Fana feminin med rundfelling

Det er mange som etterlyser mønstre med rundfelling. Alle er ikke like komfortable med å sy og klippe i plagg de har brukt timer på å strikke. Jeg har derfor valgt å lage en genservariant av min fana feminin-jakke.

Vakre Amanda stilte som modell denne uken, og endelig er oppskriften klar.

Finnes i størrelsene S (M) L (XL) XXL (XXXL)

Brystvidde: 88 (92) 98 (106) 116 (122) cm

Genseren er strikket i Sterk fra Du store alpakka - et garn jeg liker særdeles godt. Selv om det er 40 prosent alpakka, loer det nesten ikke.

Mønsteret kan kjøpes via Ravelry >>

 

Spøtekoner på torget

Da jeg bodde i Stavanger på slutten av 1970-tallet og begynnelsen av 1980-tallet kunne man fortsatt se spøtekonene som solgte hjemmestrikkede varer på torget. Spøte er dialektord for strikke, og det uttales ifølge mine kilder ( "Dialektord fra Bjerkreim" ) med d, altså spøde. Ifølge Gatemagasinet Asfalt var dette kvinner fra Jæren, nærmere bestemt Vigrestad og det nærmeste nabolaget. De svært staute og godt stappede kvinnene var stuttvokste og brede over baken; det spøtekonene savnet i høyden tok de igjen i bredden, heter det i artikkelen.

Transient

Foto: Rogaland Avis / gjengitt med tillatelse fra Stavanger Byarkiv."

Jeg husker godt at de ferme kvinnene solgte selbumønstrede strømper og ribbestrikket undertøy (to rett og to vrang). Som 18-åring synes jeg ikke det var veldig sexy, men jeg angrer svært på at jeg ikke tok bilder av kvinnene foran bodene. Det finnes imidlertid noen bilder fra Rogaland Avis i Stavanger byarkiv. Her kan man blant annet se en godt påkledd jærkone kle opp en turist i mønstret kofte.

Tradisjonen med å selge hjemmestrikkede varer på torget i Stavanger stammet sannsynligvis fra begynnelsen av 1900-tallet. I desember 1934 sto Anna Odland fra Vigrestad tiltalt i byretten for å ha solgt "ferdige klær". Ifølge Handelsloven av 1933 kunne man ikke selge "ferdige klær" ved omførsels- eller torghandel, og Anna var blitt observert da hun solgte to egenstrikkede gensere for henholdsvis 4 kroner og  4 kroner og femti øre. I retten kunne hun fortelle at hun hadde hatt fast tilhold på torget gjennom 10-12 år, og at hun kunne omsette egne strikkevarer for omkring 1 000 kroner i året. Fra politiet hadde hun fått opplyst at hun verken trengte handels- eller næringsbrev for å drive sin spøteforretning på torget. Hun mente at det var hele ti koner fra Vigrestad som solgte varene sine på torget, og nektet derfor å godta boten på 5 kroner, subsidiært 1 dags fengsel.

Karen Herigstad bekreftet dette, og forklarte at hun hadde "seld i minst tjuge år og va ei av dei fysste som fekk fast plass på torjå". Ellen Sandved fra Brusand mente hun hadde drevet torghandel i over 40 år.

Byrettsdommer Var syntes nok dette var en problematisk sak. Retten kom til at ferdige klær rettslig måtte tolkes som ferdigsydde klær, altså konfeksjon, og ikke strikkede varer eller hjemmestrikkede gensere. Anna ble derfor frikjent, og kunne fortsette sin torghandlervirksomhet.

Spøtekonene fra Jæren er forlengst borte, men da jeg var i Stavanger i sommer la jeg merke til at det fortsatt selges strikkeplagg  fra torgboder: Hjemmestrikkede sokker av ymse slag og utseende, tovede hatter og annet håndarbeid - en tradisjonell husflidsbod, med andre ord. Tradisjonene fra begynnelsen av forrige århundre føres videre, og gir forhåpentligvis klingende mynt i kassen.

Norske stemninger

Designerne bak Moods of Norway har suksess med sin elleville design og relativt akseptable priser. Den rosa traktoren er blitt merkevare. At merket er blitt populært både blant ungdom og den voksne garde her hjemme henger kanskje sammen med at vi er stolte av at et norsk klesmerke endelig blir lagt merke til utenlands. Vi har sannsynligvis også et nostalgisk forhold til gamle traktorer. Det kreves en god del mot for å bære noen av antrekkene, men det er rart hva vi i løpet av kort tid venner oss til.

