Unngå møll i garnet

Klesmøllen kan gjøre stor skade på klær av ull, men også garn er utsatt. Tidligere ble alt norsk garn møllbehandlet, men strengere regler har ført til at tekstilindustrien har måttet redusere bruken av miljøgifter. Både naftalen (møllkuler) og diklorbenzen er helseskadelig. Men det finnes heldigvis råd.

MalsenogMorgarn-be.jpg

Det er larvene fra klesmøllen som kan gjøre stor skade. Møllen legger egg, og når larvene utvikles spiser de keratinet som finnes i fibrene.

Klesmøllen finnes innendørs over hele landet, og det er mye som tyder på at den er blitt et problem igjen. I jobbsammenheng har jeg skrevet en artikkel om at møllplagen er tilbake, og at både herredresser og bunader er blitt angrepet. Fryktelig ergelig, spør du meg!

Jeg glemmer aldri svermen av møll som tøt ut da vi åpnet en papirsekk med ullgarn da jeg gikk på husflidsskole tidlig på 80-tallet. Skolen hadde kjøpt inn kilovis med gresk, ubehandlet og håndspunnet garn som var veldig populært da. I sekkene hadde møllen virkelig kost seg. Hvert eneste nøste var ødelagt, og ikke en tråd var mer enn 10 cm lang. Vi måtte fyre opp et stort bål ute i hagen og brenne alt sammen.

Selv oppbevarer jeg det meste av garnet mitt i lukkede plastbokser fra Clas Ohlson. Men jeg har også gått til innkjøp av kuler i cedertre. De legger jeg både blant garnet, men også innimellom de hjemmestrikkede tekstilskattene mine. Jeg synes kulene dufter godt, men møllen liker ikke den særpregete lukten.

møll

Kulene får du blant annet kjøpt fra Bunadmagasinet som skriver "Sedertre lukter friskt og godt for mennesker, men er sterkt appetittnedsettende for møllarver."

Alternativt kan du bruke poser med tørket lavendel, reinfann eller pors til å skremme møllen fra å legge egg i dine garnskatter.

Husflid er bra, men er det viktig?

Er husflid viktig?

I forbindelse med Norges Husflidslags landsmøte på Hamar denne helgen, er jeg blitt utfordret av Norges Husflidslag: Husflid er bra, men er det viktig?

På garnsafari i New York

Jeg har nylig vært på jentetur til verdensmetropolen New York sammen med min 19 år gamle datter. I åtte dager travet vi Manhattan opp og ned og gjorde oss litt mer kjent i Brooklyn. Vi tok blant annet heisen opp til 86. etasje i Empire State Building, besøkte Frihetsstatuen og Ellis Island hvor vi fant frem til hvilke skip våre slektninger hadde ankommet med.  Spaserturen over Brooklyn Brigde var et av mange høydepunkt. Mest spektakulært var nok helikopterturen over skyskraperne. På agendaen stod også et besøk på American Folk Art Museum som har viet dette året til lappeteknikk. I tillegg hadde jeg laget meg en oversikt over byens mest interessante garnbutikker. Min datter er ikke veldig glad i mine fordypningsbesøk i denne type forretninger, men målet var å besøke minst én. 

Allerede dag to fant vi frem til Purl i Soho, en butikk jeg hadde sett annonser for i utenlandske strikkemagasiner. Adressen er 459 Broome Street, som er et par kvartaler rett vest for Broadway. Inngangspartiet var beskjedent, men innenfor døren fant vi en lang, smal og velassortert forretning. To tredjedeler av den ene langveggen var dekket med garn. Innerst var det patcwork-stoffer. Langs den andre veggen var det foruten kasse blant annet strikkepinner og diverse syutstyr. På små bord i midten var det fristelser av ulike slag, for eksempel tynt, tynt ullgarn med perler.

Strikkeprøver av de ulike garntypene.

