Vår tekstile jul

Til høytid har det vært vanlig å tjelde veggene her i landet. Det er en flere hundre år gammel tradisjon. Tjeld betyr åkle eller teppe, og å tjelde betyr å dekke med teppe. Vakre, fargesterke og mønsterrike åklær ble hentet frem og hengt opp på sotete, mørke tømmervegger. Forandringen fra hverdag til fest må ha vært formidabel. Den eldste norske prydveven man kjenner til stammer fra Osebergdronningens grav datert til ca. år 860. De ulike fragmentene inneholder blant annet motiver med stridsscener. Baldisholteppet fra 1200-tallet med månedsbildene april og mai er vevd i gobelinteknikk. Heibergteppet, som man tror er fra 1400-tallet, er vevd i en komplisert dobbeltvevteknikk. Om disse teppene er importert, eller om de er vevd her i landet, vet man ikke. Det er uvisst om man hadde oppnådd en slik teknisk kompetanse så tidlig her nord. Det er først fra 1500-tallet vi med sikkerhet vet at norske kvinner vevde billedtepper selv. Blant de bevarte praktstykkene fra barokken er de fleste motivene hentet fra bibelen. Juleevangeliets Maria med det nyfødte Jesusbarnet og de hellige tre konger er blant motivene.

Baldisholteppet. Foto: Frode Inge Helland / Wikipedia

Baldisholteppet. Foto: Frode Inge Helland / Wikipedia

I Norge, som ellers i Europa, var vakre tapisserier og billedtepper store investeringer som ga umåtelig prestisje. Bare en eksklusiv elite hadde økonomi til slik pynt. Men etter hvert som flere og flere kvinner lærte seg å trylle med garn og farger kunne stadig flere pynte veggene med gilde tepper når det kom gjester til gårds – eller man skulle feire høytider som jul og påske. Norske kvinner har også brukt oppstadgongen og flatvevstolen til å veve vakre tepper med ulike mønstringer.

Transient

Skikken med å pynte veggene med åklær til høytid ble langsomt borte på slutten av 1800-tallet og utover på 1900-tallet. Bare enkelte steder i landet lever tradisjonen videre. De av oss som er så heldige å eie et åkle i dag, har det gjerne hengende på veggen hele året.

Nord i Valdres pyntes det fremdeles med fargerike skillbragdåklær når kirkeklokkene ringer julehelgen inn. Opprinnelig ble skillbragdteppene i lin og ull hengt opp ved høysetet på gården. Her var det et vindu, og over dette hengte man gårdens vakreste vevnad. I dag bruker man den veggen som mest ligner et høysete. Det samme teppet ble før i tiden også brukt ved andre høytidelige anledninger, som dåp, bryllup og begravelse. Ved barnedåp ble barna svøpt i  teppet, derfor navnet "Kristnateppe". Men hvite filerte og flettete hangklær av lin utenpå teppet brukes bare til jul. Ingen kjenner opphavet til denne ubrutte tradisjonen. Ordet hangkle, som ikke er skrevet feil, betyr klede som henger.

På Røros lever ennå tradisjonen med å pynte gulvene i storstua med særskilte julematter. Klokken 17.00 på julaften blir filleryene rullet ut, og der blir de liggende til trettende dag jul. Hvis denne kommer på en lørdag eller søndag, får de ligge til mandagen etter.

Mattene kan være mange og lange, og de dekker utallige kvadratmeter gulv når de ligger tett i tett inntil hverandre. Materialet er i hovedsak ull. Kvinnene som vevde dem måtte spare filler i flere år for å få nok til stripekomposisjonene.

"Alle utover Sundet vest om Røros hadde julematta'", blir det fortalt. Selv om det ikke lenger er så mange som følger skikken, er det fortsatt en del som minnes tradisjonen med nye matter til jul: "Det va alltid sånn at en skifta te jul – nye matta og ny voksduk – da va jul! Og det va så fint jul'dagen."

Transient

Voksduk var også juleduk

Voksduk vil vel de færreste pynte med til jul i dag. Men juleduken henter vi gjerne frem, enten vi har sydd den selv eller overtatt en fra tidligere generasjoner. Den er blant våre kjæreste attributter når vi skal pynte til fest eller invitere til høytid. Mang en husmor har satt sin ære i å sy en flott juleduk til kaffebordet.