Transient

Med tillatelse fra Moods of Norway. Foto: Ole Musken

I løpet av høsten har jeg vært innom butikkene både i Trondheim og Bergen. Er du på jakt etter en litt sær kulturopplevelse kan et besøk absolutt anbefales. Innerst i lokalene finner du nemlig en nærmest museal utstilling av norske hjem slik de så ut på 60- og 70-tallet.

Moods of Norway prøver å gi kundene en opplevelse eller en stemning av Norge slik det var før. I Trondheim fikk jeg umiddelbart følelsen av å spasere inn i stuen til en bestemor. Det var ikke akkurat sånn det så ut verken hjemme hos min mormor eller hos min farmor, men jeg innbiller meg at det ligner ganske mye på hvordan konene i nabolaget hadde det. Gamle møbler og bruksgjenstander har kommet til heder og verdighet. Her kan man sette seg ned og hvile noen minutter før man trekker frem kredittkortet og igjen blir innhentet av nåtiden.

Transient

I Bergen er prøverommene innredet som en rekke med klassiske utedoer. Dørene har selvfølgelig hjertepryd. Utenfor finner man blant annet en utslagsvask – maken til den min mormor hadde helt frem til 1970, og en stol man kan hvile i.

Transient

Jeg har et ambivalent forhold til gamle, slitte møbler og bruksgjenstander. På den ene siden synes jeg det er kult. På den annen side synes jeg det er relativt aparte og langt fra min funksjonalistiske drøm. Men jeg lar meg fascinere av de gamle håndarbeidene som er hentet frem i lyset. På veggene både i Trondheim og Bergen henger strameibroderier og klokkestrenger i klostersøm. Stolene er prydet med korsstingsputer og diamantsøm. For noen få tiår siden var det knapt et hjem uten disse fargerike og populære håndarbeidene. I dag er de sjeldne, selv om de dukker opp i en og annen interiørreportasje.

Den store strykeprøven

Menn ønsker seg ofte koner som er villige til å stryke skjorter. Behersker de ikke kunsten selv, har alternativet vært skrukker, drip- and dry-stoffer eller en regning fra renseriet.  (Les for eksempel Yan Friis' morsomme anekdote om kampen med jernet). I 2004 var det 62,8 prosent av oss som strøk, og i gjennomsnitt brukte vi 20 minutter pr. uke på denne typen husarbeid. De ivrigste av oss brukte hele fire timer pr. uke. Magefølelsen sier meg at kvinner stryker mye mer enn menn.

Glatte tekstiler har alltid hatt status, og lenge før strykejernet ble alminnelig hadde man andre redskaper som gjorde nytten. I forhistorisk tid brukte man nok glatte steiner. Egne glattesteiner eller gnisteiner som er laget av mørke brunt eller nesten svart glass, er kjent  fra vikingtiden, opplyser Harald Kolstad i boka "Gamle redskaper små antikviteter". Glattesteinen er sirkelrund, og har en diameter på  8 – 9 cm. Den flate siden ble holdt i hånden, mens den runde siden ble gnidd mot tøyet. Slike steiner ble produsert ved glassverk i hele Norden, og de ble særlig brukt til å gjøre fintøyet staselig. Sømglatter er enda et navn, da steinene var fine til å glatte på sømmene.

Slikjekjaken var mye brukt i Hallingdal, på Voss og i Hardanger. Det er kjevebeinet fra ei ku som er mellom 20 og 25 cm langt, kokt i lut og tørket i solskinn før bruk. Etter lang tids bruk ble kjevebeinet blankt og glatt. Da egnet det seg til å glatte ut skjorter og lintøy. Ifølge Ivar Aasen betyr slikje  å glatte, polere eller stryke. På Island heter det å slikja. Redskapet var i bruk helt opp mot siste krig.

Også mangletreet ble brukt til å rulle og glatte tøy. Plaggene ble dynket med vann og lagt rundt en stokk. Så ble mangletreet rullet over. Det kunne være tungt arbeid å glatte tøy på denne måten, fordi man måtte legge hele tyngden sin på når man rullet stokken fremover.