Håndspunnet garn med relativt mange effekter er morsomt å se på, men vanskelig å vite hvordan man skal utnytte. Jeg prøvde å finne frem til kvaliteter vi ikke har hjemme, og plukket blant annet frem 400 gram lekkert, himmelblått blankt mercerisert bomullsgarn. På jakt etter silke endte jeg opp med et merkelig garn som lignet på bendelbånd, samt noen spoler brodergarn. Også her holdt jeg meg til blå nyanser. Ullgarnet med perler måtte jeg selvfølgelig også ha et par hesper av... Jeg kjøpte også med en rundpinne og en heklenål av det grandiose slaget. Heldigvis er dollarkursen svært lav akkurat nå.

Etter butikkbesøket spiste vi lunch på en liten restaurant i nærheten. Jeg tok opp siste utgave av Vogue Knitting, og straks kom vi i prat med et par svært elegante damer som også strikket.

Annie & Co ligger i 1325 Madison Ave, et par-tre kvartaler fra Guggenheimmuseet ved 5th Ave / E89 St. Forretningen har en stor strikkeavdeling i første og en like stor avdeling med broderier i andre. Butikken virket ikke like sofistikert som Purl, men utvalget syntes enda bredere. Å komme inn her var som å komme inn i forretningen som er beskrevet i boken "Fredagsstrikkeklubben" av Kate Jacobs. Også her var det garn fra gulv til tak, men midt i rommet stod det et stort bord - og rundt satt noen damer og strikket. En av dem hadde akkurat vært i Norge, og det var lett å finne tonen.

- Hva kan jeg hjelpe deg med, er det noe spesielt du er på jakt etter? I denne butikken fikk jeg god hjelp, og det var fristende å spørre om de hadde silke.  Og det hadde de selvfølgelig; i de herligste farger, både med og uten perler. - Det er bare å lete i hyllene. Her oppe har vi ett nøste av hver farge, men vi har et stort lager i kjelleren.

Når man ikke helt vet hva man skal bruke garnet til og heller ikke aner hvor mye man trenger, er det vanskelig å velge. Men jeg endte opp med ulike rosa nyanser, og kjøpte to nøster av hver farge. Garnet kostet selvfølgelig en formue, men det er sjelden man finner så eksklusivt garn hjemme.

Hvis jeg skulle trenge mer, kunne jeg bare bestille på nettet, fikk jeg vite. Det var ikke noe problem å sende til Europa.

Utvalget av håndarbeidstidskrifter var også stort, og det første jeg grep tak i for å studere nærmere hadde en artikkel av Annemor Sundbø - og handlet om tradisjonsstrikk fra Setesdal. Verden er jammen ikke stor. For øvrig kan jeg anbefale tidsskriftavdelingen i Barnes & Nobles som ligger på Union Square hvis man er på jakt etter blader om strikking, hekling og lappeteknikk.

Flyselskapenes bagasjegrenser setter en effektiv stopper for hvor mye man kan kan bidra med for å få amerikansk økonomi på fote igjen. Jeg kunne godt besøkt en ny strikkebutikk hver dag, men både av hensyn til min datter og lommeboken var det sannsynligvis nok med to dypdykk denne gangen

Helt kongelig

Det er bare uker igjen til kongelig bryllup i Storbrittania. Fiona Goble har laget en meget fornøyelig strikkebok som allerede er en bestselger. Her finner man hele den britiske kongefamilie gjengitt som små tredimensjonale dukker. Det er imponerende hvor lett det er å kjenne de ulike familiemedlemmene fra hverandre. Detaljrikdommen er stor selv om figurene er knøttsmå.

Transient

Selv bestilte jeg boken på Amazon, og det tok bare noen dager før jeg hadde den i postkassen her i Norge. Har du lyst til å se flere bilder, kan du bla i boken her. Også på Facebook ligger det noen bilder.

Jeg er særlig imponert over hvordan Fiona Goble har klart å få frem små karakteristiske forskjeller på brudgommen, prins William, og lillebroren - den rødhårede prins Harry. Forøvrig kan man fryde seg over prins Philips og kronprins Charles' ulike uniformsdetaljer og damenes kjoler og hatter. Dronning Elisabeth har fått blått antrekk, Camilla Parker-Bowles er i rødt. Bruden, Kate Middleton, er selvfølgelig kledd i hvit kjole, men hun har også fått silkesko, tiara og slør. Fornøyelig er også erkebiskopen som skal vie det unge paret.

