Koftefest i Trondheim

Da Tone Loeng i Trondheim startet Koftegruppa på Facebook i november 2013, ante verken hun eller noen andre at gruppa skulle ha mer enn 40 000 medlemmer 17 måneder senere. Interessen for de norske mønsterstrikkede genserne og koftene har vært enorm. Det som i utgangspunktet syntes å være en smal og sær greie for en liten gruppe strikkeglade kvinner, viste seg å være noe som rørte store deler av det norske folk. Og denne helgen kuliminerte det med koftefest i trønderhovedstaden.

Tone Loeng og Vanja Blix Langsrud

Tone Loeng og Vanja Blix Langsrud

Sammen med Vanja Blix Langsrud fra Oslo, har Tone denne helgen (24. - 26. april) vært vertsskap for Koftefesten 2015. Hele 200 damer har vært samlet til faglig og sosialt samvær. Og lørdag klokken 12 gikk vi i koftetog gjennom Trondheims gater. Med strikketøy i hendene.

koftetog

Aldri før har vel noen sett så mange flotte og vakre kofter samlet på ett sted! I løpet av helgen så vi ikke bare 200 forskjellige kofter, men helt sikkert 5-600. De fleste hadde med seg både en og to og tre kofter i kofferten. Mange tradisjonskofter med røtter tilbake til 50- og 60-tallet, men også mange helt nye. Selv hadde jeg tatt med meg tre; bærplukkekofta som jeg hadde første kvelden, sukkertøykofta som jeg hadde til festmiddagen og mitt aller siste design som ble ferdig kvelden før jeg skulle reise. Den har ikke fått noe navn ennå, men ble innviet i koftetoget.

Nina Granlund Sæther i nydesignet genser og Denise Samson med Denise-kofta. Foto: Lise Johanne Henriksen

Nina Granlund Sæther i nydesignet genser og Denise Samson med Denise-kofta. Foto: Lise Johanne Henriksen

En av de nye jeg måtte beundre, var en grønn kofte med gule blomster. Den var designet av Turid Støa Bergmann. Interessen for den nye jakken var stor, og hun håper å få laget mønster etter hvert.

Turid Støa Bergmann i egendesignet jakke laget til koftefeste.

Turid Støa Bergmann i egendesignet jakke laget til koftefeste.

Arrangementet var meget sosialt, og jeg tror de fleste av oss fikk mange nye venner denne helgen. Kofter og strikketøy var det naturlige samtaleemnet. Irene Tunheim fra Egersund var en av damene jeg kom i snakk med. Hun hadde kobinert mønsteret i en trønderkofte med en haukeligkofte og strikket med kaunigarn.

irenetunheim

Et av høydepunktene denne helgen var regionkonservator Birgitta Odéns foredrag om strikketradisjoner i Selbu. Hun hadde blitt utfordret av Tone til å grave frem informasjon om koftestrikking. Og det viste seg også å være sterke koftetradisjoner i bygda som er mest kjent for votter og vanter.

Den originale og håndstrikkede kofta som nå selges under navnet Museumskofta fra Selbu.

Den originale og håndstrikkede kofta som nå selges under navnet Museumskofta fra Selbu.

Selv holdt jeg to foredrag under arrangementet. Et om norske strikketradisjoner fra 1600-tallet og til i dag, og et om hva som inspirerer meg som designer.

Søndag fikk vi se ca. 80 kofter som Tone hadde samlet og utstilt på Sverresborg. Blant de fineste var noen gamle mønstre hun selv hadde redesignet og strikket opp i friske farger.

tonekofte
tonekofte2

Gikk du glipp av denne festen byr det seg en ny mulighet neste år. Gå inn på gruppa Koftefesten 2016 på Facebook, så får du all informasjon du trenger. Byen blir Mandal, og tidspunktet 22. - 24. april.

Slik kan du lage pen hals

Å få halsen pen på et strikkeplagg kan av og til være en utfordring. Jeg vil derfor vise hvordan jeg gikk frem da jeg laget min "Setesdal Love"-genser. Mønsteret er tilgjengelig på Ravelry >>

SetesdalLove

Først fant jeg frem en sommerkjole jeg liker utringningen på særdeles godt. Den er akkurat passe stor og passer min fasong. Så brettet jeg et  A3-ark dobbelt og la det inn i plagget - og tegnet av. Først foran, og så bak.

