsynligvis mindre slitsomt å være fotomodell enn jordbruksarbeider.

Kvinne som sitter på fortauet med hele varelageret sitt. Renningen har hun festet i foten.

Kvinne som sitter på fortauet med hele varelageret sitt. Renningen har hun festet i foten.

I Cusco traff jeg også denne kvinnen. Fortauet var smalt og trangt, men her hadde hun plassert varene sine i håp om at vi turister skulle stoppe og kjøpe. Jeg var mest interessert i det vakre båndet hun vevde på. Stort enklere kan ikke en vev bli. Renningen er festet i livet i den ene enden, og så holder hun den stram med foten. Hver eneste mønstertråd plukkes.

Et vakkert belte. Det kjøpte jeg av indianerkvinnen som satt i hagen ved hotellet i Yucay

Et vakkert belte. Det kjøpte jeg av indianerkvinnen som satt i hagen ved hotellet i Yucay

Et litt smalerer belte som også fikk bli med hjem til Norge.

Et litt smalerer belte som også fikk bli med hjem til Norge.

Selvfølgelig måtte jeg kjøpe med meg et par vakre belter. Det er interessant å sammenligne de vevde beltene som lages i Peru med de vi vever hjemme i Norge og bruker på bunadene våre. Begge beltene ovenfor kjøpte jeg av en kvinne i Yucay. Hun har også tradisjonell drakt på seg. Inni jakken ser vi at hun har en vakker bluse med blått mønster. Denne typen skjorter kalles aymilla. Dekorasjonene sys på symaskin. Rundt om i hele Peru har jeg sett gamle sveivemaskiner av samme type som min farmor brukte. Fordelen med dem er at de ikke trenger elektrisk strøm.

Denne kvinnen, som jeg møtte i hotellhagen i Yucay, har festet veven i bakken med en pinne.

Denne kvinnen, som jeg møtte i hotellhagen i Yucay, har festet veven i bakken med en pinne.

Tradisjonelle vevde tekstiler er på vikende front også i Peru. Men flere er blitt oppmerksomme på dette. Nilda Callanaupa Alvarez er en av dem som brenner for å ta vare på tradisjonene. Gjennom Center for Traditional Textiles of Cusco har hun opprettet flere vevkooperativer i Andesfjellene. Også den store garn- og klesprodusenten Michell i Arequipa arbeider for å føre tekstiltradisjonene videre. Både i hovedutsalget og i andre butikker har de kvinner som demonstrerer sine ferdigheter.

Kvinne som demonstrerer veving hos garnfabrikanten Michell i Arequipa.

Kvinne som demonstrerer veving hos garnfabrikanten Michell i Arequipa.

Jeg valgte å reise til Peru på en vanlig gruppereise. Jeg er spesielt interessert i tekstiler. At jeg skulle se så mye forskjellig og så mye spennende i løpet av 17 dager hadde jeg aldri drømt om på forhånd. Har man øynene med seg, kan man se og oppleve langt mer enn Machu Picchu.

Vevde tepper i en antikvitetsbutikk i Arequipa.

Vevde tepper i en antikvitetsbutikk i Arequipa.

Machu Picchu er selvfølgelig en stor opplevelse og et "must" når man er i Peru.

Machu Picchu er selvfølgelig en stor opplevelse og et "must" når man er i Peru.

Strikking i Peru

Strikketeknikken kom til Peru med spanjolene som erobret landet på begynnelsen av 1500-tallet. Profesjonelle håndverkere i Spania var den gangen i verdenstoppen i strikking, og leverte blant annet strømper til adelen over store deler av Europa. I Norge har vi ingen sikre spor etter strikking før i 1634.

Denne mannen på øya Taquile i Titicacasjøen har akkurat begynt på en ny lue.

Denne mannen på øya Taquile i Titicacasjøen har akkurat begynt på en ny lue.

