Slik kan du lage pen hals

Å få halsen pen på et strikkeplagg kan av og til være en utfordring. Jeg vil derfor vise hvordan jeg gikk frem da jeg laget min "Setesdal Love"-genser. Mønsteret er tilgjengelig på Ravelry >>

SetesdalLove

Først fant jeg frem en sommerkjole jeg liker utringningen på særdeles godt. Den er akkurat passe stor og passer min fasong. Så brettet jeg et  A3-ark dobbelt og la det inn i plagget - og tegnet av. Først foran, og så bak.

Hals1

Når man lager mønster på denne måten, er det viktig å kontrollere at det er blitt symmetrisk om midtaksen. Brett arket dobbelt, og klipp bort eventuelle ujevnheter. Marker "midt foran" og "midt bak", samt skuldersømmen. (Husk at mønstermalen kan brukes flere ganger.)

Hals2

Når du har presset genseren lett, må du finne midt foran på plagget og markere dette med en hjelpetråd.

Hals3

Legg så mønstermalen på strikkeplagget, og fest med knappenåler. Midt foran på malen må stemme over ens med midtmasken på genseren.

Hals 4

Sy forsting langs mønstermalen med en kontrastfarge.

Hals5

Når du er ferdig på forsiden, gjør du tilsvarende bak.

Hals6
Hals 6

Fjern papirmalen, og sy med symaskin oppå tråden, eventuelt helt inntil den. Jeg foretrekker flerstingssik-sak, og syr to sømmer oppå hverandre for å være helt sikker på at maskene ikke glir ut. Bruk eventuelt vliselin på baksiden.

Hals8

Hvis plagget har isatte ermer, slik som denne, syr du nå rundt ermehullene. Og så syr eller masker du sammen plagget på skuldrene.

Hals 9

Klipp så ut halsen etter den røde tråden.

Hals10

Neste oppgave er å plukke opp masker til vrangborden. Gjør det ca. 0,5 cm på utsiden av markeringstråden. Bruk en heklenål, og træ maskene inn på strikkepinnen etter hvert. Midt foran er det lett å se hvor man skal finne maskene, på sidene er det litt mer vrient. Det er vanlig å plukke opp tre masker pr. 4 rader i høyden. Bruk skjønn.

Hals11

Når du har plukket opp masker rundt det hele, må du kontrollere at det ser riktig ut. Strikk så halskant slik oppskriften sier.

Hals12

Kanten på denne genseren er dobbel. Da får man skjult sømmen og den frynsete klippekanten. Når kanten er ferdig strikket, syes den fast med løse sting slik at de ikke strammer når du trekker genseren over hodet.

Hals 13

Voila: Da gjenstår det bare å presse arbeidet lett en gang til.

Hals14

Evighetsprosjekt?

Jeg kan ikke huske når, men det er helt sikkert 15 år siden jeg spurte min mor om hun kunne tenke seg å strikke en setesdalskofte for meg. Selv hadde jeg små barn på den tiden, og det ble lite tid til strikking. Jeg ville imidlertid ikke ha en vanlig kofte som de man fikk garn og oppskrifter til i garnbutikkene, men en som lignet mest mulig på de gamle herrekoftene fra slutten av 1800-tallet. Gleden var derfor stor da jeg fikk tak i tynt totrådet spælsaugarn fra Hoelfeldt Lund i Grimstad. Jeg er ikke helt sikker på om min mor visste hva hun hadde sagt ja til da jeg troppet opp med garn og pinner nummer 2!

Transient

Vi måtte eksperimentere for å finne ut hvor mange masker vi skulle legge opp, og regnet oss frem til at det måtte bli 504  masker. Det er mer enn dobbelt så mange som med ordinært gensergarn. Mor satte energisk i gang med lys vrangbord og etterhvert mørke åttebladsroser, så bytte til mørk bunn, noen enkle border og til slutt lus. Men da arbeidet målte ca. 20 cm var vi helt enige om at dette ble alt for stort.

Det var ikke annet å gjøre enn å begynne på nytt. Jeg hadde rikelig med garn, så det var ikke nødvendig å rekke opp. Kanskje blir det påbegynte arbeidet en herregenser siden...