Det var en gang, for lenge siden, at kongelige merkedager ble markert med en ny mynt eller en pent dekorert tekopp. Slik er det ikke lenger, skrev Dagens Næringsliv for et par uker siden i artikkelen Ullbryllup. Straks den kongelige forlovelsen ble annonsert i London i november ifjor, satte suvenirindustrien igang for fullt.  Analysebyrået Verdict spådde at salget av forlovelses- og bryllupsrelaterte suvenirer kunne nå over 400 millioner kroner i Storbritannia alene, mens forskningsselskapet Centre for Retail Research antar at salget kan nå 1,8 milliarder kroner på verdensbasis. Internetthandel åpner for internasjonale kunder, og BBC skal sende vielsen verden over til milliarder av potensielle seere.

Mange vil ha et minne som skiller seg ut fra standardsuvenirene, og derfor har alt fra supermarkedkjeder og forlag til nyetablerte designere kastet seg på bølgen av kongelige produkter. Ifølge Dagens Næringsliv er dukker, rammer, askebegre, papirdukkesett og kopier av forlovelsesringen til salgs. Ikke alle følger hoffsjef lord Chamberlains anmodning om at suvenirene må følge god smak og være permanente og betydelige. Det uoffisielle suvenirmarkedet blomstrer om kapp med det offisielle, og man kan for eksempel få kondomer med bilde av det lykkelige paret.

I et marked som oversvømmes av mye dill er Fiona Gobles bok et hederlig og morsomt unntak.

Evighetsprosjekt?

Jeg kan ikke huske når, men det er helt sikkert 15 år siden jeg spurte min mor om hun kunne tenke seg å strikke en setesdalskofte for meg. Selv hadde jeg små barn på den tiden, og det ble lite tid til strikking. Jeg ville imidlertid ikke ha en vanlig kofte som de man fikk garn og oppskrifter til i garnbutikkene, men en som lignet mest mulig på de gamle herrekoftene fra slutten av 1800-tallet. Gleden var derfor stor da jeg fikk tak i tynt totrådet spælsaugarn fra Hoelfeldt Lund i Grimstad. Jeg er ikke helt sikker på om min mor visste hva hun hadde sagt ja til da jeg troppet opp med garn og pinner nummer 2!

Transient

Vi måtte eksperimentere for å finne ut hvor mange masker vi skulle legge opp, og regnet oss frem til at det måtte bli 504  masker. Det er mer enn dobbelt så mange som med ordinært gensergarn. Mor satte energisk i gang med lys vrangbord og etterhvert mørke åttebladsroser, så bytte til mørk bunn, noen enkle border og til slutt lus. Men da arbeidet målte ca. 20 cm var vi helt enige om at dette ble alt for stort.

Det var ikke annet å gjøre enn å begynne på nytt. Jeg hadde rikelig med garn, så det var ikke nødvendig å rekke opp. Kanskje blir det påbegynte arbeidet en herregenser siden...

Da bolen var ferdig måtte min mor kaste inn håndkleet. Hun fikk for vondt i skuldrene av å strikke, og måtte gi opp. Derfor har genseremnet ligget godt bevart i kamfertreskista hennes i alle år. Heldigvis har den overlevd både flytting og diverse ryddeprosjekter.  I jula kom jeg til å spørre etter den, og nå har jeg fått den med meg hjem.

Jeg har multistrikket i hele desember for å bli ferdig med julepresanger til mine barn. Det var et vellykket prosjekt, for ingen oppdaget hva jeg holdt på med. Jeg er fortsatt ikke helt ferdig med mitt eget oransje skjerf som jeg begynte på tidligere i høst, men det gamle kofteemnet ble plutselig mer spennende. Jeg har derfor sydd maskinsøm i sidene til ermer, klippet opp og plukket opp masker til første erme.