Før jeg reiste til Peru hadde jeg både hørt og lest at på øya Taquile i Titicacasjøen er det mennene som strikker. Jeg gledet meg derfor spesielt til dette besøket. Og jeg hadde ikke vært lenge på øya før jeg møtte en gammel krok som satt med et strikketøy i hendene i håp om å få noen mynter. Litt lenger inn på øya, i et forsamlingshus på torget, traff jeg en yngre mann, og han kunne noen få ord engelsk. Her fikk jeg en liten demonstrasjon, og på den lille filmsnutten under kan du se hvordan han jobber.

Trådene ligger stramt rundt halsen, ikke over fingeren slik vi er vant til. Og så strikker han primært med vrangen mot seg. Med en elegant og svært rask bevegelse med tommelen lages en ny maske. Selv om pinnene ikke er ekstremt tynne, blir arbeidet svært fast.

Jeg fikk selv prøve meg på metoden, men endte selvfølgelig opp med å legge tråden over fingeren. Gammel vane er vond å vende. Men vi humret og lo godt.

Fortsatt bruker mennen her på øya strikkede luer med mønster fulle av symbolikk. Luene som er røde i bunnen er for gifte menn. De lange luene som har et hvitt felt øverst forteller at karene er ledige på markedet. Den noe kortere lua i regnebuefarger og med øreklaffer brukes av en slags høvding eller leder.

Fra venstre en høvdinglue, en lue for gifte menn og en lue for ugifte menn. De to luene til høyre er barneluer.

Fra venstre en høvdinglue, en lue for gifte menn og en lue for ugifte menn. De to luene til høyre er barneluer.

Jeg var litt uheldig da jeg skulle legge luene ovenfor utover gresset for å ta bilde av dem. Plutselig drysset jeg en hel masse kokablader utover. Jeg kunne ikke ane at de var gjemt øverst i lua. Indianerne i Andesfjellene tygger kokablader mer eller mindre hele tiden. Det hjelper dem blant annet til å tåle den ekstreme høyden. Titicacasjøen ligger 3800 moh, og på toppen av øya er man ca. 4000 moh. Kokablader er helt legalt, og må ikke forveksles med kokain.

Det er stor forskjell på luene som brukes på øya, og de som selges til turistene. Sistnevnte er strikket med langt tykkere garn på mye grovere pinner, og er tilpasset vestlig smak. Jeg klarte å få kjøpt med meg hjem tre flotte luer. Den fineste av dem har 60 masker på 10 cm og var slett ikke ment for salg! Garnet er ekstremt tynt. Kondoren, som er en av verdens største fugler, går igjen som motiv på luene.

Lue for gifte menn.

Lue for gifte menn.

Lue for ugifte menn.

Lue for ugifte menn.

Men det strikkes også andre steder i Peru. På min 17 dager lange reise møtte jeg både kvinner og menn som satt med strikketøy. Noen hadde trådene rundt halsen som mennene på Taquile, og noen strikket på tradisjonelt vis. På torget i den gamle inkabyen Ollantaytambo var det blant annet en eldre kvinne som strikket på et skjerf. Hun har, som du ser på bildet, tråden over venstre pekefinger - slik som det er vanlig her i Norge. Det strikkes rette masker, vrange masker, hullmønster, perlestrikk og fletter, og flere steder så jeg også konstrikking.

Kvinne som strikker på tradisjonelt vis. Her er mønsteret perlestrikk og fletter.

Kvinne som strikker på tradisjonelt vis. Her er mønsteret perlestrikk og fletter.

En annen jeg traff var den vakkert pyntete indianerkvinnen som satt i hagen ved hotellet i Yucay. Hun satt på gresset i tradisjonell folkedrakt med en vev, men hadde også et strikketøy med seg. Vi fant tonen med en gang, selv om det ikke var så mye engelsk hun kunne. Hun prøvde blant annet å fortelle meg om alle symbolene i luen, som er en typisk Chinchero-chullos: Kondoren, pumaen, slangen og kolibrien som alle var hellige dyr for inkaene.

