Fra gamle strømper til nye sokker

Om få dager kommer min nye bok "Sokker fra hele Norge" i handelen. Den har mye til felles med min forrige bok.

Igjen er vi på reise gjennom Norges land, men denne gang skal vi bli varme på bena. Her finner du spennende historier om opphavet til de forskjellige sokkene, arkivbilder fra museer rundt omkring i landet, og 41 oppskrifter på sokker til hele familien.

  Hallingdalsokker. Foto: Guri Pfeiffer.

Hallingdalsokker. Foto: Guri Pfeiffer.

Jeg er mer enn alminnelig opptatt av gamle tekstiler. De kan være gulnet av elde, hullete og slitt, kanskje også litt møllspist – likevel blir jeg fascinert. Bak hvert eneste plagg ligger timevis med arbeid. Før man kunne begynne å strikke måtte ulla kardes og spinnes til tråd. Kanskje skulle den også farges. En øvet spinnerske bruker ca. en time på å spinne 100 gram garn. Rensing og vasking av ulla tar enda lengre tid.

  Lange blondestrømper.

Lange blondestrømper.

Vinterstid var det lite lys inne. Kanskje hadde de bare lyset fra peisen å se i, eventuelt et lite talglys å hjelpe seg med. Hanna Winsnes anbefaler i 1868 tjenestepikene å strikke hvis de ikke har lys til arbeidet: ”Når du sitter oppe og venter dit Herskab, da vil jeg raade dig til at arbeide for dig selv heller end at sitte ørkesløs, eller ogsaa at læse i en god Bog. … Formodentlig negtes du ikke Lys ved saadanne Anledninger, allerhelst naar du bede derom, og skulde du end negtes Lys, saa kan du dog Strikke.”

  Rosestrømper fra Asker. Foto: Guri Pfeiffer.

Rosestrømper fra Asker. Foto: Guri Pfeiffer.

Likevel ble det skapt utrolig vakre tekstiler – både sårt trengte hverdagsklær og vakkert dekorerte klær til fint. Plaggene man laget til konfirmasjon og bryllup ble siden brukt ved høytidelige anledninger, kanskje også når man skulle i kirken på søndager. Ble fintøyet slitt, gikk det over til å bli hverdagstøy. Og når det ikke lenger gikk an å stoppe og lappe, ble fillerestene levert til ullvarefabrikkene som dukket opp på slutten av 1800-tallet. Kanskje fikk man noen øre, eventuelt nytt garn av sjoddy i retur. Derfor er det få gamle tekstiler som er bevart.

  Oslosokker.

Oslosokker.

I denne boken har jeg prøvd å lete frem noen av de strømpene fra fordums tid som fortsatt finnes – både i museenes samlinger og i privat eie. Og jeg har funnet en rekke godt gjemte skatter. Ved å lage denne boken håper jeg å kunne formidle noe av den tekstilkunnskapen våre formødre og enkelte forfedre satt inne med. Dette er kulturhistorie og kvinnehistorie fra vårt eget land – kunnskap jeg mener er viktig i en globalisert tid.

  Trøndersokker. Foto: Guri Pfeiffer.

Trøndersokker. Foto: Guri Pfeiffer.

Enkelte distrikter har hatt sterke, særegne tradisjoner. I arbeidet med denne boken har jeg blant annet blitt bevisst hvor dyktig de var særlig i Telemark og Agder til å strikke strømper i fletteteknikk. Garnet er så tynt, og teknikkene så avansert, at det er vanskelig å gjøre det etter i dag. Andre steder har man laget strømper med de fineste stripekomposisjoner eller åttebladsroser. I Numedal har såkalt byggkornbinding vært mye brukt – en morsom teknikk som nesten er glemt. Jeg har bevisst jobbet meg gjennom alle landets fylker. Noen steder har det vært så mye spennende at det har vært vanskelig å velge. Andre steder har tilfanget vært mindre.

  Flettestrømper fra Tinn. Foto: Guri Pfeiffer.

Flettestrømper fra Tinn. Foto: Guri Pfeiffer.

Du finner flest damesokker, men også par til barn og herrer i denne boken. Noen av strømpene er raske å strikke, andre krever tid og tålmodighet. Mitt mål har ikke vært å kopiere tekstilene 100 prosent, selv om de fleste strømpene er inspirert av gammelt materiale. For meg er det viktigere å ta vare på mønstringer og detaljer, og gjøre fortidens strømper til anvendelige plagg også i dag.

Det går fort til jul! I en kort periode fremover vil det være mulig å bestille min nye bok SOKKER FRA HELE NORGE med en personlig hilsen fra meg. Send din bestilling til liv.gronback@cappelendamm.no – og husk å angi hvilket navn jeg skal skrive en hilsen til. Boken koster kr 379 i butikken, men du får den for kr 331 som er maksimal rabatt, og den sendes gratis hjem til deg uansett hvor i landet du bor. Skal vi rekke å sende deg boken før jul, må du sende din bestilling senest 10. desember.

Og har du lyst til å ta en titt, kan du se noen sider her: http://bit.ly/2iYLZ5Y

Forside lav.jpg

Eid sjal - slik ble det til

Noen ganger tar det svært lang tid fra en idé unnfanges og til en strikkeoppskrift kan publiseres. Dette sjalet begynte jeg på allerede sommeren 2015.

  Eid sjal

Eid sjal

Det begynte med et besøk hos Telespinn i Flatdal. De hadde så mye lekkert garn jeg tenkte egnet seg til sjal, og flere bunter ble selvfølgelig med hjem. Jeg gjorde noen spede forsøk, strikket noen prøvelapper, men det ble ikke slik jeg hadde tenkt. Det deilige mohairgarnet ble i steden brukt i et par votter. (De heter Kjærlighetsvotter, og du finner gratis mønster i min gruppe Hjertebank på Facebook.)

Vel hjemme etter en lengre reise, begynte jeg å lete etter et hullmønster som tiltalte meg. Pinterest er en viktig inspirasjonskilde når man er på jakt etter noe særpreget. Også bøker ble saumfart. Jeg lette og lette, men fant egentlig ikke noe som jeg hadde lyst til å jobbe videre med. Jeg hadde nemlig et ønske om at sjalet skulle bli like fint på begge sider. Og så ville jeg at det skulle være gjennombrutt.

Helt plutselig og tilfeldig kom jeg over et bilde med et mønster som bølget ut og inn. Noe sånt ville jeg lage, tenkte jeg, og begynte å eksperimentere. Garnet "stjal" jeg fra en ufo jeg hadde liggende; en herlig blanding av silke og alpakka. Det ble noen prøvelapper før jeg ble fornøyd, og etter noen små justeringer var jeg i gang. Det var i begynnelsen av september.

IMG_4599.jpg

Når man har kommet inn i rytmen, og skjønner hvordan mønsteret er bygget opp, går det egentlig ganske greit å strikke det. Det er tilnærmet likt, enten man strikker på retten eller vrangen. Men det tar litt tid med et så stort arbeid.

Jeg strikker hver eneste dag på toget, til og fra jobb, og sjalet var fast følge. Heldigvis tok det ikke så stor plass i vesken. Medio september var jeg en tur i Milano. Strikketøyet var selvfølgelig med. Og da hele familien møttes i Stavanger i begynnelsen av oktober, var det også med. Jeg puttet det like godt i sekken da vi dro på tur til Preikestolen.

  Preikestolen, Lysefjorden - med strikketøy. At jeg klarte å tråkke over og skade foten, sees ikke.

