Fargerike klær og levende vevtradisjoner i Andesfjellene

Den gamle inkabyen Ollantaytambo i Urubambadalen ligger ca. 2800 meter over havet. Den er vel verdt et besøk hvis du er turist i Peru og på vei til Machu Picchu. Var det noe inkaene kunne, var det å bygge med stein. Husene og de smale gatene ligger der som da de ble bygget for 6-700 år siden. Vel så interessant var det å se at svært mange mennesker i distriktet her også bruker tradisjonelle klær.

  Mann i fargerik poncho og tovet hatt. Inkaenes hellige kondor går igjen blant symbolene som er vevet inn, men også mange andre dyr.

Mann i fargerik poncho og tovet hatt. Inkaenes hellige kondor går igjen blant symbolene som er vevet inn, men også mange andre dyr.

Denne flotte karen traff vi først på en lokal bar. Da drakk han og kompisene den svakt alkoholholdige drikken Chicha de Jora som er laget av gjæret mais. Litt senere møtte vi ham igjen på torget, og han stilte villig opp som fotomodell. Jeg kan verken det lokale indianderspråket quechua eller spansk, men han skjønte at jeg synes drakten hans var flott og at jeg gjerne ville ta bilder. Han har på seg en praktfull håndvevet poncho i rødoransje farger. Langs kanten er den prydet med smale bånd og frynser. Og på hodet har han en tovet hatt med fargerike filtbånd. Rundt halsen henger et tungt bånd av perler. Vi kan så vidt ane at det er festet til en chullos; det vil si en strikket lue. Du kan lese mer om de strikkede luene her >>

  Smale gater i Ollantaytambo bygget av inkaene på 1300- og 1400-tallet.

Smale gater i Ollantaytambo bygget av inkaene på 1300- og 1400-tallet.

Vi hadde ikke vært veldig lenge på torget før det kom en stor lastebil med planet fullt av karer i tilsvarende ponchoer. De lyste opp med de svært karakteristiske draktene sine.

  Plutselig ankom en lastebil full med ponchokledde menn.

Plutselig ankom en lastebil full med ponchokledde menn.

Ponchoene veves på enkle små vever som det er lett å ha med seg rundt. Alt mønsteret plukkes for hånd. Og hvert eneste plagg er forskjellig.

  Etterhvert som karene kom tilbake med forsyninger, samlet de seg på lasteplanet igjen.

Etterhvert som karene kom tilbake med forsyninger, samlet de seg på lasteplanet igjen.

  Her kan man se at karene har strikkeluene på seg under hatten, og at de er festet med vakre perledekorerte bånd under haken.

Her kan man se at karene har strikkeluene på seg under hatten, og at de er festet med vakre perledekorerte bånd under haken.

I utkanten av det samme torget, satt en indianerkvinne og vevde tradisjonelle bånd. Renningen var flere meter lang og den ene enden var festet inne i huset hun bodde i. Den andre var festet i livet. Ved å sitte ute på gaten kunne hun tiltrekke seg turister og samtidig passe butikken. Innenfor hadde hun vakre, tradisjonsrike tekstiler til salgs.

  Vakre bånd veves på tradisjonelt vis. Hver eneste mønstertråd må plukkes.

Vakre bånd veves på tradisjonelt vis. Hver eneste mønstertråd må plukkes.

  Båndet hun vever er enkelt festet til skjørtet med en stor stoppenål.

Båndet hun vever er enkelt festet til skjørtet med en stor stoppenål.

Flere og flere velger å gå med vestlige klær til hverdags. Det er selvfølgelig lettvint. De tekstile teknikkene er tidkrevende. Alle har heller ikke like lett tilgang på tradisjonelle materialer som bomull og alpakka. Ofte kan man se en kombinasjon av tradisjonelle, hjemmelagede klær og nyere maskinproduserte. Visste du forresten at peruansk pima cotton regnes blant verdens fineste bomull? Fibrene er ekstra lange og ekstra myke, og bomullen blir kun høstet for hånd.

  Indianerkvinne på torget i Ollantaytambo. Over skuldrene har hun to tepper, både et mønstervevet og et stripete. I det sistnevnte bærer hun varene sine.

Indianerkvinne på torget i Ollantaytambo. Over skuldrene har hun to tepper, både et mønstervevet og et stripete. I det sistnevnte bærer hun varene sine.

Kvinnen på bildet over møtte vi også i Ollantaytambo. Skjørtet hun har på seg kalles polleras. Det har en fargerik bord nederst og holdes på plass av et smalt bånd i livet. Over skuldrene har hun et tradisjonelt mønstret teppe som kalles lliclla på quechua eller manta på spansk. Størrelsen på dette teppet varierer fra region til region, og vil også være avhengig av hva det skal brukes til. Teppet ligger over ryggen og beskytter mot kald trekk, men man kan også bære alle mulige slags ting i det - fra småbarn til alle typer varer. Denne kvinnen bærer varene sine i en ekstra manta som er stripete og som ligger utenpå den mønstrevevde. På hodet har hun en hatt som er typisk for dette distriktet. Hattene kalles monteras. Det er i Peru akkurat som hjemme hos oss: Hvert distrikt har sine typiske drakter.

  Kvinner som prøver å tjene en slant på å la seg fotografere i lokale drakter.

Kvinner som prøver å tjene en slant på å la seg fotografere i lokale drakter.

Rundt om i hele Peru har jeg truffet kvinner som har pyntet seg i sine fineste drakter i håp om å tjene noen mynter. De lar seg villig fotografere i bytte mot en soles, som tilsvarer ca. 2,50 kroner. Her er to kvinner og et barn jeg traff i Cusco. Er litt usikker på om lammene de ofte har på armen er dopet eller ikke. Her hadde den lille jenta i midten fått låne en mobiltelefon, og var selvfølgelig mye mer opptatt av den enn av å smile til fotografen.

  Kvinne i sin fineste skrud i den vakre Colcadalen.

Kvinne i sin fineste skrud i den vakre Colcadalen.

Noe skal man ha å leve av, og det er sannsynligvis mindre slitsomt å være fotomodell enn jordbruksarbeider.

  Kvinne som sitter på fortauet med hele varelageret sitt. Renningen har hun festet i foten.

Kvinne som sitter på fortauet med hele varelageret sitt. Renningen har hun festet i foten.

I Cusco traff jeg også denne kvinnen. Fortauet var smalt og trangt, men her hadde hun plassert varene sine i håp om at vi turister skulle stoppe og kjøpe. Jeg var mest interessert i det vakre båndet hun vevde på. Stort enklere kan ikke en vev bli. Renningen er festet i livet i den ene enden, og så holder hun den stram med foten. Hver eneste mønstertråd plukkes.

  Et vakkert belte. Det kjøpte jeg av  indianerkvinnen som satt i hagen ved hotellet i Yucay

Et vakkert belte. Det kjøpte jeg av indianerkvinnen som satt i hagen ved hotellet i Yucay

  Et litt smalerer belte som også fikk bli med hjem til Norge.