Hals1

Når man lager mønster på denne måten, er det viktig å kontrollere at det er blitt symmetrisk om midtaksen. Brett arket dobbelt, og klipp bort eventuelle ujevnheter. Marker "midt foran" og "midt bak", samt skuldersømmen. (Husk at mønstermalen kan brukes flere ganger.)

Hals2

Når du har presset genseren lett, må du finne midt foran på plagget og markere dette med en hjelpetråd.

Hals3

Legg så mønstermalen på strikkeplagget, og fest med knappenåler. Midt foran på malen må stemme over ens med midtmasken på genseren.

Hals 4

Sy forsting langs mønstermalen med en kontrastfarge.

Hals5

Når du er ferdig på forsiden, gjør du tilsvarende bak.

Hals6
Hals 6

Fjern papirmalen, og sy med symaskin oppå tråden, eventuelt helt inntil den. Jeg foretrekker flerstingssik-sak, og syr to sømmer oppå hverandre for å være helt sikker på at maskene ikke glir ut. Bruk eventuelt vliselin på baksiden.

Hals8

Hvis plagget har isatte ermer, slik som denne, syr du nå rundt ermehullene. Og så syr eller masker du sammen plagget på skuldrene.

Hals 9

Klipp så ut halsen etter den røde tråden.

Hals10

Neste oppgave er å plukke opp masker til vrangborden. Gjør det ca. 0,5 cm på utsiden av markeringstråden. Bruk en heklenål, og træ maskene inn på strikkepinnen etter hvert. Midt foran er det lett å se hvor man skal finne maskene, på sidene er det litt mer vrient. Det er vanlig å plukke opp tre masker pr. 4 rader i høyden. Bruk skjønn.

Hals11

Når du har plukket opp masker rundt det hele, må du kontrollere at det ser riktig ut. Strikk så halskant slik oppskriften sier.

Hals12

Kanten på denne genseren er dobbel. Da får man skjult sømmen og den frynsete klippekanten. Når kanten er ferdig strikket, syes den fast med løse sting slik at de ikke strammer når du trekker genseren over hodet.

Hals 13

Voila: Da gjenstår det bare å presse arbeidet lett en gang til.

Hals14

Evighetsprosjekt?

Jeg kan ikke huske når, men det er helt sikkert 15 år siden jeg spurte min mor om hun kunne tenke seg å strikke en setesdalskofte for meg. Selv hadde jeg små barn på den tiden, og det ble lite tid til strikking. Jeg ville imidlertid ikke ha en vanlig kofte som de man fikk garn og oppskrifter til i garnbutikkene, men en som lignet mest mulig på de gamle herrekoftene fra slutten av 1800-tallet. Gleden var derfor stor da jeg fikk tak i tynt totrådet spælsaugarn fra Hoelfeldt Lund i Grimstad. Jeg er ikke helt sikker på om min mor visste hva hun hadde sagt ja til da jeg troppet opp med garn og pinner nummer 2!

Transient

Vi måtte eksperimentere for å finne ut hvor mange masker vi skulle legge opp, og regnet oss frem til at det måtte bli 504  masker. Det er mer enn dobbelt så mange som med ordinært gensergarn. Mor satte energisk i gang med lys vrangbord og etterhvert mørke åttebladsroser, så bytte til mørk bunn, noen enkle border og til slutt lus. Men da arbeidet målte ca. 20 cm var vi helt enige om at dette ble alt for stort.

Det var ikke annet å gjøre enn å begynne på nytt. Jeg hadde rikelig med garn, så det var ikke nødvendig å rekke opp. Kanskje blir det påbegynte arbeidet en herregenser siden...

Da bolen var ferdig måtte min mor kaste inn håndkleet. Hun fikk for vondt i skuldrene av å strikke, og måtte gi opp. Derfor har genseremnet ligget godt bevart i kamfertreskista hennes i alle år. Heldigvis har den overlevd både flytting og diverse ryddeprosjekter.  I jula kom jeg til å spørre etter den, og nå har jeg fått den med meg hjem.

