Husflid er bra, men er det viktig?

Er husflid viktig?

I forbindelse med Norges Husflidslags landsmøte på Hamar denne helgen, er jeg blitt utfordret av Norges Husflidslag: Husflid er bra, men er det viktig?

Endelig er boken Votter her

Min nye bok "Votter. Strikkemønstre fra hele Norge" er akkurat kommet fra trykkeriet. Jeg fikk det første eksemplaret i hendene tirsdag denne uken. Torsdag var boken ute i flere av landets bokhandlere. Mottagelsen så langt har vært helt fantastisk. Førsteopplaget på 12 000 bøker er utsolgt, og opplag nummer 2 er allerede bestilt.

Votter

Å skrive bok er en arbeidskrevende prosess. Det har tatt nesten to år fra den første ideen ble unnfanget og til den nå er her. Men du verden så morsomt det har vært! Jeg har dypdykket ned i alt som har vært skrevet om votter tidligere, og jeg har lett i gamle arkiver etter bilder og materialer. Med et raust stipend fra Norsk faglitterær forfatter- og oversetter forening har det også vært mulig å reise Norge rundt på jakt etter gamle votter. Jeg har rukket å besøke museer i 10 fylker. Samtidig som jeg har strikket og tegnet mønstre.

vottfravesttelemark

Boken inneholder 43 oppskrifter. 30 av vottene er rekonstruert etter gammelt materiale. De siste 13 er mine egne design. I tillegg prøver jeg å formidle historien som knytter seg til vottene jeg har funnet. Derfor er dette både en oppskriftsbok og en kulturhistorisk bok.

spælsau

Når man skal rekonstruerer gamle votter, møter man på en rekke utfordringer. Å finne et garn som passer, er vanskelig - spesielt når de gamle vottene er strikket av tynt, tynt hjemmespunnet garn. Man må gjøre noen valg. Jeg har brukt garn fra alle de store norske garnfabrikantene. I tillegg har jeg brukt en del garn fra Selbu spinneri. De lager garn av ull fra spælsau, villsau og grå trøndersau. Jeg har også brukt noe utenlandsk garn. Så lenge man holder strikkefastheten kan det meste brukes.

budstikka

Budstikka hadde en flott omtale av boken denne uken. Den kan du lese her >>

Tidligere har jeg blitt intervjuet om boken av Forlagsliv - hvor det ligger flere, fine bilder. Alle bildene i boken er tatt av fotograf Guri Pfeiffer som det er en fryd å samarbeide med. Bokdesignet er laget av Sissel Boniface.

carolinehalvorsen

Dessverre har det blitt en feil i diagrammet til de okergule vottene jeg har kalt Caroline Halvorsen-vottene. Selv om man leser korrektur aldri så mange ganger, og tror alt har blitt rett, så skjer det feil. Det kan jeg bare beklage. Men riktig diagram finner du her hos Hobbyklubben.

votterhosark

Nå gleder jeg meg veldig til å reise rundt å fortelle om den store jakten på votter. Første anledning blir under boklansering hos Cappelen Damm onsdag 20. januar klokken 18. Har du lyst til å være med, kan du sende en påmelding til liv.gronback@cappelendamm.no

Jeg vil fortløpende fortelle om arrangementer på Facebook. Du kan følge meg på Hjertebank Nina Granlund Sæther.

Boken finner du forhåpentligvis i en bokhandel nær deg. Forlaget melder dessverre at de midlertidig er gått tom for boken, men den skal være her igjen 22. januar. Legger du inne en bestilling hos Haugen bok, får du den så snart den foreligger.

 

 

Evighetsprosjekt?

Jeg kan ikke huske når, men det er helt sikkert 15 år siden jeg spurte min mor om hun kunne tenke seg å strikke en setesdalskofte for meg. Selv hadde jeg små barn på den tiden, og det ble lite tid til strikking. Jeg ville imidlertid ikke ha en vanlig kofte som de man fikk garn og oppskrifter til i garnbutikkene, men en som lignet mest mulig på de gamle herrekoftene fra slutten av 1800-tallet. Gleden var derfor stor da jeg fikk tak i tynt totrådet spælsaugarn fra Hoelfeldt Lund i Grimstad. Jeg er ikke helt sikker på om min mor visste hva hun hadde sagt ja til da jeg troppet opp med garn og pinner nummer 2!

Transient

Vi måtte eksperimentere for å finne ut hvor mange masker vi skulle legge opp, og regnet oss frem til at det måtte bli 504  masker. Det er mer enn dobbelt så mange som med ordinært gensergarn. Mor satte energisk i gang med lys vrangbord og etterhvert mørke åttebladsroser, så bytte til mørk bunn, noen enkle border og til slutt lus. Men da arbeidet målte ca. 20 cm var vi helt enige om at dette ble alt for stort.

