I alpakkaens rike

Vi bruker mer og mer alpakkagarn. Det er ikke så rart. Babyalpakka og alpakka er blant verdens fineste fibre, og særdeles behagelig mot huden. Alpakkagarnet vi kjøper her i Norge kommer i all hovedsak fra Peru.

  På torget i landsbyen Chivay i Colcadalen møtte jeg denne indianerkvinnen med en lamababy til venstre og en alpakkababy til høyre.

På torget i landsbyen Chivay i Colcadalen møtte jeg denne indianerkvinnen med en lamababy til venstre og en alpakkababy til høyre.

De aller fineste fibrene kommer også fra Peru. Vikunja er en vill slektning av alpakkaen som lever på høyfjellsplatået i Andesfjellene. Den produserer ikke mer enn ca. 200 gram ull årlig. Dyrene klippes vanligvis hvert tredje år, og nær 80 prosent av fibrene selges til eksklusive motehus, blant annet Hermes. I 2002 lå kiloprisen på mellom 400 og 600 US dollar.

  I det karrige landskapet på høyfjellsplatået i Andesfjellene, mer enn 3 500 moh, lever vikunjaen i små flokker.

I det karrige landskapet på høyfjellsplatået i Andesfjellene, mer enn 3 500 moh, lever vikunjaen i små flokker.

My er et mål for tykkelse, og sier noe om hvordan ull føles mot huden. Kløgrensen ligger ifølge boken Ren ull på 28 my. Det er også målet for norsk lammeull i snitt. Til sammenligning måler et menneskehår fra 60 til 70 my.

Vikunjafibrene måler mellom 8 og 13 my. Den aller fineste merinoulla, moskusull og bunnull fra spælsauen måler mellom 10 og 12 my.

Babyalpakka, som er den første ulla som klippes av alpakkaen, måler fra 13 my, mens vanlig alpakka ligger mellom 18 og 30 my.

  Alpakkaene trives også høyt til fjells, men er i motsetning til vikunjaene tamme, og en gjeter er ofte i nærheten av flokken.

Alpakkaene trives også høyt til fjells, men er i motsetning til vikunjaene tamme, og en gjeter er ofte i nærheten av flokken.

Det skal finnes ca. 2, 1 millioner alpakkaer i Peru. Dyrene blir klippet en gang i året. Ulla finnes i en rekke sjatteringer fra nesten sort til hvit, og fibrene sorteres etter farge - ifølge Wikipedia hele 22. Naturfargene er ettertraktet.

  Sortering av alpakkaull hos Michell i Arequipa.

Sortering av alpakkaull hos Michell i Arequipa.

En av de største leverandørene av prima garn i babyalpakka og alpakka, er Michell i Arequipa. Herfra kommer også  det meste av alpakkagarnet som selges i Norge. Da Kari Hestnes og mannen Per Svendsen startet med import av alpakka i 1999, var det knapt noen som visste hva slags fiber dette var. I dag er merkenavnet Du store alpakka godt kjent. Da paret solgte firmaet til House of Yarn på Bryne i 2012, gikk det ut mellom 30 og 35 tonn alpakka fra bedriften hvert år.

  Fra garnlageret hos Michell i Arequipa.

Fra garnlageret hos Michell i Arequipa.

  Alpakka finnes ifølge Wikipedia i hele 22 naturfarger. Lett å bli bergtatt i denne butikken.

Alpakka finnes ifølge Wikipedia i hele 22 naturfarger. Lett å bli bergtatt i denne butikken.

Vil man ha prima vare med seg hjem, bør man oppsøke de seriøse forretningene. Mye av det som selges gatelangs i Peru er dessverre akryl, selv om selgerne påstår noe annet. Alpakka er kostbart (men mye rimeligere enn i Norge). Unntaksvis finner man indianere som spinner og strikker av sin egen ull.

