Bunader - slik Adolph Tidemand så dem

I mer enn 30 år reiste Adolph Tidemand rundt i Norge. Med knivskarpt blikk observerte han menneskene han møtte og klærne de brukte. Og med kjærlighet skildret han dem.

Pige fra Bolkesjö, Gransherred i Øvre Tellemarken, 26. juni 1844. Foto: Nasjonalmuseet CC-BY-NC

Pige fra Bolkesjö, Gransherred i Øvre Tellemarken, 26. juni 1844. Foto: Nasjonalmuseet CC-BY-NC

Den første reisen la han ut på i 1843. Da var han 29 år gammel. Den siste gjorde han altså mer enn 30 år senere, i 1874, to år før han døde.

Tidemand så det som en kulturhistorisk oppgave å formidle "dette kraftige Naturfolks Karakter, Sæder og Skikke, som Ingen før havde bearbeidet dette saa rige Felt; og allerede var mangen ærværdig Skik gaaet af Brug, mangen skjøn Nationaldragt ombyttet med latterlig uskjønne nye Moder."

Kirsti Olsdotter, Heddal - kanskje datter av Ole Bjørnson og Kirsti Hansdotter fra husmannsplassen Rauland under gården Stivi i Heddal. Foto: Nasjonalmuseet CC-BY-NC.

Kirsti Olsdotter, Heddal - kanskje datter av Ole Bjørnson og Kirsti Hansdotter fra husmannsplassen Rauland under gården Stivi i Heddal. Foto: Nasjonalmuseet CC-BY-NC.

Selv synes jeg akvarellene hans er utrolig vakre. Noen av dem er så detaljrike at man nærmest kan kopiere broderiene.

Sommer etter sommer reiste Adolph Tidemand rundt i store deler av Sør-Norge. Skissebøkene hans, som disse bildene er hentet fra, er i dag samlet i Nasjonalmuseet. Tegningene, akvarellene og de små oljebildene ble utgangspunkt for bildene han senere malte i sitt atelier, og som ble voldsomt populære hos et bredt publikum. De fleste kjenner Brudeferden i Hardanger, som han malte sammen med Hans Gude.

Brudekone Dønaat Anfinnsdatter Opheim og Ranveig Andersdatter Kvåle. Voss 26. juni og 1. juli 1855. Foto: Nasjonalmuseet CC-BY-NC.

Brudekone Dønaat Anfinnsdatter Opheim og Ranveig Andersdatter Kvåle. Voss 26. juni og 1. juli 1855. Foto: Nasjonalmuseet CC-BY-NC.

Bildene som Tidemand laget er i dag viktig studiemateriale for alle som jobber med bunader og folkedrakter. Men de kan også være en rik inspirasjonskilde for alle som er interessert i bunadenes opprinnelse. Her kan man studere snitt, stoffer og farger - slik de ble brukt opprinnelig.

Niri Knutson Vangestad, Flesberg 24. juni 1844. Foto: Nasjonalmuseet CC-BY-NC

Niri Knutson Vangestad, Flesberg 24. juni 1844. Foto: Nasjonalmuseet CC-BY-NC

Tidemand gjengir noen av menneskene han møter i helfigur forfra. Andre ganger ser vi dem fra siden - eller også bakfra.  Ingen detaljer unngår hans øyne. Noen ganger gjengir han bare en enkel liten draktdetalj, som for eksempel broderiet på en vadmelsstrømpe. Ofte beskriver han også hva han ser.

Hitterdalsk Strømpe for NB Fruentimmer. Kvinnestrømpe av mørkeblått tøy med rosesøm. Foto: Nasjonalmuseet CC-BY-NC

Hitterdalsk Strømpe for NB Fruentimmer. Kvinnestrømpe av mørkeblått tøy med rosesøm. Foto: Nasjonalmuseet CC-BY-NC

Tidemand besøkte Hardanger mange ganger. Det finnes derfor mange bilder fra Kvam. Et av dem er Kyrkjekledd kone med kvammaskaut fra 1843. 

Kyrkekledd kone med kvammaskaut, datert 23. august 1843 fra Vigöer (Vikøy) i Hardanger. Foto: Nasjonalmuseet / Anne Jarre. CC-BY-NC

Kyrkekledd kone med kvammaskaut, datert 23. august 1843 fra Vigöer (Vikøy) i Hardanger. Foto: Nasjonalmuseet / Anne Jarre. CC-BY-NC

Tidemand synes å ha vært veldig opptatt av hodeplaggene. På et av bildene sees en kone som sitter og feller et kvammaskaut. Teknikken er så å si glemt i dag. Derfor har Norges Husflidslag satt felling av skaut på sin rødliste. Nå har husfidslag, bygdekvinnelag og Hardanger folkemuseum gått sammen om å redde det gamle håndverket. Ingebjørg Byrkjeland (84) i Kvam er den siste erfarne skautefeller her i landet, og heldigvis vil hun dele kunnskapen sin i håp om at håndverket kan overleve. 

Bondekone fra Vikøy, 1873. Foto: Nasjonalmuseet CC-BY-NC

Bondekone fra Vikøy, 1873. Foto: Nasjonalmuseet CC-BY-NC

Det nærmer seg 17. mai og forestående styking av bunadskjorte. Mine tips får du her >>

Ellers må du gjerne følge meg på Facebook: Hjertebank Nina Granlund Sæther. Der prøver jeg å formidle litt av det jeg holder på med, enten det er strikking, broderi eller annet håndarbeid.

