Husflid er bra, men er det viktig?

I forbindelse med Norges Husflidslags landsmøte på Hamar denne helgen, ble jeg utfordret til å holde en innledning over temaet "Husflid er bra, men er det viktig?"

Forkle på bunad fra Voss. Foto: Nina Granlund Sæther

Forkle på bunad fra Voss. Foto: Nina Granlund Sæther

Husflid forbindes i stor grad med naturmaterialer og teknikker som er gått ut på dato. Før var teknikkene ferdigheter folk flest måtte kunne for å klare seg i et selvbergingssamfunn. Husflidsproduksjon ble også en viktig inntektskilde for mange familier; noen steder for hele bygdesamfunn.

Slik er det ikke lenger! Maskiner har overtatt, og så å si alt vi trenger kan kjøpes i butikken. Og å leve av husflidsproduksjon i dag er omtrent umulig. Materialene er kostbare, og produksjonen er tidkrevende. Det gjør det vanskelig å konkurrere.

Disse gamle teknikkene er hyggelig å kunne, MEN TRENGER VI DEM?

Saga Oseberg under bygging. Hugging av spant til stevn. Foto: Karl Ragnar Gjertsen / Wikipedia.

Saga Oseberg under bygging. Hugging av spant til stevn. Foto: Karl Ragnar Gjertsen / Wikipedia.

I 2011 begynte man å bygge en fullskalakopi av Osebergskipet midt i Tønsberg sentrum. Målet var å finne ut om originalskipet var seilingsdyktig, eller om det bare var laget for Dronning Åsas begravelse. I tillegg skulle skipet være med å gjøre Vestfold til et nordisk sentrum for formidling av vikingtiden.

Byggingen var basert på ny forskning og nye rekonstruksjonstegninger. Det ble brukt opprinnelig materialer og byggemetoder, og hele byggeprosessen ble dokumentert vitenskapelig. Hver eneste bit av skipet ble kopiert til minste detalj. Det ble mange øksehugg og mange nagler å smi.

Saga Oseberg under bygging. Skjæring av pryd.Foto: Karl Ragnar Gjertsen / Wikipedia.

Saga Oseberg under bygging. Skjæring av pryd.Foto: Karl Ragnar Gjertsen / Wikipedia.

Kjølen ble strukket av et 150 år gammelt eiketre fra Jarlsberg hovedgård.

Det ble fremstilt jern fra myrmalm. Og hver eneste nagle ble smidd på gamlemåten, slik det en gang ble gjort.

Spantene er ikke spikret fast, men surret fast til bordgangene med lærreip laget av hvalbarder.

Det 90 kvadratmeter store seilet ble vevd av ull fra gammel norsk spælsau. Ulla ble håndsortert for å få riktig forhold mellom dekkhår og bunnull.

Garnet ble hardt spunnet for å bli sterkt og vannavstøtende. Og det måtte slås til veldig hardt. Teknikken som vikingene brukte var likesidet kypert over fire skaft – en teknikk som var lite brukt frem til Levi Strauss begynte å bruke den i dongeribukser; nettopp fordi den var så solid.

Seilet er sydd sammen av 16 bredder stoff à 64 cm.

Saga Oseberg ved kai i Tønsberg. Foto: Nina Granlund Sæther

Saga Oseberg ved kai i Tønsberg. Foto: Nina Granlund Sæther

- Osebergskipet er det største arkeologiske funnet nord for Alpene. Funnet er på nivå med Tut Ankh-Amon i Egypt, sa Christina Blomén til VG. Hun var en av dem som var med og vevde det 90 kvadratmeter store seilet.

Byggeprosjektet var så interessant at National Geographics fulgte arbeidet med et filmteam.

Hvordan i all verden skulle man klare å lage en kopi av Osebergskipet, et av Norges viktigste nasjonale symboler, hvis det ikke var noen som kunne telje med øks, skjære med kniv, smi eller veve?