Håndteinen er fortsatt et viktig redskap for mange. Det er ca. 30 år siden jeg selv prøvde å bli venn med dette enkle spinneverktøyet, uten særlig suksess. Å se kvinner som spinner tynn og jevn tråd i stor fart imponerer. I Andesfjellene er det så langt jeg har sett vanlig å sitte på gulvet når man spinner, og gulvet brukes som støtte for teinen. Ta en titt på filmen her:

Men selv om mange av indianerne velger akryl, er det lett å beundre håndarbeidene deres. Fargebruken imponerer og inspirerer. Teknikkene behersker de suverent. Underveis på min 17 dager lange tur traff jeg blant annet en flott indianerkvinne som solgte håndarbeider i veikanten. Når det ikke var noen kunder der, heklet hun på en fargerik lue. Hun stilte villig som fotomodell, og alle kollegene hennes lo godt da jeg ville kjøpe lua med garn og heklekrok. Etter litt diskusjon om prisen ble vi enige.

  Indianerkvinne som hekler luer for salg. Dette fargerike arbeidet fikk bli med hjem til Norge selv om det ikke var ferdig.

Indianerkvinne som hekler luer for salg. Dette fargerike arbeidet fikk bli med hjem til Norge selv om det ikke var ferdig.

Følg med! Neste blogginnlegg fra Peru blir om strikking.

Du kan også følge meg på Facebook: Hjertebank Nina Granlund Sæther

 

 

 

 

 

Blomsterprakt

Jeg har en gartnernabo som tar vel vare på blomstene mine gjennom vinteren.  Narve har trappet ned og blitt pensjonist, og det koster å ha varme på i drivhuset, derfor har han ikke så veldig lyst til å huse dem lenger. Men han skal jo også overvintre  sine egne planter, og derfor har han heldigvis latt seg overtale frem til nå. Og bedre stell kunne de neppe fått. Narve er en trollmann med særdeles grønne fingre! I år ble plantene stående ekstra lenge i drivhuset hans, men nå har jeg endelig fått fraktet dem hjem. Å klare det er en utfordring; tilhenger er påkrevet. Den lyserosa skjønnheten min, dronning Ingrid, er en meget stor og omfangsrik dame. Hun måler en meter i høyden og enda mer i bredden. Hvor mange blomster hun har nå vet jeg faktisk ikke, men jeg burde telle dem. Bare på bildet her kan man se 25.

Transient

I år prøvde jeg også å overvintre noen planter selv, men det gikk ikke så bra. To av dem har havnet i komposten, og den tredje ser svak og skrøpelig ut sammenlignet med sine kusiner. Jeg bør nok holde meg til andre blomster om vinteren: Inspirert av rosa og røde roser har jeg i løpet av våren heklet et passelig stort bestemorteppe. Det kan jeg si meg fornøyd med.


Transient

I april hadde jeg 1400 tråder igjen å feste. Nå er teppet endelig ferdig. Min mor forbarmet seg over meg, og tilbød seg å gjøre jobben. Glad takket jeg selvfølgelig ja. Hva er vel livet uten gode hjelpere?

Norge i rødt, hvitt og blått

Amerikanere elsker flagget sitt. For noen dager siden googlet jeg etter bilder av stars and stripes-puter, og fikk nesten en million treff. Det var nye puter og gamle, hjemmelagede og fabrikkfremstilte. Motivene varierer voldsomt, men stjerner og striper går igjen på ulike måter. Alt er tillatt. Klikker man seg videre, oppdager man at hele rom kan være dekorert i rødt hvitt og blått.

Her i Norge har de fleste av oss et noe mer andektig forhold til flagget. Vi som har gått i speider'n har i alle fall lært å behandle det med ærefrykt. Det må for all del ikke ned i bakken. Derfor synes vi også det blir litt vanskelig å sitte på det eller eller ha det rundt oss. I amerikanske oppskriftsbøker hører gjerne flagget med, enten man syr, strikker eller hekler. Hos oss hører det til sjeldenhetene.