Et litt smalerer belte som også fikk bli med hjem til Norge.

Selvfølgelig måtte jeg kjøpe med meg et par vakre belter. Det er interessant å sammenligne de vevde beltene som lages i Peru med de vi vever hjemme i Norge og bruker på bunadene våre. Begge beltene ovenfor kjøpte jeg av en kvinne i Yucay. Hun har også tradisjonell drakt på seg. Inni jakken ser vi at hun har en vakker bluse med blått mønster. Denne typen skjorter kalles aymilla. Dekorasjonene sys på symaskin. Rundt om i hele Peru har jeg sett gamle sveivemaskiner av samme type som min farmor brukte. Fordelen med dem er at de ikke trenger elektrisk strøm.

  Denne kvinnen, som jeg møtte i hotellhagen i Yucay, har festet veven i bakken med en pinne.

Denne kvinnen, som jeg møtte i hotellhagen i Yucay, har festet veven i bakken med en pinne.

Tradisjonelle vevde tekstiler er på vikende front også i Peru. Men flere er blitt oppmerksomme på dette. Nilda Callanaupa Alvarez er en av dem som brenner for å ta vare på tradisjonene. Gjennom Center for Traditional Textiles of Cusco har hun opprettet flere vevkooperativer i Andesfjellene. Også den store garn- og klesprodusenten Michell i Arequipa arbeider for å føre tekstiltradisjonene videre. Både i hovedutsalget og i andre butikker har de kvinner som demonstrerer sine ferdigheter.

  Kvinne som demonstrerer veving hos garnfabrikanten Michell i Arequipa.

Kvinne som demonstrerer veving hos garnfabrikanten Michell i Arequipa.

Jeg valgte å reise til Peru på en vanlig gruppereise. Jeg er spesielt interessert i tekstiler. At jeg skulle se så mye forskjellig og så mye spennende i løpet av 17 dager hadde jeg aldri drømt om på forhånd. Har man øynene med seg, kan man se og oppleve langt mer enn Machu Picchu.

  Vevde tepper i en antikvitetsbutikk i Arequipa.

Vevde tepper i en antikvitetsbutikk i Arequipa.

  Machu Picchu er selvfølgelig en stor opplevelse og et "must" når man er i Peru.

Machu Picchu er selvfølgelig en stor opplevelse og et "must" når man er i Peru.

Strikking i Peru

Strikketeknikken kom til Peru med spanjolene som erobret landet på begynnelsen av 1500-tallet. Profesjonelle håndverkere i Spania var den gangen i verdenstoppen i strikking, og leverte blant annet strømper til adelen over store deler av Europa. I Norge har vi ingen sikre spor etter strikking før i 1634.

  Denne mannen på øya Taquile i Titicacasjøen har akkurat begynt på en ny lue.

Denne mannen på øya Taquile i Titicacasjøen har akkurat begynt på en ny lue.

Før jeg reiste til Peru hadde jeg både hørt og lest at på øya Taquile i Titicacasjøen er det mennene som strikker. Jeg gledet meg derfor spesielt til dette besøket. Og jeg hadde ikke vært lenge på øya før jeg møtte en gammel krok som satt med et strikketøy i hendene i håp om å få noen mynter. Litt lenger inn på øya, i et forsamlingshus på torget, traff jeg en yngre mann, og han kunne noen få ord engelsk. Her fikk jeg en liten demonstrasjon, og på den lille filmsnutten under kan du se hvordan han jobber.

Trådene ligger stramt rundt halsen, ikke over fingeren slik vi er vant til. Og så strikker han primært med vrangen mot seg. Med en elegant og svært rask bevegelse med tommelen lages en ny maske. Selv om pinnene ikke er ekstremt tynne, blir arbeidet svært fast.

Jeg fikk selv prøve meg på metoden, men endte selvfølgelig opp med å legge tråden over fingeren. Gammel vane er vond å vende. Men vi humret og lo godt.

Fortsatt bruker mennen her på øya strikkede luer med mønster fulle av symbolikk. Luene som er røde i bunnen er for gifte menn. De lange luene som har et hvitt felt øverst forteller at karene er ledige på markedet. Den noe kortere lua i regnebuefarger og med øreklaffer brukes av en slags høvding eller leder.

  Fra venstre en høvdinglue, en lue for gifte menn og en lue for ugifte menn. De to luene til høyre er barneluer.

Fra venstre en høvdinglue, en lue for gifte menn og en lue for ugifte menn. De to luene til høyre er barneluer.

Jeg var litt uheldig da jeg skulle legge luene ovenfor utover gresset for å ta bilde av dem. Plutselig drysset jeg en hel masse kokablader utover. Jeg kunne ikke ane at de var gjemt øverst i lua. Indianerne i Andesfjellene tygger kokablader mer eller mindre hele tiden. Det hjelper dem blant annet til å tåle den ekstreme høyden. Titicacasjøen ligger 3800 moh, og på toppen av øya er man ca. 4000 moh. Kokablader er helt legalt, og må ikke forveksles med kokain.

Det er stor forskjell på luene som brukes på øya, og de som selges til turistene. Sistnevnte er strikket med langt tykkere garn på mye grovere pinner, og er tilpasset vestlig smak. Jeg klarte å få kjøpt med meg hjem tre flotte luer. Den fineste av dem har 60 masker på 10 cm og var slett ikke ment for salg! Garnet er ekstremt tynt. Kondoren, som er en av verdens største fugler, går igjen som motiv på luene.

  Lue for gifte menn.

Lue for gifte menn.

  Lue for ugifte menn.

Lue for ugifte menn.

Men det strikkes også andre steder i Peru. På min 17 dager lange reise møtte jeg både kvinner og menn som satt med strikketøy. Noen hadde trådene rundt halsen som mennene på Taquile, og noen strikket på tradisjonelt vis. På torget i den gamle inkabyen Ollantaytambo var det blant annet en eldre kvinne som strikket på et skjerf. Hun har, som du ser på bildet, tråden over venstre pekefinger - slik som det er vanlig her i Norge. Det strikkes rette masker, vrange masker, hullmønster, perlestrikk og fletter, og flere steder så jeg også konstrikking.

  Kvinne som strikker på tradisjonelt vis. Her er mønsteret perlestrikk og fletter.

Kvinne som strikker på tradisjonelt vis. Her er mønsteret perlestrikk og fletter.

En annen jeg traff var den vakkert pyntete indianerkvinnen som satt i hagen ved hotellet i Yucay. Hun satt på gresset i tradisjonell folkedrakt med en vev, men hadde også et strikketøy med seg. Vi fant tonen med en gang, selv om det ikke var så mye engelsk hun kunne. Hun prøvde blant annet å fortelle meg om alle symbolene i luen, som er en typisk Chinchero-chullos: Kondoren, pumaen, slangen og kolibrien som alle var hellige dyr for inkaene.

  Veven festes i bakken med en liten metallpinne, og så kan man lage de vakreste bånd. Til høyre ligger en påbegynt Chinchero-lue, en såkalt Chullos.