Redskaper var svært ofte friergaver. Derfor er mangletrær som regel svært vakkert dekorert med utskjæringer i forskjellige teknikker. Håndtaket har oftest form som en hest. Det ga et godt håndtak å holde i, men skulle også signalisere fruktbarhet og styrke. Da rullene kom kunne man arbeide med større mengder tøy uten å bruke så mange krefter.

På 1920-tallet begynte de elektriske strykejernene å bli populære. Strykejern var faktisk et av de første elektriske apparater man investerte i. Tidligere hadde man tunge smijernsjern.  De eldste er laget av ett stykke og hele jernet ble varmet opp i grua. Siden fikk jernene en løs bolt som måtte bli rødglødende før man kunne begynne å stryke.

En mindre og hendigere variant var pipejernet, som kunne skrus fast i en bordplate. Også de hadde en løs bolt som ble varmet i grua. Gjenstandene som skulle glattes, for eksempel silkebånd, blonder, mansjetter og snipper ble så dratt frem og tilbake over pipen. Denne typen jern var også nødvendig for å stryke og stive de gammeldagse pipekravene. Dette var en mote som oppstod på 1500-tallet. Helt frem til omkring 1980 ble slike krager brukt av norske prester.

I dag er utvalget av strykejern enormt. Damp gjør arbeidet lettere, og man trenger ikke dynke tøyet før man går i gang. Og det er i dampfunksjonene finessene ligger. Dampstøt og dampgenerator er nye ord forbrukerne må forholde seg. Prisen på jernet avhenger blant annet av hvor stort damptrykk man vil ha.

Ironman er en oppblåsbar sak som ifølge produsenten Siemens kan eliminere tiden foran strykebrettet. Det er en automatisk skjortestrykemaskin til hjemmebruk. Fuktige skjorter og bluser trekkes over jernmannen, og så strømmer varm luft gjennom plagget. Tøyet tørker samtidig som det blir helt glatt på mindre enn ti minutter, hevder produsenten. 15 ulike programmer gjør at vare stoffer som silke, viskose og lin behandles skånsomt. Husmorvikaren er imidlertid ingen billig fornøyelse.  Ca. 10 000 kroner må du ut med.

Norge i rødt, hvitt og blått

Amerikanere elsker flagget sitt. For noen dager siden googlet jeg etter bilder av stars and stripes-puter, og fikk nesten en million treff. Det var nye puter og gamle, hjemmelagede og fabrikkfremstilte. Motivene varierer voldsomt, men stjerner og striper går igjen på ulike måter. Alt er tillatt. Klikker man seg videre, oppdager man at hele rom kan være dekorert i rødt hvitt og blått.

Her i Norge har de fleste av oss et noe mer andektig forhold til flagget. Vi som har gått i speider'n har i alle fall lært å behandle det med ærefrykt. Det må for all del ikke ned i bakken. Derfor synes vi også det blir litt vanskelig å sitte på det eller eller ha det rundt oss. I amerikanske oppskriftsbøker hører gjerne flagget med, enten man syr, strikker eller hekler. Hos oss hører det til sjeldenhetene.

Enkelte designere har imidlertid begynt å inkludere det norske flagget i sine kolleksjoner, og mange av årets russ har flagg på snekkerbuksene sine. Det til tross for at det norske flagget på klær har kunnet bli oppfattet som et nazisymbol. I 2006 måtte den norske staten gå til sak mot det tyske firmaet bak merkevaren Thor Steinar. De nynazistiske bakmennene valgte å bruke det norske flagget som varemerke siden gamle nazisymboler er forbudt i Tyskland. Heldigvis begynte høyreekstremistene selv å boikotte disse klærne.

Transient

Jeg innbiller meg at Marius-genseren begynner å få noe av den samme statusen som stars and stripes har hos amerikanerne. Fargene er de samme som i flagget vårt. Mønsteret, som opprinnelig er hentet fra Setesdals-kofta, er nasjonalt. Og det er tydeligvis populært blant den yngre generasjon.  Tidligere har jeg skrevet om mariusmønstrede kosedresser. I går kunne man lese om mariusmønstrede Ut på tur-donger i Aftenposten.

Ut på tur-dong? Aldri hørt om det? Nå ja, det er kanskje ikke så rart. Datadong er et nytt begrep, funnet opp av seks gutter i tenårene. Guttene fra Larvik har gått til topps i konkurransen Ungt Entreprenørskap med sitt beskyttelseshylster for bærbare PC-er.