Aagot Knutsdatter Mykin og Astrid Knutsdatter Hell, Hallingdal 1849. Aagot har jentedrakt, slik Tidemand har notert på arket. Ellers kan man se av pannelinet at hun er ugift. Astrid har hette, som er den særpregete konehodebunaden i distriktet. Foto: Nasjonalmuseet / Anne Jarre CC-BY-NC

Aagot Knutsdatter Mykin og Astrid Knutsdatter Hell, Hallingdal 1849. Aagot har jentedrakt, slik Tidemand har notert på arket. Ellers kan man se av pannelinet at hun er ugift. Astrid har hette, som er den særpregete konehodebunaden i distriktet. Foto: Nasjonalmuseet / Anne Jarre CC-BY-NC

Hvilken bunad kan man velge?

Svært mange kvinner på vestkanten synes å ha røtter i Telemark. Telemarksbunader blir da også gjerne kalt Oslo 3-bunader. Jeg skjønner hvorfor: Bunadene er fargesterke og vakre med mye dekor og utsøkte broderier på skjortene. Derfor blir de også kostbare. I Telemark har det også tradisjonelt blitt brukt mye penger på sølvtøyet til klesdrakten. Et komplett antrekk koster derfor flerfoldige tusenlapper. Noen ser på det som investering, andre gleder seg over å kunne iføre seg det de mener er landets aller fineste stas - og noen slår to fluer i ett smekk.

Transient

Selv har jeg fått meg hytte i Kragerø. Det bør vel kvalifisere for å velge beltestakk? Min svigermors familie var dessuten fra Langesund. Mine barn må i hvertfall kunne velge bunad fra Øst-Telemark hvis de skulle ønske det?

Transient

Jeg er født på Asker fødehjem, og oppvokst i Heggedal - mindre enn tre minutter fra barndomshjemmet til a-ha-stjernen Morten Harket (han er et år eldre enn meg, men vi gikk  på søndagsskole sammen) og en kort kilometer fra Anders Lange.

Transient

Etter gymnaset flyttet jeg til Stavanger og bodde der i to år. Så ble det et år på Sørumsand før jeg ble bæring. I 1989 flyttet jeg tilbake til Asker. Jeg holder til på Øvre Båstad, som ligger i akkurat passe gangavstand fra sentrum. Askerbunad,som også kronprinsparet har fått seg, kan jeg selvfølgelig velge! For 30 år siden synes jeg Asker-bunaden var utrolig kjedelig, men i dag synes jeg den har mange flotte kvaliteter. Jeg liker spesielt godt stakkestoffet med den røde kanten nederst. Rogalandsbunad eller bunad fra Romerike kunne jeg kanskje også forsvare å bruke? Jeg har jo tross alt bodd der. Eller kan jeg ikke det?

Transient

Det er slett ikke uvanlig å velge bunad fra mors eller fars hjemsted. Begynner jeg å analysere min geografiske bakgrunn, blir alternativene mange. Min mor er fra Røyken i Buskerud. Det var også min mormor. Buskerudbunaden er et klart alternativ?  Det er kanskje også bunaden fra Sunnfjord, siden min morfar  kom fra Løkkebø i Flora kommune? (Min fetter Lars har kartlagt slekten tilbake til 1775.) Min far var fra Vestre Toten. (Jeg har aldri helt konkludert; er jeg vill halvtotning eller halv villtotning?) Totenbunaden har aldri vært blant mine favoritter, men den er vel et klart alternativ? Farmorslekta kom fra Nordre Land. Altså bør jeg også kunne velge Landings-bunad? Jeg har også familie på den andre siden av Mjøsa, men vet ikke hvor farfar-slekten egentlig kom fra. Min mormors mor var imidlertid fra Helgøya i Ringsaker. Hedmarkinger har også mange drakter å velge mellom, og en av dem kunne kanskje være noe for meg?

Interessen for tekstiler og tekstile tradisjoner er stor. Det påvirker også. Folkedraktene, som har sitt utgangspunkt i gamle drakttradisjoner, fascinerer mer enn rekonstruerte eller komponerte bunader. Det betyr ikke at noen bunader er finere eller bedre enn andre. Romeriksbunadens broderier er vakre, men hovedelementene er hentet fra ei løslomme, et hestedekken og et par sko. Bunaden er inspirert av elementer ved draktskikken på Romerike, men viser ikke hvordan noen har gått kledd i ei bestemt tid.

Tilfeldigheter gjorde at jeg fikk bunad fra Voss i 1976. Det har jeg skrevet om i innlegget Bunad - eller ikke - 17. mai. Det var min mors kusine som sydde den. Min morfar, som var rallar i sin ungdom, bodde på Voss en kort periode i forbindelse med byggingen av Bergensbanen. Men det er vanskelig å svare når folk spør: Hvorfor har du bunad fra Voss, du da? Riktignok har jeg vestlandsblod i årene, men det er tynt. Vossablodet er syltynt.

Transient

For ti - tolv år siden sydde jeg meg rutaliv og rondastakk. Jeg har ingen aner i Gudbrandsdalen. Det er ikke like mange som spør hvorfor jeg har valgt denne drakten, den er på mange måter blitt en nasjonaldrakt, men jeg forsvarer meg med at den er fra Oppland, og i Oppland har jeg jo røtter! Men det burde være unødvendig å skulle forsvare valget.

Transient

Mange har som meg en en sammensatt og spredt familiebakgrunn, og vi flytter stadig på oss. Bunad er i tillegg en stor investering. Jeg synes det er viktigere at man velger en bunad man liker enn den som er "riktig". For hva er egentlig riktig?