Denne gang bestemte jeg meg nemlig for å strikke ermene feil vei; fra bolen og ut. Det er fordi jeg synes det er så kjedelig å strikke ermer. Det blir som å starte helt på nytt. Attpå til må man gjøre det to ganger. Er dette et vellykket eksperiment, kommer jeg helt sikkert til å gjøre det flere ganger. Så langt har det gått strålende. Det var mer enn 200 masker øverst, og de første omgangene gikk sakte, men en annen fordel ved å begynne øverst er at man feller masker i stedet for å øke. Etter hvert som det blir færre  masker på pinnen, går det fortere og fortere.

Min mor strikket litt løsere enn jeg gjør. Jeg har derfor valgt å gå over til pinne 2,5. Det er ingen ulempe, for det er litt mer å holde i. Pinner nummer 2 blir fryktelig tynt til et så stort og etter hvert ganske tungt arbeid.

Nå er det store spørsmålet: Orker jeg å fullføre genseren i vinter, eller blir dette et evighetsprosjekt?

Transient

Fanatrøye til de aller minste

Jeg har i årenes løp laget noen julenisser. Jeg har også julepyntet noen av de andre dukkene og bamsene som har bodd her i huset. Det meste er gitt bort, derfor har jeg planer om dresse opp to dukker som nå er gått ut av bruk. Jeg begynte å strikke en setesdalskofte i miniatyr for to år siden, men det er ett av håndarbeidene som foreløbig har strandet. Kanskje noe å gjøre ferdig i romjula?

Transient

Denne lille bamsen har fått en rød fanatrøye i miniatyr og nisselue.

Vi sier lusekofte og setesdalskofte, men strikkeplaggene fra Fana utenfor Bergen kalles lokalt for trøyer. Jeg prøver å holde meg til dette begrepet selv om det glipper innimellom. Karakteristisk for dette fascinerende plagget (som jeg skal prøve å skrive mer om siden) er at lusene er regelmessig plassert i striper. I tillegg finner man som regel en rutebord nederst og en stjernebord oppe eller nede. Det er ikke lett å få med alle detaljer når man skal lage et miniatyrplagg, men her gikk det ganske greit.

Transient

Oppskrift fanatrøye:

Rødt og hvitt garn som passer til pinner nr. 3

Bol: Legg opp 95 m på rundpinne. Strikk vrangbord frem og tilbake 1 r 1 vr 6 omg. Sett de fire første og de fire siste m på en hjelpetråd. Fortsett med glattstrikking rundt etter diagrammet nederst. Strikk til arbeidet måler 17 cm, og fell av. Pass på at mønsteret blir likt på hver side av midtmasken.

Ermer: Legg opp 30 m jevnt fordelt på 4 pinner, og strikk vrangbord 1 r 1 vr 6 omg. Fortsett med glattstrikking etter diagrammet. Øk 2 m på undersiden av ermet hver 6. omg. Strikk til ermet måler 19 cm (tilpass eventuelt lengden til bamsen / dukken som skal ha plagget). Strikk belegg 3 omg. vr og fell av.

Montering: Mask sammen på skuldrene. Bruk symaskin og sy siksaksøm på hver side av midtmasken foran, og i sidene til ermer. Klipp opp. Plukk opp maskene fra hjelpetråden og strikk stolpe 1 r 1 vr på hver side. Lag fire knapphull, det første etter 2 cm, i den ene stolpen slik: Fell de to midterste m. Legg opp to nye på samme plass neste omg og fortsett med rette og vrange m. Sy stolpen fast til bolen. Plukk opp tilsammen 40 m rundt halsen og strikk krave på samme måte 1 r 1 vr 6 omg. Sy i ermene. Skjul sømmene ved å sy fast belegget.

Transient

Oppskrift nisselue

Materialer: Rødt ullgarn, pinner nr. 3

Legg opp 80 m fordelt på 4 pinner. Strikk vrangbord 1 vridd r og 1 vr 6 omg. Fortsett med glattstrikking til arbeidet måler 8,5 cm.