Veven festes i bakken med en liten metallpinne, og så kan man lage de vakreste bånd. Til høyre ligger en påbegynt Chinchero-lue, en såkalt Chullos.

  Kondoren, pumaen, slangen og kolibrien var inkaenes hellige dyr. De lever videre i dagens tekstiler.

Kondoren, pumaen, slangen og kolibrien var inkaenes hellige dyr. De lever videre i dagens tekstiler.

Det endte med at jeg kjøpte hele strikketøyet hennes - med både garn og pinner. 200 soles betalte jeg. Det tilsvarer ca. 450 kroner. Hun visste at det var et veldig fint håndarbeid hun solgte. Men jeg fikk mye latter og moro på kjøpet. Hun syntes nok jeg var rar.

Garnet er entrådet og svært tynt. Mye tyder på at det er både håndspunnet og plantefarget. Det er i hvertfall svært mye tvinn på det. Luen er meget fast strikket. Og nederst har den en svært vakker tagget kant som jeg ennå ikke har funnet ut hvordan er laget.

  Det endte med at jeg kjøpte hele strikketøyet hennes - med både garn og pinner.

Det endte med at jeg kjøpte hele strikketøyet hennes - med både garn og pinner.

I byen Cusco har Nilda Callanuapa Alvarez bygget opp et lite museum som viser tekstiler fra området. Det ligger vegg i vegg med en forretning som selger håndarbeider av høy kvalitet; Center for Traditional Textiles of Cusco. Samlingen er ikke så stor, men tekstilene er flotte, og utstillingen er veldig pedagogisk. Den kan anbefales på det varmeste. Her kan du lære om bomull og alpakka, spinning og veving av tradisjonelle tekstiler. En stor del av utstillingen er også viet strikking. De ulike områdene har sine egne varianter av luene, som lokalt heter chullos. Mønstrene varierer, men også i høyeste grad fasongen.

  Forskjellige chullos utstilt på tekstilmuseet i Cusco.

Forskjellige chullos utstilt på tekstilmuseet i Cusco.

  Vakker strikket lue med øreklaffer. Mønsteret er meget raffinert.

Vakker strikket lue med øreklaffer. Mønsteret er meget raffinert.

  Også på museet finnes en lue som ennå ikke er helt ferdig, og hvor strikkepinnene sitter i. De er relativt bulkete. Her kan man se hvordan det strikkes med mange små garnnøster i ulike farger.

Også på museet finnes en lue som ennå ikke er helt ferdig, og hvor strikkepinnene sitter i. De er relativt bulkete. Her kan man se hvordan det strikkes med mange små garnnøster i ulike farger.

På tekstilsenteret var det flere damer som demonstrerte veving, og Tomas Sutta fra Chahuaytire viste hvordan han strikket. Selv en erfaren strikker som meg må bare beundre teknikken og hastigheten. Og ikke minst det ferdige arbeidet. Her er han nesten ferdig med en lue.

tomas

Tomas Sutta fra Chahuaytire fullfører en tradisjonell lue.

Selvfølgelig måtte jeg kjøpe med meg en lue fra Center for Traditional Textiles of Cusco også. Her er jeg garantert at det er brukt plantefarget alpakkaull, og at alt er gjort tradisjonelt riktig. Luen jeg valgte var tung av perler. Noe av poenget med senteret er nettopp å ta vare på Andesfjellenes fantastiske tekstile tradisjoner. I tillegg fikk jeg med meg et par av Nilda Callanaupa Alvarex' bøker. De kan også kjøpes via Amazone.

  Denne perlestrikkede luen ble også min. Den veier mye på grunn av alle glassperlene, og er sikkert veldig tung å gå med.

Denne perlestrikkede luen ble også min. Den veier mye på grunn av alle glassperlene, og er sikkert veldig tung å gå med.

  Du finner mange flotte bilder og svært interessant informasjon om tekstilene i Andesfjellene i disse bøkene av Nilda Callanaupa Alvarez. Også om strikking.

Du finner mange flotte bilder og svært interessant informasjon om tekstilene i Andesfjellene i disse bøkene av Nilda Callanaupa Alvarez. Også om strikking.

Hjem fra Peru har jeg altså fått med meg ikke mindre enn fem flotte strikkeluer. De skal få en fin plass her hjemme. Jeg har også en halvferdig heklet lue i ren akryl - den skrev jeg om i forrige blogginnlegg. Er ikke like sikker på at den blir hengt opp.

Følg med videre. Jeg skal også fortelle om noen av de vakre vevnadene jeg så i Peru.

I mellomtiden kan du eventuelt følge meg på Facebook: Hjertebank Nina Granlund Sæther

I alpakkaens rike

Vi bruker mer og mer alpakkagarn. Det er ikke så rart. Babyalpakka og alpakka er blant verdens fineste fibre, og særdeles behagelig mot huden. Alpakkagarnet vi kjøper her i Norge kommer i all hovedsak fra Peru.

  På torget i landsbyen Chivay i Colcadalen møtte jeg denne indianerkvinnen med en lamababy til venstre og en alpakkababy til høyre.

På torget i landsbyen Chivay i Colcadalen møtte jeg denne indianerkvinnen med en lamababy til venstre og en alpakkababy til høyre.

De aller fineste fibrene kommer også fra Peru. Vikunja er en vill slektning av alpakkaen som lever på høyfjellsplatået i Andesfjellene. Den produserer ikke mer enn ca. 200 gram ull årlig. Dyrene klippes vanligvis hvert tredje år, og nær 80 prosent av fibrene selges til eksklusive motehus, blant annet Hermes. I 2002 lå kiloprisen på mellom 400 og 600 US dollar.

  I det karrige landskapet på høyfjellsplatået i Andesfjellene, mer enn 3 500 moh, lever vikunjaen i små flokker.

I det karrige landskapet på høyfjellsplatået i Andesfjellene, mer enn 3 500 moh, lever vikunjaen i små flokker.

My er et mål for tykkelse, og sier noe om hvordan ull føles mot huden. Kløgrensen ligger ifølge boken Ren ull på 28 my. Det er også målet for norsk lammeull i snitt. Til sammenligning måler et menneskehår fra 60 til 70 my.

Vikunjafibrene måler mellom 8 og 13 my. Den aller fineste merinoulla, moskusull og bunnull fra spælsauen måler mellom 10 og 12 my.

Babyalpakka, som er den første ulla som klippes av alpakkaen, måler fra 13 my, mens vanlig alpakka ligger mellom 18 og 30 my.

  Alpakkaene trives også høyt til fjells, men er i motsetning til vikunjaene tamme, og en gjeter er ofte i nærheten av flokken.

Alpakkaene trives også høyt til fjells, men er i motsetning til vikunjaene tamme, og en gjeter er ofte i nærheten av flokken.

Det skal finnes ca. 2, 1 millioner alpakkaer i Peru. Dyrene blir klippet en gang i året. Ulla finnes i en rekke sjatteringer fra nesten sort til hvit, og fibrene sorteres etter farge - ifølge Wikipedia hele 22. Naturfargene er ettertraktet.