Enkelte designere har imidlertid begynt å inkludere det norske flagget i sine kolleksjoner, og mange av årets russ har flagg på snekkerbuksene sine. Det til tross for at det norske flagget på klær har kunnet bli oppfattet som et nazisymbol. I 2006 måtte den norske staten gå til sak mot det tyske firmaet bak merkevaren Thor Steinar. De nynazistiske bakmennene valgte å bruke det norske flagget som varemerke siden gamle nazisymboler er forbudt i Tyskland. Heldigvis begynte høyreekstremistene selv å boikotte disse klærne.

Transient

Jeg innbiller meg at Marius-genseren begynner å få noe av den samme statusen som stars and stripes har hos amerikanerne. Fargene er de samme som i flagget vårt. Mønsteret, som opprinnelig er hentet fra Setesdals-kofta, er nasjonalt. Og det er tydeligvis populært blant den yngre generasjon.  Tidligere har jeg skrevet om mariusmønstrede kosedresser. I går kunne man lese om mariusmønstrede Ut på tur-donger i Aftenposten.

Ut på tur-dong? Aldri hørt om det? Nå ja, det er kanskje ikke så rart. Datadong er et nytt begrep, funnet opp av seks gutter i tenårene. Guttene fra Larvik har gått til topps i konkurransen Ungt Entreprenørskap med sitt beskyttelseshylster for bærbare PC-er.

"Vi ble inspirert av iPod-sokken og ville lage noe som vi kunne identifisere oss med selv og som samtidig var nyttig. Alle elevene i videregående skole har bærbar PC, og maskinene trenger beskyttelse mot støt og fall. Det var utgangspunktet, nå har vi tre modeller i ulik design. En datadong til alle anledninger", sier guttene til Aftenposten. Nå forhandler de med fabrikker i India og Indonesia om hvem som kan levere de beste ribbestrikkede modellene.

Guttene reiser i juli til Sardinia med sin Ut på tur-dong for å konkurrere med ungdom i tilsammen 36 land. Jeg blir sittende her å lure på hva det neste med mariusmønster blir. Gi meg gjerne en tilbakemelding hvis du vet om noe, enten det er fabrikkfremstilt eller håndarbeidet.

Slik lager du bestemorruter

Bestemorruter, eller oldermorruter som noen foretrekker, kan lages på utallige måter. Det finnes hundrevis av varianter og oppskrifter, og dette er en av dem som brukes mest. Den må vel kunne kalles en klassisk bestemorrute:

Transient

Begynn med seks luftmasker og trekk sammen til en ring med en kjedemaske i den første luftmasken.

Transient

Den første "staven" lager du ved å hekle to luftmasker.

Transient

Ta så et kast på nålen, og stikk den inn gjennom ringen av luftmasker. Dra tråden til så det blir tre masker på nålen.

Transient

Fullfør staven ved først å hekle gjennom de to nederste maskene, deretter de to øverste.

Transient

Lag en stav til på samme måte. Du har nå fått en gruppe på tre staver. Hekle så tre luftmasker.

Transient

Fortsett med tre ny staver gjennom luftmaskeringen.

Transient
Transient

Deretter tre nye luftmasker, tre staver, tre luftmasker, tre staver og tre luftmasker. Avslutt med en kjedemaske øverst i den første staven. Klipp av tråden og trekk igjennom. Du er nå ferdig med første runde.

Transient

Nå er du klar for runde nummer to. Start med å feste den nye tråden: Stikk nålen gjennom luftmaskebuen, og dra tråden gjennom. Dra så begge trådene gjennom masken så det blir en renneløkke. Fortsett videre med bare den ene tråden. Hekle den første "staven" av to luftmasker, deretter én vanlige stav.

Transient

Hekle så en luftmaske før du fortsetter med tre staver, tre luftmasker og tre nye staver i hjørnet.

Transient

Fortsett videre på samme måte. En luftmaske, deretter tre staver, tre luftmasker og tre staver. Gjenta til du er helt rundt.