Da bolen var ferdig måtte min mor kaste inn håndkleet. Hun fikk for vondt i skuldrene av å strikke, og måtte gi opp. Derfor har genseremnet ligget godt bevart i kamfertreskista hennes i alle år. Heldigvis har den overlevd både flytting og diverse ryddeprosjekter.  I jula kom jeg til å spørre etter den, og nå har jeg fått den med meg hjem.

Jeg har multistrikket i hele desember for å bli ferdig med julepresanger til mine barn. Det var et vellykket prosjekt, for ingen oppdaget hva jeg holdt på med. Jeg er fortsatt ikke helt ferdig med mitt eget oransje skjerf som jeg begynte på tidligere i høst, men det gamle kofteemnet ble plutselig mer spennende. Jeg har derfor sydd maskinsøm i sidene til ermer, klippet opp og plukket opp masker til første erme.

Denne gang bestemte jeg meg nemlig for å strikke ermene feil vei; fra bolen og ut. Det er fordi jeg synes det er så kjedelig å strikke ermer. Det blir som å starte helt på nytt. Attpå til må man gjøre det to ganger. Er dette et vellykket eksperiment, kommer jeg helt sikkert til å gjøre det flere ganger. Så langt har det gått strålende. Det var mer enn 200 masker øverst, og de første omgangene gikk sakte, men en annen fordel ved å begynne øverst er at man feller masker i stedet for å øke. Etter hvert som det blir færre  masker på pinnen, går det fortere og fortere.

Min mor strikket litt løsere enn jeg gjør. Jeg har derfor valgt å gå over til pinne 2,5. Det er ingen ulempe, for det er litt mer å holde i. Pinner nummer 2 blir fryktelig tynt til et så stort og etter hvert ganske tungt arbeid.

Nå er det store spørsmålet: Orker jeg å fullføre genseren i vinter, eller blir dette et evighetsprosjekt?

Transient

Påfallende likt, svært forskjellig

Nå dukker de opp i utstillingsvinduene. Og i ukebladene. Helst i svart og hvitt. Eventuelt i grått og hvitt.  Hva da? Jo; tradisjonelle norske åttebladsroser og andre mønstre vi kjenner igjen fra barndommen og ungdommen - ofte kombinert med tradisjonelle lus. Som for eksempel kross og kringle-borden fra Setesdalskofta. Selvfølgelig med en liten vri. Denne genseren så jeg hos Gant i Stortingsgaten.

Transient

En av mine kollegaer har tydeligvis latt seg forføre av de nye modellene og mønstrene. Denne uken dukket han opp i en riktig lekker genser av ukjent merke. Med Selbu-roser. Ikke akkurat Setesdal-kofte, likevel er det noe kjent ved det nye mønsteret.

Transient

Genseren er sauehvit nederst på bolen og nederst på ermene. Før i tiden var det svært vanlig med et hvitt, umønstret stykke nederst. Det mørke garnet hadde man mindre av, derfor brukte man sauehvitt på stykket som skulle nedi buksa - det som ingen kunne se likevel. Det er neppe det som er årsaken til dagens lyse vrangbord.

Transient

Som man ser på bildet av den gamle Setesdalskofta, ble åttebladsroser brukt i overgangen mellom den lyse og mørke delen også før.

Påfallende likt - og veldig forskjellig.

Moteriktig med Marius-genser

Da jeg gikk på Asker videregående skole på slutten 70-tallet, var Marius-genseren utrolig populær. Jeg var en av få som ikke hadde en slik genser, og jeg vet ikke helt hvorfor. En dag jeg hadde opptelling, var det 22 av 28 elever i min klasse som hadde på seg akkurat samme plagg, og det er mulig jeg synes det ble vel uniformspreget.

Transient

Mønsterbordene i Marius-genseren er hentet fra setesdalskoftene. Hovedborden er den som kalles kross og kringle. Ifølge Annemor Sundbø, som har skrevet boken "Lusekofta fra Setesdal", var det Bitten Eriksen  som først kom på å strikke en setesdalskofte  uten lus. Det skal hun ha gjort allerede på 1920-tallet. Bitten var moren til slalomessene Stein og Marius Eriksen. Genseren i flaggfargene rødt, hvitt og blått begynte hun på i 1943, og krigshelten Marius fikk den da han kom hjem fra krigen i 1945.

