På garnsafari i New York

Jeg har nylig vært på jentetur til verdensmetropolen New York sammen med min 19 år gamle datter. I åtte dager travet vi Manhattan opp og ned og gjorde oss litt mer kjent i Brooklyn. Vi tok blant annet heisen opp til 86. etasje i Empire State Building, besøkte Frihetsstatuen og Ellis Island hvor vi fant frem til hvilke skip våre slektninger hadde ankommet med.  Spaserturen over Brooklyn Brigde var et av mange høydepunkt. Mest spektakulært var nok helikopterturen over skyskraperne. På agendaen stod også et besøk på American Folk Art Museum som har viet dette året til lappeteknikk. I tillegg hadde jeg laget meg en oversikt over byens mest interessante garnbutikker. Min datter er ikke veldig glad i mine fordypningsbesøk i denne type forretninger, men målet var å besøke minst én. 

Allerede dag to fant vi frem til Purl i Soho, en butikk jeg hadde sett annonser for i utenlandske strikkemagasiner. Adressen er 459 Broome Street, som er et par kvartaler rett vest for Broadway. Inngangspartiet var beskjedent, men innenfor døren fant vi en lang, smal og velassortert forretning. To tredjedeler av den ene langveggen var dekket med garn. Innerst var det patcwork-stoffer. Langs den andre veggen var det foruten kasse blant annet strikkepinner og diverse syutstyr. På små bord i midten var det fristelser av ulike slag, for eksempel tynt, tynt ullgarn med perler.

Strikkeprøver av de ulike garntypene.

Håndspunnet garn med relativt mange effekter er morsomt å se på, men vanskelig å vite hvordan man skal utnytte. Jeg prøvde å finne frem til kvaliteter vi ikke har hjemme, og plukket blant annet frem 400 gram lekkert, himmelblått blankt mercerisert bomullsgarn. På jakt etter silke endte jeg opp med et merkelig garn som lignet på bendelbånd, samt noen spoler brodergarn. Også her holdt jeg meg til blå nyanser. Ullgarnet med perler måtte jeg selvfølgelig også ha et par hesper av... Jeg kjøpte også med en rundpinne og en heklenål av det grandiose slaget. Heldigvis er dollarkursen svært lav akkurat nå.

Etter butikkbesøket spiste vi lunch på en liten restaurant i nærheten. Jeg tok opp siste utgave av Vogue Knitting, og straks kom vi i prat med et par svært elegante damer som også strikket.

Annie & Co ligger i 1325 Madison Ave, et par-tre kvartaler fra Guggenheimmuseet ved 5th Ave / E89 St. Forretningen har en stor strikkeavdeling i første og en like stor avdeling med broderier i andre. Butikken virket ikke like sofistikert som Purl, men utvalget syntes enda bredere. Å komme inn her var som å komme inn i forretningen som er beskrevet i boken "Fredagsstrikkeklubben" av Kate Jacobs. Også her var det garn fra gulv til tak, men midt i rommet stod det et stort bord - og rundt satt noen damer og strikket. En av dem hadde akkurat vært i Norge, og det var lett å finne tonen.

- Hva kan jeg hjelpe deg med, er det noe spesielt du er på jakt etter? I denne butikken fikk jeg god hjelp, og det var fristende å spørre om de hadde silke.  Og det hadde de selvfølgelig; i de herligste farger, både med og uten perler. - Det er bare å lete i hyllene. Her oppe har vi ett nøste av hver farge, men vi har et stort lager i kjelleren.

Når man ikke helt vet hva man skal bruke garnet til og heller ikke aner hvor mye man trenger, er det vanskelig å velge. Men jeg endte opp med ulike rosa nyanser, og kjøpte to nøster av hver farge. Garnet kostet selvfølgelig en formue, men det er sjelden man finner så eksklusivt garn hjemme.

Hvis jeg skulle trenge mer, kunne jeg bare bestille på nettet, fikk jeg vite. Det var ikke noe problem å sende til Europa.

Utvalget av håndarbeidstidskrifter var også stort, og det første jeg grep tak i for å studere nærmere hadde en artikkel av Annemor Sundbø - og handlet om tradisjonsstrikk fra Setesdal. Verden er jammen ikke stor. For øvrig kan jeg anbefale tidsskriftavdelingen i Barnes & Nobles som ligger på Union Square hvis man er på jakt etter blader om strikking, hekling og lappeteknikk.