"Vi ble inspirert av iPod-sokken og ville lage noe som vi kunne identifisere oss med selv og som samtidig var nyttig. Alle elevene i videregående skole har bærbar PC, og maskinene trenger beskyttelse mot støt og fall. Det var utgangspunktet, nå har vi tre modeller i ulik design. En datadong til alle anledninger", sier guttene til Aftenposten. Nå forhandler de med fabrikker i India og Indonesia om hvem som kan levere de beste ribbestrikkede modellene.

Guttene reiser i juli til Sardinia med sin Ut på tur-dong for å konkurrere med ungdom i tilsammen 36 land. Jeg blir sittende her å lure på hva det neste med mariusmønster blir. Gi meg gjerne en tilbakemelding hvis du vet om noe, enten det er fabrikkfremstilt eller håndarbeidet.

Kongelig Marius

For en god del år siden, da jeg var redaktør i Norsk Husflid, prøvde fotograf Barbro Fauske Steinde og jeg å få et intervju med HM Dronning Sonja. Vi fikk dessverre avslag. I anledning Norges Husflidslags 100-års jubileum har min etterfølger i redaktørstolen, Berit Solhaug, og fotograf Barbro fått audiens på slottet. Jippi! Godt jobbet! Intervjuet med Dronningen står på trykk i Norsk Husflid nr. 2 2010, og en åpenhjertig slottsfrue forteller om sin håndarbeidsinteresse. Det kommer blant annet frem at Dronningen, som er utdannet i kjole- og draktsøm, alltid har vært glad i å strikke. Gjennom årenes løp har det blitt både selbuvanter og andre tradisjonsmønstre. Det er imidlertid noen år siden hun strikket Marius-genser til Kronprinsen:

Transient

"Jeg strikket veldig mange Mariusgensere da jeg var ung. Blant annet fikk den gang Kronprinsen en i gave før han reiste til England for å studere. Han rodde der borte. Og det er ganske artig, for kameratene hans ble så begeistret for genseren at til slutt rodde de alle i Mariusgensere. Farvene i genseren var de samme som colleget brukte. Jeg strikket ikke alle, altså" forsikrer Dronningen.

Transient

Bilde av kronprinsen i Marius-genser ligger på Dagens Næringslivs nettside  Marius tilbake på moten:

Nå strikker Dronningen, som andre bestemødre, til barnebarna. Hun viser frem et av sine siste arbeider, en søt liten hvit jakke i flettemønster. Det skal bli en liten lue også. Mønsteret har hun funnet i en stakkars gammel og slitt lefse, som hun kaller det; et velbrukt mønsterhefte av god gammel årgang. Tiden går tydeligvis for dronninger også: "Til barnbarn nummer en strikket jeg en liten jakke. Til barnebarn to begynte jeg, men så kom nummer tre og fire og det ble barnebarn fem som fikk den", avslører hun. Nå har hun planer om å få fatt i noen tykke pinner så hun kan lære barnebarna å strikke.

Hvilken bunad kan man velge?

Svært mange kvinner på vestkanten synes å ha røtter i Telemark. Telemarksbunader blir da også gjerne kalt Oslo 3-bunader. Jeg skjønner hvorfor: Bunadene er fargesterke og vakre med mye dekor og utsøkte broderier på skjortene. Derfor blir de også kostbare. I Telemark har det også tradisjonelt blitt brukt mye penger på sølvtøyet til klesdrakten. Et komplett antrekk koster derfor flerfoldige tusenlapper. Noen ser på det som investering, andre gleder seg over å kunne iføre seg det de mener er landets aller fineste stas - og noen slår to fluer i ett smekk.

Transient

Selv har jeg fått meg hytte i Kragerø. Det bør vel kvalifisere for å velge beltestakk? Min svigermors familie var dessuten fra Langesund. Mine barn må i hvertfall kunne velge bunad fra Øst-Telemark hvis de skulle ønske det?

Transient

Jeg er født på Asker fødehjem, og oppvokst i Heggedal - mindre enn tre minutter fra barndomshjemmet til a-ha-stjernen Morten Harket (han er et år eldre enn meg, men vi gikk  på søndagsskole sammen) og en kort kilometer fra Anders Lange.

