Endelig er boken Votter her

Min nye bok "Votter. Strikkemønstre fra hele Norge" er akkurat kommet fra trykkeriet. Jeg fikk det første eksemplaret i hendene tirsdag denne uken. Torsdag var boken ute i flere av landets bokhandlere. Mottagelsen så langt har vært helt fantastisk. Førsteopplaget på 12 000 bøker er utsolgt, og opplag nummer 2 er allerede bestilt.

Votter

Å skrive bok er en arbeidskrevende prosess. Det har tatt nesten to år fra den første ideen ble unnfanget og til den nå er her. Men du verden så morsomt det har vært! Jeg har dypdykket ned i alt som har vært skrevet om votter tidligere, og jeg har lett i gamle arkiver etter bilder og materialer. Med et raust stipend fra Norsk faglitterær forfatter- og oversetter forening har det også vært mulig å reise Norge rundt på jakt etter gamle votter. Jeg har rukket å besøke museer i 10 fylker. Samtidig som jeg har strikket og tegnet mønstre.

vottfravesttelemark

Boken inneholder 43 oppskrifter. 30 av vottene er rekonstruert etter gammelt materiale. De siste 13 er mine egne design. I tillegg prøver jeg å formidle historien som knytter seg til vottene jeg har funnet. Derfor er dette både en oppskriftsbok og en kulturhistorisk bok.

spælsau

Når man skal rekonstruerer gamle votter, møter man på en rekke utfordringer. Å finne et garn som passer, er vanskelig - spesielt når de gamle vottene er strikket av tynt, tynt hjemmespunnet garn. Man må gjøre noen valg. Jeg har brukt garn fra alle de store norske garnfabrikantene. I tillegg har jeg brukt en del garn fra Selbu spinneri. De lager garn av ull fra spælsau, villsau og grå trøndersau. Jeg har også brukt noe utenlandsk garn. Så lenge man holder strikkefastheten kan det meste brukes.

budstikka

Budstikka hadde en flott omtale av boken denne uken. Den kan du lese her >>

Tidligere har jeg blitt intervjuet om boken av Forlagsliv - hvor det ligger flere, fine bilder. Alle bildene i boken er tatt av fotograf Guri Pfeiffer som det er en fryd å samarbeide med. Bokdesignet er laget av Sissel Boniface.

carolinehalvorsen

Dessverre har det blitt en feil i diagrammet til de okergule vottene jeg har kalt Caroline Halvorsen-vottene. Selv om man leser korrektur aldri så mange ganger, og tror alt har blitt rett, så skjer det feil. Det kan jeg bare beklage. Men riktig diagram finner du her hos Hobbyklubben.

votterhosark

Nå gleder jeg meg veldig til å reise rundt å fortelle om den store jakten på votter. Første anledning blir under boklansering hos Cappelen Damm onsdag 20. januar klokken 18. Har du lyst til å være med, kan du sende en påmelding til liv.gronback@cappelendamm.no

Jeg vil fortløpende fortelle om arrangementer på Facebook. Du kan følge meg på Hjertebank Nina Granlund Sæther.

Boken finner du forhåpentligvis i en bokhandel nær deg. Forlaget melder dessverre at de midlertidig er gått tom for boken, men den skal være her igjen 22. januar. Legger du inne en bestilling hos Haugen bok, får du den så snart den foreligger.

 

 

Håndarbeid i Grini fangeleir

I kveld var jeg med Asker historielag til Grinimuseet i Bærum. Nesten 20 000 kvinner og menn satt fanget på Grini i kortere eller lengre tid under 2. verdenskrig. Museet har en rekke arbeider som ble laget av fangene i hemmelighet. Særlig tegningene, som viser livet i brakkene og den tyske terroren gjør inntrykk, men en rekke små håndarbeider fanget også min interesse.

grini1

Det var ca. 6 000 kvinner som satt fanget på Grini under krigen. De ble holdt strengt adskilt fra mannlige fanger. Flere satt lang tid i enecelle etter tortur og mishandling på Møllergata 19 eller Victoria Terrasse. Fangevokterne gjorde sitt ytterste for å plage dem. I mulm og mørke har de likevel klart både å brodere og strikke.

Grini2

Flere av broderiene viser hvordan det var i leiren; brakkene, piggtråden, gitteret foran vinduet.