I dag er de tekstile teknikkene for de spesielt interesserte. Men fortsatt tiltrekkes vi av mønstre med nisser, dombjeller, engler og hjerter. Gjennom ukebladene får vi tilbud om gjør-det-selv-pakker, men man kan jo undres over vitsen med å svette over nål og tråd når man kan kjøpe ferdig håndbrodert for nesten samme prisen. Juleduker og løpere med norske motiver syes i dag av flittige fingre i Østen.

Transient

Hvit linduk på matbordet hørte med allerede i middelalderen. Men først på 1600-tallet kom slike vevnader i alminnelig bruk hos borgerskapet. Store bordduker med tilhørende servietter i raffinerte damaskmønstre ble importert fra Holland, og var selvfølgelig dyrbare statussymboler. Blant motivene var våpenskjold og initialer, men også  stridsscener, allegorier, mytologiske- eller bibelske scener ble avbildet. Disse dukene ble laget av profesjonelle og svært dyktige vevere som mestret materiale og teknikk. På 1800-tallet – kanskje også på 1700-tallet – ble det vevd dreiels- og damaskduker også på norske gårder. Linen var ofte hjemmedyrket, og det lå adskillige arbeidstimer bak et slikt produkt. Men mønstrene var som regel langt enklere enn de som spesialutdannede håndverkere på kontinentet hadde produsert i metervis. Når en nyvasket, glattrullet, skinnende blank linduk lå på bordet julaften, kunne husfruen likevel og med rette være stolt av sitt produkt. Ettersom fabrikkvevene kunne fremstille slike produkter billigere og billigere, kunne flere og flere pynte bordet med duk når det var høytid. Fortsatt forbindes hvit duk med noe staselig. Men de siste ti – tyve årene har flere valgt å pynte bordet med kulørte duker, da helst i en av julens farger: rødt, blått eller grønt.

Norske kvinner har alltid satt sin ære i å gjøre det rent og pent til jul. Vinduer skulle pusses selv om det var kuldegrader ute, og gardinene skulle være nyvasket og nystrøket. På slutten av 1900-tallet valgte mange å henge opp egne julegardiner på kjøkkenet. I forretningene ble det solgt trykte stoffer med kristtorn, tyttebær og engler eller stoffer med nissemotiver på som man kunne sy av. I dag får man også kjøpt ferdigsydde fag.

Adventskalenderens opprinnelse

Andre tekstiler vi pakker frem fra gjemmene i desember kan være hjemmelagde adventskalendre, julestrømper, innretninger for juleposten og underlag for juletreet. I en travel innspurt før jul holder adventskalenderen orden på dagene. Og det finnes knapt en barnefamilie som ikke åpner en luke eller pakker opp en presang hver morgen frem til julaften. Skikken kommer fra Tyskland, via Danmark, som så mange andre av juleskikkene våre. Fra Danmark og Sverige vet vi at de første kalenderne ble produsert i 1932 samtidig som det ble importert kalendere fra England. Det er imidlertid tvil om det ble produsert noen her i landet eller importert kalendere til Norge før krigen. Utover på 1950-tallet ble de mer alminnelige, men først på 1960-tallet ble adventskalendere allemannseie.

Transient

De første kalenderne var i papp med tradisjonelle julemotiver. Mange kan huske små plastfigurer som skjulte seg bak lukene. Siden 1963 har NRK produsert egne kalendere, først for barnetimen på radio, senere for barne-TV. Men i mange hjem finnes kalendere som kan brukes år etter åt. De enkleste er laget av filt og strie, og har små ringer til å feste pakker i. Tall og andre motiver er limt på underlaget. Andre kan være flotte broderier eller spesielle lappeteknikkarbeider. Mønstre og modeller selges i håndarbeidsforretninger og distribueres gjennom ukeblader og magasiner. Andre foretrekker selvlagde komposisjoner, og legger mye tid og flid i utførelsen.

Sjelden blir så mye hjemmelaget til som i adventstiden. Vi samles rundt kjøkkenbordet og lager pynt og presanger. Vi klipper og limer, strikker og syr – produkter som gleder oss selv og andre i en tid hvor det hjemmegjorte blir mindre og mindre vanlig.