Preikestolen, Lysefjorden - med strikketøy. At jeg klarte å tråkke over og skade foten, sees ikke.

Når sjalet ble helt ferdig, husker jeg ikke. Jeg husker bare at jeg ville at det skulle være ekstra langt. Og jeg tror jeg brukte det første gang på et julebord i slutten av november.

Oppskriften ble fullført nå i august 2017. Har lenge tenkt jeg burde gjøre det. Det er imidlertid alltid så mange andre ting som venter på å bli gjort...

Men så en dag stod naboens åker gyllengul og nydelig. Den ville jeg bruke som bakgrunn, tenkte jeg plutselig. En tidlig morgen, på vei til jobb, fikk min mann jobben som fotograf. Bildene ble knipset med mobilen i løpet av fem minutter. Jeg skulle jo rekke toget. Og når jeg først hadde tatt bilder - ja da kunne jeg jo like godt gjøre ferdig oppskriften også.

Oppskriften finner du på Ravelry >>  Den koster 50 kr + mva, altså 62,50 kr.

Vil du se hva slags strikkeprosjekter jeg holder på med nå, kan du følge meg på instagram: @ninagranlundsather

FullSizeRender-10 lav.jpg

Votter og sokker en dronning verdig

I boken Votter. Strikkemønstre fra hele Norge, finner du oppskrift på rosevotter fra Oslo. De er laget etter et gammel vottepar i Norsk Folkemuseums eie. For å få frem det detaljrike mønsteret, har jeg brukt særdeles tynt garn og pinner nr. 1,5.

Oslo-vott.jpg

Mange kvier seg for å strikke med så tynne pinner. Jeg har derfor laget et vottepar med den samme dekorative blomsten som er litt lettere å strikke. Vottene har jeg kalt Dronningvotter, og mønsteret ligger på Ravelry.

Her er det brukt Eco Wool Baby fra Dale, oker og mørk grå.

160805 091-BE.jpg

Inspirert av disse vottene, har jeg nå også designet et par sokker som selvfølgelig har fått navnet Dronningsokker. (Min datter heter Regine, og det betyr nettopp dronning - derfor det kongelige navnet.)

Også dette mønsteret ligger på Ravelry.

Sokkene er strikket i Mini Sterk fra Du store alpakka:
Turkis: 50 g
Marine: 50 g
Lys blå: 50 g

På damestørrelsen er det brukt pinner nr. 2,5, og strikkefastheten er 32 masker på 10 cm.

Påskesokkmysteriet

Denne påsken inviterte jeg til Påskesokkmysteriet - en strikkeoppskrift i syv deler. Det skal innrømmes at det er litt jobb å invitere til en samstrikk. Alle er ikke like drevne på data, så mange plundret med å finne filene jeg la ut; den første palmesøndag, den siste påskeaften. Men du verden så morsomt det ble. Etter hvert som mønsterelementene ble lagt ut, begynte deltagerne å legge ut flotte bilder av det de strikket.

Har du lyst til å se alle de flotte utgavene? Noen har brukt to farger, andre har fulgt oppskriften med hele syv. Flere fikk brukt opp en del restegarn. Alle bildene ligger i min gruppe på Facebook: Hjertebank Nina Granlund Sæther. Der finner du også alle mønsterdelene hvis du har lyst til å strikke disse sokkene selv. De ligger samlet under festet innlegg øverst, eller hver for seg under filer, nummerert fra 1 til 7. (Har du mobil eller nettbrett, må du gå inn på Info først. Det er også lurt å åpne via nettleser - ikke appen. Se info under festet innlegg.)

  Slik ble de ferdige sokkene.

Slik ble de ferdige sokkene.

Slik strikker du sikksakkmasker

Noe av det som er så spennende ved å lete frem gamle strikkeplagg, er at jeg stadig oppdager nye mønstringer eller nye teknikker. Særlig teknikkene synes jeg det er fascinerende å studere.

  Votter fra Sunnfjord museum, Sogn og Fjordane.

Votter fra Sunnfjord museum, Sogn og Fjordane.

Et av votteparene jeg fant da jeg samlet inn materiale til boken "Votter. Strikkemønstre fra hele Norge", var dette morsomme, rare paret her. Det tilhører samlingen på Sunnfjord museum i Førde. Disse vottene og et par til - samt en uferdig vott - kommer sannsynligvis fra Jølster.

Vottene er svært annerledes enn de som vanligvis strikkes i Norge, og jeg brukte litt tid på å finne ut hvordan de var laget. Det er en kombinasjon av rette masker, vrange masker og noe jeg har kalt sikksakkmasker. Maskene bytter plass, de krysser hverandre ikke slik som i vanlige fletter. Vottene er strikket frem og tilbake, men sikksakkmaskene kan også strikkes rundt.

Oppskrift på vottene finner du i boken min, og der har jeg valgt å bruke grønt garn. De ser litt store ut på den lille jenta, men det er fordi det er en damevott. Siden den blir veldig elastisk, sitter den godt på hånden.

  Fra boken "Votter. Strikkemønstre fra hele Norge" av Nina Granlund Sæther.   Foto: Guri Pfeiffer.

Fra boken "Votter. Strikkemønstre fra hele Norge" av Nina Granlund Sæther. Foto: Guri Pfeiffer.

Rett før jul fikk jeg besøk av jentene bak To pinner, Thea Leivestad og Mette Hjerpseth. To pinner er en YouTube-kanal med egenprodusert innhold om strikking og strikkerelaterte ting. Hver tirsdag kommer en ny film - og i filmen fra 3. januar viser jeg hvordan du strikker disse maskene og forteller en del om vottene jeg har rekonstruert og designet.

FullSizeRender-2-kopi.jpg

Her har jeg strikket sikksakkmasker og vrange masker. Du må altså legge opp et antall masker som er delelig med tre. De to første strikkes i sikk og sakk, og den tredje strikkes vrangt. Teknikken kan for eksempel brukes som erstatning for vanlig vrangbord. Nedenfor finner du hele videoen hvor du altså kan se hvordan dette gjøres.

Kongens nei - prinsens genser

Det er bare dager igjen til storfilmen "Kongens nei" har premiere. Den gleder jeg meg til å se! Allerede i 2013 skrev jeg en artikkel for ukebladet Familien om den dramatiske flukten - og jeg rekonstruerte genseren som lille prins Harald, dagens konge, hadde på seg.

  Magnus Ketilsson Dobbe (6), spiller prins Harald. Sofie Falkgård spiller prinsesse Ragnhild og Ingrid Ross Raftemo er prinsesse Astrid i filmen. Foto: Agnete Brun/ Paradox film.

Magnus Ketilsson Dobbe (6), spiller prins Harald. Sofie Falkgård spiller prinsesse Ragnhild og Ingrid Ross Raftemo er prinsesse Astrid i filmen. Foto: Agnete Brun/ Paradox film.

Ekstra morsomt er det at kostymedesigner Karen Fabritius Gram har brukt min genser som utgangspunkt i filmen. Hun fikk låne modellen jeg hadde strikket, men den var dessverre for liten for Magnus Ketilsson Dobbe som spiller prinsen - så hun måtte strikke en ny. Men det er altså min oppskrift som er brukt. Oppskriften finner du her >>

  Lilleprinsens genser og passet hans. Foto: Kjartan Hauglid / Det kongelige hoff.

Lilleprinsens genser og passet hans. Foto: Kjartan Hauglid / Det kongelige hoff.