Transient

Avslutt med tre luftmasker i hjørnet og én stav (slik at det blir tre tilsammen i den siste gruppen) før du klipper av tråden og trekker den igjennom øverst i den første staven på denne runden.

Slik kan du fortsette runde etter runde. Om du vil ha to, tre, fire eller fem runder bestemmer du selv.

Transient

Alle trådene må festes godt. Bruk en stoppenål eller kanavanål og sy frem og tilbake i luftmaskebuene. Da blir tråden helt usynlig.

Noen velger å dampe lappene eller spenne dem opp før de monteres sammen. Andre velger å gjøre hele arbeidet ferdig før det etterbehandles.

Hvordan du hekler lappene sammen til slutt har jeg skrevet om tidligere. Se her>> Lykke til!

Sammenhekling av bestemorruter

Jeg har eksperimentert og prøvd meg frem til hvordan det er best å hekle sammen bestemorruter. Først prøvde jeg å hekle lappene sammen med to ekstrarader staver i grupper a tre og tre:

Transient

Det gjør man ved å feste tråden i lapp 1), hekle to luftmasker og deretter tre vanlige staver i lapp 2). Så er det bare å fortsette med nye tre staver i den første lappen igjen, og tre nye i den andre. Avslutt med en stav. Det ene settet med staver blir liggende med vrangen opp.

Teknikken er enkel, men jeg synes lappene forskyver seg litt i forhold til hverandre selv om man veksler på å hekle begge veier. Nå må jeg innrømme at jeg tilhører de late som venter med å feste tråder helt til slutt. Jeg har heller ikke etterbehandlet rutene ennå. Men likevel: Jeg ble ikke helt fornøyd. Jeg synes dessuten at det ble for mye hvitt i teppet på denne måten.

Transient

Neste forsøk gikk ut på å legge lappene rette mot rette. Her har jeg heklet to fastmasker litt løst i hvert "hull", og en luftmaske i mellom for å nå frem til neste hull uten å stramme:

Når man bretter lappene ut igjen, er sammenheklingen som en usynlig søm. Bestemorrutene blir også liggende langt jevnere i forhold til hverandre. Jeg ble også mer fornøyd med fargebalansen nå.

Transient

Fra et maskeperspektiv

Håndarbeid blir sjelden sett på som verdiskapende. Noen synes det er greit at vi hygger oss med strikkepinner og heklenåler foran TV-skjermen, men kom ikke å fortell at det er samfunnsnyttig! Andre ler av de museale teknikkene, og forundres storligen over at det i det hele tatt går an å bruke tid , krefter og penger på å lage klær eller andre bruksgjenstander  når det meste kan kjøpes langt billigere i en eller annen butikk. De fleste vil sannsynligvis synes det er bakstreversk å strikke i 2010.

Likevel går det en strikkebølge gjennom landet. Hipp hurra for det!

Da jeg var ung student for snart 30 år siden, fikk jeg det for meg at jeg skulle ha egen vevstue. Jeg leide en gammel drengestue på Haslum, rett ved der Faiza så tragisk ble kidnappet for noen uker siden. Der kunne jeg tilbringe timer i vevstolen. Jeg vevde alt fra myke ullskjerf til store åklær. Produktene ble for det meste omsatt blant venner og kjente, men jeg deltok også på en og annen messe. Til tross for stor innsats ble jeg ikke akkurat rik. Var jeg riktig heldig, kunne timelønnen komme opp i 40 - 50 kroner, men for det meste lå den på ca. 30. Det var med andre ord ingen fremtid i veving;  betalingen var så dårlig at jeg ikke kunne satse videre på den karrieren.

Det er lenge siden jeg parkerte vevstolen. Og det er lenge siden jeg forsøkte å selge håndarbeidene mine. Men jeg har i alle år gledet meg over å lage ting, enten det har vært med garn eller stoff. Noe har vært nyttig og praktisk, andre ting har vært mest til pryd. Jeg har strikket, heklet, sydd lappeteknikk og brodert. Blant annet. Til meg selv, venner og familie. Og selv om det ligger noen halvferdige arbeider i en skuff her og et skap der, blir det meste fullført. Gleden underveis er like stor som gleden når jeg er ferdig og kan ta plaggene eller hva det nå er jeg har laget i bruk.