Veven festes i bakken med en liten metallpinne, og så kan man lage de vakreste bånd. Til høyre ligger en påbegynt Chinchero-lue, en såkalt Chullos.

Veven festes i bakken med en liten metallpinne, og så kan man lage de vakreste bånd. Til høyre ligger en påbegynt Chinchero-lue, en såkalt Chullos.

Kondoren, pumaen, slangen og kolibrien var inkaenes hellige dyr. De lever videre i dagens tekstiler.

Kondoren, pumaen, slangen og kolibrien var inkaenes hellige dyr. De lever videre i dagens tekstiler.

Det endte med at jeg kjøpte hele strikketøyet hennes - med både garn og pinner. 200 soles betalte jeg. Det tilsvarer ca. 450 kroner. Hun visste at det var et veldig fint håndarbeid hun solgte. Men jeg fikk mye latter og moro på kjøpet. Hun syntes nok jeg var rar.

Garnet er entrådet og svært tynt. Mye tyder på at det er både håndspunnet og plantefarget. Det er i hvertfall svært mye tvinn på det. Luen er meget fast strikket. Og nederst har den en svært vakker tagget kant som jeg ennå ikke har funnet ut hvordan er laget.

Det endte med at jeg kjøpte hele strikketøyet hennes - med både garn og pinner.

Det endte med at jeg kjøpte hele strikketøyet hennes - med både garn og pinner.

I byen Cusco har Nilda Callanuapa Alvarez bygget opp et lite museum som viser tekstiler fra området. Det ligger vegg i vegg med en forretning som selger håndarbeider av høy kvalitet; Center for Traditional Textiles of Cusco. Samlingen er ikke så stor, men tekstilene er flotte, og utstillingen er veldig pedagogisk. Den kan anbefales på det varmeste. Her kan du lære om bomull og alpakka, spinning og veving av tradisjonelle tekstiler. En stor del av utstillingen er også viet strikking. De ulike områdene har sine egne varianter av luene, som lokalt heter chullos. Mønstrene varierer, men også i høyeste grad fasongen.

Forskjellige chullos utstilt på tekstilmuseet i Cusco.

Forskjellige chullos utstilt på tekstilmuseet i Cusco.

Vakker strikket lue med øreklaffer. Mønsteret er meget raffinert.

Vakker strikket lue med øreklaffer. Mønsteret er meget raffinert.

Også på museet finnes en lue som ennå ikke er helt ferdig, og hvor strikkepinnene sitter i. De er relativt bulkete. Her kan man se hvordan det strikkes med mange små garnnøster i ulike farger.

Også på museet finnes en lue som ennå ikke er helt ferdig, og hvor strikkepinnene sitter i. De er relativt bulkete. Her kan man se hvordan det strikkes med mange små garnnøster i ulike farger.

På tekstilsenteret var det flere damer som demonstrerte veving, og Tomas Sutta fra Chahuaytire viste hvordan han strikket. Selv en erfaren strikker som meg må bare beundre teknikken og hastigheten. Og ikke minst det ferdige arbeidet. Her er han nesten ferdig med en lue.

tomas

Tomas Sutta fra Chahuaytire fullfører en tradisjonell lue.

Selvfølgelig måtte jeg kjøpe med meg en lue fra Center for Traditional Textiles of Cusco også. Her er jeg garantert at det er brukt plantefarget alpakkaull, og at alt er gjort tradisjonelt riktig. Luen jeg valgte var tung av perler. Noe av poenget med senteret er nettopp å ta vare på Andesfjellenes fantastiske tekstile tradisjoner. I tillegg fikk jeg med meg et par av Nilda Callanaupa Alvarex' bøker. De kan også kjøpes via Amazone.