Jeg har multistrikket i hele desember for å bli ferdig med julepresanger til mine barn. Det var et vellykket prosjekt, for ingen oppdaget hva jeg holdt på med. Jeg er fortsatt ikke helt ferdig med mitt eget oransje skjerf som jeg begynte på tidligere i høst, men det gamle kofteemnet ble plutselig mer spennende. Jeg har derfor sydd maskinsøm i sidene til ermer, klippet opp og plukket opp masker til første erme.

Denne gang bestemte jeg meg nemlig for å strikke ermene feil vei; fra bolen og ut. Det er fordi jeg synes det er så kjedelig å strikke ermer. Det blir som å starte helt på nytt. Attpå til må man gjøre det to ganger. Er dette et vellykket eksperiment, kommer jeg helt sikkert til å gjøre det flere ganger. Så langt har det gått strålende. Det var mer enn 200 masker øverst, og de første omgangene gikk sakte, men en annen fordel ved å begynne øverst er at man feller masker i stedet for å øke. Etter hvert som det blir færre  masker på pinnen, går det fortere og fortere.

Min mor strikket litt løsere enn jeg gjør. Jeg har derfor valgt å gå over til pinne 2,5. Det er ingen ulempe, for det er litt mer å holde i. Pinner nummer 2 blir fryktelig tynt til et så stort og etter hvert ganske tungt arbeid.

Nå er det store spørsmålet: Orker jeg å fullføre genseren i vinter, eller blir dette et evighetsprosjekt?

Transient

Fanatrøye til de aller minste

Jeg har i årenes løp laget noen julenisser. Jeg har også julepyntet noen av de andre dukkene og bamsene som har bodd her i huset. Det meste er gitt bort, derfor har jeg planer om dresse opp to dukker som nå er gått ut av bruk. Jeg begynte å strikke en setesdalskofte i miniatyr for to år siden, men det er ett av håndarbeidene som foreløbig har strandet. Kanskje noe å gjøre ferdig i romjula?

Transient

Denne lille bamsen har fått en rød fanatrøye i miniatyr og nisselue.

Vi sier lusekofte og setesdalskofte, men strikkeplaggene fra Fana utenfor Bergen kalles lokalt for trøyer. Jeg prøver å holde meg til dette begrepet selv om det glipper innimellom. Karakteristisk for dette fascinerende plagget (som jeg skal prøve å skrive mer om siden) er at lusene er regelmessig plassert i striper. I tillegg finner man som regel en rutebord nederst og en stjernebord oppe eller nede. Det er ikke lett å få med alle detaljer når man skal lage et miniatyrplagg, men her gikk det ganske greit.

Transient

Oppskrift fanatrøye:

Rødt og hvitt garn som passer til pinner nr. 3

Bol: Legg opp 95 m på rundpinne. Strikk vrangbord frem og tilbake 1 r 1 vr 6 omg. Sett de fire første og de fire siste m på en hjelpetråd. Fortsett med glattstrikking rundt etter diagrammet nederst. Strikk til arbeidet måler 17 cm, og fell av. Pass på at mønsteret blir likt på hver side av midtmasken.

Ermer: Legg opp 30 m jevnt fordelt på 4 pinner, og strikk vrangbord 1 r 1 vr 6 omg. Fortsett med glattstrikking etter diagrammet. Øk 2 m på undersiden av ermet hver 6. omg. Strikk til ermet måler 19 cm (tilpass eventuelt lengden til bamsen / dukken som skal ha plagget). Strikk belegg 3 omg. vr og fell av.

Montering: Mask sammen på skuldrene. Bruk symaskin og sy siksaksøm på hver side av midtmasken foran, og i sidene til ermer. Klipp opp. Plukk opp maskene fra hjelpetråden og strikk stolpe 1 r 1 vr på hver side. Lag fire knapphull, det første etter 2 cm, i den ene stolpen slik: Fell de to midterste m. Legg opp to nye på samme plass neste omg og fortsett med rette og vrange m. Sy stolpen fast til bolen. Plukk opp tilsammen 40 m rundt halsen og strikk krave på samme måte 1 r 1 vr 6 omg. Sy i ermene. Skjul sømmene ved å sy fast belegget.