Av svart-hvitt-bildene fra 1940 er det vanskelig å skjønne at genseren faktisk var rød og hvit. Men den gamle genseren ble funnet igjen på slottet for noen år siden. Litt hullete i vrangborden er den blitt, men fargene er like friske som da den var ny.

Dette skrev Budstikka i 2015 >>

Her kan du lese den dramatiske historien:

Flukten fra tyskerne

Tidlig om morgenen 9. april 1940 ble prins Harald og søstrene Ragnhild og Astrid vekket av sin mor. De fikk beskjed om at de skulle til fjells, og måtte kle seg i fullt skiutstyr.

– 9. april står som brent inn på netthinnen, forteller prinsesse Astrid i biografien ”Kvinne blant konger” av Trond Norén Isaksen.

Kronprins Olav hadde lagt seg med bange anelser kvelden før. Både han og kronprinsesse Märtha fryktet krig. Rett etter midnatt kimte telefonen på Skaugum. Sikre kilder kunne fortelle at tyske styrker var på vei inn i Norge.

At barna ble vekket av kronprinsessen var svært uvanlig. Det var andre som pleide å gjøre det. Og tidlig, tidlig på morgenen, bak nedtrukne blendingsgardiner, spiste de en slags frokost.

De nødvendigste tingene ble pakket i all hast, og barna fikk ta med én leke hver. Prinsessene valgte hver sin dukke, prinsen en lekebil. Ragnhild var ni år, nesten ti. Astrid var akkurat fylt åtte, og Harald var tre.

Rød og hvit strikkegenser

Varmt tøy ble tatt på. Under flukten hadde de jevngamle søstrene like jakker og luer, muligens et antrekk foreldrene hadde tatt med fra sin store amerikareise året før. Prinsen hadde rød og hvit strikkegenser med tilhørende lue og sokker.

Kanskje fikk Harald den til treårsdagen 21. februar? Bare et par uker senere, den 4. mars 1940, er han fotografert med dette antrekket i Holmenkollen. Og uken etter, 11. mars, har fotograf Anders Beer Wilse tatt en rekke bilder av lilleprinsen i lek på Skaugum. Han kjører spark og kjelke, står på ski og lager snømann i den rutete genseren.

  Prins Harald i lek på Skaugum. Foto: Ander Beer Wilse / Norsk Folkemuseum.

Prins Harald i lek på Skaugum. Foto: Ander Beer Wilse / Norsk Folkemuseum.

Varianter av rutemønsteret finnes blant annet på en vestlandsk ulltrøye fra midt på 1800-tallet, og er også gjengitt på en vott fra Hallingdal i Annichen Sibberns populære mønstersamling fra 1929. Fasongen har mye til felles med Husflidens strikkesett til barn. Slottet har ikke kunnet opplyse hvem som strikket antrekket. Märtha var dyktig til å sy, men vi vet ikke om hun også strikket. Og selv om vi vet at prinsesse Ragnhild strikket en rekke plagg senere, er det vanskelig å tro at en niåring ville fullføre et så stort arbeid.

I full fart til Hamar

I sekstiden forlot kronprinsfamilien Skaugum. Kronprins Olav kjørte selv bilen til slottet.

– Jeg tror ikke at jeg noen gang har kjørt fra Skaugum til Oslo så fort som den spesielle morgenen. Jeg var fullt på det rene med at noen kunne stå i veien og prøve å stanse meg. Derfor kjørte jeg selv. Jeg hadde bestemt meg for å kjøre ned enhver som ville forsøke å stoppe meg eller hindre meg. Jeg ville ikke bli omringet eller innelåst, forteller han til Jo Benkow i biografien ”Olav – menneske og monark”. – Det var ikke rimelig å vente at min sjåfør eller andre skulle tenke på samme måte som meg.

Da de kom frem til slottet, ble kronprinsessen og barna sittende i bilen mens kronprins Olav sprang inn for å hente kong Haakon. Planen var opprinnelig å dra til hytta i Sikkilsdalen, men ferden gikk videre fra slottet ned Karl Johans gate til Østbanen. Kongefamilien, Regjeringen og flest mulig stortingsrepresentanter skulle forlate Oslo med et ekstratog til Hamar klokken 07.00.

Ca. 20 minutter forsinket gled toget ut fra perrongen på vei nordover. Om bord fikk de vite at Danmark var okkupert, og at krysseren ”Blücher” var senket like nord for Drøbak en time tidligere.

 – Det var mørkt i kupeen, gardinene var trukket for, og flere ganger fikk vi beskjed om å legge oss ned på gulvet. Det var forferdelig nifst og skremmende, minnes prinsesse Ragnhild i boken ”Harald V” av Per Egil Hegge.

På Lillestrøm stasjon havnet toget midt i bomberegnet da tyske fly gikk til angrep på Kjeller flyplass. Alle passasjerene måtte forlate vognene og samle seg i en jernbaneundergang under sporene. Panikken grep om seg, og både kronprinsen og kronprinsessen prøvde å roe ned voksne og barn. Lille Astrid forsøkte å trøste: – Det er bare på lek!

Etter en times opphold kunne de fortsette nordover. De voksne la ulltepper over barna i tilfelle vindusglassene skulle springe. I boken ”Mitt liv som kongsdatter” forteller prinsesse Ragnhild til Lars O. Gulbrandsen at hun var svært nysgjerrig, og at hun et sted på veien gløttet forsiktig på gardinen. Da fikk hun se et tysk fly som kom styrtende ned fra himmelen.

 – Det brant i halen på flyet, og jeg så det gå i bakken.

 Mange år senere kunne prinsessen drømme om flyet som endte i et inferno på bakken.

Også Astrid fikk med seg hendelsen. Gjennom en glippe i gardinene kunne hun se at hele understellet på flyet falt ned da piloten skulle ta ut landingshjulene. Det øyeblikket glemmer hun aldri.

Familien splittes

Fotograf Norman knipset kongefamilien da de ankom Hamar stasjon litt etter klokken 11. På bildene kan vi se at prinsen har den røde og hvite strikkegenseren på seg.

Kongen, kronprinsfamilien og familien Østgaard ble innlosjert på Sælid gård i Vang. Major Nicolai Østgaard var kronprinsens adjutant, og hans kone Ragni Østgaard var kronprinsessens hoffdame.

 På Sælid fikk følget lunch, og barna fikk sove litt. Men de var også ute for å se på dyrene både i stallen, fjøset og grisehuset.  Til Sigrid Sæhlie fortalte prinsen at det hadde vært stort å se raketter og fyrverkeri.

 Ved åttetiden om kvelden kom det beskjed om at stortingsrepresentantene hadde reist videre med tog til Elverum, og at tyske fallskjermsoldater var på vei mot Hamar. De var rett i hælene på dem. Middagen måtte derfor avsluttes før desserten, og det bar i all hast videre med bil. Omtrent klokken ti kom følget til Gaarder i Elverum.

 Klokken 22.25 ble den såkalte Elverumsfullmakten enstemmig vedtatt på et ekstraordinært stortingsmøte på folkehøgskolen rett ved. Etter forslag fra stortingspresident C.J. Hambro fikk regjeringen fullmakt til å ivareta rikets interesser og treffe de avgjørelser og de beføyelser som måtte ansees påkrevd av hensyn til landets sikkerhet og fremtid. Her ble det også bestemt at kongen og kronprinsen skulle bli igjen i Norge, mens kronprinsessen og de tre barna måtte bringes til sikkerhet i Sverige. Det var viktig at ikke arveprins Harald falt i tyskernes hender. I verste fall kunne han bli gjort til barnekonge og gissel for nazistene.