  Sortering av alpakkaull hos Michell i Arequipa.

Sortering av alpakkaull hos Michell i Arequipa.

En av de største leverandørene av prima garn i babyalpakka og alpakka, er Michell i Arequipa. Herfra kommer også  det meste av alpakkagarnet som selges i Norge. Da Kari Hestnes og mannen Per Svendsen startet med import av alpakka i 1999, var det knapt noen som visste hva slags fiber dette var. I dag er merkenavnet Du store alpakka godt kjent. Da paret solgte firmaet til House of Yarn på Bryne i 2012, gikk det ut mellom 30 og 35 tonn alpakka fra bedriften hvert år.

  Fra garnlageret hos Michell i Arequipa.

Fra garnlageret hos Michell i Arequipa.

  Alpakka finnes ifølge Wikipedia i hele 22 naturfarger. Lett å bli bergtatt i denne butikken.

Alpakka finnes ifølge Wikipedia i hele 22 naturfarger. Lett å bli bergtatt i denne butikken.

Vil man ha prima vare med seg hjem, bør man oppsøke de seriøse forretningene. Mye av det som selges gatelangs i Peru er dessverre akryl, selv om selgerne påstår noe annet. Alpakka er kostbart (men mye rimeligere enn i Norge). Unntaksvis finner man indianere som spinner og strikker av sin egen ull.

Håndteinen er fortsatt et viktig redskap for mange. Det er ca. 30 år siden jeg selv prøvde å bli venn med dette enkle spinneverktøyet, uten særlig suksess. Å se kvinner som spinner tynn og jevn tråd i stor fart imponerer. I Andesfjellene er det så langt jeg har sett vanlig å sitte på gulvet når man spinner, og gulvet brukes som støtte for teinen. Ta en titt på filmen her:

Men selv om mange av indianerne velger akryl, er det lett å beundre håndarbeidene deres. Fargebruken imponerer og inspirerer. Teknikkene behersker de suverent. Underveis på min 17 dager lange tur traff jeg blant annet en flott indianerkvinne som solgte håndarbeider i veikanten. Når det ikke var noen kunder der, heklet hun på en fargerik lue. Hun stilte villig som fotomodell, og alle kollegene hennes lo godt da jeg ville kjøpe lua med garn og heklekrok. Etter litt diskusjon om prisen ble vi enige.

  Indianerkvinne som hekler luer for salg. Dette fargerike arbeidet fikk bli med hjem til Norge selv om det ikke var ferdig.

Indianerkvinne som hekler luer for salg. Dette fargerike arbeidet fikk bli med hjem til Norge selv om det ikke var ferdig.

Følg med! Neste blogginnlegg fra Peru blir om strikking.

Du kan også følge meg på Facebook: Hjertebank Nina Granlund Sæther

 

 

 

 

 

Toving av votter

Når vi tover ullvotter, blir de tykkere og varmere enn vanlige strikkevotter. De blir også mindre elastiske. Det er derfor viktig å stoppe toveprosessen i tide. For det kan fort gå helt galt. Jeg har gjort noen erfaringer jeg tenkte jeg ville dele.

påskevotter

Vottene du ser på bildet, har jeg kalt Påskevotter Det er et av mine siste design.  De er strikket av Fritidsgarn fra Sandnes garn og tovet i maskin på 40 grader. Fritidsgarn er 100 prosent norsk ull. Størrelsen er helt perfekt til meg. Jeg har en Miele-maskin, og de er vasket på et vanlig kokvaskprogram. Såpen som er brukt er Omo colour sensitive.

Når man tover ull, er det først og fremt bevegelse som gjør at fibrene filter seg sammen. Det spiller derfor ikke så stor rolle hvilken temperatur man har på vannet. Jeg tover alltid med 40 grader varmt vann.

Første gang jeg strikket disse vottene, brukte jeg Knit@home Felting Wool, også 100 prosent ren ny ull ifølge magebeltet.

Flette

Denne ulla er veldig løst spunnet, og noe tykkere enn fritidsgarnet. Jeg strikket derfor vottene på litt tykkere pinner for å få samme strikkefasthet. Alt så helt perfekt ut før jeg puttet vottene i maskinen. Men ut kom et par beinharde, stive og helt ødelagte votter. Det var helt umulig å forme dem til. Og overflaten på vottene hadde blitt helt nuppete og udelikat.

ødelagte votter

Det anbefales altså ikke å tove Knit@home Felting Wool i vaskemaskin. Å tove denne ulla for hånd går imidlertid helt fint. Det tar litt tid, og krever litt innsats, men er absolutt verdt innsatsen. For å få et par votter kortere, må man gnikke og gni i lenderetningen, og vil man ha vottene trangere, må man snu dem 90 grader rundt og gnikke og gni den andre veien.

Fru Kvists varme votter

Disse grå og hvite vottene, Fru Kvists varme votter, er tovet for hånd. Her har jeg brukt Zalo. Også de passer helt perfekt til mine hender.

Jeg har også laget et par jeg har kalt Lenkevotter. De er strikket av fritidsgarn. Da de skulle toves, valgte jeg et finvaskprogram på maskinen. Det var ikke så lurt. Vottene ble rett og slett for store. Det erfarte jeg på skitur. Så da jeg kom hjem etter en deilig tur i marka, puttet jeg dem i maskinen enda en gang. 

lenkevotter

Men å tove to ganger i maskin er et sjansespill. Hadde jeg hatt litt større hender, hadde nok disse blitt for små. De er nå litt trange å få på, men sitter perfekt på hånden.

lenkevotter2

Jeg har også laget et par mønsterstrikkede votter som ble tovet i maskin. Her er det svært viktig at man ikke strammer tråden på baksiden - da blir vottene lett for trange. Her gikk det bra. Etter at jeg hadde tøyd og strukket Flettevotter med rosemønster godt i våt tilstand, ble de perfekte.

Mønster til alle disse vottene finner du på Ravelry. Jeg har også laget et par fiskervotter til herrer etter en modell fra Vestvågøy. De er strikket av villsaugarn og tovet for hånd. Oppskrift finnes i boken Votter. Strikkemønstre fra hele Norge.





Blått garn så langt du ser

Er det mulig å forelske seg i én garntype eller én spesiell farge? Jeg falt pladask da jeg fant dette blå garnet i New York for tre år siden. Dessverre hadde de bare noen få nøster i garnbutikken, men jeg kjøpte det de hadde. Garnet kommer fra Malabrigo Yarn i Uruguay, men er produsert i Peru. Det er håndfarget i små serier - derfor relativt stiv pris.

azules

Garnet heter Arroyo og er i 100 % ren merinoull. Ulla er superwashbehandlet. 100 g gir ca. 305 meter. Siden garnet er håndfarget, er ingen nøster like.  Det er vanskelig å gjengi fargene korrekt på bildet. Garnet er blått. Men noe har litt lilla, noe har mer grønt.