Felling:*Pinne 1: Strikk 2 m r, strikk 2 m r sammen, strikk pinnen ut. Strikk pinne nr. 2 til det er 4 m igjen på pinnen, strikk 2 m vridd sammen, strikk 2 m. Strikk tredje og fjerde pinne på samme måte som pinne 1 og 2. Strikk fire omganger glattstrikking.*

Gjenta fra * til * til det er 2 m igjen på hver pinne. Klipp av tråden, og trekk den gjennom maskene. Fest godt. Lag en liten dusk i toppen av luen.

Spøtekoner på torget

Da jeg bodde i Stavanger på slutten av 1970-tallet og begynnelsen av 1980-tallet kunne man fortsatt se spøtekonene som solgte hjemmestrikkede varer på torget. Spøte er dialektord for strikke, og det uttales ifølge mine kilder ( "Dialektord fra Bjerkreim" ) med d, altså spøde. Ifølge Gatemagasinet Asfalt var dette kvinner fra Jæren, nærmere bestemt Vigrestad og det nærmeste nabolaget. De svært staute og godt stappede kvinnene var stuttvokste og brede over baken; det spøtekonene savnet i høyden tok de igjen i bredden, heter det i artikkelen.

Transient

Foto: Rogaland Avis / gjengitt med tillatelse fra Stavanger Byarkiv."

Jeg husker godt at de ferme kvinnene solgte selbumønstrede strømper og ribbestrikket undertøy (to rett og to vrang). Som 18-åring synes jeg ikke det var veldig sexy, men jeg angrer svært på at jeg ikke tok bilder av kvinnene foran bodene. Det finnes imidlertid noen bilder fra Rogaland Avis i Stavanger byarkiv. Her kan man blant annet se en godt påkledd jærkone kle opp en turist i mønstret kofte.

Tradisjonen med å selge hjemmestrikkede varer på torget i Stavanger stammet sannsynligvis fra begynnelsen av 1900-tallet. I desember 1934 sto Anna Odland fra Vigrestad tiltalt i byretten for å ha solgt "ferdige klær". Ifølge Handelsloven av 1933 kunne man ikke selge "ferdige klær" ved omførsels- eller torghandel, og Anna var blitt observert da hun solgte to egenstrikkede gensere for henholdsvis 4 kroner og  4 kroner og femti øre. I retten kunne hun fortelle at hun hadde hatt fast tilhold på torget gjennom 10-12 år, og at hun kunne omsette egne strikkevarer for omkring 1 000 kroner i året. Fra politiet hadde hun fått opplyst at hun verken trengte handels- eller næringsbrev for å drive sin spøteforretning på torget. Hun mente at det var hele ti koner fra Vigrestad som solgte varene sine på torget, og nektet derfor å godta boten på 5 kroner, subsidiært 1 dags fengsel.

Karen Herigstad bekreftet dette, og forklarte at hun hadde "seld i minst tjuge år og va ei av dei fysste som fekk fast plass på torjå". Ellen Sandved fra Brusand mente hun hadde drevet torghandel i over 40 år.

Byrettsdommer Var syntes nok dette var en problematisk sak. Retten kom til at ferdige klær rettslig måtte tolkes som ferdigsydde klær, altså konfeksjon, og ikke strikkede varer eller hjemmestrikkede gensere. Anna ble derfor frikjent, og kunne fortsette sin torghandlervirksomhet.

Spøtekonene fra Jæren er forlengst borte, men da jeg var i Stavanger i sommer la jeg merke til at det fortsatt selges strikkeplagg  fra torgboder: Hjemmestrikkede sokker av ymse slag og utseende, tovede hatter og annet håndarbeid - en tradisjonell husflidsbod, med andre ord. Tradisjonene fra begynnelsen av forrige århundre føres videre, og gir forhåpentligvis klingende mynt i kassen.