De første kvinnene kom til Grini i 1941. De oppdaget raskt at dette ikke var noen feriekoloni.  I motsetning til de mannlige fangene fikk de ikke gå ut. Og de måtte jobbe hardt. Uniformer skulle vaskes, lappes og stives. De yngste og sprekeste ble sendt i vaskekjelleren. De eldre og skrøpelige måtte arbeide i systuen, skriver All verdens historie.

grini3

Tilgangen på materialer var særdeles liten. Gudrun Fuglestad, fange nummer 9326, var en av dem som klarte å stjele diverse tøybiter som hun kunne dekorere. Belter ble laget av sekkestoff fra madrassen hun lå på, men hun klarte også å få tak i en duk - kanskje fra vaskeriet. Tråd ble hentet ut fra jakker og jumpere. Mange av arbeidene er dekorert med det norske flagg i rødt, hvitt og blått.  Et av arbeidene er et Norgeskart. Med hvite sting på blå bunn har hun brodert "Kjemp for alt hva du har kjært".

grini4

Blant Gudrun Fuglestads arbeider er også en rød nisselue i miniatyr, en knøttliten strikket bamse og et par bitte-bitte små sokker. Alt er strikket med hårnåler. Det var de eneste "strikkepinnene" de kunne få tak i. Den røde nisseluen var selvfølgelig et pek. Under krigen var det flere som markerte sin motstand mot den tyske okkupasjonen og Quislings nazistiske styre ved å bære rød nisselue.

grini5

Så dårlig likte tyskerne de røde nisseluene at det i 1942 ble innført forbud mot å bære dem:

Advarsel. Røde toppluer. Bruken av røde toppluer har tiltatt så sterkt i den senere tid at det fra nu av betraktes som demonstrasjon. Bruken av disse luer forbys derfor fra og med torsdag 26. februar 1942. Fra denne dag vil toppluer bli fratatt enhver som opptrer med sådanne og straffansvar gjort gjeldende mot vedkommende – for barn under 14 år – mot foreldre eller foresatte. Trondheim politikammer, 23. februar 1942

grini6

En annen som strikket med hårnåler var Dagny Qvist. På bildet under kan man se både vottene hun laget og hårnålene som ble brukt.

grini7

Det finnes en rekke andre små håndarbeider som er vel verdt å ta en titt på. Museet er åpent på søndager, og er du heldig kan du få omvisning av en av dem som satt der. Neste år er forhåpentligvis museet utvidet.

Styreleder i Stiftelsen Grinimuseet, Bjørn Krogsrud, jobber for at fangene som satt på Grini skal få den oppmerksomhet de fortjener.

– De deler skjebne med krigsseilerne. Jeg undrer meg over at de ikke har fått den hedersbevisning de skulle hatt. Her satt de tause heltene, de var beskjedne og ville ikke profilere seg. Jeg tror alle kommuner i Norge har hatt Grini-fanger hos seg, sier han til Budstikka.

Nå mangler museet kun noen få millioner for å gjenreise en av brakkene som stod på Grini. Håpet er at pengene bevilges over statsbudsjettet denne høsten.

grini8

Sett navn og årstall i koftene

Før i tiden var det ganske vanlig å strikke navn eller årstall inn i et plagg. Det kunne være initialene til han eller hun som skulle ha det, eller navnet til hun som hadde laget genseren eller vottene. Denne tradisjonen er ikke unik for strikking eller tekstiler generelt, men sees også i tresløyd av ulike slag.

   Foto :  Mona-Lisa Djerf /  Nordiska museet .     Dette bildet er lisensiert under en    Creative Commons 3.0 lisens

Foto: Mona-Lisa Djerf / Nordiska museet.
Dette bildet er lisensiert under en Creative Commons 3.0 lisens

I ettertid blir et plagg med årstall eller initialer som sier noe om eieren svært interessant. På bildet ser vi et par særpregede votter fra 1855 som tilhører Nordiska museet. Det er et av de aller tidligste eksemplene vi kjenner til her i Norden på mønsterstrikking i to farger. Årstallet er strikket inn sammen med bokstavene PH.

Vottene er fra Dalsland i Sverige, og ble gitt til museet i 1874. Giveren fortalte at de var kjøpt på et marked ca. ti år tidligere. Det er derfor ingen grunn til å tvile på at de ble laget så tidlig som i 1855.

Også i Norge har denne måten å merke tekstilene på vært vanlig.

   Foto :  Ulf Palm /  Nordfjord Folkemuseum      Dette bildet er lisensiert under en    Creative Commons 3.0 lisens

Foto: Ulf Palm / Nordfjord Folkemuseum
Dette bildet er lisensiert under en Creative Commons 3.0 lisens

Bildet viser en stolpetrøye - også kalt rosatrøye - fra Gloppen i Sandane med initialene "E.I.S.S" strikket inn foran på brystet. Det var ganske sikkert initialene til eieren - en mann. Trøya tilhører Nordfjord folkemuseum, og er en av flere trøyer med dette karakteristiske mønsteret. Sannsynligvis er den strikket før 1890.