Denne perlestrikkede luen ble også min. Den veier mye på grunn av alle glassperlene, og er sikkert veldig tung å gå med.

Denne perlestrikkede luen ble også min. Den veier mye på grunn av alle glassperlene, og er sikkert veldig tung å gå med.

Du finner mange flotte bilder og svært interessant informasjon om tekstilene i Andesfjellene i disse bøkene av Nilda Callanaupa Alvarez. Også om strikking.

Du finner mange flotte bilder og svært interessant informasjon om tekstilene i Andesfjellene i disse bøkene av Nilda Callanaupa Alvarez. Også om strikking.

Hjem fra Peru har jeg altså fått med meg ikke mindre enn fem flotte strikkeluer. De skal få en fin plass her hjemme. Jeg har også en halvferdig heklet lue i ren akryl - den skrev jeg om i forrige blogginnlegg. Er ikke like sikker på at den blir hengt opp.

Følg med videre. Jeg skal også fortelle om noen av de vakre vevnadene jeg så i Peru.

I mellomtiden kan du eventuelt følge meg på Facebook: Hjertebank Nina Granlund Sæther

I alpakkaens rike

Vi bruker mer og mer alpakkagarn. Det er ikke så rart. Babyalpakka og alpakka er blant verdens fineste fibre, og særdeles behagelig mot huden. Alpakkagarnet vi kjøper her i Norge kommer i all hovedsak fra Peru.

På torget i landsbyen Chivay i Colcadalen møtte jeg denne indianerkvinnen med en lamababy til venstre og en alpakkababy til høyre.

På torget i landsbyen Chivay i Colcadalen møtte jeg denne indianerkvinnen med en lamababy til venstre og en alpakkababy til høyre.

De aller fineste fibrene kommer også fra Peru. Vikunja er en vill slektning av alpakkaen som lever på høyfjellsplatået i Andesfjellene. Den produserer ikke mer enn ca. 200 gram ull årlig. Dyrene klippes vanligvis hvert tredje år, og nær 80 prosent av fibrene selges til eksklusive motehus, blant annet Hermes. I 2002 lå kiloprisen på mellom 400 og 600 US dollar.

I det karrige landskapet på høyfjellsplatået i Andesfjellene, mer enn 3 500 moh, lever vikunjaen i små flokker.

I det karrige landskapet på høyfjellsplatået i Andesfjellene, mer enn 3 500 moh, lever vikunjaen i små flokker.

My er et mål for tykkelse, og sier noe om hvordan ull føles mot huden. Kløgrensen ligger ifølge boken Ren ull på 28 my. Det er også målet for norsk lammeull i snitt. Til sammenligning måler et menneskehår fra 60 til 70 my.

Vikunjafibrene måler mellom 8 og 13 my. Den aller fineste merinoulla, moskusull og bunnull fra spælsauen måler mellom 10 og 12 my.

Babyalpakka, som er den første ulla som klippes av alpakkaen, måler fra 13 my, mens vanlig alpakka ligger mellom 18 og 30 my.

Alpakkaene trives også høyt til fjells, men er i motsetning til vikunjaene tamme, og en gjeter er ofte i nærheten av flokken.

Alpakkaene trives også høyt til fjells, men er i motsetning til vikunjaene tamme, og en gjeter er ofte i nærheten av flokken.

Det skal finnes ca. 2, 1 millioner alpakkaer i Peru. Dyrene blir klippet en gang i året. Ulla finnes i en rekke sjatteringer fra nesten sort til hvit, og fibrene sorteres etter farge - ifølge Wikipedia hele 22. Naturfargene er ettertraktet.

Sortering av alpakkaull hos Michell i Arequipa.

Sortering av alpakkaull hos Michell i Arequipa.