Det tok lang tid før jeg våget å bruke av garnet. Jeg ville bruke det til noe spesielt. Da jeg hadde tegnet mønsteret til vottene Snøstjerne, visste jeg at garnet ville være perfekt. Oppskrift på disse vottene finner du i boken Votter. Strikkemønstre fra hele Norge, og det er altså et av mine design.

snøstjernevott

Det hvite garnet jeg har brukt i vottene er Dale Baby Ull. Man kan godt strikke dem med babyull også i blått. Ønsker du å bruke samme garn som jeg har brukt, har jeg gjort det litt lettere for alle som bor i Norge. Jeg har rett og slett importert 10 kg for videresalg. Garnet kan du derfor kjøpe i min Epla-butikk.

Garnet selges kun i hespler a 100 gram. Men 100 gram holder til 2 par damevotter.

856azules
arroyo-malabrigo

Dette er det samme garnet jeg har brukt i Kjærlighetsvotter. Mønsteret til disse vottene ligger gratis på min Facebookprofil Hjertebank Nina Granlund Sæther.

kjærlighetsvotter



Endelig er boken Votter her

Min nye bok "Votter. Strikkemønstre fra hele Norge" er akkurat kommet fra trykkeriet. Jeg fikk det første eksemplaret i hendene tirsdag denne uken. Torsdag var boken ute i flere av landets bokhandlere. Mottagelsen så langt har vært helt fantastisk. Førsteopplaget på 12 000 bøker er utsolgt, og opplag nummer 2 er allerede bestilt.

Votter

Å skrive bok er en arbeidskrevende prosess. Det har tatt nesten to år fra den første ideen ble unnfanget og til den nå er her. Men du verden så morsomt det har vært! Jeg har dypdykket ned i alt som har vært skrevet om votter tidligere, og jeg har lett i gamle arkiver etter bilder og materialer. Med et raust stipend fra Norsk faglitterær forfatter- og oversetter forening har det også vært mulig å reise Norge rundt på jakt etter gamle votter. Jeg har rukket å besøke museer i 10 fylker. Samtidig som jeg har strikket og tegnet mønstre.

vottfravesttelemark

Boken inneholder 43 oppskrifter. 30 av vottene er rekonstruert etter gammelt materiale. De siste 13 er mine egne design. I tillegg prøver jeg å formidle historien som knytter seg til vottene jeg har funnet. Derfor er dette både en oppskriftsbok og en kulturhistorisk bok.

spælsau

Når man skal rekonstruerer gamle votter, møter man på en rekke utfordringer. Å finne et garn som passer, er vanskelig - spesielt når de gamle vottene er strikket av tynt, tynt hjemmespunnet garn. Man må gjøre noen valg. Jeg har brukt garn fra alle de store norske garnfabrikantene. I tillegg har jeg brukt en del garn fra Selbu spinneri. De lager garn av ull fra spælsau, villsau og grå trøndersau. Jeg har også brukt noe utenlandsk garn. Så lenge man holder strikkefastheten kan det meste brukes.

budstikka

Budstikka hadde en flott omtale av boken denne uken. Den kan du lese her >>

Tidligere har jeg blitt intervjuet om boken av Forlagsliv - hvor det ligger flere, fine bilder. Alle bildene i boken er tatt av fotograf Guri Pfeiffer som det er en fryd å samarbeide med. Bokdesignet er laget av Sissel Boniface.

carolinehalvorsen

Dessverre har det blitt en feil i diagrammet til de okergule vottene jeg har kalt Caroline Halvorsen-vottene. Selv om man leser korrektur aldri så mange ganger, og tror alt har blitt rett, så skjer det feil. Det kan jeg bare beklage. Men riktig diagram finner du her hos Hobbyklubben.

votterhosark

Nå gleder jeg meg veldig til å reise rundt å fortelle om den store jakten på votter. Første anledning blir under boklansering hos Cappelen Damm onsdag 20. januar klokken 18. Har du lyst til å være med, kan du sende en påmelding til liv.gronback@cappelendamm.no

Jeg vil fortløpende fortelle om arrangementer på Facebook. Du kan følge meg på Hjertebank Nina Granlund Sæther.

Boken finner du forhåpentligvis i en bokhandel nær deg. Forlaget melder dessverre at de midlertidig er gått tom for boken, men den skal være her igjen 22. januar. Legger du inne en bestilling hos Haugen bok, får du den så snart den foreligger.

 

 

Gavekortene har kommet fra trykkeriet

Boken "VOTTER. Strikkemønstre fra hele Norge" er forventet fra trykkeriet 11. januar. Tenker du at dette kunne vært den ultimate julepresangen til en av dine nærmeste, kan du nå få kjøpt et gavekort til å legge under treet - og så blir boken sendt direkte til mottager så snart den foreligger.

gavekort

På forsiden finner du bilde av bokens forside, og på baksiden kan du fylle ut hvem gavekortet er til og hvem det er fra. I tillegg finner du bilde av et av votteparene i boken, samt forlagets omtale.

gavekort2

Gavekortene sendes ut fortløpende, men vil du være sikker på at det kommer frem i tide før jul, er fristen fredag 18. desember 2015.

Boken har en utsalgspris på kr 369. Porto på kr 56 kommer i tillegg. Du betaler totalt kr 425. Faktura sendes sammen med gavekortet til deg som bestiller, mens boken altså sendes direkte til mottaker.

Gavekortet bestiller du her >>

Les mer om boken her >>

VOTTER. Strikkemønstre fra hele Norge

Våren 2014 kom jeg over noen bilder av særdeles vakre, gamle votter. Jeg fikk lyst til å kopiere dem, og ga meg i kast med tynt garn og tynne pinner. Det ble mye strev før jeg fant frem til en akseptabel strikkefasthet. Og det var mye strev å få mønsteret til å gå opp like elegant som på bildene. Men jeg ga meg ikke! Vottene tok jeg med meg til CappelenDamm sammen med noen helt nye jeg hadde designet. Nå, halvannet år senere nærmer utgivelsen av boken Votter. Strikkemønstre fra hele Norge seg for hver dag som går. Og jeg gleder meg enormt til å vise dere alle skattene jeg har funnet og boken jeg har laget.

votter

Utgangspunktet var altså et par gamle votter jeg hadde rekonstruert, samt noen av mine egne design. Inspirert av den varme mottagelsen jeg hadde fått i forlaget, søkte jeg Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening om et prosjektstipend for å kunne reise rundt i Norge på jakt etter flere votter.

Stipend fikk jeg, og i løpet av våren og sommeren besøkte jeg systematisk museer i Telemark, Aust-Agder, Hordaland, Sogn og Fjordane, Buskerud, Oppland og Sør-Trøndelag. Jeg har også vært i Østfold, Oslo, Akershus og Rogaland på jakt etter votter. Andre museer og arkiver har jeg besøkt digitalt. Og så mye spennende jeg fant! Jeg var på jakt etter strikkeplagg generelt og votter spesielt.