Flyselskapenes bagasjegrenser setter en effektiv stopper for hvor mye man kan kan bidra med for å få amerikansk økonomi på fote igjen. Jeg kunne godt besøkt en ny strikkebutikk hver dag, men både av hensyn til min datter og lommeboken var det sannsynligvis nok med to dypdykk denne gangen

Fra et maskeperspektiv

Håndarbeid blir sjelden sett på som verdiskapende. Noen synes det er greit at vi hygger oss med strikkepinner og heklenåler foran TV-skjermen, men kom ikke å fortell at det er samfunnsnyttig! Andre ler av de museale teknikkene, og forundres storligen over at det i det hele tatt går an å bruke tid , krefter og penger på å lage klær eller andre bruksgjenstander  når det meste kan kjøpes langt billigere i en eller annen butikk. De fleste vil sannsynligvis synes det er bakstreversk å strikke i 2010.

Likevel går det en strikkebølge gjennom landet. Hipp hurra for det!

Da jeg var ung student for snart 30 år siden, fikk jeg det for meg at jeg skulle ha egen vevstue. Jeg leide en gammel drengestue på Haslum, rett ved der Faiza så tragisk ble kidnappet for noen uker siden. Der kunne jeg tilbringe timer i vevstolen. Jeg vevde alt fra myke ullskjerf til store åklær. Produktene ble for det meste omsatt blant venner og kjente, men jeg deltok også på en og annen messe. Til tross for stor innsats ble jeg ikke akkurat rik. Var jeg riktig heldig, kunne timelønnen komme opp i 40 - 50 kroner, men for det meste lå den på ca. 30. Det var med andre ord ingen fremtid i veving;  betalingen var så dårlig at jeg ikke kunne satse videre på den karrieren.

Det er lenge siden jeg parkerte vevstolen. Og det er lenge siden jeg forsøkte å selge håndarbeidene mine. Men jeg har i alle år gledet meg over å lage ting, enten det har vært med garn eller stoff. Noe har vært nyttig og praktisk, andre ting har vært mest til pryd. Jeg har strikket, heklet, sydd lappeteknikk og brodert. Blant annet. Til meg selv, venner og familie. Og selv om det ligger noen halvferdige arbeider i en skuff her og et skap der, blir det meste fullført. Gleden underveis er like stor som gleden når jeg er ferdig og kan ta plaggene eller hva det nå er jeg har laget i bruk.

Når jeg synes det er så bra at det igjen klirrer i pinner, er det fordi jeg er helt sikker på at de som investerer i dyrt garn finner glede i det de gjør. Samfunnsnyttig, kreativ glede.

Billig maskekraft

Sommeren for snart to år siden kjøpte jeg meg en søt, hvit heklet kjole. Prisen var urovekkende lav, arbeidet tatt i betraktning. Jeg ga 998 kroner for sommerkjolen, og det hadde knapt holdt til garnet om jeg skulle laget den selv.

Heklede plagg og heklede detaljer har vært i vinden en god stund, og i de store kjedebutikkene kan man kjøpe dem for en billig penge. De koster ikke mer enn andre plagg, enda det er betydelig tidkrevende arbeid vi snakker om. Strikkemaskiner kom på markedet allerede på slutten av 1800-tallet, men heklemaskiner er ennå ikke oppfunnet det jeg vet. Derfor utnyttes isteden billig arbeidskraft i den tredje verden.

Jeg så et TV-innslag om en ung kvinne på Fillipinene som heklet for et multinasjonalt firma for noen år siden. Hun var svært fornøyd med jobben fordi hun samtidig kunne ta seg av barnet sitt og være hjemme. Jeg har også hørt om afrikanske kvinner som var lykkelig for de ekstra kronene håndarbeidet ga. Men jeg er ikke helt overbevist. Håndarbeid har aldri vært godt betalt, verken her i Norge eller i utlandet! Sjelden dreier det seg om en anstendig lønn.

Det er ikke så veldig mange år siden norske kvinner som leverte broderier eller strikkearbeider til Husfliden fikk mellom 15 og 30 kroner timen for arbeidet de gjorde. Kvinnene takket og bukket, og fortsatte å strikke og sy. De slapp jo å betale for materialene de brukte, og så fikk de litt igjen for å sitte hjemme og hygge seg med håndarbeidet sitt. Jeg har en mistanke om at det er noe lignende som skjer fortsatt. Arenaen er bare en annen.