En av de største leverandørene av prima garn i babyalpakka og alpakka, er Michell i Arequipa. Herfra kommer også  det meste av alpakkagarnet som selges i Norge. Da Kari Hestnes og mannen Per Svendsen startet med import av alpakka i 1999, var det knapt noen som visste hva slags fiber dette var. I dag er merkenavnet Du store alpakka godt kjent. Da paret solgte firmaet til House of Yarn på Bryne i 2012, gikk det ut mellom 30 og 35 tonn alpakka fra bedriften hvert år.

Fra garnlageret hos Michell i Arequipa.

Fra garnlageret hos Michell i Arequipa.

Alpakka finnes ifølge Wikipedia i hele 22 naturfarger. Lett å bli bergtatt i denne butikken.

Alpakka finnes ifølge Wikipedia i hele 22 naturfarger. Lett å bli bergtatt i denne butikken.

Vil man ha prima vare med seg hjem, bør man oppsøke de seriøse forretningene. Mye av det som selges gatelangs i Peru er dessverre akryl, selv om selgerne påstår noe annet. Alpakka er kostbart (men mye rimeligere enn i Norge). Unntaksvis finner man indianere som spinner og strikker av sin egen ull.

Håndteinen er fortsatt et viktig redskap for mange. Det er ca. 30 år siden jeg selv prøvde å bli venn med dette enkle spinneverktøyet, uten særlig suksess. Å se kvinner som spinner tynn og jevn tråd i stor fart imponerer. I Andesfjellene er det så langt jeg har sett vanlig å sitte på gulvet når man spinner, og gulvet brukes som støtte for teinen. Ta en titt på filmen her:

Men selv om mange av indianerne velger akryl, er det lett å beundre håndarbeidene deres. Fargebruken imponerer og inspirerer. Teknikkene behersker de suverent. Underveis på min 17 dager lange tur traff jeg blant annet en flott indianerkvinne som solgte håndarbeider i veikanten. Når det ikke var noen kunder der, heklet hun på en fargerik lue. Hun stilte villig som fotomodell, og alle kollegene hennes lo godt da jeg ville kjøpe lua med garn og heklekrok. Etter litt diskusjon om prisen ble vi enige.

Indianerkvinne som hekler luer for salg. Dette fargerike arbeidet fikk bli med hjem til Norge selv om det ikke var ferdig.

Indianerkvinne som hekler luer for salg. Dette fargerike arbeidet fikk bli med hjem til Norge selv om det ikke var ferdig.

Følg med! Neste blogginnlegg fra Peru blir om strikking.

Du kan også følge meg på Facebook: Hjertebank Nina Granlund Sæther

 

 

 

 

 

Toving av votter

Når vi tover ullvotter, blir de tykkere og varmere enn vanlige strikkevotter. De blir også mindre elastiske. Det er derfor viktig å stoppe toveprosessen i tide. For det kan fort gå helt galt. Jeg har gjort noen erfaringer jeg tenkte jeg ville dele.

påskevotter

Vottene du ser på bildet, har jeg kalt Påskevotter Det er et av mine siste design.  De er strikket av Fritidsgarn fra Sandnes garn og tovet i maskin på 40 grader. Fritidsgarn er 100 prosent norsk ull. Størrelsen er helt perfekt til meg. Jeg har en Miele-maskin, og de er vasket på et vanlig kokvaskprogram. Såpen som er brukt er Omo colour sensitive.

Når man tover ull, er det først og fremt bevegelse som gjør at fibrene filter seg sammen. Det spiller derfor ikke så stor rolle hvilken temperatur man har på vannet. Jeg tover alltid med 40 grader varmt vann.

Første gang jeg strikket disse vottene, brukte jeg Knit@home Felting Wool, også 100 prosent ren ny ull ifølge magebeltet.

Flette

Denne ulla er veldig løst spunnet, og noe tykkere enn fritidsgarnet. Jeg strikket derfor vottene på litt tykkere pinner for å få samme strikkefasthet. Alt så helt perfekt ut før jeg puttet vottene i maskinen. Men ut kom et par beinharde, stive og helt ødelagte votter. Det var helt umulig å forme dem til. Og overflaten på vottene hadde blitt helt nuppete og udelikat.