Det var ikke annet å gjøre enn å begynne på nytt. Jeg hadde rikelig med garn, så det var ikke nødvendig å rekke opp. Kanskje blir det påbegynte arbeidet en herregenser siden...

Da bolen var ferdig måtte min mor kaste inn håndkleet. Hun fikk for vondt i skuldrene av å strikke, og måtte gi opp. Derfor har genseremnet ligget godt bevart i kamfertreskista hennes i alle år. Heldigvis har den overlevd både flytting og diverse ryddeprosjekter.  I jula kom jeg til å spørre etter den, og nå har jeg fått den med meg hjem.

Jeg har multistrikket i hele desember for å bli ferdig med julepresanger til mine barn. Det var et vellykket prosjekt, for ingen oppdaget hva jeg holdt på med. Jeg er fortsatt ikke helt ferdig med mitt eget oransje skjerf som jeg begynte på tidligere i høst, men det gamle kofteemnet ble plutselig mer spennende. Jeg har derfor sydd maskinsøm i sidene til ermer, klippet opp og plukket opp masker til første erme.

Denne gang bestemte jeg meg nemlig for å strikke ermene feil vei; fra bolen og ut. Det er fordi jeg synes det er så kjedelig å strikke ermer. Det blir som å starte helt på nytt. Attpå til må man gjøre det to ganger. Er dette et vellykket eksperiment, kommer jeg helt sikkert til å gjøre det flere ganger. Så langt har det gått strålende. Det var mer enn 200 masker øverst, og de første omgangene gikk sakte, men en annen fordel ved å begynne øverst er at man feller masker i stedet for å øke. Etter hvert som det blir færre  masker på pinnen, går det fortere og fortere.

Min mor strikket litt løsere enn jeg gjør. Jeg har derfor valgt å gå over til pinne 2,5. Det er ingen ulempe, for det er litt mer å holde i. Pinner nummer 2 blir fryktelig tynt til et så stort og etter hvert ganske tungt arbeid.

Nå er det store spørsmålet: Orker jeg å fullføre genseren i vinter, eller blir dette et evighetsprosjekt?

Transient

Spøtekoner på torget

Da jeg bodde i Stavanger på slutten av 1970-tallet og begynnelsen av 1980-tallet kunne man fortsatt se spøtekonene som solgte hjemmestrikkede varer på torget. Spøte er dialektord for strikke, og det uttales ifølge mine kilder ( "Dialektord fra Bjerkreim" ) med d, altså spøde. Ifølge Gatemagasinet Asfalt var dette kvinner fra Jæren, nærmere bestemt Vigrestad og det nærmeste nabolaget. De svært staute og godt stappede kvinnene var stuttvokste og brede over baken; det spøtekonene savnet i høyden tok de igjen i bredden, heter det i artikkelen.

Transient

Foto: Rogaland Avis / gjengitt med tillatelse fra Stavanger Byarkiv."

Jeg husker godt at de ferme kvinnene solgte selbumønstrede strømper og ribbestrikket undertøy (to rett og to vrang). Som 18-åring synes jeg ikke det var veldig sexy, men jeg angrer svært på at jeg ikke tok bilder av kvinnene foran bodene. Det finnes imidlertid noen bilder fra Rogaland Avis i Stavanger byarkiv. Her kan man blant annet se en godt påkledd jærkone kle opp en turist i mønstret kofte.

Tradisjonen med å selge hjemmestrikkede varer på torget i Stavanger stammet sannsynligvis fra begynnelsen av 1900-tallet. I desember 1934 sto Anna Odland fra Vigrestad tiltalt i byretten for å ha solgt "ferdige klær". Ifølge Handelsloven av 1933 kunne man ikke selge "ferdige klær" ved omførsels- eller torghandel, og Anna var blitt observert da hun solgte to egenstrikkede gensere for henholdsvis 4 kroner og  4 kroner og femti øre. I retten kunne hun fortelle at hun hadde hatt fast tilhold på torget gjennom 10-12 år, og at hun kunne omsette egne strikkevarer for omkring 1 000 kroner i året. Fra politiet hadde hun fått opplyst at hun verken trengte handels- eller næringsbrev for å drive sin spøteforretning på torget. Hun mente at det var hele ti koner fra Vigrestad som solgte varene sine på torget, og nektet derfor å godta boten på 5 kroner, subsidiært 1 dags fengsel.