 – Jeg mente det beste var at de kom seg i sikkerhet i Sverige. Jeg gikk uten videre ut fra at en svensk prinsesse ville bli møtt med åpne armer i sitt fødeland, fortalte kong Olav senere til Jo Benkow.

Olav måtte ta farvel med kone og barn. Det var ikke lett, for de visste ikke når – eller om – de kom til å møtes igjen, men for kronprinsen var det ikke et alternativ å forlate landet.

–  Det var forferdelig trist å reise fra far og farfar, minnes prinsesse Astrid. – Vi visste jo ingenting om hva som ville komme, alt var kaotisk. Vi merket på mor at hun var lei seg og engstelig.

Ikke velkomne

Märtha og barna skulle reise til Sälens Kur och Högfjellshotell på den andre siden av grensen. Lensmannen i Trysil hadde fått beskjed om å finne den beste reiseruten. Den gikk via Nybergsund og Støa hvor Trysil tollstasjon lå. Avstanden var ca. ti mil, og det ville ta nærmere tre timer å kjøre. I følget var også ekteparet Østgaard med sønnen Einar på ti, og noen få fra staben på Skaugum – en kammerpike, to barnepiker og kronprinsens kammertjener.

 Den tyske flyattacheen, kaptein Eberhard Spiller, hadde satt seg fore å innhente kongefamilie og regjering. På Midtskogen braket imidlertid nordmenn og tyske tropper sammen. Kampene varte hele natten. Det ga kronprinsessen og hennes følge det forspranget de trengte. Også kongen, kronprinsen og regjeringen kom seg unna i tide.

Märtha med følge kom frem til grensen litt etter midnatt. Norges kronprinsesse var også svensk prinsesse, og hun hadde regnet med å bli godt mottatt i hjemlandet. Men ifølge prinsesse Astrid nektet grensevaktene å slippe dem inn i Sverige fordi de ikke hadde pass. Å vise frem kronprinsessens svenske førerkort hjalp ikke. Situasjonen var desperat. De hadde nettopp fått vite at tyskerne var like bak.

–  Etter en kort rådslagning fikk vi ordre om å legge oss ned i bilen. Vi fikk pledd over oss – nå skulle vi kjøre rett på bommen – akkurat som i detektivfilmene. I siste øyeblikk begynte de svenske grensevaktene å tvile på sin avgjørelse, og akkurat da vi skulle sette klampen i bånn og kjøre det remmer og tøy kunne holde, løftet de bommen. Jeg glemmer aldri fortvilelsen i mors øyne da vi sto ved grensen til hennes gamle fedreland og ikke ble sluppet inn, forteller prinsesse Astrid. I ettertid har hun skjønt at de var i ytterste fare.

På flyttefot          

Kronprinsesse Märthas opphold på Sälen ble holdt hemmelig. Stedet lå bare noen kilometer fra grensen, situasjonen var uoversiktlig og man fryktet at tyskerne kunne bombe hotellet ved en kjedelig navigasjonsfeil. Kidnapping var heller ikke utenkelig.

Det var fortsatt mye snø, og barna benyttet anledningen til å leke. Sannsynligvis ganske ubekymret. Det finnes flere bilder av dem fra disse aprildagene. Prinsen har den røde og hvite strikkegenseren på seg, og mørke lange bukser som er festet nede i beksømstøvler med strikkesokkene i samme mønster.

Etter noen dager kom også mormor, prinsesse Ingeborg, på besøk fra Stockholm. Hun ville gjerne invitere familien til Stockholm, men tyske diplomater bodde tvers over gaten for dem, så det var ikke trygt.

Om morgenen 16. april listet hele følget seg ned trappene og ut mens det fortsatt var mørkt, og så bar det videre til Frötuna like ved Uppsala. De fikk bo hos slektninger i ti dager før ferden gikk videre til Drottningholm slott, hvor de ble den svenske kongens gjester.

Forholdet mellom kong Haakon og svenske kong Gustaf V, kronprinsessens onkel, var meget kjølig. Svenskekongen var kjent for sin nazivennlige holdning, men unionsoppløsningen i 1905 var også en av årsakene til motsetningsforholdet. Barna merket neppe så mye til dette. Da prins Harald ville fiske fra en gammel pram som lå fortøyd nedenfor slottet, fikk han lov til det etter at prinsesse Ragnhild hadde spurt majesteten om tillatelse. Og i de syv – åtte ukene familien bodde på slottet, fisket han til alle døgnets tider. Fisk ble det imidlertid ikke. Og selv om det var iskaldt i Mälaren så tidlig på året, hendte det at barna badet.

17. mai ble feiret på slottet med norske flagg og overraskelser til barna, men da var vertskapet ikke til stede. Kongen hadde bestemt at det ikke skulle snakkes om krigen i Norge. Kronprinsessen hadde dog en radio, og hver natt tjue minutter over midnatt, lyttet nordmennene til nyheter fra London. Ifølge fru Østgaard kom de seg aldri tidlig i seng.

Detble drøftet om kronprinsessen og barna skulle slutte seg til kongen og kronprinsen som nå var kommet til Nord-Norge, men praktisk lot det seg ikke gjøre å reise de over hundre milene før båten skulle frakte dem over til England. I midten av juni dro i stedet kronprinsessen og barna videre til Ulriksdal, mormor og morfars sommersted. Her lærte den tre år gamle prinsen å svømme, og det gikk gjetord om hans imponerende ferdigheter. På Ulriksdal fikk han også sin første fisk.

Allerede før krigsutbruddet hadde president Roosevelt invitert kronprinsfamilien til USA hvis det skulle bryte ut krig. Nå fornyet han invitasjonen, og det ble bestemt at Märtha og barna skulle takke ja. Sverige var ikke trygt. Forholdet mellom kong Gustav V og Haakon var dessuten blitt ytterligere anstrengt etter at Gustav anmodet den norske kongen om å abdisere.

Videre til USA

Kronprinsessen var engstelig og bekymret før avreisen til USA. Hun fryktet følgene etter krigen. Men kronprinsen var overbevist om at det var det eneste rette. 12. augustdro følget fra Stockholm sentralstasjon. De ble vinket av gårde av prins Carl og prinsesse Ingeborg. Også kong Gustav var blant de fremmøtte på perrongen, selv om han likte dårlig at familien hadde sagt ja til invitasjonen fra presidenten. Stemningen var nedtrykket.

Turen gikk nordover til Haparanda som de ankom dagen etter. Deretter reiste de med bil gjennom Nord-Finland de neste tre dagene. I Petsamo, som nå ligger på russisk side, ventet det amerikanske skipet ”American Legion”.

Like ved Pasvikdalen, i dag den norsk-russiske grensen, ba kronprinsesse Märtha sjåføren stanse. Hun tok barna med seg, satt en stund og så over til den norske siden. Det var hennes farvel med Norge – på ubestemt tid.

 ”American Legion” hadde fått tillatelse fra tyske myndigheter til å evakuere amerikanske borgere i Europa. Ingen av de krigførende parter ville imidlertid gi garantier om fritt leide, og skipet måtte manøvrere gjennom minelagte farvann uten noen form for eskorte. Tidlig om morgenen 17. august 1940 la skipet la ut fra havn. 28. august var det kommet trygt frem til New York.  

