Stryking av bunadskjorte

Det skal visstnok være vanskelig å lære gamle høner å verpe. Enda vanskeligere er det å lære noen å sykle eller svømme ved hjelp av bokstaver. Enkelte ting læres kun gjennom praktisk øvelse. På godt norsk: "Learning by doing", eller handlingsbåren kunnskap som det også heter. Og først når man har gjort det samme omigjen og omigjen en rekke ganger, blir man god. Det har jeg skrevet om tidligere, fordi jeg synes dagens skole legger alt for liten vekt på praktisk opplæring. Jeg har ikke noe ønske om at dagens oppvoksende slekt skal ha stryking som skolefag, men stryking er en sånn greie man ikke blir god til hvis man ikke praktiserer. Og hvis man ikke er så opptatt av glatte snipper og stive brettekanter ellers i året, forstår jeg at mange gruer seg til 16. mai. Stryking av bunadskjorter og tilbehør er nemlig den ultimative testen på en husmors eller husfars dyktighet. Rynker, bretter og legg gjør at de fleste av oss kvier for oppgaven. Det er imidlertid noen små knep som gjør strykingen lettere, og jeg skal forsøke å formidle dem:

Transient

Pass på at skjorten er ren. Har den ligget lenge, kan det være lurt å skylle den opp før du går i gang. Skjorter som er blitt gule kan blekes i solen. Heng den rett og slett til tørk på klessnor ute. Er det snø på bakken, blir stoffet raskt kritthvitt. Har snøen smeltet tar det litt lenger tid.

Dynk skjorten med rent vann, og la plagget ligge i en plastposte noen timer (gjerne natten over) til det slår seg. Noen mener en natt i fryseren også gjør oppgaven lettere, men jeg er ikke helt overbevist om det.

Træ skjorten inn på strykebrettet slik at du bare stryker ett lag med stoff om gangen. Ta for deg et passe stort område, og glatt ut så godt du kan med hendene før du setter jernet nedpå. Stryk alltid MOT rynker og legg, og før spissen på strykejernet så langt det er mulig uten å krølle stoffet.

Har du et eget lite brett for ermene, en ermbukk, er du heldig. Da slipper du å legge ermene dobbelt. Men de fleste av oss får sjelden trædd de trange stoffrørene av noen ermer innpå noe som helst. Da er det bare å legge stoffet flatt, og glatte ut med hendene så godt man kan før man begynner å stryke. Hvis du klarer å unngå at det nederste stoffet bulker seg eller ligger dobbet går det greit. Også her er det viktig å stryke MOT rynker og legg, både oppe og nede.

La skjorta henge og tørke minst en natt før du bruker den. Hvis stoffet får hvile litt før du tar skjorta i bruk, holder det seg glatt lenger.

Den store strykeprøven

Menn ønsker seg ofte koner som er villige til å stryke skjorter. Behersker de ikke kunsten selv, har alternativet vært skrukker, drip- and dry-stoffer eller en regning fra renseriet.  (Les for eksempel Yan Friis' morsomme anekdote om kampen med jernet). I 2004 var det 62,8 prosent av oss som strøk, og i gjennomsnitt brukte vi 20 minutter pr. uke på denne typen husarbeid. De ivrigste av oss brukte hele fire timer pr. uke. Magefølelsen sier meg at kvinner stryker mye mer enn menn.

Glatte tekstiler har alltid hatt status, og lenge før strykejernet ble alminnelig hadde man andre redskaper som gjorde nytten. I forhistorisk tid brukte man nok glatte steiner. Egne glattesteiner eller gnisteiner som er laget av mørke brunt eller nesten svart glass, er kjent  fra vikingtiden, opplyser Harald Kolstad i boka "Gamle redskaper små antikviteter". Glattesteinen er sirkelrund, og har en diameter på  8 – 9 cm. Den flate siden ble holdt i hånden, mens den runde siden ble gnidd mot tøyet. Slike steiner ble produsert ved glassverk i hele Norden, og de ble særlig brukt til å gjøre fintøyet staselig. Sømglatter er enda et navn, da steinene var fine til å glatte på sømmene.

Slikjekjaken var mye brukt i Hallingdal, på Voss og i Hardanger. Det er kjevebeinet fra ei ku som er mellom 20 og 25 cm langt, kokt i lut og tørket i solskinn før bruk. Etter lang tids bruk ble kjevebeinet blankt og glatt. Da egnet det seg til å glatte ut skjorter og lintøy. Ifølge Ivar Aasen betyr slikje  å glatte, polere eller stryke. På Island heter det å slikja. Redskapet var i bruk helt opp mot siste krig.

Også mangletreet ble brukt til å rulle og glatte tøy. Plaggene ble dynket med vann og lagt rundt en stokk. Så ble mangletreet rullet over. Det kunne være tungt arbeid å glatte tøy på denne måten, fordi man måtte legge hele tyngden sin på når man rullet stokken fremover.

Redskaper var svært ofte friergaver. Derfor er mangletrær som regel svært vakkert dekorert med utskjæringer i forskjellige teknikker. Håndtaket har oftest form som en hest. Det ga et godt håndtak å holde i, men skulle også signalisere fruktbarhet og styrke. Da rullene kom kunne man arbeide med større mengder tøy uten å bruke så mange krefter.

På 1920-tallet begynte de elektriske strykejernene å bli populære. Strykejern var faktisk et av de første elektriske apparater man investerte i. Tidligere hadde man tunge smijernsjern.  De eldste er laget av ett stykke og hele jernet ble varmet opp i grua. Siden fikk jernene en løs bolt som måtte bli rødglødende før man kunne begynne å stryke.

En mindre og hendigere variant var pipejernet, som kunne skrus fast i en bordplate. Også de hadde en løs bolt som ble varmet i grua. Gjenstandene som skulle glattes, for eksempel silkebånd, blonder, mansjetter og snipper ble så dratt frem og tilbake over pipen. Denne typen jern var også nødvendig for å stryke og stive de gammeldagse pipekravene. Dette var en mote som oppstod på 1500-tallet. Helt frem til omkring 1980 ble slike krager brukt av norske prester.

I dag er utvalget av strykejern enormt. Damp gjør arbeidet lettere, og man trenger ikke dynke tøyet før man går i gang. Og det er i dampfunksjonene finessene ligger. Dampstøt og dampgenerator er nye ord forbrukerne må forholde seg. Prisen på jernet avhenger blant annet av hvor stort damptrykk man vil ha.

Ironman er en oppblåsbar sak som ifølge produsenten Siemens kan eliminere tiden foran strykebrettet. Det er en automatisk skjortestrykemaskin til hjemmebruk. Fuktige skjorter og bluser trekkes over jernmannen, og så strømmer varm luft gjennom plagget. Tøyet tørker samtidig som det blir helt glatt på mindre enn ti minutter, hevder produsenten. 15 ulike programmer gjør at vare stoffer som silke, viskose og lin behandles skånsomt. Husmorvikaren er imidlertid ingen billig fornøyelse.  Ca. 10 000 kroner må du ut med.