Når jeg synes det er så bra at det igjen klirrer i pinner, er det fordi jeg er helt sikker på at de som investerer i dyrt garn finner glede i det de gjør. Samfunnsnyttig, kreativ glede.

Billig maskekraft

Sommeren for snart to år siden kjøpte jeg meg en søt, hvit heklet kjole. Prisen var urovekkende lav, arbeidet tatt i betraktning. Jeg ga 998 kroner for sommerkjolen, og det hadde knapt holdt til garnet om jeg skulle laget den selv.

Heklede plagg og heklede detaljer har vært i vinden en god stund, og i de store kjedebutikkene kan man kjøpe dem for en billig penge. De koster ikke mer enn andre plagg, enda det er betydelig tidkrevende arbeid vi snakker om. Strikkemaskiner kom på markedet allerede på slutten av 1800-tallet, men heklemaskiner er ennå ikke oppfunnet det jeg vet. Derfor utnyttes isteden billig arbeidskraft i den tredje verden.

Jeg så et TV-innslag om en ung kvinne på Fillipinene som heklet for et multinasjonalt firma for noen år siden. Hun var svært fornøyd med jobben fordi hun samtidig kunne ta seg av barnet sitt og være hjemme. Jeg har også hørt om afrikanske kvinner som var lykkelig for de ekstra kronene håndarbeidet ga. Men jeg er ikke helt overbevist. Håndarbeid har aldri vært godt betalt, verken her i Norge eller i utlandet! Sjelden dreier det seg om en anstendig lønn.

Det er ikke så veldig mange år siden norske kvinner som leverte broderier eller strikkearbeider til Husfliden fikk mellom 15 og 30 kroner timen for arbeidet de gjorde. Kvinnene takket og bukket, og fortsatte å strikke og sy. De slapp jo å betale for materialene de brukte, og så fikk de litt igjen for å sitte hjemme og hygge seg med håndarbeidet sitt. Jeg har en mistanke om at det er noe lignende som skjer fortsatt. Arenaen er bare en annen.

Etisk dilemma

De to Bærums-jentene Anette Torp og Natasha Bertheussen startet med hobbyhekling, men luene de laget ble så populære at de nå har flyttet produksjonen til Kina. Det var det eneste alternativet de hadde råd til. Til Budstikka sier jentene at det har en bismak:

"- I utgangspunktet skal kreasjonene våre være eksklusive. Håndlagde og fra Norge. Helst skulle vi hatt en liten fabrikk i Valdres, gliser Anette. Det hadde vært mer miljøvennlig og samtidig hadde man hatt full kontroll over etikken. For det er etikken som bekymrer jentene mest.

- Alle har vi hørt om skrekkeksempler fra Kina. Barnearbeid og dårlige arbeidskår. Men vår kontakt har vært der nede, og han kan forsikre oss om at forholdene er gode, allikevel kan man aldri være helt sikker, sier Natasha."

Selv synes jeg også dette er et etisk dilemma. Skal jeg fortsette å kjøpe billige hekleprodukter? Kvinnene som lager dem får neppe lønn som fortjent, men hva skjer hvis ingen kjøper arbeidene deres?

Inspirerende nettsider

Jeg tror jeg har kommet frem til hvilke farger og hvilke mønstre jeg vil bruke i bestemorteppet mitt. Det har vokst sakte, men sikkert den siste uken takket være lange og spennende OL-sendinger på TV. OL er en god unnskyldning for å sitte stille med et håndarbeid!

Det finnes utrolig mange flotte arbeider av bestemorruter på nett, og jeg har latt meg inspirere av alle dere som raust deler erfaringer og bilder. Tusen takk! For det første finnes det en rekke inspirerende blogger. Jeg har søkt på både "bestemorruter" og "oldemorruter", og kan blant annet anbefale sidene til Crème de la Crème, som har noen nydelig lapper i grått og hvitt, og My kind of blog - som har laget flere delikate tepper. Mitt arbeid ligner nok litt  i fargene. My kind of blog har også noen riktig morsomme bilder på bloggen sin.

