Selbuvotter før og nå

Da amerikanske Terri Shea ga ut en bok for noen år siden som hun kalte "Selbuvotten - vakre mønster frå ein norsk strikketradisjon" var det mange kritiske røster. Vottene kunne slett ikke kobles til den lokale strikketradisjonen i Selbu, ble det hevdet. Jeg begynte da å undre meg over hva som er så spesielt med selbuvotten, og hva det er som skiller den fra andre votter strikket i to farger.

Bilde 1: Selbuvotter kjøpt på Husfliden i Oslo september 2012.

Bilde 1: Selbuvotter kjøpt på Husfliden i Oslo september 2012.

Historien om selbuvottene startet for mer enn 150 år siden, i 1857. Marit Gulsetbrua, siden gift Emstad, har fått æren for å være den første som strikket mønster med to farger i Selbu. Marit var født i 1841, og teknikken skal hun ha oppdaget da hun var 16 år gammel.

Allerede i 1845 hadde gammel-Ragnhild Kulset strikket pulsvanter med svarte og hvite border på håndlinningen, men Marit var den første som strikket et par votter med totrådbinding over det hele. Hovedmotivet var ei skjennrose; altså ei stjernerose. Vottene fikk Jo Kjøsnes i gave. Og da Marit og søstrene hennes møtte på kirkebakken med totrådsvotter vinteren etter, "vakte dem sånn oppsikt at dem skjæmtes" fortalte Anna Haarstadli i et radiointervju i 1930-årene.

Den typiske selbuvotten består av et votteblad med vekk som de sier lokalt, det vil si vrangbord eller dekorert avslutning. Vottebladet har en forside og en bakside med ulik dekor. I mellom er det en stolpe. Også tommelen har forside og bakside med ulik dekor, og stolpe i mellom.

Bilde 2: Selbuvotter slik de er presentert på Selbu kommunes nettsider.

Bilde 2: Selbuvotter slik de er presentert på Selbu kommunes nettsider.

Marit Emstad var også blant de første som laget votter for salg. Hun begynte å levere tradisjonsstrikk til Norsk Husflids Venner i Trondheim i 1897. Omtrent samtidig begynte flere landhandlere å ta imot votter i bytte med andre varer, og da økte omfanget av vottestrikkingen betydelig.

Ifølge boken "Strikking i Norge" av Kjellberg, Gravjord, Rosander og Svendsen, kom strikkingen som en livberger til Selbu i en krisetid. Det lokale kvernsteinsbruddet var blitt nedlangt, og mange familieforsørgere hadde mistet en viktig inntektskilde. Selv om strikkingen ikke kastet like mye av seg, kunne det likevel bli en del kroner hvis man var flittig. En dyktig strikkerske klarte et par votter om dagen ved siden av husarbeidet. De raskeste kunne klare to par hvis de også tok litt av natten til hjelp.

Strikking har vært bierverv i Selbu helt frem til i dag. På 30-tallet var produksjonen enormt stor, og i 1937 ble det laget hele 90 000 vottepar. Votter ble eksportert til USA og vintersportssteder sør i Europa. Vi vet  at det årlig gikk med ca. 10 tonn garn.

Da Janne Reitan skrev sin hovedoppgave "Selbustrikking - kompetanse for morgendagen" i 1992 fikk kvinnene som fortsatt strikket 30 kroner for et par votter, altså en timebetaling på ca. 3 kroner som da var ca. 3 prosent av gjennomsnittlig industriarbeiderlønn.

På 1970-tallet var selbustrikkingen i ferd med å dø ut, men fortsatt er det mange som strikker for salg. På egne nettsider opplyser Selbu Husflid at det nå er ca. 100 strikkere som leverer håndstrikk, og i 2011 leverte de varer for 965 000 kroner. To år tidligere leverte de håndstrikk for hele 1,2 millioner. I gjennomsnitt tjener de altså i underkant av 10 000 kroner i året.

Bilde 3: Fingervotter fra Selbu kjøpt på Husfliden i Oslo i 1990-årene.

Bilde 3: Fingervotter fra Selbu kjøpt på Husfliden i Oslo i 1990-årene.

I dag er det få av oss som klarer å strikke et par selbuvotter uten mønster. Det som skiller den tradisjonelle selbustrikkingen fra annen strikking er at de ikke bruker en ferdig oppskrift laget av designere, påpeker Janne Reitan. "De erfarne strikkerne setter sjøl sammen og tilpasser dekoren til formen på gjenstandene de strikker." Dette skjer imidlertid innenfor en sterk tradisjon med skrevne og uskrevne regler. Dekoren blir tilpasset fellingen både av votten og tommelen.

Dette gjentar Reitan i sin doktorgradsavhandling "Improvisation in Tradition": "My preconception was that the knitters made mittens from readymade patterns obtained at the home-craft store, which had a great number of them. Through what I call conversations or dialogues, rather than interviews, with ten females and one male knitter, I recognized that they never knitted from fixed patterns. They never so much as used the same patterns on subsequent pairs of mittens. It turned out that this was as much a surprise to them as it was to me. The knitters designed the patterns while they knitted the mitten. They designed as they used the materials. They learned new pattern elements by watching each other or else they created new ones. They designed by composing different pattern elements within the framework of the tradition. This framework allowed or even encouraged them to create every pair of mittens differently from all the others – improvisation within tradition.