Transient

Oppskrift nisselue

Materialer: Rødt ullgarn, pinner nr. 3

Legg opp 80 m fordelt på 4 pinner. Strikk vrangbord 1 vridd r og 1 vr 6 omg. Fortsett med glattstrikking til arbeidet måler 8,5 cm.

Felling:*Pinne 1: Strikk 2 m r, strikk 2 m r sammen, strikk pinnen ut. Strikk pinne nr. 2 til det er 4 m igjen på pinnen, strikk 2 m vridd sammen, strikk 2 m. Strikk tredje og fjerde pinne på samme måte som pinne 1 og 2. Strikk fire omganger glattstrikking.*

Gjenta fra * til * til det er 2 m igjen på hver pinne. Klipp av tråden, og trekk den gjennom maskene. Fest godt. Lag en liten dusk i toppen av luen.

Spøtekoner på torget

Da jeg bodde i Stavanger på slutten av 1970-tallet og begynnelsen av 1980-tallet kunne man fortsatt se spøtekonene som solgte hjemmestrikkede varer på torget. Spøte er dialektord for strikke, og det uttales ifølge mine kilder ( "Dialektord fra Bjerkreim" ) med d, altså spøde. Ifølge Gatemagasinet Asfalt var dette kvinner fra Jæren, nærmere bestemt Vigrestad og det nærmeste nabolaget. De svært staute og godt stappede kvinnene var stuttvokste og brede over baken; det spøtekonene savnet i høyden tok de igjen i bredden, heter det i artikkelen.

Transient

Foto: Rogaland Avis / gjengitt med tillatelse fra Stavanger Byarkiv."

Jeg husker godt at de ferme kvinnene solgte selbumønstrede strømper og ribbestrikket undertøy (to rett og to vrang). Som 18-åring synes jeg ikke det var veldig sexy, men jeg angrer svært på at jeg ikke tok bilder av kvinnene foran bodene. Det finnes imidlertid noen bilder fra Rogaland Avis i Stavanger byarkiv. Her kan man blant annet se en godt påkledd jærkone kle opp en turist i mønstret kofte.

Tradisjonen med å selge hjemmestrikkede varer på torget i Stavanger stammet sannsynligvis fra begynnelsen av 1900-tallet. I desember 1934 sto Anna Odland fra Vigrestad tiltalt i byretten for å ha solgt "ferdige klær". Ifølge Handelsloven av 1933 kunne man ikke selge "ferdige klær" ved omførsels- eller torghandel, og Anna var blitt observert da hun solgte to egenstrikkede gensere for henholdsvis 4 kroner og  4 kroner og femti øre. I retten kunne hun fortelle at hun hadde hatt fast tilhold på torget gjennom 10-12 år, og at hun kunne omsette egne strikkevarer for omkring 1 000 kroner i året. Fra politiet hadde hun fått opplyst at hun verken trengte handels- eller næringsbrev for å drive sin spøteforretning på torget. Hun mente at det var hele ti koner fra Vigrestad som solgte varene sine på torget, og nektet derfor å godta boten på 5 kroner, subsidiært 1 dags fengsel.

Karen Herigstad bekreftet dette, og forklarte at hun hadde "seld i minst tjuge år og va ei av dei fysste som fekk fast plass på torjå". Ellen Sandved fra Brusand mente hun hadde drevet torghandel i over 40 år.

Byrettsdommer Var syntes nok dette var en problematisk sak. Retten kom til at ferdige klær rettslig måtte tolkes som ferdigsydde klær, altså konfeksjon, og ikke strikkede varer eller hjemmestrikkede gensere. Anna ble derfor frikjent, og kunne fortsette sin torghandlervirksomhet.

Spøtekonene fra Jæren er forlengst borte, men da jeg var i Stavanger i sommer la jeg merke til at det fortsatt selges strikkeplagg  fra torgboder: Hjemmestrikkede sokker av ymse slag og utseende, tovede hatter og annet håndarbeid - en tradisjonell husflidsbod, med andre ord. Tradisjonene fra begynnelsen av forrige århundre føres videre, og gir forhåpentligvis klingende mynt i kassen.