Her i Norge har vi en lang og rik båtbyggertradisjon. Selv om vi har datamaskiner og tegneprogrammer er det vanskelig å bygge en god båt uten kunnskap. Jeg pleier å si at du ikke lærer å svømme ved å lese om det i en bok. Slik er det med båtbygging også. Hvorfor velger båtbyggeren akkurat det emnet til den detaljen? Hvorfor gjør han bordet litt tynnere i den ene enden og litt tykkere i den andre?

Stabbur i Nordland nytekket med never og torv etter restaurering. Foto: Finn Rindahl / Wikipedia.

Stabbur i Nordland nytekket med never og torv etter restaurering. Foto: Finn Rindahl / Wikipedia.

Det er også viktig å bevare gammel kunnskap for å ta vare på bygningsmassen vår. Svært mange av husene her i landet har vært tekket med never og torv. På Osterøy har de lang tradisjon i å bygge hus med brake – eller einer.

Brakekledning på Havråtunet, Osterøy. Foto: Frode Inge Helland / Wikipedia.

Brakekledning på Havråtunet, Osterøy. Foto: Frode Inge Helland / Wikipedia.

Disse husene er viktige kulturminner. Men de representerer også store verdier. Verdier som må vedlikeholdes og holdes i hevd. Joda, man kan lage torvtak uten never. Det finnes i dag plastkasser man kan sette rett på taket. Det er helt greit på nye hytter. Men det er ikke like greit på hus som er fra 1600- og 1700-tallet.

Brakekledning på Havråtunet, Osterøy. Foto: Frode Inge Helland / Wikipedia.

Brakekledning på Havråtunet, Osterøy. Foto: Frode Inge Helland / Wikipedia.

Skal vi klare å ta være på bygningsarven vår er vi helt avhengig av at det fortsatt er noen som kan bygge med brake, som kan lafte, som kan legge nevertak og torv på gamlemåten. Som kan smi et rekkverk, som kan rappe en vegg og mure slik de gjorde før.

Til mange byggeprosjekt leies det inn håndverkere fra Polen og andre østeuropeiske land. De er kjempeflinke til å sette opp gipsplater. Men de mangler dessverre grunnleggende kunnskap om vår stedegne byggeskikk.

Skal man klare å ta vare på et nevertak, må noen vite hvordan man flekker never og hvordan den tørkes før den kan tas i bruk.  Det er sikkert mulig å importere never fra Russland også i fremtiden, men hvem skal vurdere kvaliteten på den? Det hjelper lite å legge nytt tak med dårlig never. Da er det bedre å bruke bølgeblikk!

Tekkjedugnad på Aune i Tydal omkring 1915. Torven ligger i dunger foran huset, og på taket er 15 mann i gang med å legge ny never. Med setre og utløer hadde eieren av denne gården ca. 50 tak som skulle holdes i orden, og da måtte to tak legges om pr. år for å holde tritt med vedlikeholdet. Foto: Billedsamlingen Norsk Folkemuseum / Wikipedia.

Tekkjedugnad på Aune i Tydal omkring 1915. Torven ligger i dunger foran huset, og på taket er 15 mann i gang med å legge ny never. Med setre og utløer hadde eieren av denne gården ca. 50 tak som skulle holdes i orden, og da måtte to tak legges om pr. år for å holde tritt med vedlikeholdet. Foto: Billedsamlingen Norsk Folkemuseum / Wikipedia.

De som lager neversløyd har kanskje ikke vært med og tekket tak med never før, men de har svært god kunnskap om materialet og vet hvordan man kan utnytte det. De kan kjenne på det, kanskje lukte, og si noe om hvor brukbart det er til ulike formål. Bare det aller beste ble brukt til tak.De vet også hva slags verktøy som egner seg, og hvordan det skal brukes.

Sveipet eske av never. Foto: Holger Ellgaard / Wikipedia.

Sveipet eske av never. Foto: Holger Ellgaard / Wikipedia.

Mange steder i dette landet er steingjerder en viktig del av kulturlandskapet. Hvem skal reparere gjerdene når stein faller ned – hvis ingen kan det?