Karen Herigstad bekreftet dette, og forklarte at hun hadde "seld i minst tjuge år og va ei av dei fysste som fekk fast plass på torjå". Ellen Sandved fra Brusand mente hun hadde drevet torghandel i over 40 år.

Byrettsdommer Var syntes nok dette var en problematisk sak. Retten kom til at ferdige klær rettslig måtte tolkes som ferdigsydde klær, altså konfeksjon, og ikke strikkede varer eller hjemmestrikkede gensere. Anna ble derfor frikjent, og kunne fortsette sin torghandlervirksomhet.

Spøtekonene fra Jæren er forlengst borte, men da jeg var i Stavanger i sommer la jeg merke til at det fortsatt selges strikkeplagg  fra torgboder: Hjemmestrikkede sokker av ymse slag og utseende, tovede hatter og annet håndarbeid - en tradisjonell husflidsbod, med andre ord. Tradisjonene fra begynnelsen av forrige århundre føres videre, og gir forhåpentligvis klingende mynt i kassen.

Norske stemninger

Designerne bak Moods of Norway har suksess med sin elleville design og relativt akseptable priser. Den rosa traktoren er blitt merkevare. At merket er blitt populært både blant ungdom og den voksne garde her hjemme henger kanskje sammen med at vi er stolte av at et norsk klesmerke endelig blir lagt merke til utenlands. Vi har sannsynligvis også et nostalgisk forhold til gamle traktorer. Det kreves en god del mot for å bære noen av antrekkene, men det er rart hva vi i løpet av kort tid venner oss til.

Transient

Med tillatelse fra Moods of Norway. Foto: Ole Musken

I løpet av høsten har jeg vært innom butikkene både i Trondheim og Bergen. Er du på jakt etter en litt sær kulturopplevelse kan et besøk absolutt anbefales. Innerst i lokalene finner du nemlig en nærmest museal utstilling av norske hjem slik de så ut på 60- og 70-tallet.

Moods of Norway prøver å gi kundene en opplevelse eller en stemning av Norge slik det var før. I Trondheim fikk jeg umiddelbart følelsen av å spasere inn i stuen til en bestemor. Det var ikke akkurat sånn det så ut verken hjemme hos min mormor eller hos min farmor, men jeg innbiller meg at det ligner ganske mye på hvordan konene i nabolaget hadde det. Gamle møbler og bruksgjenstander har kommet til heder og verdighet. Her kan man sette seg ned og hvile noen minutter før man trekker frem kredittkortet og igjen blir innhentet av nåtiden.

Transient

I Bergen er prøverommene innredet som en rekke med klassiske utedoer. Dørene har selvfølgelig hjertepryd. Utenfor finner man blant annet en utslagsvask – maken til den min mormor hadde helt frem til 1970, og en stol man kan hvile i.

Transient

Jeg har et ambivalent forhold til gamle, slitte møbler og bruksgjenstander. På den ene siden synes jeg det er kult. På den annen side synes jeg det er relativt aparte og langt fra min funksjonalistiske drøm. Men jeg lar meg fascinere av de gamle håndarbeidene som er hentet frem i lyset. På veggene både i Trondheim og Bergen henger strameibroderier og klokkestrenger i klostersøm. Stolene er prydet med korsstingsputer og diamantsøm. For noen få tiår siden var det knapt et hjem uten disse fargerike og populære håndarbeidene. I dag er de sjeldne, selv om de dukker opp i en og annen interiørreportasje.

Påfallende likt, svært forskjellig

Nå dukker de opp i utstillingsvinduene. Og i ukebladene. Helst i svart og hvitt. Eventuelt i grått og hvitt.  Hva da? Jo; tradisjonelle norske åttebladsroser og andre mønstre vi kjenner igjen fra barndommen og ungdommen - ofte kombinert med tradisjonelle lus. Som for eksempel kross og kringle-borden fra Setesdalskofta. Selvfølgelig med en liten vri. Denne genseren så jeg hos Gant i Stortingsgaten.

Transient

En av mine kollegaer har tydeligvis latt seg forføre av de nye modellene og mønstrene. Denne uken dukket han opp i en riktig lekker genser av ukjent merke. Med Selbu-roser. Ikke akkurat Setesdal-kofte, likevel er det noe kjent ved det nye mønsteret.

Transient

Genseren er sauehvit nederst på bolen og nederst på ermene. Før i tiden var det svært vanlig med et hvitt, umønstret stykke nederst. Det mørke garnet hadde man mindre av, derfor brukte man sauehvitt på stykket som skulle nedi buksa - det som ingen kunne se likevel. Det er neppe det som er årsaken til dagens lyse vrangbord.

Transient

Som man ser på bildet av den gamle Setesdalskofta, ble åttebladsroser brukt i overgangen mellom den lyse og mørke delen også før.