Påfallende likt, svært forskjellig

Nå dukker de opp i utstillingsvinduene. Og i ukebladene. Helst i svart og hvitt. Eventuelt i grått og hvitt.  Hva da? Jo; tradisjonelle norske åttebladsroser og andre mønstre vi kjenner igjen fra barndommen og ungdommen - ofte kombinert med tradisjonelle lus. Som for eksempel kross og kringle-borden fra Setesdalskofta. Selvfølgelig med en liten vri. Denne genseren så jeg hos Gant i Stortingsgaten.

Transient

En av mine kollegaer har tydeligvis latt seg forføre av de nye modellene og mønstrene. Denne uken dukket han opp i en riktig lekker genser av ukjent merke. Med Selbu-roser. Ikke akkurat Setesdal-kofte, likevel er det noe kjent ved det nye mønsteret.

Transient

Genseren er sauehvit nederst på bolen og nederst på ermene. Før i tiden var det svært vanlig med et hvitt, umønstret stykke nederst. Det mørke garnet hadde man mindre av, derfor brukte man sauehvitt på stykket som skulle nedi buksa - det som ingen kunne se likevel. Det er neppe det som er årsaken til dagens lyse vrangbord.

Transient

Som man ser på bildet av den gamle Setesdalskofta, ble åttebladsroser brukt i overgangen mellom den lyse og mørke delen også før.

Påfallende likt - og veldig forskjellig.

Marius til hele kroppen

Det startet med tre menn og en guttebaby. André Jåtog, Aleksander Herestahl og Eivind Stoud Platou mente at for mange babyklær var laget av jenter for jenter. Derfor lanserte de høsten 2006 sin egen kolleksjon. Den fikk navnet Ugly Children's Clothing. Og etterhvert som det også kom til flere små guttebabyer, ble det også nye kolleksjoner.

Transient

Blant plaggene er noe guttene kaller Norwegian Lice Sweather Body. I en pressemelding skriver Ugly Children's Collection at nordmenn som kjent er født med ski på beina. Det er noe alle vet. Og når nordmenn går på ski tar de gjerne på seg sine norske tradisjonelle lusekofter. Men det fantes ingen strikkede lusekofter for små babyer. Slik oppstod ideen om å lage babybodier basert på gamle norske strikkemønstre

Transient

Et av de første designene var basert på det populære Marius-mønsteret. Nå lover det lille firmaet enda flere Marius-mønstrete plagg, blant annet  små bukser og luer. I tillegg til de tradisjonsrike fargene rødt, hvitt og blått kommer lusekoftebodiene også i friske nye farger.

Bodyene fra Ugly er i bomull. Foretrekker du ull, kan du strikke selv. SandnesGarn har en modell som ligner, men den er som originalen uten lus.

Transient

Men det er ikke bare de minste som kan fryde seg over spenstig design basert på gamle mønstertradisjoner. OnePeace Jump in har laget en kosedress med Marius-mønster for store barn og modige voksne. Den er for tiden utsolgt. Det skyldes sannsynligvis at den kjente bloggeren Voe har promotert dressen flere ganger.

Som journalist er jeg svært skeptisk til snikreklame. I Dagens Næringsliv kom det frem at Voe tjener store penger på bloggen sin, både på reklame og produktplasseringer. Produktplasseringer synes jeg er meget betenkelig. Tviler på om alle leserne er klar over at det 14 år gamle idealet kan ha fått penger for å si at hun føler seg dritkul i dressen.

Transient
Transient

Sigbjørn holder stilen

Atter en gang er regjeringen samlet til budsjettkonferanse. Det er slutt på de tider da samtlige regjeringsmedlemmer stilte i lusekofte, men finansminister Sigbjørn Johnsen holder stilen. Ifølge enkelte kommentatorer kler han  da også ullgenser bedre enn de fleste.

Regjeringens første budsjettkonferanse avholdes vanligvis utenfor Oslo. Årets konferanse holdes på Thorbjørnrud på Jevnaker, og det skal blant annet kjempes om penger til nasjonal transportplan, fortsatt barnetrygd og muligheter for å handle taxfritt. Tidligere har det vært samlinger på Halvorsbøle i samme kommune, og på Staur gård i Stange. Hit kommer regjeringsmedlemmene med alvorlige miner og stresskofferter fulle av hemmeligheter. Kristin Clemet har skrevet ganske fornøyelig om tautrekkingen om kronene i artikkelen Budsjettprosessen: I verdens rikeste land.