Stipendet var uten tvil en døråpner. Noen steder visste jeg hva jeg var på jakt etter, andre steder rådet tilfeldighetene. Å få lete etter bortgjemte skatter i museenes magasiner var ekstra stas. Og jeg er svært takknemlig for den hjelpen jeg har fått på de forskjellige museene og institusjonene under veis.

Asbjørnsen og Moe samlet folkeeventyr. Ivar AAsen samlet på dialekter. Jeg kan nå si at jeg har samlet på gamle strikkemønstre. På min vei har jeg funnet de lekreste votter med staselige broderier så vel som slitte og hullete arbeidsvotter.

  Arbeidsvott fra Hallingdal museum. Den er ikke med i boken.

Arbeidsvott fra Hallingdal museum. Den er ikke med i boken.

I boken har jeg måttet velge bort veldig mye, men jeg har prøvd å løfte frem særpregede votter fra hvert eneste fylke. Noen er ensfarget, men de fleste er i to farger. Broderier måtte jeg utelate.

I forlagets omtale står det følgende: Strikk deg gjennom alle Norges 19 fylker med denne fantastiske boken fra Nina Granlund Sæther. Her finner du oppskrifter på 43 votter som forfatteren har rekonstruert fra historiske kilder eller designet selv med inspirasjon fra norsk strikkehistorie. De kjente og kjære selbuvottene er selvsagt med, men forfatteren har også løftet frem tradisjoner fra andre steder i landet som ikke er like godt kjent.

Vottene er vakkert fotografert av Guri Pfeifer, og de fleste har diagrammer som gjør det enkelt å følge mønsteret. Her er det oppskrifter til både dame, herre og barn, og spennende fortellinger fra den rundt 400 år gamle strikkehistorien i Norge.

Det er formidabelt forskningsarbeid som ligger bak denne boken, og resultet er en skattkiste av en bok som enhver strikker burde unne seg å ha i bokhylla.

Boken er ventet fra trykkeriet 11. januar. Den kan forhåndsbestilles her >>

Ønsker du å gi bort boken i julepresang, kan du bestille et gavekort her >>

Vil du følge meg på Facebook og høre nytt om vottemønstrene, finner du gruppen min på Hjertebank Nina Granlund Sæther. Her finner du gratismønster på kjærlighetsvotter.

 

Kjærlighetsvotter - gratis mønster

I dag er det 14. oktober; det vil si første vinterdag. Denne dagen snudde man primstaven slik at den siden som begynner med en vott vender frem. I den anledning har jeg laget et nytt vottemønster - og det er gratis enn så lenge. Du finner det under Filer på Facebooksiden min: Hjertebank Nina Granlund Sæther (alle strikke- og håndarbeidsinteresserte kan bli medlemmer). Hvis du ikke er på Facebook kan mønsteret kjøpes på Ravelry >>

kjærlighetsvotter

Jeg våger påstanden: Hjertet er vår tids mest brukte symbol. De siste årene har en gigantisk flodbølge av og med hjerter skyllet inn over landet – ja, inn over hele den vestlige verden. Over alt møter vi dem, mange ganger hver dag. I tekst og bilder. Som gjenstander og som dekor. Alene eller gruppevis. Den enkle formen er intet nytt symbol. Siden tidenes morgen har vi prydet våre omgivelser med små og store hjerter i alle tenkelige materialer. Det som er nytt er mengden. Alle som har noe å selge har trykket motivet til sitt bryst – og vi lar oss villig forføre.

Dagens mange hjerter representerer noe livsbejaende. Det er derfor vi omgir oss med så mange av dem. Men hjertet brukes i høyeste grad også som et dekorativt element, uten annen hensikt enn å pryde. Den enorme populariteten skyldes sannsynligvis at det oppfattes som utelukkende positivt ladet. Hjertet er et uttrykk for alt vi drømmer om, alt vi forbinder med det gode liv; kjærlighet, godhet, vennskap og varme. Hjertet oppfattes også som nøytralt. Det er ikke ekskluderende, slik mange oppfatter at korset eller andre religiøse symboler er. Symbolet er lett forståelig, og vi kjenner det umiddelbart igjen – enten det er tegnet i sand eller er trykket på en T-skjorte. Det eneste negative ved alle hjertene kan være at vi synes det blir for søtt, barnslig og feminint. Eller også at det blir enkelt, banalt og klisjeaktig.

Også fugler har tradisjonelt blitt brukt som et kjærlighetssymbol. Og som fruktbarhetssymbol. I tillegg har fuglene symbolisert trofasthet. I vår egen folkekultur finner vi svært ofte motiver av to fugler som sitter med nebbet mot hverandre, gjerne i kombinasjon med et hjerte.

 Foto: Anne Lise Reinsfelt / Norsk Folkemuseum

Foto: Anne Lise Reinsfelt / Norsk Folkemuseum

I disse vottene har jeg valgt å bruke både hjerter og fugler, og det er derfor jeg har kalt dem kjærlighetsvotter.

Vottene kan strikkes av mange ulike garntyper bare man holder strikkefastheten. Jeg har valgt å bruke kid mohair fra Telespinn sammen med et blåflammet garn jeg kjøpte med meg hjem fra USA.

Telespinn er et lite norsk spinneri som holder til på gården Midt-Svartdal i Seljord kommune. En stopp her kan anbefales på det varmeste.

mohairgeiter

Utenfor kan man hilse på mohairgeitene. Innenfor kan man forelske seg i vakkert garn i de herligste farger og kvaliteter. Mohairfiberen er tynnere og blankere en vanlig saueull. Dette gjør at plagg i mohair føles luftige å ha på seg samtidig som de har en flott glans. Mohairfiberen er også glatt. Dette gjør at plagg strikket i mohairgarn ikke klør på samme måte som vanlige ullprodukter - skal vi tro produsenten. 

telespinn

Vet du hva en nøstekrok er?

Før i tiden var det svært vanlig å strikke både når man stod og når man gikk. Hvert ledige minutt måtte utnyttes. Men hvor gjorde man av garnnøstet, og hvordan holdt man orden på tråden?

  Fotoet er fra Odda. Det er tatt av den svenske fotografen Axel Lindahl (1841 -1906) som reiste rundt i Norge mellom 1883 og 1889. Foto: Axel Lindahl / Norsk Folkemuseum.

Fotoet er fra Odda. Det er tatt av den svenske fotografen Axel Lindahl (1841 -1906) som reiste rundt i Norge mellom 1883 og 1889. Foto: Axel Lindahl / Norsk Folkemuseum.

Jo, man brukte en nøstekrok som man kunne henge i beltet, forklelommen eller trøya. Det er et ganske enkelt, men svært praktisk verktøy. Her ser du en som jeg tok bilde av til boken "Gamle redskaper, små antikviteter" som jeg laget sammen med Harald Kolstad i 2002.

nøstekrok

Nøstekrokene ble oftest laget av messing, men noen er i jern eller i kombinasjoner av jern og messing. Selv om de var små, var de ofte dekorert - med små figurer, jentas navn eller årstall.

nøstekrok2

Kroken henges altså i beltet, og garnnøstet træs innpå den enkle låsen nederst. Da er det en fordel at tråden kan dras ut fra midten av nøstet - slik man kan når man har brukt en nøstepinne. Hvordan du bruker en nøstepinne har jeg skrevet om tidligere >>.