En annen blogg jeg liker er Dill og dall og sånt. Min navnesøster har laget noen fornøyelige og fargerike puter hvor bestemorrutene er satt sammen med mønstrete bomullsstoffer.

På engelsk kalles de heklede lappene "granny squares". Et annet lyst teppe jeg har falt for finner man på siden til Ohdeedoh. Også Firefly cottage har noen imponerende arbeider.

Sarah Londons fargesterke arbeider fant jeg frem til ved å gå inn på Flicr.com. Her ligger det mer enn 3 000 bilder av granny squares, og over 40 000 andre heklearbeider. Det er bare å la seg imponere - og inspirere.

Gøy å hekle

Jeg trodde jeg hadde rikelig med garn da OL startet, men det var før jeg visste at jeg skulle begynne å hekle igjen. Det er morsomt å lage bestemorruter. Arbeidet vokser raskt, og jeg har allerede flere lapper enn jeg trenger til en pute. Dette blir noe større. Men restegarnet har nesten tatt slutt, så derfor måtte jeg innom garnbutikken i dag. Den stenger klokken 17, og det kan være vanskelig å rekke når man er avhengig av NSB.  I går var jeg ergelige ti minutter for sent ute, men i dag gikk det heldigvis bra. Så nå er jeg den lykkelige eier av 19 nye nøster i vårlige farger.

Transient

Min mor var dyktig til å strikke, men hekle det kunne hun ikke. Heldigvis hadde jeg en nabo som lærte meg kunsten. Fru Olsen i det vi kalte "Trygdeboligen" ble som en bestemor for meg i oppveksten, og hadde jeg ikke jevnaldrende å leke med, visste jeg hvor jeg skulle gå. Fru Olsen og jeg hadde et nært og varmt vennskap tross aldersforskjellen, og vi kunne sitte sammen i timer med hvert vårt hekletøy. Det ble mange grytekluter, men etterhvert også peisvotter som ble levert til helselagets julemesse. Jeg elsket å høre historiene fra hennes barndom omigjen og omigjen mens vi heklet med Alpegarn som var kjøpt på butikken hos Dokken.

I dag er jeg kresen på garnet. Skal jeg bruke timer og atter timer på et håndarbeid, skal materialene være prima. Bare det beste er godt nok. Derfor er det lett å bli raka fant i en garnbutikk.

Rosebed av bestemorruter

Trengte et enkelt håndarbeid jeg kunne ta med meg på reise, og har lenge hatt lyst til å hekle noen bestemorruter. Som tenkt så gjort. Er i gang med noe som kanskje blir en pute, kanskje noe større. Vi får se.

Håndarbeid er sosialt. "Oh. I know that pattern too", var det første den portugisiske flyvertinnen sa til meg da jeg hadde tatt frem hekletøyet. Jeg hadde ikke rukket å hekle mer enn et par ruter, men hun ville vite hva jeg skulle lage. Som sagt; vi får se hva det blir. Ser for meg noe sommerlig, inspirert av rosa roser.

Lue som varemerke

Nok ei ku fra Freia dukket opp i lørdagens avis. Og selvfølgelig hadde den ny lue. Det er svært vanskelig å se mønsteret, men lua er hvit i bunnen og har border i svart, rødt,  mørkeblått og lyseblått. Jeg innbiller meg at jeg har sett denne luetypen før, men klarer ikke å plassere den. Noen som kjenner den igjen?

Det overrasker meg at Freia ikke har valgt en noe mer karakteristisk lue for å få frem et større mangfold. De kunne for eksempel laget en lue i Kvikk Lunsj-fargene, men det finnes også andre muligheter.

