Bunad - eller ikke - den 17. mai

Da jeg skulle konfirmeres ville jeg ikke ha bunad. Men året etter angret jeg. Heldigvis ville min mors dyktig bunadsyende kusine Ragnhild Brekke på Voss gjerne sy til meg. Jeg husker det var stor stas da hun kom med tog over fjellet for å montere bunaden våren 1976. Vi lo godt av begrep som "dossa", et helt ukjent ord for en askermø den gang. Dossa er den lokale betegnelsen på foldeskjørtet i ull. Året etter var det min mors tur. Hun fikk staselig konebunad med svartsøm og sølvbelte. Dette gamle uskarpe bildet må være tatt i 1978 eller 1979.

Transient

I dag er det min datter som bruker pikebunaden fra Voss.

Da mine barn var små, sydde jeg bunader til dem. Og på slutten av 1990-tallet sydde jeg også rutaliv og rondastakk til meg selv. Jeg antar at bunadpolitiet ikke er så begeistret for at jeg tillater meg å bruke silkeskjerf i halsen på denne bunaden. Søljene er heller ikke oppskriftsmessige. Men jeg synes det ville være rart at silkeskjerf, som er brukt alle andre steder i landet, ikke skal ha vært i bruk i Gudbrandsdalen. Så jeg tillater meg denne lille fargeklatten selv om jeg sikkert irriterer mange.

Transient
Transient

Mine to bunader har vært brukt ved mange anledninger. Det har vært barndåp og konfirmasjoner, bryllup og jubileer. Og selvfølgelig har jeg vært stolt bunadbruker 17. mai. Likevel har jeg et ambivalent forhold til plagget. Jeg både liker og ikke liker å ha bunad på meg. Derfor har jeg også pyntet meg i annen stas nasjonaldagen.

Jeg er stolt av de nasjonale tekstile tradisjonene, og synes det er viktig å holde kunnskapen om dem ved like. Men jeg føler meg alltid veldig konete og uformelig i bunad. Nå er det noen år siden sist jeg brukte stakken, og tenker at i år skal jeg kanskje bruke den igjen. Jeg har derfor hentet den frem fra skapet. Selvfølgelig har den krøpet! Bunader har en lei tendens til å krype.