Pulsvantene Electricity

Denne uken kommanderte legen meg til å sitte i ro. Jeg var så uheldig å ødelegge benet på vei til Preikestolen sist helg. Heldigvis var det mulig å strikke. Det har resultert i to par nye pulsvanter til mine gode hjelpere på turen. Uten dem hadde jeg neppe kommet hjem igjen før langt på natt.

electricity1

Ideen til pulsvantene fikk jeg på flyet til Stavanger. De siste ukene har jeg strikket på et tynt, tynt sjal i en deilig ull og silke-blanding. Dette mønsteret kan da også gjøres om til pulsvanter, tenkte jeg.

electricity2

Pulsvantene er strikket i garnet Sterk fra Du store alpakka. Det er et bløtt og deilig garn jeg har brukt i mange av mine design. Det består av 40 prosent alpakka, 40 prosent merinoull og 20 prosent nylon. I motsetning til mye annet alpakkagarn loer det minimalt.

electricity3

Det ene paret er i lys grå, det andre i lys rosa.

electricity4

Men hva i all verden kaller man et par pulsvanter? Denne gangen valgte jeg et engelsk navn rett og slett fordi planen er å utgi oppskriften både på norsk og engelsk. Enn så lenge er den bare på norsk. Du finner den her på Ravelry >>

preikestolen1

Tross det ødelagte benet, bet jeg tennene sammen og fullførte turen til Preikestolen. Det er en tur som anbefales på det varmeste. Fra toppen og ned til Lysefjorden er det et fritt fall på 604 meter. Det er ikke fritt for at det kiler i magen når man nærmer seg kanten.

Helt ut på kanten turte jeg ikke gå. Men som dere ser av bildet: Strikketøyet var med. Aldri ett skritt uten.

Håndplagg fra Setesdal

Denne sommeren har jeg besøkt Setesdal to ganger. Og jeg har lagt igjen rikelig med penger hos Setesdal Husflid i Valle. Blant tingene jeg kjøpte med meg var et par nydelige strikkede mufler, eller halvvanter om du vil, med vakre broderier på.

setesdal1

Muflene brukes tradisjonelt til bunaden, men jeg har ingen bunad fra distriktet, og i dag hadde temperaturen krøpet ned til 1 grad og da var det fristende å ta de på. Jeg synes broderiene er utrolig vakre. De sterke fargene og det nydelige hjertemotivet gjorde meg glad hele veien til togstasjonen.

Setesdalsmuseet har en rekke vakre håndplagg i sine samlinger. I forbindelse med den nye strikkeboken jeg arbeider med (og som kommer ut på Cappelen Damm første uken i januar), fikk jeg lov til å dukke ned i museets magasin. Man kan bli stum av mindre.

setesdal2

Vanter og mufler er dekorert med de vakreste broderier i sterke farger.

Det er rart å tenke på at mange av disse plaggene er laget i en tid da man hadde mer enn nok med å livberge seg selv og familien. Hardt arbeid fylte det meste av dagen. Og på kveldstid var det lite lampelys. Likevel var det overskudd til å leke med garn og tråd.

setesdal3


setesdal4
setesdal5

Har du lyst til å lage noe lignende, kan du bruke babygarn til broderiene. Det ligner på løyegarnet som ble brukt før i tiden. Setesdal Husflid har noe garn som er spesialfarget - blant annet den sterke rosafargen som går igjen i mange av broderiene. Og hvis du ikke vet hvor du skal begynne, kan jeg anbefale Heidi Fossnes' bok Vakre håndplagg til bunader og folkedrakter. Der finner du en rekke oppskrifter.

Vil du vite mer om strikkeboken min og andre ting jeg holder på med, kan du følge meg på Facebook. Gruppen heter Hjertebank Nina Granlund Sæther.

Håndarbeid i Grini fangeleir

I kveld var jeg med Asker historielag til Grinimuseet i Bærum. Nesten 20 000 kvinner og menn satt fanget på Grini i kortere eller lengre tid under 2. verdenskrig. Museet har en rekke arbeider som ble laget av fangene i hemmelighet. Særlig tegningene, som viser livet i brakkene og den tyske terroren gjør inntrykk, men en rekke små håndarbeider fanget også min interesse.

grini1

Det var ca. 6 000 kvinner som satt fanget på Grini under krigen. De ble holdt strengt adskilt fra mannlige fanger. Flere satt lang tid i enecelle etter tortur og mishandling på Møllergata 19 eller Victoria Terrasse. Fangevokterne gjorde sitt ytterste for å plage dem. I mulm og mørke har de likevel klart både å brodere og strikke.

Grini2

Flere av broderiene viser hvordan det var i leiren; brakkene, piggtråden, gitteret foran vinduet.

De første kvinnene kom til Grini i 1941. De oppdaget raskt at dette ikke var noen feriekoloni.  I motsetning til de mannlige fangene fikk de ikke gå ut. Og de måtte jobbe hardt. Uniformer skulle vaskes, lappes og stives. De yngste og sprekeste ble sendt i vaskekjelleren. De eldre og skrøpelige måtte arbeide i systuen, skriver All verdens historie.

grini3

Tilgangen på materialer var særdeles liten. Gudrun Fuglestad, fange nummer 9326, var en av dem som klarte å stjele diverse tøybiter som hun kunne dekorere. Belter ble laget av sekkestoff fra madrassen hun lå på, men hun klarte også å få tak i en duk - kanskje fra vaskeriet. Tråd ble hentet ut fra jakker og jumpere. Mange av arbeidene er dekorert med det norske flagg i rødt, hvitt og blått.  Et av arbeidene er et Norgeskart. Med hvite sting på blå bunn har hun brodert "Kjemp for alt hva du har kjært".

grini4

Blant Gudrun Fuglestads arbeider er også en rød nisselue i miniatyr, en knøttliten strikket bamse og et par bitte-bitte små sokker. Alt er strikket med hårnåler. Det var de eneste "strikkepinnene" de kunne få tak i. Den røde nisseluen var selvfølgelig et pek. Under krigen var det flere som markerte sin motstand mot den tyske okkupasjonen og Quislings nazistiske styre ved å bære rød nisselue.

grini5

Så dårlig likte tyskerne de røde nisseluene at det i 1942 ble innført forbud mot å bære dem:

Advarsel. Røde toppluer. Bruken av røde toppluer har tiltatt så sterkt i den senere tid at det fra nu av betraktes som demonstrasjon. Bruken av disse luer forbys derfor fra og med torsdag 26. februar 1942. Fra denne dag vil toppluer bli fratatt enhver som opptrer med sådanne og straffansvar gjort gjeldende mot vedkommende – for barn under 14 år – mot foreldre eller foresatte. Trondheim politikammer, 23. februar 1942

grini6

En annen som strikket med hårnåler var Dagny Qvist. På bildet under kan man se både vottene hun laget og hårnålene som ble brukt.

grini7

Det finnes en rekke andre små håndarbeider som er vel verdt å ta en titt på. Museet er åpent på søndager, og er du heldig kan du få omvisning av en av dem som satt der. Neste år er forhåpentligvis museet utvidet.