Orange varme

Fjorårets kombinerte skjerf og sjal var ribbestrikket i turkis. Denne gang ble det orange. Kanskje blir det også litt rødt i den ene enden... Det får tiden vise. Jeg holder meg fortsatt til ribbestrikk; da blir skjerfet likt på begge sider.

Transient

Oppskriften er enkel:

Garn: Tynn Alpakka orange nr. 134

Pinne nr. 4,5

Legg opp 105 masker. Strikk *5 rett, 5 vrang* pinnen ut. Avslutt med 5 rett. Strikk omvendt tilbake (*5 vrang, 5 rett* pinnen ut, avslutt med 5 vrang). Fortsett til ønsket lengde.

(Ett nøste a 50 gram holder til ca. 33 cm)

Transient

Norske stemninger

Designerne bak Moods of Norway har suksess med sin elleville design og relativt akseptable priser. Den rosa traktoren er blitt merkevare. At merket er blitt populært både blant ungdom og den voksne garde her hjemme henger kanskje sammen med at vi er stolte av at et norsk klesmerke endelig blir lagt merke til utenlands. Vi har sannsynligvis også et nostalgisk forhold til gamle traktorer. Det kreves en god del mot for å bære noen av antrekkene, men det er rart hva vi i løpet av kort tid venner oss til.

Transient

Med tillatelse fra Moods of Norway. Foto: Ole Musken

I løpet av høsten har jeg vært innom butikkene både i Trondheim og Bergen. Er du på jakt etter en litt sær kulturopplevelse kan et besøk absolutt anbefales. Innerst i lokalene finner du nemlig en nærmest museal utstilling av norske hjem slik de så ut på 60- og 70-tallet.

Moods of Norway prøver å gi kundene en opplevelse eller en stemning av Norge slik det var før. I Trondheim fikk jeg umiddelbart følelsen av å spasere inn i stuen til en bestemor. Det var ikke akkurat sånn det så ut verken hjemme hos min mormor eller hos min farmor, men jeg innbiller meg at det ligner ganske mye på hvordan konene i nabolaget hadde det. Gamle møbler og bruksgjenstander har kommet til heder og verdighet. Her kan man sette seg ned og hvile noen minutter før man trekker frem kredittkortet og igjen blir innhentet av nåtiden.

Transient

I Bergen er prøverommene innredet som en rekke med klassiske utedoer. Dørene har selvfølgelig hjertepryd. Utenfor finner man blant annet en utslagsvask – maken til den min mormor hadde helt frem til 1970, og en stol man kan hvile i.

Transient

Jeg har et ambivalent forhold til gamle, slitte møbler og bruksgjenstander. På den ene siden synes jeg det er kult. På den annen side synes jeg det er relativt aparte og langt fra min funksjonalistiske drøm. Men jeg lar meg fascinere av de gamle håndarbeidene som er hentet frem i lyset. På veggene både i Trondheim og Bergen henger strameibroderier og klokkestrenger i klostersøm. Stolene er prydet med korsstingsputer og diamantsøm. For noen få tiår siden var det knapt et hjem uten disse fargerike og populære håndarbeidene. I dag er de sjeldne, selv om de dukker opp i en og annen interiørreportasje.

Fremtidsrettet satsing

Gå utenom, sa Bøygen. Ja, jeg har latt meg lokke til å gå utenom opptråkkete stier!

Svært mange er skeptiske til at man utgir bok på eget forlag. Siste utvei, tenker de, og tror man er refusert av de store og såkalt seriøse forlagene. Stein Tyrdal og jeg valgte å utgi bok på eget forlag fordi vi trodde på det ved gjorde. Hvorfor i all verden skulle andre skumme fløten av det arbeidet vi hadde nedlagt?


Transient

Boken "Fettet sitter mellom ørene" kom ut på Humorologisk forlag i 2006. To opplag ble solgt i løpet av kort tid. Tilbakemeldingene fra ulike fagmiljøer var gode, og vi fikk en meget god anmeldelse i Tidsskrift for den norske legeforening. Økonomisk sitter vi igjen med en god del mer enn om vi hadde valgt å la et velrennomert forlag sette sitt navn på produktet. Siden har vi utgitt tre andre bøker på eget forlag. Regnskapet går i pluss til tross for at det er svært vanskelig å få innpass i norske bokhandler.