Transient

Etter gymnaset flyttet jeg til Stavanger og bodde der i to år. Så ble det et år på Sørumsand før jeg ble bæring. I 1989 flyttet jeg tilbake til Asker. Jeg holder til på Øvre Båstad, som ligger i akkurat passe gangavstand fra sentrum. Askerbunad,som også kronprinsparet har fått seg, kan jeg selvfølgelig velge! For 30 år siden synes jeg Asker-bunaden var utrolig kjedelig, men i dag synes jeg den har mange flotte kvaliteter. Jeg liker spesielt godt stakkestoffet med den røde kanten nederst. Rogalandsbunad eller bunad fra Romerike kunne jeg kanskje også forsvare å bruke? Jeg har jo tross alt bodd der. Eller kan jeg ikke det?

Transient

Det er slett ikke uvanlig å velge bunad fra mors eller fars hjemsted. Begynner jeg å analysere min geografiske bakgrunn, blir alternativene mange. Min mor er fra Røyken i Buskerud. Det var også min mormor. Buskerudbunaden er et klart alternativ?  Det er kanskje også bunaden fra Sunnfjord, siden min morfar  kom fra Løkkebø i Flora kommune? (Min fetter Lars har kartlagt slekten tilbake til 1775.) Min far var fra Vestre Toten. (Jeg har aldri helt konkludert; er jeg vill halvtotning eller halv villtotning?) Totenbunaden har aldri vært blant mine favoritter, men den er vel et klart alternativ? Farmorslekta kom fra Nordre Land. Altså bør jeg også kunne velge Landings-bunad? Jeg har også familie på den andre siden av Mjøsa, men vet ikke hvor farfar-slekten egentlig kom fra. Min mormors mor var imidlertid fra Helgøya i Ringsaker. Hedmarkinger har også mange drakter å velge mellom, og en av dem kunne kanskje være noe for meg?

Interessen for tekstiler og tekstile tradisjoner er stor. Det påvirker også. Folkedraktene, som har sitt utgangspunkt i gamle drakttradisjoner, fascinerer mer enn rekonstruerte eller komponerte bunader. Det betyr ikke at noen bunader er finere eller bedre enn andre. Romeriksbunadens broderier er vakre, men hovedelementene er hentet fra ei løslomme, et hestedekken og et par sko. Bunaden er inspirert av elementer ved draktskikken på Romerike, men viser ikke hvordan noen har gått kledd i ei bestemt tid.

Tilfeldigheter gjorde at jeg fikk bunad fra Voss i 1976. Det har jeg skrevet om i innlegget Bunad - eller ikke - 17. mai. Det var min mors kusine som sydde den. Min morfar, som var rallar i sin ungdom, bodde på Voss en kort periode i forbindelse med byggingen av Bergensbanen. Men det er vanskelig å svare når folk spør: Hvorfor har du bunad fra Voss, du da? Riktignok har jeg vestlandsblod i årene, men det er tynt. Vossablodet er syltynt.

Transient

For ti - tolv år siden sydde jeg meg rutaliv og rondastakk. Jeg har ingen aner i Gudbrandsdalen. Det er ikke like mange som spør hvorfor jeg har valgt denne drakten, den er på mange måter blitt en nasjonaldrakt, men jeg forsvarer meg med at den er fra Oppland, og i Oppland har jeg jo røtter! Men det burde være unødvendig å skulle forsvare valget.

Transient

Mange har som meg en en sammensatt og spredt familiebakgrunn, og vi flytter stadig på oss. Bunad er i tillegg en stor investering. Jeg synes det er viktigere at man velger en bunad man liker enn den som er "riktig". For hva er egentlig riktig?

Sigbjørn holder stilen

Atter en gang er regjeringen samlet til budsjettkonferanse. Det er slutt på de tider da samtlige regjeringsmedlemmer stilte i lusekofte, men finansminister Sigbjørn Johnsen holder stilen. Ifølge enkelte kommentatorer kler han  da også ullgenser bedre enn de fleste.

Regjeringens første budsjettkonferanse avholdes vanligvis utenfor Oslo. Årets konferanse holdes på Thorbjørnrud på Jevnaker, og det skal blant annet kjempes om penger til nasjonal transportplan, fortsatt barnetrygd og muligheter for å handle taxfritt. Tidligere har det vært samlinger på Halvorsbøle i samme kommune, og på Staur gård i Stange. Hit kommer regjeringsmedlemmene med alvorlige miner og stresskofferter fulle av hemmeligheter. Kristin Clemet har skrevet ganske fornøyelig om tautrekkingen om kronene i artikkelen Budsjettprosessen: I verdens rikeste land.