En trailer fra filmen kan du se her:  

Husflid er bra, men er det viktig?

Er husflid viktig?

I forbindelse med Norges Husflidslags landsmøte på Hamar denne helgen, er jeg blitt utfordret av Norges Husflidslag: Husflid er bra, men er det viktig?

Slik strikker du sammen skuldrene på et plagg

Å få skuldersømmen på en kofte eller genser pen, er ikke alltid like lett. Masker man sammen etter å ha felt først, kan sømmen lett bli litt klumpete. Og syr man uten å felle, kan det være vrient å holde orden på maskene. En langt enklere metode - som gir et pent resultat - er å strikke sammen plagget.

strikkesammen1

Når bolen er ferdigstrikket, setter du halsmaskene på en tråd. Finn så sidene i plagget. La rundpinnen sitte i. Vreng arbeidet og legg strikkepinnene parallellt. Du trenger nå en hjelpepinne. Strikk gjennom en maske fra hver pinne, først en gang og så en gang til. Fell så på vanlig måte ved å løfte første maske over den andre. Fortsett videre med å strikke en maske fra hver pinne sammen, løft første maske over den andre og så videre - slik du gjør når du feller.

strikkesammen2

Det kan være lurt å sjekke at mønsteret stemmer. Fortsett videre til halsmaskene, og avslutt. Strikk den andre skulderen sammen på samme måte.

strikkesammen3

Vreng så arbeidet - og se hvor fint det har blitt. Sømmen blir helt jevn, og den synes nesten ikke.

strikkesammen4

Samme teknikk kan også brukes under ermene. Hvis du strikker rundfelling eller raglanfelling skal du som regel sette av 10 m i siden til ermer, og tilsvarende midt under ermet. I steden for å sy sammen med maskesting når du monterer, kan du altså legge arbeidet rette mot rette og strikke maskene sammen.

Strikking i Peru

Strikketeknikken kom til Peru med spanjolene som erobret landet på begynnelsen av 1500-tallet. Profesjonelle håndverkere i Spania var den gangen i verdenstoppen i strikking, og leverte blant annet strømper til adelen over store deler av Europa. I Norge har vi ingen sikre spor etter strikking før i 1634.

  Denne mannen på øya Taquile i Titicacasjøen har akkurat begynt på en ny lue.

Denne mannen på øya Taquile i Titicacasjøen har akkurat begynt på en ny lue.

Før jeg reiste til Peru hadde jeg både hørt og lest at på øya Taquile i Titicacasjøen er det mennene som strikker. Jeg gledet meg derfor spesielt til dette besøket. Og jeg hadde ikke vært lenge på øya før jeg møtte en gammel krok som satt med et strikketøy i hendene i håp om å få noen mynter. Litt lenger inn på øya, i et forsamlingshus på torget, traff jeg en yngre mann, og han kunne noen få ord engelsk. Her fikk jeg en liten demonstrasjon, og på den lille filmsnutten under kan du se hvordan han jobber.

Trådene ligger stramt rundt halsen, ikke over fingeren slik vi er vant til. Og så strikker han primært med vrangen mot seg. Med en elegant og svært rask bevegelse med tommelen lages en ny maske. Selv om pinnene ikke er ekstremt tynne, blir arbeidet svært fast.

Jeg fikk selv prøve meg på metoden, men endte selvfølgelig opp med å legge tråden over fingeren. Gammel vane er vond å vende. Men vi humret og lo godt.

Fortsatt bruker mennen her på øya strikkede luer med mønster fulle av symbolikk. Luene som er røde i bunnen er for gifte menn. De lange luene som har et hvitt felt øverst forteller at karene er ledige på markedet. Den noe kortere lua i regnebuefarger og med øreklaffer brukes av en slags høvding eller leder.

  Fra venstre en høvdinglue, en lue for gifte menn og en lue for ugifte menn. De to luene til høyre er barneluer.

Fra venstre en høvdinglue, en lue for gifte menn og en lue for ugifte menn. De to luene til høyre er barneluer.

Jeg var litt uheldig da jeg skulle legge luene ovenfor utover gresset for å ta bilde av dem. Plutselig drysset jeg en hel masse kokablader utover. Jeg kunne ikke ane at de var gjemt øverst i lua. Indianerne i Andesfjellene tygger kokablader mer eller mindre hele tiden. Det hjelper dem blant annet til å tåle den ekstreme høyden. Titicacasjøen ligger 3800 moh, og på toppen av øya er man ca. 4000 moh. Kokablader er helt legalt, og må ikke forveksles med kokain.

Det er stor forskjell på luene som brukes på øya, og de som selges til turistene. Sistnevnte er strikket med langt tykkere garn på mye grovere pinner, og er tilpasset vestlig smak. Jeg klarte å få kjøpt med meg hjem tre flotte luer. Den fineste av dem har 60 masker på 10 cm og var slett ikke ment for salg! Garnet er ekstremt tynt. Kondoren, som er en av verdens største fugler, går igjen som motiv på luene.

  Lue for gifte menn.

Lue for gifte menn.

  Lue for ugifte menn.

Lue for ugifte menn.

Men det strikkes også andre steder i Peru. På min 17 dager lange reise møtte jeg både kvinner og menn som satt med strikketøy. Noen hadde trådene rundt halsen som mennene på Taquile, og noen strikket på tradisjonelt vis. På torget i den gamle inkabyen Ollantaytambo var det blant annet en eldre kvinne som strikket på et skjerf. Hun har, som du ser på bildet, tråden over venstre pekefinger - slik som det er vanlig her i Norge. Det strikkes rette masker, vrange masker, hullmønster, perlestrikk og fletter, og flere steder så jeg også konstrikking.

  Kvinne som strikker på tradisjonelt vis. Her er mønsteret perlestrikk og fletter.

Kvinne som strikker på tradisjonelt vis. Her er mønsteret perlestrikk og fletter.

En annen jeg traff var den vakkert pyntete indianerkvinnen som satt i hagen ved hotellet i Yucay. Hun satt på gresset i tradisjonell folkedrakt med en vev, men hadde også et strikketøy med seg. Vi fant tonen med en gang, selv om det ikke var så mye engelsk hun kunne. Hun prøvde blant annet å fortelle meg om alle symbolene i luen, som er en typisk Chinchero-chullos: Kondoren, pumaen, slangen og kolibrien som alle var hellige dyr for inkaene.

  Veven festes i bakken med en liten metallpinne, og så kan man lage de vakreste bånd. Til høyre ligger en påbegynt Chinchero-lue, en såkalt Chullos.

Veven festes i bakken med en liten metallpinne, og så kan man lage de vakreste bånd. Til høyre ligger en påbegynt Chinchero-lue, en såkalt Chullos.

  Kondoren, pumaen, slangen og kolibrien var inkaenes hellige dyr. De lever videre i dagens tekstiler.

Kondoren, pumaen, slangen og kolibrien var inkaenes hellige dyr. De lever videre i dagens tekstiler.

Det endte med at jeg kjøpte hele strikketøyet hennes - med både garn og pinner. 200 soles betalte jeg. Det tilsvarer ca. 450 kroner. Hun visste at det var et veldig fint håndarbeid hun solgte. Men jeg fikk mye latter og moro på kjøpet. Hun syntes nok jeg var rar.

Garnet er entrådet og svært tynt. Mye tyder på at det er både håndspunnet og plantefarget. Det er i hvertfall svært mye tvinn på det. Luen er meget fast strikket. Og nederst har den en svært vakker tagget kant som jeg ennå ikke har funnet ut hvordan er laget.