Styreleder i Stiftelsen Grinimuseet, Bjørn Krogsrud, jobber for at fangene som satt på Grini skal få den oppmerksomhet de fortjener.

– De deler skjebne med krigsseilerne. Jeg undrer meg over at de ikke har fått den hedersbevisning de skulle hatt. Her satt de tause heltene, de var beskjedne og ville ikke profilere seg. Jeg tror alle kommuner i Norge har hatt Grini-fanger hos seg, sier han til Budstikka.

Nå mangler museet kun noen få millioner for å gjenreise en av brakkene som stod på Grini. Håpet er at pengene bevilges over statsbudsjettet denne høsten.

grini8

Slik bruker du en nøstepinne

Vet du hva dette er?

 Foto: Vest-Telemark museum.

Foto: Vest-Telemark museum.

Man kunne lett tro det var en barnerangle, men det er en nøstepinne. Denne er fra Fyresdal og tilhører Vest-Telemark museum i Eidsborg.

Nøstepinnene er ofte vakkert utskåret, og inni ligger det gjerne løse kuler som beveger seg når man rister på dem. 

Tekstilredskaper var ofte kjærestegaver fra ham til henne. Derfor er gjenstandene gjerne rikt dekorert. På den måten kunne han fortelle hvor dyktig han var som håndverker. Å skjære ut de løse kulene var ekstra vanskelig, og ble regnet som et karstykke.

Beholdt hun gaven ga hun uttrykk for at hun var interessert i noe mer.

nøstepinne1

Titt og ofte opplever jeg at garn selges i hespler - slik det ble før i tiden. Derfor har jeg skaffet meg min egen nøstepinne. Den er dreid, og derfor noe enklere i formen. Fordelen med å bruke en slik er at man kan lage et garnnøste hvor man får tak i tråden fra innsiden. Da slipper nøstet å trille rundt. Eller man kan strikke med to ender samtidig.

Nøster man mye garn, anbefaler jeg imidlertid en nøstemaskin. Men skal du bare nøste garn av og til, er nøstepinnen et nyttig verktøy.

nøstepinne2

Start med å vikle garnet rundt pinnen. Pass på enden så du får tak i den siden. Det kan være lurt å holde på den med høyrehånden som du holder rundt håndtaket (hvis du er høyrehendt).

nøstepinne2

Fortsett å nøste rundt med venstrehånden samtidig som du vrir nøstepinnen litt - for eksempel en kvart omdreining - mot høyre.

nøstepinne 4.JPG

Fortsett å nøste samtidig som du vrir pinnen mot høyre med høyrehånden.

Fortsett helt til all tråden er nøstet opp. Avslutt med å feste tråden rundt nøstet. Og så trekker du den forsiktig av pinnen.

nøstepinne5

Voila! Nøstet er ferdig, og du får tak i tråden du startet med.

Følg meg gjerne på Facebook, så får du flere gode strikketips. Du finner meg på Hjertebank Nina Granlund Sæther.

Hjertebank-trøye

Fra idé til ferdig oppskrift tar det laaaang tid. Det er evigheter siden jeg begynte på denne genseren, men endelig kan jeg legge ut oppskriften for salg på Ravelry. Der finner du den både på norsk og engelsk. Du kan også kjøpe norsk mønster her på min egen blogg >>.

hjertebanktrøye

Ideen til mønsteret fikk jeg fra noen gamle votter. Den store rosa som er brukt i mønsterborden nederst går igjen på mange selbuvotter. Det gjør også stjernemønsteret. Det brukes først og fremst inni loven på vottene, og kalles lokalt "spyttklysa".

vott

Vottene er strikket med tynt garn og tynne pinner. Når man velger annet garn og annen strikkefasthet, forandrer mønsteret seg ganske mye. Det må man selvfølgelig ta hensyn til.

Veldig mange strikkedesign har hovedborden øverst på genseren. Jeg hadde lyst til å plassere den nederst.

hjertebank start

Svært ofte tegner jeg en skisse før jeg begynner å strikke et nytt plagg. Denne gangen begynte jeg rett på. Vil ikke akkurat anbefale det, for veldig ofte må man da rekke opp. Her gikk det heldigvis bra.

Men så kom utfordringen: Hvordan fortsetter jeg? Jeg var lenge i tenkeboksen før jeg fant ut at jeg ville fylle hele bolen med "spyttklyser".

Først tenkte jeg at grå måtte være bunnfarge. Men da ville kanskje blomsterborden henge litt lite sammen med resten av genseren. Fordi jeg ikke klarte å bestemme meg, begynte jeg å tegne striper på mønsterdiagrammet jeg hadde laget. Og det var jo ganske lurt. Jeg fikk en løsning jeg ble fornøyd med, og så er det ganske morsomt å strikke striper. Man bare MÅ strikke ferdig en rad til før man kan legge fra seg arbeidet.

Rundt halsen har jeg jobbet for å få frem den samme virkningen som er på vrangbordene.

Genseren er tradisjonell i formen med bol som er strikket nedenfra og opp. Ermene er også strikket nedenfra og opp. Det er sydd maskinsøm i sidene og så klippet opp for ermene. Jeg har også sydd og klippet for halsåpningen. Fremgangsmåten er beskrevet her: Slik kan du lage pen hals

hjertebank-tone

Kofta ble ferdig til koftefesten i Trondheim i april. Men så skulle det lages oppskrift. Å regne ut alle størrelsene er en stor utfordring hver eneste gang, synes jeg. Og det tar mange timer! Fordi jeg hadde litt vel mye å gjøre på jobben en periode, måtte arbeidet ligge. Men så endelig kunne jeg sette meg ned.

Hadde ikke lyst til å slippe mønsteret før genseren var teststrikket. Fire dyktige damer har hjulpet meg med å luke ut noen småfeil. Det setter jeg stor pris på. Men det tar jo også litt tid.

hjertebank-marianne

Garnet som er brukt i genseren er Sterk fra Du store alpakka.

Genseren finnes i størrelsene: S (M) L (XL) XXL (XXXL)

Brystvidde: 86 (96) 106 (110) 120 (130) cm

Garn:

Sterk fra Du Store Alpakka (40 % alpakka, 40 % merinoull, 20 % nylon)

Rød nr. 828: 250 (300) 300 (300) 300 (350) g

Lys grå nr. 822: 100 (100) 150 (200) 200 (200) g

Natur (hvit) nr. 806: 150 (200) 200 (250) 250 (250)g

Og har du lyst til å følge meg på Facebook, finner du meg på

Hjertebank Nina Granlund Sæther