Kulturlandskap på Jomfruland. Foto: Nina Granlund Sæther

Kulturlandskap på Jomfruland. Foto: Nina Granlund Sæther

Kulturlandskap på Jomfruland. Foto: Nina Granlund Sæther

Kulturlandskap på Jomfruland. Foto: Nina Granlund Sæther

Jeg er imponert over det arbeidet Norges Husflidslag har gjort med sin Rødliste. Gjennom dette prosjektet har organisasjonen klart å sette søkelys på truede husflids- og håndverkstradisjoner. Lokalt er det satt i gang kurs og opplæring. Grue husflidslag har for eksempel tatt tak i grepvotten, en litt unnselig arbeidsvott som ble brukt i arbeid. I Larvik er det kolfat eller flisefat som er løftet frem. I Sogndal smettvev. For å nevne tre eksempler.

Norges Husflidslags rødliste.

Norges Husflidslags rødliste.

Det er kanskje ingen umiddelbar fare for at bunadtradisjonene våre skal bli borte. Aldri før har det vært større interesse for bunad og folkedrakt. Aldri før har det vært brukt mer penger på bunad og bunadtilbehør. Bunad er blitt statussymbol. Det er ikke uten grunn at beltestakken, som fort kan koste både 50- og 100 000 kroner, er så ettertraktet. Jo dyrere, jo finere.

Og i kampen om kronene dukker det opp mange som tilbyr sine tjenester. Det er særdeles positivt at unge søminteresserte kvinner kan starte verksted i utkant-Norge – og leve av det. Alle er ikke like begeistret for at noen vil slå mynt på tradisjonene våre og sender oppdragene til flittige og billige hender på den andre siden av kloden. Men hvorfor er det så viktig med bunader og folkedrakter?

bunad

Foruten status mener jeg det handler om både nasjonal identitet og lokal tilhørighet.

Jo mer fargerikt Norge blir, og jeg mener ikke det er negativt, desto viktigere blir forankring. Vi ønsker å tilhøre et fellesskap.

Nye landsmenn finner ofte fellesskap i religion. I Norge er det med religion som med husflid; for mange har den gått ut på dato. Da må man finne andre ting som binder oss sammen. Det gjør nasjonaldraktene. Det er derfor vi beundrer arbeidet og spør ”Hvor kommer din drakt fra?” – og i samme åndedrag ”Har du familie der?”

Barbro Storlien skrev det så fint på bloggen sin rett før 17. mai: ”Bunaden er en del av vår kulturelle kapital.”

Bunad i Bergen. Foto: Nina Granlund Sæther

Bunad i Bergen. Foto: Nina Granlund Sæther

Så er det viktig å trekke frem en annen fordel med bunaden: Den er noe av det mest miljøvennlige du kan velge.

SIFO lanserte nylig en rapport som blant annet viser hvor dramatisk volumet av vårt klesforbruk har økt siden 1800-tallet, og at hver og en av oss i 2011 skapte om lag 23 kilo tekstilavfall. I den andre enden av skalaen finner vi bunaden. Ikke mange land har klær som øker i verdi med årene, og som er ment til å vare, skrev Ingunn Grimstad Klepp i en kronikk rett før 17. mai: 

”Bunadene er i et eksklusivt selskap blant klær som fortsatt lages og kjøpes med tanke på et skikkelig langt liv. Dette får konsekvenser i alle detaljer i produksjonen. Snittet tar høyde for å legge ut og inn slik at plagget kan vokse med eieren, og passe til fremtidige arvinger. Stoffene er laget av holdbare materialer og vevet og sydd med tanke på lang og hard tjeneste. Det som slites aller mest kan byttes ut. Salget er også langsomt. Du får ikke bunaden på dagen, den må bestilles, det må måles, prøves og ventes på. Og til slutt ja så må det betales så mye at også det må planlegges, spares, gis som gave og ofte litt og litt. Kanskje bidrar den nye eieren med egen tid og innsats også.”

Hun kaller det SLOW FASHION. Jeg tror at også den store strikkebølgen som skyller over landet handler om noe av det samme. Vi er ikke lenger komfortable med at kvinner i Bangladesh behandles som slaver for at vi skal kunne kjøpe billige klær i kjedebutikkene. Når vi lager noe selv, skal det mye mye mer til før vi kaster et plagg. Og vi trenger ikke ha dårlig samvittighet for at andres arbeidskapasitet utnyttes.