En som har gjort lue til varemerke, er hotellkongen Olav Thon. Støtt og stadig er han avbildet med sin rødoransje lue - som viser seg å være heklet når man studerer bildet nøye. I anledning promotering av boken «Olav Thon - Milliardær i anorakk» kunne han fortelle at han hadde fire identiske hodeplagg. Lua er blant favorittplaggene, og vil ikke bli byttet ut med det første.

Også Ikeas grunnlegger, Ivar Kamprad, bruker titt og ofte en hjemmelaget lue. Den er strikket av grått ullgarn og har øreklaffer. Den broderte borden i rødt, gult og blått er samisk inspirert. Mon tro hva det er med disse mangemilliardærene? De velger sine egne veier fremfor oppgåtte stier, også i klesveien. Kanskje det nettopp er derfor de er blitt så rike...

Den anerkjente samtidskunstneren Anne Katrine Dolven, som jeg er så heldig å ha et grafisk blad av, har den siste tiden latt seg avbilde i karakteristisk djevellue, senest i Dagens Næringsliv på lørdag. Hun mener det er viktig å ønske velkommen det som er annerledes. Alle ser så like ut nå, sier hun til avisen. Hun savner rett og slett originalene.

Djevellue  var det selvfølgelige hodeplagget for skøyteløperne våre i nesten 25 år, helt fra Finn Helgensen tok gull på 500 meter i 1948 til begynnelsen av 70-tallet.  Kanskje var plagget i bruk enda tidligere av løpere som Ivar Ballangrud og Mikael Staksrud. OL-vinnerne Hjalmar Hjallis Andersen (gull 1952), Knut Kuppern Johannesen (1964) og Fred Anton Maier (1968)  brukte alle lys djevellue med striper i rødt og blått. Da Sten Stensen kapret det edleste metallet på 5 000 meter i 1976 hadde djevellua måttet vike for heldekkende kondomdress.

Mer om luer, Melkesjokolade og Kvikk Lunsj i innleggene Strikket Kvikk Lunsj-reklame og Ny lue.

Vanter med floss

På leting etter et lappe-hekle-håndarbeid jeg dessverre har forlagt, dukket et par heklede fingervanter frem fra skapet med det rare i. De ble tydeligvis laget i 1997, for det har jeg brodert på innsiden av den ene mansjetten. Vantene er godt brukt. Dessverre har det gått hull flere steder. Jeg har stoppet, men nye hull har dukket opp. Og det var vel derfor vantene havnet innerst i skapet.

Transient

Vantene er laget i såkalt flerfargehekling. Det er en enkel og ganske morsom teknikk. I 1997, da jeg var i heklemodus, laget jeg også et par morsomme pulsvanter i knallsterke farger. Jeg elsket de pulsvantene, men klarte dessverre å legge dem igjen på toget. Husker jeg var innom hittegodskontoret på Sentralstrasjonen et titalls ganger. Jeg fikk til og med komme inn i det aller helligste for å lete. Der var det mørke hansker, votter og vanter i alle slags materialer, men ingen som lignet mine fargebomber. Dessverre. Jeg får trøste meg med at noen andre kanskje har hatt glede av pulsvantene.

Transient

Øverst på vantene er det en flosset kant. Slike flosskanter var ganske vanlig på votter, vanter og armringer før i tiden. Både de hvite strikkevantene i midten og de mørke yttert til høyre på bildet nedenunder har floss på mansjettene. Flosskant kan lages på  forskjellige måter. Det enkleste er å sy tett i tett rundt en strikkepinne.

Jeg tror ikke jeg gidder å hekle nye vanter, men funnet i skapet inspirerte meg til å lage nye pulsvanter. Om de skal strikkes eller hekles har jeg ikke bestemt ennå, men de skal få kant med floss.  Jeg har vært og kjøpt garn i friske farger, så nå er det bare å sette i gang.