Transient

Unn Søyland Dale, som en periode samarbeidet med familien Eriksen, laget en personlig vri på mønsteret. Dette ble solgt til Sandnes Uldvarefabrik i 1952. Marius figurerte selv som modell på forsiden. Sandnes Garn (tidligere Sandnes Uldvarefabrik) hadde rettighetene til mønsteret frem til 2003, men i dag er det Lillunn as Design of Norway som har rettigheter til design og varemerke. Lillunn drives av Unn Søyland Dales datter; Vigdis Yran Dale.

Transient

Ifølge Dagens Næringslivs D2 er genseren norsk klesdesigns come-back-kid. "Den har dominert motebildet, forsvunnet og kommet - igjen og igjen."  Annemor Sundbø anslo i 1999 at mønsteret hadde solgt i tre og en halv millioner eksemplarer. Nå gjetter hun at antall solgte mønstre kan være oppe i fem millioner.

Transient

Didrik har her tatt på seg sin fars genser som antagelig ble strikket i  1976.

Familiene Eriksen og Dale har i en årrekke kranglet om hvem som egentlig hadde rettighetene til genseren.

Transient

For noen år siden laget designerduoen Arne & Carlos en ny versjon av genseren, en Marius 2.0 eller 3.0 eller noe sånt basert på Unn Søyland Dales design. Kross og kringle ble byttet ut med SpaceInvaders.  Den nye versjonen har ifølge MadeInNorwayNow (hvor du finner flere morsomme bilder) den nødvendige mangelen på respekt. Det er det som gir nytt liv til gamle klassikere.

Selv har jeg også lagt respekten til side. Her er min mønstervri. Det kan strikkes, eller det kan broderes:

Transient

Setesdalskofta - gammel mote

Setesdalskofta er strikkeplagget fremfor noe annet. Den tilhører oss alle, selv om vi verken har røtter i eller tilknytning til Setesdal. Og i kofta er man kledd enten man skal på skitur eller til audiens hos kongen. De kongelige  har selv iført seg plagget med den største selvfølge. Kronprins Haakon brukte for eksempel setesdalskofte da han tente OL-ilden i 1994. Forøvrig har vi sett popstjerner, regjeringsmedlemmer og sportsutøvere i ulike varianter av denne klassikeren.

Transient

Opprinnelig var setesdalskofta et mannsplagg. Den kom i bruk rundt 1850, da setesdølene sluttet med korte bukser og gikk over til å bruke lang skinnfu. Adolph Tidemand laget i 1848 en skisse av en mann fra Valle med mønsterstrikket genser. Mange regner dette som den første lusekofta i dalen. Annemor Sundbø, som har skrevet bok om setesdalskofta, har gitt uttrykk for at det ikke nødvendigvis er lus vi ser på bildet. Mønsterbordene kan like gjerne være strikket i én farge med rette og vrange masker, slik strømper og krotasokker ble strikket i dalen.

Flere ganger har Annemor Sundbø gått igjennom alle de tusener av bilder som finnes i billedsamlingen på Setesdalsmuseet. På grunnlag av fotografiene har hun tegnet strikkemønstrene ned på millimeterpapir, og siden har hun strikket kopier. Og hun har funnet et vell av ulike mønstre. Ca. 30 av dem er gjengitt i boka "Lusekofta fra Setesdal". Krokbordene er eldst, senere kom "kross og kringle" som er blitt setesdalskoftas varemerke.

Alle de gamle koftene er hvite nederst. Dette feltet ble vanligvis skjult nedi buksa. Man brukte verken energi eller det mer kostbare mørke garnet på å mønsterstrikke det som ikke skulle synes. Annemor Sundbø har også en teori om at det hvite feltet ble strikket for hånd, og så hektet man det på en strikkemaskin når man skulle strikke mønster.