Jeg vet ikke når det begynte eller hvorfor, men plutselig var  politikerne, som vanligvis foretrekker skjorte og slips, langt mer uhøytidelige i klesveien. Kanskje var det de landlige omgivelsene som innbød til en mer folkelig stil, kanskje var det kuldegrader og kald trekk fra glisne vinduer. Dagens Næringsliv har vist oss bilde av statsminister Gro Harlem Brundtland under budsjettkonferansen på Jevnaker 1988 iført Marius-genser, men jeg kan huske ministre fra en rekke regjeringer og ulike partier i hjemmestrikket.

Det må ha vært en gang på 90-tallet at den lille bedriften Grinakervev på Brandbu kuppet hele konferansen: Samtlige deltagere fikk utdelt hver sin busserull fra Hadeland. Det var da regjeringsmedlemmene begynte å gå i busserull i stedet for lusekofter og skigensere. Jeg kan blant annet huske at jeg intervjuet  Bendik Rugaas, som var planleggings- og administrasjonsminister i Jaglands regjering, rett etter budsjettkonferansen våren 1997. Da hadde han en flunkende ny busserull liggende på kontoret. Særlig begeistret for plagget mener jeg at han ikke var, for busserullen lå pent pakket i emballasjen.

Nå er også busserullenes tid forbi. Men vi kan altså se at noen av regjeringsmedlemmene prøver å føre strikkeplaggtradisjonene videre selv om lite er hjemmestrikket. Helseminister Anne-Grete Strøm-Erichsen hadde en blå Oleanna-jakke designet av Solveig Hisdal på seg, og utenriksminister Jonas Gahr Støre en litt stor genser som lignet en islender under den obligatoriske fotoseansen. Barne-, likestillings- og inkluderingsminister Audun Lysbakken stilte i en hvit aranmønstret genser. Sjefen sjøl? Nei, statsministeren hadde ikke lusekofte denne gang.

Tradisjonen lever

I 1980 ble det produsert mer enn 3 000 tonn håndarbeidsgarn her i landet. I 1995 var produksjonen sunket til mindre enn 1 000 tonn. I løpet av 15 år ble omsetningen av strikkegarn altså redusert med om lag 70 prosent. Tendensen var den samme i hele Vest-Europa; omsetning av håndarbeidsgarn sank betydelig. Billig import av strikkeplagg produsert i Østen var en av årsakene. Husene våre er også blitt varmere. Derfor bruker vi tynnere plagg enn før, selv om vi gir inntrykk av å være mer miljøvennlige, og foretrekker som regel trikotasje fremfor hjemmestrikk.

Transient

Mina, fotografert av Didrik.

For få år siden trodde jeg strikketeknikken var i ferd med å bli museal. Men nå er hjemmestrikket igjen aktuell mote. Det finnes mengder med lekkert garn, og det klirrer i strikkepinner som aldri før. Vi vil både ha tradisjonsplagg som Setesdals-kofter og Marius-gensere, men lar oss også inspirere av ny design og foregangskvinner som for eksempel Tine Solheim. Hennes bøker er solgt i titusener de siste årene. Vi møtes på strikkekafeer, og alle strikkebloggene  på nettet vitner om yrende aktivitet og kreativitet. Det gjør en gammel håndarbeidsentusiast glad!

Strikketeknikken er kjent i Norge fra om lag 1500. Lisbet Pedersdatter er den første strikkersken vi hører om. Hun var anklaget for trolldom, og satt i tukthuset i Stavanger i 1634. Ifølge rettsprotokollen hadde Lisbet tjent til livets opphold ved å strikke strømper for en annen kvinne.

På 1600-tallet var det mange piker som fikk opplæring i praktiske ferdigheter på  fattighusene som ble opprettet. I tillegg lærte de å lese i katekismen. Men det var først på 1700-tallet at teknikken ble allemannseie. Fra midten av 1800-tallet og frem til 1970-årene strikket så å si alle kvinner i dette land. Mange har slitt med votter og sokker som obligatorisk pensum på skolen. Men mesteparten av kunnskapsoverføringen skjedde fra mor til datter. Og fordi strikking var en dyd av nødvendighet for å kle familien, opparbeidet de aller fleste meget stor kompetanse i faget.