Etisk dilemma

De to Bærums-jentene Anette Torp og Natasha Bertheussen startet med hobbyhekling, men luene de laget ble så populære at de nå har flyttet produksjonen til Kina. Det var det eneste alternativet de hadde råd til. Til Budstikka sier jentene at det har en bismak:

"- I utgangspunktet skal kreasjonene våre være eksklusive. Håndlagde og fra Norge. Helst skulle vi hatt en liten fabrikk i Valdres, gliser Anette. Det hadde vært mer miljøvennlig og samtidig hadde man hatt full kontroll over etikken. For det er etikken som bekymrer jentene mest.

- Alle har vi hørt om skrekkeksempler fra Kina. Barnearbeid og dårlige arbeidskår. Men vår kontakt har vært der nede, og han kan forsikre oss om at forholdene er gode, allikevel kan man aldri være helt sikker, sier Natasha."

Selv synes jeg også dette er et etisk dilemma. Skal jeg fortsette å kjøpe billige hekleprodukter? Kvinnene som lager dem får neppe lønn som fortjent, men hva skjer hvis ingen kjøper arbeidene deres?

Inspirerende nettsider

Jeg tror jeg har kommet frem til hvilke farger og hvilke mønstre jeg vil bruke i bestemorteppet mitt. Det har vokst sakte, men sikkert den siste uken takket være lange og spennende OL-sendinger på TV. OL er en god unnskyldning for å sitte stille med et håndarbeid!

Det finnes utrolig mange flotte arbeider av bestemorruter på nett, og jeg har latt meg inspirere av alle dere som raust deler erfaringer og bilder. Tusen takk! For det første finnes det en rekke inspirerende blogger. Jeg har søkt på både "bestemorruter" og "oldemorruter", og kan blant annet anbefale sidene til Crème de la Crème, som har noen nydelig lapper i grått og hvitt, og My kind of blog - som har laget flere delikate tepper. Mitt arbeid ligner nok litt  i fargene. My kind of blog har også noen riktig morsomme bilder på bloggen sin.

En annen blogg jeg liker er Dill og dall og sånt. Min navnesøster har laget noen fornøyelige og fargerike puter hvor bestemorrutene er satt sammen med mønstrete bomullsstoffer.

På engelsk kalles de heklede lappene "granny squares". Et annet lyst teppe jeg har falt for finner man på siden til Ohdeedoh. Også Firefly cottage har noen imponerende arbeider.

Sarah Londons fargesterke arbeider fant jeg frem til ved å gå inn på Flicr.com. Her ligger det mer enn 3 000 bilder av granny squares, og over 40 000 andre heklearbeider. Det er bare å la seg imponere - og inspirere.

Gøy å hekle

Jeg trodde jeg hadde rikelig med garn da OL startet, men det var før jeg visste at jeg skulle begynne å hekle igjen. Det er morsomt å lage bestemorruter. Arbeidet vokser raskt, og jeg har allerede flere lapper enn jeg trenger til en pute. Dette blir noe større. Men restegarnet har nesten tatt slutt, så derfor måtte jeg innom garnbutikken i dag. Den stenger klokken 17, og det kan være vanskelig å rekke når man er avhengig av NSB.  I går var jeg ergelige ti minutter for sent ute, men i dag gikk det heldigvis bra. Så nå er jeg den lykkelige eier av 19 nye nøster i vårlige farger.

Transient

Min mor var dyktig til å strikke, men hekle det kunne hun ikke. Heldigvis hadde jeg en nabo som lærte meg kunsten. Fru Olsen i det vi kalte "Trygdeboligen" ble som en bestemor for meg i oppveksten, og hadde jeg ikke jevnaldrende å leke med, visste jeg hvor jeg skulle gå. Fru Olsen og jeg hadde et nært og varmt vennskap tross aldersforskjellen, og vi kunne sitte sammen i timer med hvert vårt hekletøy. Det ble mange grytekluter, men etterhvert også peisvotter som ble levert til helselagets julemesse. Jeg elsket å høre historiene fra hennes barndom omigjen og omigjen mens vi heklet med Alpegarn som var kjøpt på butikken hos Dokken.

I dag er jeg kresen på garnet. Skal jeg bruke timer og atter timer på et håndarbeid, skal materialene være prima. Bare det beste er godt nok. Derfor er det lett å bli raka fant i en garnbutikk.

Rosebed av bestemorruter

Trengte et enkelt håndarbeid jeg kunne ta med meg på reise, og har lenge hatt lyst til å hekle noen bestemorruter. Som tenkt så gjort. Er i gang med noe som kanskje blir en pute, kanskje noe større. Vi får se.