Til små og store gryter

"Små gryter har også ører" pleide min mor å si når de voksne snakket om noe som ikke var ment for oss barn. Det var signal om at man skulle bytte emne. Jeg kom på uttrykket da jeg lette frem noen gamle, heklede grytekluter i et skap for noen dager siden. Klutene var søte, men både små og tynne. Relativt upraktiske: Du vil garantert brenne deg om du tar en stek ut av ovnen med dem. Heldigvis fant jeg også noen som var litt mer praktiske.

Transient

Jeg ser at flere har begynt å samle på grytekluter. Det finnes mye fascinerende. Oppskriftene i ukebladene var mange, og kreativiteten har blomstret i de tusen hjem. Men selv om det finnes mye morsomt, for eksempel grytekluter formet som små søte dukkekjoler, er slett ikke alt like brukbart. Hvis altså hensikten er å unngå brannsår.

Transient

Kanskje var ikke det så viktig? Kanskje er det ikke så viktig i dag heller? Noen nye grytekluter skaper fornyelse på kjøkkenet, og muligens er vi mer opptatt av det estetiske enn av det praktiske.

Inspirert av Maria Johanssons heklede grytekluter med teksten Fuck the diet og mine egne aggressive korsstingsbroderier har jeg laget et par nye grytekluter av det mer solide slaget. De to tekstene hører selvfølgelig sammen. Jeg mener vi bør gjøre en innsats for å øke folketallet her i Nord-Europa.

En gaveidé til de nygifte?  Blås i oppvasken: Fuck for babies!

Transient

Dorulldukker er kvinnehistorie

For mange år siden hadde jeg ved en tilfeldighet tatt noen  bilder av en dorulldukke: En yndig skjønnhet i blått og rosa, nydelig laget i tynt bomullsgarn. Dette bildet var ett av flere som designeren Enzo Finger lånte med seg fra fotoarkivet vårt i Norsk Husflid noen år senere. Han hadde fått i oppdrag å lage en serie med husflidsfrimerker for Posten. Slik havnet dorulldukken og et par av mine fotografier på norske frimerker i juni 2001. Dette er bakgrunnen for min fascinasjon for noe så utrendy som dorulldukker.

Transient

Jeg fikk godt betalt for fotografiene, men hadde jeg fått en liten royalty-avtale om for eksempel 10 øre pr. frimerke, ville jeg blitt rik. Dorullfrimerket ble trykket i et førsteopplag på 50 millioner. I 2001 sendte vi hverandre fortsatt brev i posten. Det store opplaget skyldtes imidlertid en omlegging av momssatsene, og det førte til at portotakstene måtte økes.

Dorulldukken ble neppe tilstrekkelig hedret i kulturminneåret 2009. Det er derfor jeg velger å skrive om henne her.

Transient

Jeg innbiller meg at denne pyntelige damen, hvis oppgave var å skjule rullen med papir som vi er så avhengig av hver eneste dag, så dagens lys på 1970-tallet. I løpet av kort tid ble hun umåtelig populær, og hun ble en selvskreven gjest i ethvert hjem med respekt for seg selv. I dag er hun slett ikke velkommen. De fleste skyr henne som pesten. En og annen dukke har likevel overlevd, men etterspurt vare er dette ikke.

Selv har jeg, for sikkerhets skyld, hele tre dorulldukker. To av dem har jeg fått i gave, en har jeg kjøpt for en femtilapp på et bruktmarked. De andre familiemedlemmene er ikke særlig begeistret for min samlemani, og synes dukkene er helt forferdelige. De synes jeg skjemmer ut gjestetoalettet. Jeg må innrømme at jeg både liker og misliker dem. Jeg har størst sans for damen som har heklet kjole i bomullsgarn. De to andre er staset opp i heselig akryl. Dukkene har likevel noe yndig over seg. Og så er det litt kitch. Noe er så stygt at det må tas vare på.

Transient

Dorulldukkene representerer et  stykke tekstil kvinnehistorie, men jeg har en mistanke om at ikke det finnes en eneste en på et norsk museum. Oppskriftene ble publisert i ukebladene og nådde frem til hver krik og krok i dette landet.

Transient