Transient

Min mor i hjemmestrikket lusekofte. Vi barna hadde nok ullplagg under ytterjakkene. Bildet er sannsynligvis tatt i 1969 eller 1970.

Hvem tør gå med lusekofte nå?

Denne uken så jeg et nyhetsklipp med den tidligere terrortiltalte Arfan Bhatti. Det minnet meg om at han, i likhet med David Toska, overrasket de fleste da de stilte i retten i mønstret strikkegenser prydet med lus. Blir bruk av strikkeplagg heretter synonymt med at man er kriminell? I så fall er en lang og viktig epoke i kvinnelig kulturhistorie over. Lusekofta er sammen med bunaden et slags nasjonalplagg. Hensikten med å velge et slikt plagg var selvfølgelig å fremstå som nordmenn flest. Plagget skulle ufarliggjøre. Flere mente imidlertid at det ikke var så lurt av Bhatti å velge samme kostyme som Toska. Strikkegenseren kunne lede oppmerksomheten bort fra det saken egentlig dreide seg om. Men kanskje var det genseren som gjorde at han slapp så billig?

David Toska i lusekofte. Foto: Lapsklaus / Wikipedia

David Toska i lusekofte. Foto: Lapsklaus / Wikipedia

Strikkegenseren har lange tradisjoner her i landet. Teknikken er kjent fra om lag 1500, men trøyer som er strikket med to farger som danner mønster ble ikke vanlig før i siste halvdel av 1800-tallet. Marit Gulsetbrua, siden gift Eimstad, har fått æren for å være den første som strikket mønster med to farger i Selbu. Marit var født i 1841, og teknikken skal hun ha oppdaget da hun var ganske ung. Noen sier hun var 11 år, andre at hun var 16. Teknikken ble tatt i bruk andre steder i landet omtrent samtidig – kanskje også tidligere. Adolph Tidemand laget en blyantskisse av Arne Bjugsson fra Valle i Setesdal høsten 1948. Han har på seg ei typisk setesdalskofte.

Teknikken grep raskt om seg. Totrådstikking ga varmere og tykkere plagg, men også muligheter for dekorative mønstringer. Vottene, strømpene, luene og trøyene som før var ensfarget, fikk lus og mønsterborder. Og ulike landsdeler fikk spesielle kjennetegn. Vi kjenner en fanatrøye fra en setesdalskofte, og de fleste er familiære med betegnelsen selbu-mønster.

Selvportrett i lusekofte fra Setesdal.

Selvportrett i lusekofte fra Setesdal.

Lus er små prikker som dannes i mønsteret. Kofte er trolig samme ord som kaftan. Begrepet lusekofte er imidlertid ikke kjent fra skriftlige kilder før i 1921. Hulda Garborg bruker for eksempel betegnelsen ”bundingstrøyur” i boka Norsk Klæde-bunad fra 1917.

Ulike strikkeplagg har vært svært så populære like opp til vår tid. I 1950 årene ga alpinisten Marius Eriksen navn til den populære Mariusgenseren. På 80-tallet fikk vi Per Spook-genseren. Omtrent samtidig promoterte Morten Harket setesdalskofta og litt senere fikk vi ulike modeller fra Ellinor Flors hånd. Etter år 2000 har de tradisjonelle strikkeplaggene nærmest vært fraværende. Det er nesten bare Per Orderud som går med kofte nå. Det som tilbys i forretningene er utelukkende maskinfremstilt, og det er stort sett turister som kjøper. Selv ikke statsråder samles til budsjettkonferanse i tradisjonsplagg lenger. Årsakene er flere. Vi har det så varmt innendørs at vi foretrekker tynnere plagg. Plaggene oppleves også som bondske og umoderne. Det er fryktelig lenge siden OL på Lillehammer. Håndverkskunnskapen og strikkeferdighetene er samtidig i ferd med å gå i glemmeboken. Med Bhattis opptreden på catwalken i tinghuset er kanskje strikkeeventyret helt slutt.