Håndarbeid er sosialt. "Oh. I know that pattern too", var det første den portugisiske flyvertinnen sa til meg da jeg hadde tatt frem hekletøyet. Jeg hadde ikke rukket å hekle mer enn et par ruter, men hun ville vite hva jeg skulle lage. Som sagt; vi får se hva det blir. Ser for meg noe sommerlig, inspirert av rosa roser.

Lue som varemerke

Nok ei ku fra Freia dukket opp i lørdagens avis. Og selvfølgelig hadde den ny lue. Det er svært vanskelig å se mønsteret, men lua er hvit i bunnen og har border i svart, rødt,  mørkeblått og lyseblått. Jeg innbiller meg at jeg har sett denne luetypen før, men klarer ikke å plassere den. Noen som kjenner den igjen?

Det overrasker meg at Freia ikke har valgt en noe mer karakteristisk lue for å få frem et større mangfold. De kunne for eksempel laget en lue i Kvikk Lunsj-fargene, men det finnes også andre muligheter.

En som har gjort lue til varemerke, er hotellkongen Olav Thon. Støtt og stadig er han avbildet med sin rødoransje lue - som viser seg å være heklet når man studerer bildet nøye. I anledning promotering av boken «Olav Thon - Milliardær i anorakk» kunne han fortelle at han hadde fire identiske hodeplagg. Lua er blant favorittplaggene, og vil ikke bli byttet ut med det første.

Også Ikeas grunnlegger, Ivar Kamprad, bruker titt og ofte en hjemmelaget lue. Den er strikket av grått ullgarn og har øreklaffer. Den broderte borden i rødt, gult og blått er samisk inspirert. Mon tro hva det er med disse mangemilliardærene? De velger sine egne veier fremfor oppgåtte stier, også i klesveien. Kanskje det nettopp er derfor de er blitt så rike...

Den anerkjente samtidskunstneren Anne Katrine Dolven, som jeg er så heldig å ha et grafisk blad av, har den siste tiden latt seg avbilde i karakteristisk djevellue, senest i Dagens Næringsliv på lørdag. Hun mener det er viktig å ønske velkommen det som er annerledes. Alle ser så like ut nå, sier hun til avisen. Hun savner rett og slett originalene.

Djevellue  var det selvfølgelige hodeplagget for skøyteløperne våre i nesten 25 år, helt fra Finn Helgensen tok gull på 500 meter i 1948 til begynnelsen av 70-tallet.  Kanskje var plagget i bruk enda tidligere av løpere som Ivar Ballangrud og Mikael Staksrud. OL-vinnerne Hjalmar Hjallis Andersen (gull 1952), Knut Kuppern Johannesen (1964) og Fred Anton Maier (1968)  brukte alle lys djevellue med striper i rødt og blått. Da Sten Stensen kapret det edleste metallet på 5 000 meter i 1976 hadde djevellua måttet vike for heldekkende kondomdress.

Mer om luer, Melkesjokolade og Kvikk Lunsj i innleggene Strikket Kvikk Lunsj-reklame og Ny lue.

Vanter med floss

På leting etter et lappe-hekle-håndarbeid jeg dessverre har forlagt, dukket et par heklede fingervanter frem fra skapet med det rare i. De ble tydeligvis laget i 1997, for det har jeg brodert på innsiden av den ene mansjetten. Vantene er godt brukt. Dessverre har det gått hull flere steder. Jeg har stoppet, men nye hull har dukket opp. Og det var vel derfor vantene havnet innerst i skapet.

Transient

Vantene er laget i såkalt flerfargehekling. Det er en enkel og ganske morsom teknikk. I 1997, da jeg var i heklemodus, laget jeg også et par morsomme pulsvanter i knallsterke farger. Jeg elsket de pulsvantene, men klarte dessverre å legge dem igjen på toget. Husker jeg var innom hittegodskontoret på Sentralstrasjonen et titalls ganger. Jeg fikk til og med komme inn i det aller helligste for å lete. Der var det mørke hansker, votter og vanter i alle slags materialer, men ingen som lignet mine fargebomber. Dessverre. Jeg får trøste meg med at noen andre kanskje har hatt glede av pulsvantene.

Transient

Øverst på vantene er det en flosset kant. Slike flosskanter var ganske vanlig på votter, vanter og armringer før i tiden. Både de hvite strikkevantene i midten og de mørke yttert til høyre på bildet nedenunder har floss på mansjettene. Flosskant kan lages på  forskjellige måter. Det enkleste er å sy tett i tett rundt en strikkepinne.