ødelagte votter

Det anbefales altså ikke å tove Knit@home Felting Wool i vaskemaskin. Å tove denne ulla for hånd går imidlertid helt fint. Det tar litt tid, og krever litt innsats, men er absolutt verdt innsatsen. For å få et par votter kortere, må man gnikke og gni i lenderetningen, og vil man ha vottene trangere, må man snu dem 90 grader rundt og gnikke og gni den andre veien.

Fru Kvists varme votter

Disse grå og hvite vottene, Fru Kvists varme votter, er tovet for hånd. Her har jeg brukt Zalo. Også de passer helt perfekt til mine hender.

Jeg har også laget et par jeg har kalt Lenkevotter. De er strikket av fritidsgarn. Da de skulle toves, valgte jeg et finvaskprogram på maskinen. Det var ikke så lurt. Vottene ble rett og slett for store. Det erfarte jeg på skitur. Så da jeg kom hjem etter en deilig tur i marka, puttet jeg dem i maskinen enda en gang. 

lenkevotter

Men å tove to ganger i maskin er et sjansespill. Hadde jeg hatt litt større hender, hadde nok disse blitt for små. De er nå litt trange å få på, men sitter perfekt på hånden.

lenkevotter2

Jeg har også laget et par mønsterstrikkede votter som ble tovet i maskin. Her er det svært viktig at man ikke strammer tråden på baksiden - da blir vottene lett for trange. Her gikk det bra. Etter at jeg hadde tøyd og strukket Flettevotter med rosemønster godt i våt tilstand, ble de perfekte.

Mønster til alle disse vottene finner du på Ravelry. Jeg har også laget et par fiskervotter til herrer etter en modell fra Vestvågøy. De er strikket av villsaugarn og tovet for hånd. Oppskrift finnes i boken Votter. Strikkemønstre fra hele Norge.





Blått garn så langt du ser

Er det mulig å forelske seg i én garntype eller én spesiell farge? Jeg falt pladask da jeg fant dette blå garnet i New York for tre år siden. Dessverre hadde de bare noen få nøster i garnbutikken, men jeg kjøpte det de hadde. Garnet kommer fra Malabrigo Yarn i Uruguay, men er produsert i Peru. Det er håndfarget i små serier - derfor relativt stiv pris.

azules

Garnet heter Arroyo og er i 100 % ren merinoull. Ulla er superwashbehandlet. 100 g gir ca. 305 meter. Siden garnet er håndfarget, er ingen nøster like.  Det er vanskelig å gjengi fargene korrekt på bildet. Garnet er blått. Men noe har litt lilla, noe har mer grønt.

Det tok lang tid før jeg våget å bruke av garnet. Jeg ville bruke det til noe spesielt. Da jeg hadde tegnet mønsteret til vottene Snøstjerne, visste jeg at garnet ville være perfekt. Oppskrift på disse vottene finner du i boken Votter. Strikkemønstre fra hele Norge, og det er altså et av mine design.

snøstjernevott

Det hvite garnet jeg har brukt i vottene er Dale Baby Ull. Man kan godt strikke dem med babyull også i blått. Ønsker du å bruke samme garn som jeg har brukt, har jeg gjort det litt lettere for alle som bor i Norge. Jeg har rett og slett importert 10 kg for videresalg. Garnet kan du derfor kjøpe i min Epla-butikk.

Garnet selges kun i hespler a 100 gram. Men 100 gram holder til 2 par damevotter.

856azules
arroyo-malabrigo

Dette er det samme garnet jeg har brukt i Kjærlighetsvotter. Mønsteret til disse vottene ligger gratis på min Facebookprofil Hjertebank Nina Granlund Sæther.

kjærlighetsvotter