  Det endte med at jeg kjøpte hele strikketøyet hennes - med både garn og pinner.

Det endte med at jeg kjøpte hele strikketøyet hennes - med både garn og pinner.

I byen Cusco har Nilda Callanuapa Alvarez bygget opp et lite museum som viser tekstiler fra området. Det ligger vegg i vegg med en forretning som selger håndarbeider av høy kvalitet; Center for Traditional Textiles of Cusco. Samlingen er ikke så stor, men tekstilene er flotte, og utstillingen er veldig pedagogisk. Den kan anbefales på det varmeste. Her kan du lære om bomull og alpakka, spinning og veving av tradisjonelle tekstiler. En stor del av utstillingen er også viet strikking. De ulike områdene har sine egne varianter av luene, som lokalt heter chullos. Mønstrene varierer, men også i høyeste grad fasongen.

  Forskjellige chullos utstilt på tekstilmuseet i Cusco.

Forskjellige chullos utstilt på tekstilmuseet i Cusco.

  Vakker strikket lue med øreklaffer. Mønsteret er meget raffinert.

Vakker strikket lue med øreklaffer. Mønsteret er meget raffinert.

  Også på museet finnes en lue som ennå ikke er helt ferdig, og hvor strikkepinnene sitter i. De er relativt bulkete. Her kan man se hvordan det strikkes med mange små garnnøster i ulike farger.

Også på museet finnes en lue som ennå ikke er helt ferdig, og hvor strikkepinnene sitter i. De er relativt bulkete. Her kan man se hvordan det strikkes med mange små garnnøster i ulike farger.

På tekstilsenteret var det flere damer som demonstrerte veving, og Tomas Sutta fra Chahuaytire viste hvordan han strikket. Selv en erfaren strikker som meg må bare beundre teknikken og hastigheten. Og ikke minst det ferdige arbeidet. Her er han nesten ferdig med en lue.

tomas

Tomas Sutta fra Chahuaytire fullfører en tradisjonell lue.

Selvfølgelig måtte jeg kjøpe med meg en lue fra Center for Traditional Textiles of Cusco også. Her er jeg garantert at det er brukt plantefarget alpakkaull, og at alt er gjort tradisjonelt riktig. Luen jeg valgte var tung av perler. Noe av poenget med senteret er nettopp å ta vare på Andesfjellenes fantastiske tekstile tradisjoner. I tillegg fikk jeg med meg et par av Nilda Callanaupa Alvarex' bøker. De kan også kjøpes via Amazone.

  Denne perlestrikkede luen ble også min. Den veier mye på grunn av alle glassperlene, og er sikkert veldig tung å gå med.

Denne perlestrikkede luen ble også min. Den veier mye på grunn av alle glassperlene, og er sikkert veldig tung å gå med.

  Du finner mange flotte bilder og svært interessant informasjon om tekstilene i Andesfjellene i disse bøkene av Nilda Callanaupa Alvarez. Også om strikking.

Du finner mange flotte bilder og svært interessant informasjon om tekstilene i Andesfjellene i disse bøkene av Nilda Callanaupa Alvarez. Også om strikking.

Hjem fra Peru har jeg altså fått med meg ikke mindre enn fem flotte strikkeluer. De skal få en fin plass her hjemme. Jeg har også en halvferdig heklet lue i ren akryl - den skrev jeg om i forrige blogginnlegg. Er ikke like sikker på at den blir hengt opp.

Følg med videre. Jeg skal også fortelle om noen av de vakre vevnadene jeg så i Peru.

I mellomtiden kan du eventuelt følge meg på Facebook: Hjertebank Nina Granlund Sæther

I alpakkaens rike

Vi bruker mer og mer alpakkagarn. Det er ikke så rart. Babyalpakka og alpakka er blant verdens fineste fibre, og særdeles behagelig mot huden. Alpakkagarnet vi kjøper her i Norge kommer i all hovedsak fra Peru.

  På torget i landsbyen Chivay i Colcadalen møtte jeg denne indianerkvinnen med en lamababy til venstre og en alpakkababy til høyre.

På torget i landsbyen Chivay i Colcadalen møtte jeg denne indianerkvinnen med en lamababy til venstre og en alpakkababy til høyre.

De aller fineste fibrene kommer også fra Peru. Vikunja er en vill slektning av alpakkaen som lever på høyfjellsplatået i Andesfjellene. Den produserer ikke mer enn ca. 200 gram ull årlig. Dyrene klippes vanligvis hvert tredje år, og nær 80 prosent av fibrene selges til eksklusive motehus, blant annet Hermes. I 2002 lå kiloprisen på mellom 400 og 600 US dollar.

  I det karrige landskapet på høyfjellsplatået i Andesfjellene, mer enn 3 500 moh, lever vikunjaen i små flokker.

I det karrige landskapet på høyfjellsplatået i Andesfjellene, mer enn 3 500 moh, lever vikunjaen i små flokker.

My er et mål for tykkelse, og sier noe om hvordan ull føles mot huden. Kløgrensen ligger ifølge boken Ren ull på 28 my. Det er også målet for norsk lammeull i snitt. Til sammenligning måler et menneskehår fra 60 til 70 my.

Vikunjafibrene måler mellom 8 og 13 my. Den aller fineste merinoulla, moskusull og bunnull fra spælsauen måler mellom 10 og 12 my.

Babyalpakka, som er den første ulla som klippes av alpakkaen, måler fra 13 my, mens vanlig alpakka ligger mellom 18 og 30 my.

  Alpakkaene trives også høyt til fjells, men er i motsetning til vikunjaene tamme, og en gjeter er ofte i nærheten av flokken.

Alpakkaene trives også høyt til fjells, men er i motsetning til vikunjaene tamme, og en gjeter er ofte i nærheten av flokken.

Det skal finnes ca. 2, 1 millioner alpakkaer i Peru. Dyrene blir klippet en gang i året. Ulla finnes i en rekke sjatteringer fra nesten sort til hvit, og fibrene sorteres etter farge - ifølge Wikipedia hele 22. Naturfargene er ettertraktet.

  Sortering av alpakkaull hos Michell i Arequipa.

Sortering av alpakkaull hos Michell i Arequipa.

En av de største leverandørene av prima garn i babyalpakka og alpakka, er Michell i Arequipa. Herfra kommer også  det meste av alpakkagarnet som selges i Norge. Da Kari Hestnes og mannen Per Svendsen startet med import av alpakka i 1999, var det knapt noen som visste hva slags fiber dette var. I dag er merkenavnet Du store alpakka godt kjent. Da paret solgte firmaet til House of Yarn på Bryne i 2012, gikk det ut mellom 30 og 35 tonn alpakka fra bedriften hvert år.

  Fra garnlageret hos Michell i Arequipa.

Fra garnlageret hos Michell i Arequipa.

  Alpakka finnes ifølge Wikipedia i hele 22 naturfarger. Lett å bli bergtatt i denne butikken.

Alpakka finnes ifølge Wikipedia i hele 22 naturfarger. Lett å bli bergtatt i denne butikken.

Vil man ha prima vare med seg hjem, bør man oppsøke de seriøse forretningene. Mye av det som selges gatelangs i Peru er dessverre akryl, selv om selgerne påstår noe annet. Alpakka er kostbart (men mye rimeligere enn i Norge). Unntaksvis finner man indianere som spinner og strikker av sin egen ull.

