Den store strykeprøven

Menn ønsker seg ofte koner som er villige til å stryke skjorter. Behersker de ikke kunsten selv, har alternativet vært skrukker, drip- and dry-stoffer eller en regning fra renseriet.  (Les for eksempel Yan Friis' morsomme anekdote om kampen med jernet). I 2004 var det 62,8 prosent av oss som strøk, og i gjennomsnitt brukte vi 20 minutter pr. uke på denne typen husarbeid. De ivrigste av oss brukte hele fire timer pr. uke. Magefølelsen sier meg at kvinner stryker mye mer enn menn.

Glatte tekstiler har alltid hatt status, og lenge før strykejernet ble alminnelig hadde man andre redskaper som gjorde nytten. I forhistorisk tid brukte man nok glatte steiner. Egne glattesteiner eller gnisteiner som er laget av mørke brunt eller nesten svart glass, er kjent  fra vikingtiden, opplyser Harald Kolstad i boka "Gamle redskaper små antikviteter". Glattesteinen er sirkelrund, og har en diameter på  8 – 9 cm. Den flate siden ble holdt i hånden, mens den runde siden ble gnidd mot tøyet. Slike steiner ble produsert ved glassverk i hele Norden, og de ble særlig brukt til å gjøre fintøyet staselig. Sømglatter er enda et navn, da steinene var fine til å glatte på sømmene.

Slikjekjaken var mye brukt i Hallingdal, på Voss og i Hardanger. Det er kjevebeinet fra ei ku som er mellom 20 og 25 cm langt, kokt i lut og tørket i solskinn før bruk. Etter lang tids bruk ble kjevebeinet blankt og glatt. Da egnet det seg til å glatte ut skjorter og lintøy. Ifølge Ivar Aasen betyr slikje  å glatte, polere eller stryke. På Island heter det å slikja. Redskapet var i bruk helt opp mot siste krig.

Også mangletreet ble brukt til å rulle og glatte tøy. Plaggene ble dynket med vann og lagt rundt en stokk. Så ble mangletreet rullet over. Det kunne være tungt arbeid å glatte tøy på denne måten, fordi man måtte legge hele tyngden sin på når man rullet stokken fremover.

Redskaper var svært ofte friergaver. Derfor er mangletrær som regel svært vakkert dekorert med utskjæringer i forskjellige teknikker. Håndtaket har oftest form som en hest. Det ga et godt håndtak å holde i, men skulle også signalisere fruktbarhet og styrke. Da rullene kom kunne man arbeide med større mengder tøy uten å bruke så mange krefter.

På 1920-tallet begynte de elektriske strykejernene å bli populære. Strykejern var faktisk et av de første elektriske apparater man investerte i. Tidligere hadde man tunge smijernsjern.  De eldste er laget av ett stykke og hele jernet ble varmet opp i grua. Siden fikk jernene en løs bolt som måtte bli rødglødende før man kunne begynne å stryke.

En mindre og hendigere variant var pipejernet, som kunne skrus fast i en bordplate. Også de hadde en løs bolt som ble varmet i grua. Gjenstandene som skulle glattes, for eksempel silkebånd, blonder, mansjetter og snipper ble så dratt frem og tilbake over pipen. Denne typen jern var også nødvendig for å stryke og stive de gammeldagse pipekravene. Dette var en mote som oppstod på 1500-tallet. Helt frem til omkring 1980 ble slike krager brukt av norske prester.

I dag er utvalget av strykejern enormt. Damp gjør arbeidet lettere, og man trenger ikke dynke tøyet før man går i gang. Og det er i dampfunksjonene finessene ligger. Dampstøt og dampgenerator er nye ord forbrukerne må forholde seg. Prisen på jernet avhenger blant annet av hvor stort damptrykk man vil ha.

Ironman er en oppblåsbar sak som ifølge produsenten Siemens kan eliminere tiden foran strykebrettet. Det er en automatisk skjortestrykemaskin til hjemmebruk. Fuktige skjorter og bluser trekkes over jernmannen, og så strømmer varm luft gjennom plagget. Tøyet tørker samtidig som det blir helt glatt på mindre enn ti minutter, hevder produsenten. 15 ulike programmer gjør at vare stoffer som silke, viskose og lin behandles skånsomt. Husmorvikaren er imidlertid ingen billig fornøyelse.  Ca. 10 000 kroner må du ut med.