Det er de store forlagene som eier nesten alle bokhandlene her i Norge. De er selvfølgelig mest interessert i å selge sine egne bøker. Derfor er det kun noen få bøker som markedsføres hardt.  Det er de samme bøkene som ligger lett synlig i butikkene, og som vi forbrukere blir eksponert for. Bokhandlene er også redd for å risikere penger på bøker de kan brenne inne med. Det forklarer hvorfor det er så vanskelig å finne smale bøker i butikkene. Vil man ha tak i en bok fra et lite forlag må den bestilles.

Hele den norske forlagsbransjen sitter nå og venter på et eventuelt momsfritak før de vil utgi bøkene sine elektronisk. Tekniske løsninger er heller ikke på plass ennå. Men signalene fra finansminister Sigmund Johnsen er relativt tydelige: Det er lite trolig at elektroniske utgivelser slipper moms.

Vi har valgt å gå utenom en gang til. Istedet for å sitte på gjerdet og vente på hva de store forlagene har tenkt å gjøre, har vi valgt å gjøre tre av våre bøker tilgjengelig i verdens største elektroniske bladkiosk Zinio. Det betyr at du nå kan laste ned og lese bøkene på pc, mac eller iPad. Boken "Geriljabroderier" er omarbeidet og tilrettelagt for lesebrett, og kommer nå i en norsk utgave under navnet "Frekke broderier" og i en ren engelskspråklig utgave kalt "Dirty Embroideries, Naughty Cross Stitch".

Den norske utgaven Frekke broderier  finner du her >>

Den engelskspråklige utgaven Dirty Embroideries, Naughty Cross Stitch finner du her >>

Fettet sitter mellom ørene publiseres 8. november 2010.

Jeg har i løpet av kort tid fått tilgang til et enormt marked uten å måtte bli innkjøpt i utlandet. Håndarbeidsinteresserte i Storbritannia og USA kan laste ned boken for noen få pund eller dollar.  Kostnadene mine er minimale. Alle trykke- og portoutgifter er eliminert.  Etter hvert som stadig flere norske bladtitler legges ut vil nettstedet bli like kjent som Amazone.com også her i landet. Jeg er overbevist om at dette er et fremtidsrettet valg.

Påfallende likt, svært forskjellig

Nå dukker de opp i utstillingsvinduene. Og i ukebladene. Helst i svart og hvitt. Eventuelt i grått og hvitt.  Hva da? Jo; tradisjonelle norske åttebladsroser og andre mønstre vi kjenner igjen fra barndommen og ungdommen - ofte kombinert med tradisjonelle lus. Som for eksempel kross og kringle-borden fra Setesdalskofta. Selvfølgelig med en liten vri. Denne genseren så jeg hos Gant i Stortingsgaten.

Transient

En av mine kollegaer har tydeligvis latt seg forføre av de nye modellene og mønstrene. Denne uken dukket han opp i en riktig lekker genser av ukjent merke. Med Selbu-roser. Ikke akkurat Setesdal-kofte, likevel er det noe kjent ved det nye mønsteret.

Transient

Genseren er sauehvit nederst på bolen og nederst på ermene. Før i tiden var det svært vanlig med et hvitt, umønstret stykke nederst. Det mørke garnet hadde man mindre av, derfor brukte man sauehvitt på stykket som skulle nedi buksa - det som ingen kunne se likevel. Det er neppe det som er årsaken til dagens lyse vrangbord.

Transient

Som man ser på bildet av den gamle Setesdalskofta, ble åttebladsroser brukt i overgangen mellom den lyse og mørke delen også før.

Påfallende likt - og veldig forskjellig.

Du skal få min gamle BH ...