Håndteinen er fortsatt et viktig redskap for mange. Det er ca. 30 år siden jeg selv prøvde å bli venn med dette enkle spinneverktøyet, uten særlig suksess. Å se kvinner som spinner tynn og jevn tråd i stor fart imponerer. I Andesfjellene er det så langt jeg har sett vanlig å sitte på gulvet når man spinner, og gulvet brukes som støtte for teinen. Ta en titt på filmen her:

Men selv om mange av indianerne velger akryl, er det lett å beundre håndarbeidene deres. Fargebruken imponerer og inspirerer. Teknikkene behersker de suverent. Underveis på min 17 dager lange tur traff jeg blant annet en flott indianerkvinne som solgte håndarbeider i veikanten. Når det ikke var noen kunder der, heklet hun på en fargerik lue. Hun stilte villig som fotomodell, og alle kollegene hennes lo godt da jeg ville kjøpe lua med garn og heklekrok. Etter litt diskusjon om prisen ble vi enige.

  Indianerkvinne som hekler luer for salg. Dette fargerike arbeidet fikk bli med hjem til Norge selv om det ikke var ferdig.

Indianerkvinne som hekler luer for salg. Dette fargerike arbeidet fikk bli med hjem til Norge selv om det ikke var ferdig.

Følg med! Neste blogginnlegg fra Peru blir om strikking.

Du kan også følge meg på Facebook: Hjertebank Nina Granlund Sæther

 

 

 

 

 

Endelig er boken Votter her

Min nye bok "Votter. Strikkemønstre fra hele Norge" er akkurat kommet fra trykkeriet. Jeg fikk det første eksemplaret i hendene tirsdag denne uken. Torsdag var boken ute i flere av landets bokhandlere. Mottagelsen så langt har vært helt fantastisk. Førsteopplaget på 12 000 bøker er utsolgt, og opplag nummer 2 er allerede bestilt.

Votter

Å skrive bok er en arbeidskrevende prosess. Det har tatt nesten to år fra den første ideen ble unnfanget og til den nå er her. Men du verden så morsomt det har vært! Jeg har dypdykket ned i alt som har vært skrevet om votter tidligere, og jeg har lett i gamle arkiver etter bilder og materialer. Med et raust stipend fra Norsk faglitterær forfatter- og oversetter forening har det også vært mulig å reise Norge rundt på jakt etter gamle votter. Jeg har rukket å besøke museer i 10 fylker. Samtidig som jeg har strikket og tegnet mønstre.

vottfravesttelemark

Boken inneholder 43 oppskrifter. 30 av vottene er rekonstruert etter gammelt materiale. De siste 13 er mine egne design. I tillegg prøver jeg å formidle historien som knytter seg til vottene jeg har funnet. Derfor er dette både en oppskriftsbok og en kulturhistorisk bok.

spælsau

Når man skal rekonstruerer gamle votter, møter man på en rekke utfordringer. Å finne et garn som passer, er vanskelig - spesielt når de gamle vottene er strikket av tynt, tynt hjemmespunnet garn. Man må gjøre noen valg. Jeg har brukt garn fra alle de store norske garnfabrikantene. I tillegg har jeg brukt en del garn fra Selbu spinneri. De lager garn av ull fra spælsau, villsau og grå trøndersau. Jeg har også brukt noe utenlandsk garn. Så lenge man holder strikkefastheten kan det meste brukes.

budstikka

Budstikka hadde en flott omtale av boken denne uken. Den kan du lese her >>

Tidligere har jeg blitt intervjuet om boken av Forlagsliv - hvor det ligger flere, fine bilder. Alle bildene i boken er tatt av fotograf Guri Pfeiffer som det er en fryd å samarbeide med. Bokdesignet er laget av Sissel Boniface.

carolinehalvorsen

Dessverre har det blitt en feil i diagrammet til de okergule vottene jeg har kalt Caroline Halvorsen-vottene. Selv om man leser korrektur aldri så mange ganger, og tror alt har blitt rett, så skjer det feil. Det kan jeg bare beklage. Men riktig diagram finner du her hos Hobbyklubben.

votterhosark

Nå gleder jeg meg veldig til å reise rundt å fortelle om den store jakten på votter. Første anledning blir under boklansering hos Cappelen Damm onsdag 20. januar klokken 18. Har du lyst til å være med, kan du sende en påmelding til liv.gronback@cappelendamm.no

Jeg vil fortløpende fortelle om arrangementer på Facebook. Du kan følge meg på Hjertebank Nina Granlund Sæther.

Boken finner du forhåpentligvis i en bokhandel nær deg. Forlaget melder dessverre at de midlertidig er gått tom for boken, men den skal være her igjen 22. januar. Legger du inne en bestilling hos Haugen bok, får du den så snart den foreligger.

 

 

Gavekortene har kommet fra trykkeriet

Boken "VOTTER. Strikkemønstre fra hele Norge" er forventet fra trykkeriet 11. januar. Tenker du at dette kunne vært den ultimate julepresangen til en av dine nærmeste, kan du nå få kjøpt et gavekort til å legge under treet - og så blir boken sendt direkte til mottager så snart den foreligger.

gavekort

På forsiden finner du bilde av bokens forside, og på baksiden kan du fylle ut hvem gavekortet er til og hvem det er fra. I tillegg finner du bilde av et av votteparene i boken, samt forlagets omtale.

gavekort2

Gavekortene sendes ut fortløpende, men vil du være sikker på at det kommer frem i tide før jul, er fristen fredag 18. desember 2015.

Boken har en utsalgspris på kr 369. Porto på kr 56 kommer i tillegg. Du betaler totalt kr 425. Faktura sendes sammen med gavekortet til deg som bestiller, mens boken altså sendes direkte til mottaker.

Gavekortet bestiller du her >>

Les mer om boken her >>

VOTTER. Strikkemønstre fra hele Norge

Våren 2014 kom jeg over noen bilder av særdeles vakre, gamle votter. Jeg fikk lyst til å kopiere dem, og ga meg i kast med tynt garn og tynne pinner. Det ble mye strev før jeg fant frem til en akseptabel strikkefasthet. Og det var mye strev å få mønsteret til å gå opp like elegant som på bildene. Men jeg ga meg ikke! Vottene tok jeg med meg til CappelenDamm sammen med noen helt nye jeg hadde designet. Nå, halvannet år senere nærmer utgivelsen av boken Votter. Strikkemønstre fra hele Norge seg for hver dag som går. Og jeg gleder meg enormt til å vise dere alle skattene jeg har funnet og boken jeg har laget.

votter

Utgangspunktet var altså et par gamle votter jeg hadde rekonstruert, samt noen av mine egne design. Inspirert av den varme mottagelsen jeg hadde fått i forlaget, søkte jeg Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening om et prosjektstipend for å kunne reise rundt i Norge på jakt etter flere votter.

Stipend fikk jeg, og i løpet av våren og sommeren besøkte jeg systematisk museer i Telemark, Aust-Agder, Hordaland, Sogn og Fjordane, Buskerud, Oppland og Sør-Trøndelag. Jeg har også vært i Østfold, Oslo, Akershus og Rogaland på jakt etter votter. Andre museer og arkiver har jeg besøkt digitalt. Og så mye spennende jeg fant! Jeg var på jakt etter strikkeplagg generelt og votter spesielt.