Bilde 4: Et annet par med fingervotter kjøpt på Husfliden i Oslo på 1990-tallet.

Bilde 4: Et annet par med fingervotter kjøpt på Husfliden i Oslo på 1990-tallet.

Gamle selbuvotter er strikket med svært tynt garn og tynne pinner. Det var slett ikke uvanlig at de ble strikket på pinner nummer 1. Det ga en utrolig detaljrikdom. I de eldre vottene er det også svært vanlig med én rose som hovedelement. I dagens votter er det så å si alltid to - slik vi så på bilde nummer 1.

Bilde 5: Gammel vott med detaljrikt mønster.  Her er hovedelementet i komposisjonen en rose - ikke to.

Bilde 5: Gammel vott med detaljrikt mønster.  Her er hovedelementet i komposisjonen en rose - ikke to.

Strikker man for salg, bør det gå fort.  Da etterspørselen økte på begynnelsen av 30-tallet, var det derfor mange som falt for fristelsen til å bruke tykkere garn og tykkere pinner. I dag er det vanlig å bruke både pinner nummer 3, 3,5 og nummer 4 når man strikker selbuvotter.

Selbu vottecentral ble opprettet i 1934 - både for å holde prisene stabile og for å kvalitetskontrollere plaggene.

For en del år siden tegnet jeg av mønsteret jeg fant på den gamle selbuvotten på bilde 5 og prøvde å strikke en kopi med det tynneste garnet jeg kunne finne; et totrådet spælsaugarn fra Hoelfeldt Lund. Selv om jeg brukte pinner nummer 2, ble votten større enn originalen.

Bilde 6: Forsøk på å strikke kopi av gammel selbuvott.

Bilde 6: Forsøk på å strikke kopi av gammel selbuvott.

Sauesvart og sauehvitt er de vanligste fargene på selbuvotter, men også i eldre tid ble det brukt farger, for eksempel svart og rødt sammen. Tilgangen på farget garn var imidlertid begrenset. Farging var en omstendelig prosess, og rødfarge en kostbare vare.

Karakteristisk for selbuvotten er også det markante skillet mellom herrevotter og damevotter - noe de færreste av oss reflekterer over i dag. "Herrevottene har mønster på hele vekket med bare to - tre omganger med vrange og rette masker. Damevottene har lange vekk, i hovedsak ribbestrikka, men også krokvekk /hølvekk er vanlig"", påpeker regionkonservator i Selbu, Birgitta Odén,  i en kommetar til Therri Sheas bok .  I 30 - 40 årene forekom også større mønstrede vekk som var ment å være utenpå jakka eller kofta.

Vottene på bilde 1 og 4 er altså damevotter, mens vottene på bilde 3 og 5 er herrevotter. På bilde 2 er det en kvinnevott til venstre og en herrevott til høyre.

Bilde 7: Damevott med det som kalles krokvekk eller hølvekk.

Bilde 7: Damevott med det som kalles krokvekk eller hølvekk.

Bilde 8: Den samme damevottens innside.

Bilde 8: Den samme damevottens innside.

Studerer man de gamle selbuvotten nøye, oppdager man fort at det er en utrolig mønsterrikdom. Lokat brukes begrepene rose og sjennrose  (stjernerose / selburose / åttebladsrose). De ulike motivene fikk navn med lokal forankring til gjenstander eller gårder, skriver Birgitta Odén: kaffekånne, spyttklysa, appelsina, blomsteren, dansarar, himmelkvelven, snøkrystallen, kongroa, sjennrosa, verhonnrosa, tellrosa, endlausrosa, kinntyrillrosa, Lundbeckrosa, Emstadmønster med mer.

Forøvrig påpeker hun at selbuvotten har bestemte proporsjoner; at det er gitte forhold mellom uttak til tomel, tommelens lengde og avstand til spiss. Fingrene på vantene skal strikkes slik at de ligger over hverandre, og lengden tilpasses håndens fingre slik at de tilsammen danner en spiss.

Bilde 9: En vott som ligner denne kalles Hjart'rosa etter formen.

Bilde 9: En vott som ligner denne kalles Hjart'rosa etter formen.

Bilde 10: Den samme votten - godt brukt og grovt stoppet.

Bilde 10: Den samme votten - godt brukt og grovt stoppet.

Rauma Ullvare har laget et flott mønsterhefte med tradisjonsrike selbuvotter. Det heter "Selbustrikk".  Her finnes det blant annet mønster for garnet som heter Rauma Gammelserie som strikkes på pinner nummer, 2,5.

Flere mønstre finnes også i Annichen Sibberns bok "Norske strikkemønstre" fra 1928.Hun jobbet året før for Den norske husflidsforening og reiste landet rundt  for å samle lokale mønstre.

Også i Ingebjørg Gravjords bok "Votten i norsk tradisjon" finner man en rekke flotte mønstre fra strikkebygda i Sør-Trøndelag. Dette er imidlertid ikke komplette mønstre, så da må man gjøre som selbujentene gjorde; nemlig improvisere.

Bilde 11: Rauma Gammelserie, et totrådet garn som passer til pinner 2,5.

Bilde 11: Rauma Gammelserie, et totrådet garn som passer til pinner 2,5.