Den gamle barnesangen "Du skal få min gamle koffert når jeg dør" har mange vers. Jeg kom ihu ett av dem da jeg gikk gjennom en av Bergens trivelige gater i helgen. I anledning årets Rosa sløyfe-aksjon var gaten pyntet med rosa vimpler og BH'er i alle størrelser og fasonger.

Transient

Inspirert av Facebook-meldingen "Falske (+)(+), perfekte (o)(o), struttende (*)(*), kalde (^)(^), bestemors  \o/\o/, store  ( • )( • ) eller små  (.)(.). Støtt Rosa Sløyfe-aksjonen!" hadde jeg selv laget dette broderiet på togreisen over fjellet:

Transient

Støtt kampen mot kreft du også!

Kjærlighet i luften

Det var ifølge Wikipedia ca. 120 000 elg i Norge i 2007. Hvor mange det er nå etter elgjakta er jeg usikker på, men bestanden er vel relativt konstant.

Det er et majestetisk dyr som ikke uten grunn kalles skogens konge. Selv har jeg hatt glede av å se elg på nært hold mange ganger selv om jeg ikke jakter. En gang fikk vi besøk av en kalv på hytta. Den løp forskremt avgårde da den oppdaget oss. Andre ganger har dyrene stått i veikanten og beitet. Men jeg har også opplevd å kollidere med elg, og det var ingen hyggelig opplevelse. Mang en gang har det blitt nestenulykker.

Elgen har vært en del av vår fauna i tusenvis av år. Elgen er et yndet motiv i helleristninger fra steinalderen landet rundt. I Alta er det mer enn 5000 figurer totalt, og det er riktignok mest rein, men det finnes også svært mange bilder av elg. Også andre steder finnes det flotte figurer, både okser, kuer og kalver.

For 30 - 40 år siden var elg i solnedgang et yndet motiv over norske sofaer. Så ble oljemalerier med elgmotiv helt ut, men i dag er det svært mange formgivere og kunstnere som igjen elger seg innpå oss. Og den berømmelige elgen i solnedgang er blitt kitch.

Transient

Elgen har også vært et yndet motiv i  håndarbeider. I boken "Kvardagsstrikk. Kulturskattar frå fillehaugen" har Annemor Sundbø dokumentert at elgen var et kjært motiv. Den ble gjengitt på en rekke måter. En variant av dette motivet fant jeg på internett. Luen hadde en skikkelig utside med tradisjonelt skandinavisk mønster, innsiden var mer rampete. Jeg har tegnet av mønsteret, bearbeidet det litt og gjengir det her. Kanskje det er flere enn meg som får lyst til å finne frem strikkepinnene...

På lufta igjen

Etter en veeeeldig laaaang pause er jeg endelig tilbake på nett. I dag er jeg også på lufta med en ny engelskspråklig blogg jeg har kalt Dirty Embroideries - Naughty Knitting. Målet er å promotere humoristisk håndarbeid. Jeg har også laget en Facebook-side med samme navn. Har DU et morsomt håndarbeid du har lyst til å dele med oss andre, er du hjertelig velkommen. Du kan eventuelt sende meg en melding.

Det har blitt mye strikking og hekling det siste halvåret, men nå er også broderilysten tilbake. Heldigvis! Jeg har derfor begynt å samle artige ord og uttrykk igjen, og er stadig på jakt etter inspirasjon. Jeg må jo innrømme at jeg har stor sans for grovkornet humor, kanskje litt mer enn de fleste. Jeg er også glad i snodige formuleringer og doble betydninger.

Transient

Jeg har også en forkjærlighet for frodige former. Det har resultert i flere korpulente damer og potente korssting-menn. Det begynte med noen enkle figurer jeg fant i et broderi fra 1700-tallet. De ble litt for anorektiske og lite virkelige. Det hjalp veldig da jeg begynte å gjøre dem litt fyldigere.

Jeg tegner ikke mønster på forhånd; jeg syr på frihånd. Det betyr at jeg av og til må ta opp noen sting. Men jeg er fornøyd med det enkle og litt naive uttrykket. Selv med noen få korssting er det mulig å få frem morsomme små detaljer.