Jeg tror ikke jeg gidder å hekle nye vanter, men funnet i skapet inspirerte meg til å lage nye pulsvanter. Om de skal strikkes eller hekles har jeg ikke bestemt ennå, men de skal få kant med floss.  Jeg har vært og kjøpt garn i friske farger, så nå er det bare å sette i gang.

Til små og store gryter

"Små gryter har også ører" pleide min mor å si når de voksne snakket om noe som ikke var ment for oss barn. Det var signal om at man skulle bytte emne. Jeg kom på uttrykket da jeg lette frem noen gamle, heklede grytekluter i et skap for noen dager siden. Klutene var søte, men både små og tynne. Relativt upraktiske: Du vil garantert brenne deg om du tar en stek ut av ovnen med dem. Heldigvis fant jeg også noen som var litt mer praktiske.

Transient

Jeg ser at flere har begynt å samle på grytekluter. Det finnes mye fascinerende. Oppskriftene i ukebladene var mange, og kreativiteten har blomstret i de tusen hjem. Men selv om det finnes mye morsomt, for eksempel grytekluter formet som små søte dukkekjoler, er slett ikke alt like brukbart. Hvis altså hensikten er å unngå brannsår.

Transient

Kanskje var ikke det så viktig? Kanskje er det ikke så viktig i dag heller? Noen nye grytekluter skaper fornyelse på kjøkkenet, og muligens er vi mer opptatt av det estetiske enn av det praktiske.

Inspirert av Maria Johanssons heklede grytekluter med teksten Fuck the diet og mine egne aggressive korsstingsbroderier har jeg laget et par nye grytekluter av det mer solide slaget. De to tekstene hører selvfølgelig sammen. Jeg mener vi bør gjøre en innsats for å øke folketallet her i Nord-Europa.

En gaveidé til de nygifte?  Blås i oppvasken: Fuck for babies!

Transient

Dorulldukker er kvinnehistorie

For mange år siden hadde jeg ved en tilfeldighet tatt noen  bilder av en dorulldukke: En yndig skjønnhet i blått og rosa, nydelig laget i tynt bomullsgarn. Dette bildet var ett av flere som designeren Enzo Finger lånte med seg fra fotoarkivet vårt i Norsk Husflid noen år senere. Han hadde fått i oppdrag å lage en serie med husflidsfrimerker for Posten. Slik havnet dorulldukken og et par av mine fotografier på norske frimerker i juni 2001. Dette er bakgrunnen for min fascinasjon for noe så utrendy som dorulldukker.

Transient

Jeg fikk godt betalt for fotografiene, men hadde jeg fått en liten royalty-avtale om for eksempel 10 øre pr. frimerke, ville jeg blitt rik. Dorullfrimerket ble trykket i et førsteopplag på 50 millioner. I 2001 sendte vi hverandre fortsatt brev i posten. Det store opplaget skyldtes imidlertid en omlegging av momssatsene, og det førte til at portotakstene måtte økes.

Dorulldukken ble neppe tilstrekkelig hedret i kulturminneåret 2009. Det er derfor jeg velger å skrive om henne her.

Transient

Jeg innbiller meg at denne pyntelige damen, hvis oppgave var å skjule rullen med papir som vi er så avhengig av hver eneste dag, så dagens lys på 1970-tallet. I løpet av kort tid ble hun umåtelig populær, og hun ble en selvskreven gjest i ethvert hjem med respekt for seg selv. I dag er hun slett ikke velkommen. De fleste skyr henne som pesten. En og annen dukke har likevel overlevd, men etterspurt vare er dette ikke.

Selv har jeg, for sikkerhets skyld, hele tre dorulldukker. To av dem har jeg fått i gave, en har jeg kjøpt for en femtilapp på et bruktmarked. De andre familiemedlemmene er ikke særlig begeistret for min samlemani, og synes dukkene er helt forferdelige. De synes jeg skjemmer ut gjestetoalettet. Jeg må innrømme at jeg både liker og misliker dem. Jeg har størst sans for damen som har heklet kjole i bomullsgarn. De to andre er staset opp i heselig akryl. Dukkene har likevel noe yndig over seg. Og så er det litt kitch. Noe er så stygt at det må tas vare på.

Transient

Dorulldukkene representerer et  stykke tekstil kvinnehistorie, men jeg har en mistanke om at ikke det finnes en eneste en på et norsk museum. Oppskriftene ble publisert i ukebladene og nådde frem til hver krik og krok i dette landet.

Transient