Transient

Maskinstrikk

Setesdølene tok nemlig tidlig i bruk strikkemaskiner. Den eldste Sundbø har funnet i distriktet har patent fra ca. 1860, men hun har samlet flere fra 1880-årene. Mange av koftene som er bevart, er strikket på maskin, hevder hun. Mønsteret er også logisk bygget opp i forhold til maskinene. Med maskin kunne plaggene produseres langt raskere, og det kan kanskje forklare hvorfor bruken av kofter nærmest eksploderte på slutten av 1800-tallet.

De eldste koftene er klippet opp, og har en kile i siden. Av og til er denne strikket som en forlengelse av ermet, slik at maskene blir stående opp-ned når plagget er montert sammen. Ingebjørg Gravjord sammenligner snittet i de strikkede trøyene med snittet i herreskjortene fra distriktet i boken "Strikking i Norge". Gravjord mener også at de store trøyene ble strikket på vanlige korte strømpepinner. For at strikketøyet ikke skulle bli for uhåndterlig, ble rygg og forstykke strikket hver for seg som en rund pølse, og så klippet opp til flate stykker.

Annemor Sundbø tror det innfelte stykket under ermene kan være et resultat av at maskinene ikke kunne lage brede nok tøystykker. Når hun mener setesdølene brukte maskiner, er det også fordi plaggene er helt uten ujevnheter på baksiden. Ikke en tråd er vridd gal vei. At enkelte detaljer er strikket for hånd ser hun imidlertid ikke bort fra. Koftene ble strikket delvis på maskin, og delvis for hånd, er hennes konklusjon.

Fra mannskofte til nasjonalplagg

De første strikkekoftene i ukebladene finner vi etter år 1900. På 30-tallet økte antallet oppskrifter i omfang. Strikkestoff var godt stoff. Samtidig begynte ullvarefabrikkene å utgi egne mønstre. Stikkegenser var praktisk til skibruk. Og ettersom også kvinnene etter hvert tok til å bruke bukser, ble det naturlig også å adoptere mennenes lusekofter.

Setesdalskofta ble presentert i mange varianter, og ble med tid og stunder både allemannsplagg og nasjonalplagg. Koftene ble utenpå-plagg, og det hvite feltet nederst forsvant. Bolen ble også lengre. Fasongen endrer seg i takt med skiftende motesvingninger. Fortsatt holder ullplaggene tildels stand i kampen mot fleeze og andre syntetiske materialer - når det er kaldt, og når vi reiser til fjells. Men det har skjedd en vesentlig endring i motebildet siden OL på Lillehammer i 1994. Det er heller ikke så mange av den yngre garde som behersker stikketeknikken godt nok til å gi seg i kast med et slikt plagg i dag.

Bruken av rundpinner er nok årsaken til at kilen under ermet har blitt borte. Jo nærmere vi kommer vår egen tid, desto tykkere blir garn og pinner. På de koftene som ikke brukes sammen med bunadbukse, har de fargerike broderiene forsvunnet fra ermene. Utbroderingen rundt halsåpningen har imidlertid tiltatt.

Setesdalsmaleren Harald Lund var sannsynligvis den første som kom på å lage kofta om til jakke. I 1932 sendte han forslag til ei kone i Nomeland som viste hvordan han ville ha broderier helt ned. Annemor Sundbø har i sin samling en kofte som først hadde tradisjonell halsåpning. Siden er den blitt klippet opp, og den har fått ny løyesaum helt ned.

Transient

Broderier og vevde bånd

På gamle kofter er broderiene rundt halsåpningen ganske beskjedne. De ble tradisjonelt skjult av bukselokket. Krullene, som er så typiske for den tradisjonelle løyesaumen, sees aldri i samme format på gamle kofter. Ermene, som derimot var godt synlige, kunne ha fargerike border.

I dag er nensten alle setesdalskofter som selges over disk kantet med maskinvevde bånd. For industrien har håndarbeid aldri vært lønnsomt, og man har alltid søkt å finne erstatninger som kunne lages maskinelt. I dag er det også bare noen få som har nødvendig tekstilkunnskap til å føre løyesaumtradisjonene videre. Å sy kruller krever sin kvinne, heter det i Setesdal.

Transient
Transient
Transient

Mønsterborder til setesdalskofte fra Annichen Sibberns "Norske Strikkemønstre" fra 1929.

Transient