Stipendet var uten tvil en døråpner. Noen steder visste jeg hva jeg var på jakt etter, andre steder rådet tilfeldighetene. Å få lete etter bortgjemte skatter i museenes magasiner var ekstra stas. Og jeg er svært takknemlig for den hjelpen jeg har fått på de forskjellige museene og institusjonene under veis.

Asbjørnsen og Moe samlet folkeeventyr. Ivar AAsen samlet på dialekter. Jeg kan nå si at jeg har samlet på gamle strikkemønstre. På min vei har jeg funnet de lekreste votter med staselige broderier så vel som slitte og hullete arbeidsvotter.

  Arbeidsvott fra Hallingdal museum. Den er ikke med i boken.

Arbeidsvott fra Hallingdal museum. Den er ikke med i boken.

I boken har jeg måttet velge bort veldig mye, men jeg har prøvd å løfte frem særpregede votter fra hvert eneste fylke. Noen er ensfarget, men de fleste er i to farger. Broderier måtte jeg utelate.

I forlagets omtale står det følgende: Strikk deg gjennom alle Norges 19 fylker med denne fantastiske boken fra Nina Granlund Sæther. Her finner du oppskrifter på 43 votter som forfatteren har rekonstruert fra historiske kilder eller designet selv med inspirasjon fra norsk strikkehistorie. De kjente og kjære selbuvottene er selvsagt med, men forfatteren har også løftet frem tradisjoner fra andre steder i landet som ikke er like godt kjent.

Vottene er vakkert fotografert av Guri Pfeifer, og de fleste har diagrammer som gjør det enkelt å følge mønsteret. Her er det oppskrifter til både dame, herre og barn, og spennende fortellinger fra den rundt 400 år gamle strikkehistorien i Norge.

Det er formidabelt forskningsarbeid som ligger bak denne boken, og resultet er en skattkiste av en bok som enhver strikker burde unne seg å ha i bokhylla.

Boken er ventet fra trykkeriet 11. januar. Den kan forhåndsbestilles her >>

Ønsker du å gi bort boken i julepresang, kan du bestille et gavekort her >>

Vil du følge meg på Facebook og høre nytt om vottemønstrene, finner du gruppen min på Hjertebank Nina Granlund Sæther. Her finner du gratismønster på kjærlighetsvotter.

 

Kjærlighetsvotter - gratis mønster

I dag er det 14. oktober; det vil si første vinterdag. Denne dagen snudde man primstaven slik at den siden som begynner med en vott vender frem. I den anledning har jeg laget et nytt vottemønster - og det er gratis enn så lenge. Du finner det under Filer på Facebooksiden min: Hjertebank Nina Granlund Sæther (alle strikke- og håndarbeidsinteresserte kan bli medlemmer). Hvis du ikke er på Facebook kan mønsteret kjøpes på Ravelry >>

kjærlighetsvotter

Jeg våger påstanden: Hjertet er vår tids mest brukte symbol. De siste årene har en gigantisk flodbølge av og med hjerter skyllet inn over landet – ja, inn over hele den vestlige verden. Over alt møter vi dem, mange ganger hver dag. I tekst og bilder. Som gjenstander og som dekor. Alene eller gruppevis. Den enkle formen er intet nytt symbol. Siden tidenes morgen har vi prydet våre omgivelser med små og store hjerter i alle tenkelige materialer. Det som er nytt er mengden. Alle som har noe å selge har trykket motivet til sitt bryst – og vi lar oss villig forføre.

Dagens mange hjerter representerer noe livsbejaende. Det er derfor vi omgir oss med så mange av dem. Men hjertet brukes i høyeste grad også som et dekorativt element, uten annen hensikt enn å pryde. Den enorme populariteten skyldes sannsynligvis at det oppfattes som utelukkende positivt ladet. Hjertet er et uttrykk for alt vi drømmer om, alt vi forbinder med det gode liv; kjærlighet, godhet, vennskap og varme. Hjertet oppfattes også som nøytralt. Det er ikke ekskluderende, slik mange oppfatter at korset eller andre religiøse symboler er. Symbolet er lett forståelig, og vi kjenner det umiddelbart igjen – enten det er tegnet i sand eller er trykket på en T-skjorte. Det eneste negative ved alle hjertene kan være at vi synes det blir for søtt, barnslig og feminint. Eller også at det blir enkelt, banalt og klisjeaktig.

Også fugler har tradisjonelt blitt brukt som et kjærlighetssymbol. Og som fruktbarhetssymbol. I tillegg har fuglene symbolisert trofasthet. I vår egen folkekultur finner vi svært ofte motiver av to fugler som sitter med nebbet mot hverandre, gjerne i kombinasjon med et hjerte.

 Foto: Anne Lise Reinsfelt / Norsk Folkemuseum

Foto: Anne Lise Reinsfelt / Norsk Folkemuseum

I disse vottene har jeg valgt å bruke både hjerter og fugler, og det er derfor jeg har kalt dem kjærlighetsvotter.

Vottene kan strikkes av mange ulike garntyper bare man holder strikkefastheten. Jeg har valgt å bruke kid mohair fra Telespinn sammen med et blåflammet garn jeg kjøpte med meg hjem fra USA.

Telespinn er et lite norsk spinneri som holder til på gården Midt-Svartdal i Seljord kommune. En stopp her kan anbefales på det varmeste.

mohairgeiter

Utenfor kan man hilse på mohairgeitene. Innenfor kan man forelske seg i vakkert garn i de herligste farger og kvaliteter. Mohairfiberen er tynnere og blankere en vanlig saueull. Dette gjør at plagg i mohair føles luftige å ha på seg samtidig som de har en flott glans. Mohairfiberen er også glatt. Dette gjør at plagg strikket i mohairgarn ikke klør på samme måte som vanlige ullprodukter - skal vi tro produsenten. 

telespinn

Pulsvantene Electricity

Denne uken kommanderte legen meg til å sitte i ro. Jeg var så uheldig å ødelegge benet på vei til Preikestolen sist helg. Heldigvis var det mulig å strikke. Det har resultert i to par nye pulsvanter til mine gode hjelpere på turen. Uten dem hadde jeg neppe kommet hjem igjen før langt på natt.

electricity1

Ideen til pulsvantene fikk jeg på flyet til Stavanger. De siste ukene har jeg strikket på et tynt, tynt sjal i en deilig ull og silke-blanding. Dette mønsteret kan da også gjøres om til pulsvanter, tenkte jeg.

electricity2

Pulsvantene er strikket i garnet Sterk fra Du store alpakka. Det er et bløtt og deilig garn jeg har brukt i mange av mine design. Det består av 40 prosent alpakka, 40 prosent merinoull og 20 prosent nylon. I motsetning til mye annet alpakkagarn loer det minimalt.

electricity3

Det ene paret er i lys grå, det andre i lys rosa.

electricity4

Men hva i all verden kaller man et par pulsvanter? Denne gangen valgte jeg et engelsk navn rett og slett fordi planen er å utgi oppskriften både på norsk og engelsk. Enn så lenge er den bare på norsk. Du finner den her på Ravelry >>

preikestolen1

Tross det ødelagte benet, bet jeg tennene sammen og fullførte turen til Preikestolen. Det er en tur som anbefales på det varmeste. Fra toppen og ned til Lysefjorden er det et fritt fall på 604 meter. Det er ikke fritt for at det kiler i magen når man nærmer seg kanten.

Helt ut på kanten turte jeg ikke gå. Men som dere ser av bildet: Strikketøyet var med. Aldri ett skritt uten.