Stolpetrøyene var typiske mannstrøyer for Nordfjord. Sogn og Fjordane fylkesarkiv har en svært interessant artikkel om disse trøyene som du kan lese her >>

Kanskje synes du ikke årstall og initialer passer inn i dagens design. Det kan løses ved å skjule signaturen i halsen eller for eksempel på belegget på innsiden av kofta.

nina2014

Dette bildet viser en av koftene jeg fullførte på slutten av fjoråret. Her kommer det tydelig frem at det var Nina som designet og strikket den, og at årstallet var 2014. Om ikke annet så blir eieren minnet om hvem som strikket plagget. Og tenk så artig for de som er så heldige å arve plagget en gang i fremtiden. 

Reginekofta

Kofta heter Regine-kofta, og du finner mønster på Ravelry.

 

 

Spøtekoner på torget

Da jeg bodde i Stavanger på slutten av 1970-tallet og begynnelsen av 1980-tallet kunne man fortsatt se spøtekonene som solgte hjemmestrikkede varer på torget. Spøte er dialektord for strikke, og det uttales ifølge mine kilder ( "Dialektord fra Bjerkreim" ) med d, altså spøde. Ifølge Gatemagasinet Asfalt var dette kvinner fra Jæren, nærmere bestemt Vigrestad og det nærmeste nabolaget. De svært staute og godt stappede kvinnene var stuttvokste og brede over baken; det spøtekonene savnet i høyden tok de igjen i bredden, heter det i artikkelen.

Transient

Foto: Rogaland Avis / gjengitt med tillatelse fra Stavanger Byarkiv."

Jeg husker godt at de ferme kvinnene solgte selbumønstrede strømper og ribbestrikket undertøy (to rett og to vrang). Som 18-åring synes jeg ikke det var veldig sexy, men jeg angrer svært på at jeg ikke tok bilder av kvinnene foran bodene. Det finnes imidlertid noen bilder fra Rogaland Avis i Stavanger byarkiv. Her kan man blant annet se en godt påkledd jærkone kle opp en turist i mønstret kofte.

Tradisjonen med å selge hjemmestrikkede varer på torget i Stavanger stammet sannsynligvis fra begynnelsen av 1900-tallet. I desember 1934 sto Anna Odland fra Vigrestad tiltalt i byretten for å ha solgt "ferdige klær". Ifølge Handelsloven av 1933 kunne man ikke selge "ferdige klær" ved omførsels- eller torghandel, og Anna var blitt observert da hun solgte to egenstrikkede gensere for henholdsvis 4 kroner og  4 kroner og femti øre. I retten kunne hun fortelle at hun hadde hatt fast tilhold på torget gjennom 10-12 år, og at hun kunne omsette egne strikkevarer for omkring 1 000 kroner i året. Fra politiet hadde hun fått opplyst at hun verken trengte handels- eller næringsbrev for å drive sin spøteforretning på torget. Hun mente at det var hele ti koner fra Vigrestad som solgte varene sine på torget, og nektet derfor å godta boten på 5 kroner, subsidiært 1 dags fengsel.

Karen Herigstad bekreftet dette, og forklarte at hun hadde "seld i minst tjuge år og va ei av dei fysste som fekk fast plass på torjå". Ellen Sandved fra Brusand mente hun hadde drevet torghandel i over 40 år.

Byrettsdommer Var syntes nok dette var en problematisk sak. Retten kom til at ferdige klær rettslig måtte tolkes som ferdigsydde klær, altså konfeksjon, og ikke strikkede varer eller hjemmestrikkede gensere. Anna ble derfor frikjent, og kunne fortsette sin torghandlervirksomhet.

Spøtekonene fra Jæren er forlengst borte, men da jeg var i Stavanger i sommer la jeg merke til at det fortsatt selges strikkeplagg  fra torgboder: Hjemmestrikkede sokker av ymse slag og utseende, tovede hatter og annet håndarbeid - en tradisjonell husflidsbod, med andre ord. Tradisjonene fra begynnelsen av forrige århundre føres videre, og gir forhåpentligvis klingende mynt i kassen.

Hvilken bunad kan man velge?