Detalj av pute fra boken Putefest. Foto: Nina Granlund Sæther

Detalj av pute fra boken Putefest. Foto: Nina Granlund Sæther

Kjøper vi norsk garn er det også en viss mulighet for at vi støtter norske bønder. Men vi trenger ikke ha dårlig samvittighet for at vi velger alpakka fra Peru. Da er vi sannsynligvis med og finansierer skoleplasser til fattige indianerbarn høyt oppe i Andesfjellene.

Vi velger prima garn og strikker selv – også fordi det er kult!

I en industrialisert verden er det å kunne lage noe selv blitt status. Bilder deles på sosiale medier – og vi får positive tilbakemeldinger. Særlig blant småbarnsmødre er hjemmestrikket inn. Hjemmestrikket er blitt synonymt med kvalitet. Derfor signaliserer vi at vi velger kvalitet til barna våre.

Til slutt vil jeg trekker frem noen tall. Vi har så lett for å tenke at husflid er dårlig økonomi. At det er vanskelig å leve av. At det er umulig å få annet enn småpenger igjen for arbeidsinnsatsen. Snu tallene på hodet! Det er faktisk veldig mange som lever av husflid.

For ca. 15 år siden fant jeg tall som viste at det ble omsatt bunader for 750 000 kroner årlig. I dag er jeg overbevist om at bunad i Norge er milliardindustri.

De fire store garnprodusentene i Norge omsatte garn for 372 millioner kroner i 2014. House of yarn hadde en omsetning på 111,7. Sandnes garn 189,3. Rauma ullvarefabrikk 54,7 og Hillesvåg ullvarefabrikk 16,4. Millioner kroner. Litt mindre enn året før, men altså 372 millioner kroner til sammen. I butikk utgjør dette en omsetning på 1 milliard kroner.

Panduro Hobby hadde en omsetning på 319 millioner, for å ta et annet eksempel.

Husfliden Lillehammer omsatte for 22,1 millioner. Så kan dere jo selv regne ut hvor mye husflidsutsalgene omsetter for til sammen.

Håndarbeidsbøker hos Norli i Stortingsgaten. Foto: Nina Granlund Sæther.

Håndarbeidsbøker hos Norli i Stortingsgaten. Foto: Nina Granlund Sæther.

Hvor mye det ble solgt håndarbeidsbøker for i 2015 aner jeg ikke. Men kokebøker og håndarbeidsbøker topper bestselgerlistene. Boken Klompelompe hadde solgt 66 000 eksemplarer ved påsketider, og Bitta Mikkelborgs bok om kluter over 30 000 sist jeg sjekket. Det ble utgitt over 50 strikkebøker her i landet i fjor, og forlag som Aschehoug og Oktober – som er kjent for helt annen litteratur – ville også være med på det toget. Det gir mynt i kassen til forfatterne, til forlagene og bokhandlene.

Ukepressen har dårlige kår om dagen, men Familien har blitt landets nest største ukeblad i opplagstall etter Hjemmet, men foran Se og Hør, nettopp fordi de har satset på håndarbeid. Annenhver uke kjøper nesten 100 000 mennesker bladet. Det gir blant annet oppdrag til designere.

At vi kjøper bunader, garn, ukeblader og hobbybøker er med på å få hjulene på fastlands-Norge til å rulle. Vi snakker om viktige arbeidsplasser, mange i grisgrendte strøk. Arbeidsplasser som også gir skatteinntekter til fellesskapet.

Enda kunne jeg sagt veldig mye mer positivt; om ting som ikke er like lett å måle i klingende mynt: Om skaperglede, om kreativitet, om psykisk helse, om fingerferdighet og finmotorikk, om gode opplevelser for barn og voksne sammen… Men jeg fikk bare 20 minutter og må slutte her.

Konklusjonen på det innledende spørsmålet, ”Er husflid viktig?” er altså: JA

 

4. juni 2016

Nina Granlund Sæther

Bli gjerne med i Facebook-gruppen min Hjertebank Nina Granlund Sæther