Påfallende likt - og veldig forskjellig.

Kjærlighet i luften

Det var ifølge Wikipedia ca. 120 000 elg i Norge i 2007. Hvor mange det er nå etter elgjakta er jeg usikker på, men bestanden er vel relativt konstant.

Det er et majestetisk dyr som ikke uten grunn kalles skogens konge. Selv har jeg hatt glede av å se elg på nært hold mange ganger selv om jeg ikke jakter. En gang fikk vi besøk av en kalv på hytta. Den løp forskremt avgårde da den oppdaget oss. Andre ganger har dyrene stått i veikanten og beitet. Men jeg har også opplevd å kollidere med elg, og det var ingen hyggelig opplevelse. Mang en gang har det blitt nestenulykker.

Elgen har vært en del av vår fauna i tusenvis av år. Elgen er et yndet motiv i helleristninger fra steinalderen landet rundt. I Alta er det mer enn 5000 figurer totalt, og det er riktignok mest rein, men det finnes også svært mange bilder av elg. Også andre steder finnes det flotte figurer, både okser, kuer og kalver.

For 30 - 40 år siden var elg i solnedgang et yndet motiv over norske sofaer. Så ble oljemalerier med elgmotiv helt ut, men i dag er det svært mange formgivere og kunstnere som igjen elger seg innpå oss. Og den berømmelige elgen i solnedgang er blitt kitch.

Transient

Elgen har også vært et yndet motiv i  håndarbeider. I boken "Kvardagsstrikk. Kulturskattar frå fillehaugen" har Annemor Sundbø dokumentert at elgen var et kjært motiv. Den ble gjengitt på en rekke måter. En variant av dette motivet fant jeg på internett. Luen hadde en skikkelig utside med tradisjonelt skandinavisk mønster, innsiden var mer rampete. Jeg har tegnet av mønsteret, bearbeidet det litt og gjengir det her. Kanskje det er flere enn meg som får lyst til å finne frem strikkepinnene...

Dorulldukker er kvinnehistorie

For mange år siden hadde jeg ved en tilfeldighet tatt noen  bilder av en dorulldukke: En yndig skjønnhet i blått og rosa, nydelig laget i tynt bomullsgarn. Dette bildet var ett av flere som designeren Enzo Finger lånte med seg fra fotoarkivet vårt i Norsk Husflid noen år senere. Han hadde fått i oppdrag å lage en serie med husflidsfrimerker for Posten. Slik havnet dorulldukken og et par av mine fotografier på norske frimerker i juni 2001. Dette er bakgrunnen for min fascinasjon for noe så utrendy som dorulldukker.

Transient

Jeg fikk godt betalt for fotografiene, men hadde jeg fått en liten royalty-avtale om for eksempel 10 øre pr. frimerke, ville jeg blitt rik. Dorullfrimerket ble trykket i et førsteopplag på 50 millioner. I 2001 sendte vi hverandre fortsatt brev i posten. Det store opplaget skyldtes imidlertid en omlegging av momssatsene, og det førte til at portotakstene måtte økes.

Dorulldukken ble neppe tilstrekkelig hedret i kulturminneåret 2009. Det er derfor jeg velger å skrive om henne her.

Transient

Jeg innbiller meg at denne pyntelige damen, hvis oppgave var å skjule rullen med papir som vi er så avhengig av hver eneste dag, så dagens lys på 1970-tallet. I løpet av kort tid ble hun umåtelig populær, og hun ble en selvskreven gjest i ethvert hjem med respekt for seg selv. I dag er hun slett ikke velkommen. De fleste skyr henne som pesten. En og annen dukke har likevel overlevd, men etterspurt vare er dette ikke.

Selv har jeg, for sikkerhets skyld, hele tre dorulldukker. To av dem har jeg fått i gave, en har jeg kjøpt for en femtilapp på et bruktmarked. De andre familiemedlemmene er ikke særlig begeistret for min samlemani, og synes dukkene er helt forferdelige. De synes jeg skjemmer ut gjestetoalettet. Jeg må innrømme at jeg både liker og misliker dem. Jeg har størst sans for damen som har heklet kjole i bomullsgarn. De to andre er staset opp i heselig akryl. Dukkene har likevel noe yndig over seg. Og så er det litt kitch. Noe er så stygt at det må tas vare på.

Transient

Dorulldukkene representerer et  stykke tekstil kvinnehistorie, men jeg har en mistanke om at ikke det finnes en eneste en på et norsk museum. Oppskriftene ble publisert i ukebladene og nådde frem til hver krik og krok i dette landet.

Transient