Svært mange kvinner på vestkanten synes å ha røtter i Telemark. Telemarksbunader blir da også gjerne kalt Oslo 3-bunader. Jeg skjønner hvorfor: Bunadene er fargesterke og vakre med mye dekor og utsøkte broderier på skjortene. Derfor blir de også kostbare. I Telemark har det også tradisjonelt blitt brukt mye penger på sølvtøyet til klesdrakten. Et komplett antrekk koster derfor flerfoldige tusenlapper. Noen ser på det som investering, andre gleder seg over å kunne iføre seg det de mener er landets aller fineste stas - og noen slår to fluer i ett smekk.

Transient

Selv har jeg fått meg hytte i Kragerø. Det bør vel kvalifisere for å velge beltestakk? Min svigermors familie var dessuten fra Langesund. Mine barn må i hvertfall kunne velge bunad fra Øst-Telemark hvis de skulle ønske det?

Transient

Jeg er født på Asker fødehjem, og oppvokst i Heggedal - mindre enn tre minutter fra barndomshjemmet til a-ha-stjernen Morten Harket (han er et år eldre enn meg, men vi gikk  på søndagsskole sammen) og en kort kilometer fra Anders Lange.

Transient

Etter gymnaset flyttet jeg til Stavanger og bodde der i to år. Så ble det et år på Sørumsand før jeg ble bæring. I 1989 flyttet jeg tilbake til Asker. Jeg holder til på Øvre Båstad, som ligger i akkurat passe gangavstand fra sentrum. Askerbunad,som også kronprinsparet har fått seg, kan jeg selvfølgelig velge! For 30 år siden synes jeg Asker-bunaden var utrolig kjedelig, men i dag synes jeg den har mange flotte kvaliteter. Jeg liker spesielt godt stakkestoffet med den røde kanten nederst. Rogalandsbunad eller bunad fra Romerike kunne jeg kanskje også forsvare å bruke? Jeg har jo tross alt bodd der. Eller kan jeg ikke det?

Transient

Det er slett ikke uvanlig å velge bunad fra mors eller fars hjemsted. Begynner jeg å analysere min geografiske bakgrunn, blir alternativene mange. Min mor er fra Røyken i Buskerud. Det var også min mormor. Buskerudbunaden er et klart alternativ?  Det er kanskje også bunaden fra Sunnfjord, siden min morfar  kom fra Løkkebø i Flora kommune? (Min fetter Lars har kartlagt slekten tilbake til 1775.) Min far var fra Vestre Toten. (Jeg har aldri helt konkludert; er jeg vill halvtotning eller halv villtotning?) Totenbunaden har aldri vært blant mine favoritter, men den er vel et klart alternativ? Farmorslekta kom fra Nordre Land. Altså bør jeg også kunne velge Landings-bunad? Jeg har også familie på den andre siden av Mjøsa, men vet ikke hvor farfar-slekten egentlig kom fra. Min mormors mor var imidlertid fra Helgøya i Ringsaker. Hedmarkinger har også mange drakter å velge mellom, og en av dem kunne kanskje være noe for meg?

Interessen for tekstiler og tekstile tradisjoner er stor. Det påvirker også. Folkedraktene, som har sitt utgangspunkt i gamle drakttradisjoner, fascinerer mer enn rekonstruerte eller komponerte bunader. Det betyr ikke at noen bunader er finere eller bedre enn andre. Romeriksbunadens broderier er vakre, men hovedelementene er hentet fra ei løslomme, et hestedekken og et par sko. Bunaden er inspirert av elementer ved draktskikken på Romerike, men viser ikke hvordan noen har gått kledd i ei bestemt tid.

Tilfeldigheter gjorde at jeg fikk bunad fra Voss i 1976. Det har jeg skrevet om i innlegget Bunad - eller ikke - 17. mai. Det var min mors kusine som sydde den. Min morfar, som var rallar i sin ungdom, bodde på Voss en kort periode i forbindelse med byggingen av Bergensbanen. Men det er vanskelig å svare når folk spør: Hvorfor har du bunad fra Voss, du da? Riktignok har jeg vestlandsblod i årene, men det er tynt. Vossablodet er syltynt.

Transient

For ti - tolv år siden sydde jeg meg rutaliv og rondastakk. Jeg har ingen aner i Gudbrandsdalen. Det er ikke like mange som spør hvorfor jeg har valgt denne drakten, den er på mange måter blitt en nasjonaldrakt, men jeg forsvarer meg med at den er fra Oppland, og i Oppland har jeg jo røtter! Men det burde være unødvendig å skulle forsvare valget.

Transient

Mange har som meg en en sammensatt og spredt familiebakgrunn, og vi flytter stadig på oss. Bunad er i tillegg en stor investering. Jeg synes det er viktigere at man velger en bunad man liker enn den som er "riktig". For hva er egentlig riktig?