Jeg vet ikke når det begynte eller hvorfor, men plutselig var  politikerne, som vanligvis foretrekker skjorte og slips, langt mer uhøytidelige i klesveien. Kanskje var det de landlige omgivelsene som innbød til en mer folkelig stil, kanskje var det kuldegrader og kald trekk fra glisne vinduer. Dagens Næringsliv har vist oss bilde av statsminister Gro Harlem Brundtland under budsjettkonferansen på Jevnaker 1988 iført Marius-genser, men jeg kan huske ministre fra en rekke regjeringer og ulike partier i hjemmestrikket.

Det må ha vært en gang på 90-tallet at den lille bedriften Grinakervev på Brandbu kuppet hele konferansen: Samtlige deltagere fikk utdelt hver sin busserull fra Hadeland. Det var da regjeringsmedlemmene begynte å gå i busserull i stedet for lusekofter og skigensere. Jeg kan blant annet huske at jeg intervjuet  Bendik Rugaas, som var planleggings- og administrasjonsminister i Jaglands regjering, rett etter budsjettkonferansen våren 1997. Da hadde han en flunkende ny busserull liggende på kontoret. Særlig begeistret for plagget mener jeg at han ikke var, for busserullen lå pent pakket i emballasjen.

Nå er også busserullenes tid forbi. Men vi kan altså se at noen av regjeringsmedlemmene prøver å føre strikkeplaggtradisjonene videre selv om lite er hjemmestrikket. Helseminister Anne-Grete Strøm-Erichsen hadde en blå Oleanna-jakke designet av Solveig Hisdal på seg, og utenriksminister Jonas Gahr Støre en litt stor genser som lignet en islender under den obligatoriske fotoseansen. Barne-, likestillings- og inkluderingsminister Audun Lysbakken stilte i en hvit aranmønstret genser. Sjefen sjøl? Nei, statsministeren hadde ikke lusekofte denne gang.

Happy Valentine

Det finnes to legender om martyren Valentin; en om presten Valentin av Roma og en om biskopen Valentin av Terni. Mest sannsynlig er det to versjoner av en og samme helgenlegende. Valentin kan ha vært prest i Roma, og så ha blitt biskop i Terni, som ligger omtrent ti mil lenger nord. I den ene legenden fortelles det at keiseren mente gifte menn var dårlige krigere, og derfor nedla han forbud mot ekteskap. Valentin trosset forbudet og viet de elskende parene likevel, men ble avslørt og dømt til døden. I den andre legenden fortelles det om Valentin som med Guds hjelp helbredet en blind pike. Men samtidig kalte han de gamle romerske gudene for djevler, og det kunne ikke keiser Claudius II (213/214 – 270) tåle. Han ble derfor dømt til døden. Den gode Valentin døde rundt år 270, men det fortelles både at han ble steinet til døde og at han ble halshugget.

Transient

En åpenbart konstruert legende forteller at da biskopen ble arrestert og kastet i fengsel, forelsket han seg i fangevokterens datter. Da han skulle henrettes, etterlot han seg et brev adressert til henne. Det var undertegnet ”Din Valentin.”

I Martyologium Romanum, som er kirkens universelle kalender, var den 14. februar minnedag for Valentin helt frem til 1969. Da ble dagen strøket fordi skikkelsen Valentin var så uklar. Minst 50 martyrer hadde samme navn.

Utgangspunktet for det perlebroderte arbeidet er et hjerte sydd av en hjemmestrikket rød genser. Her har jeg dekket strikkehjertet med røde glassperler i ulike nyanser. 

Ny lue

Jeg hadde planlagt mer hjertestoff i anledning den forestående Valentin-dagen, men så dukket det opp en ny annonse i Aftenposten. Jeg har tidligere skrevet om fusjonen mellom Melkesjokolade og Kvikk Lunsj, Marius-lue og Kongsberg-antrekk. I dagens annonse har kua fått ny lue igjen. Det har også kommet til en liten kalv.

Luene er hvite i bunnen. Det kan se ut som om det er noen røde detaljer på mors, men begge har mørke åttebladsroser som hovedmotiv.

Åttebladsrosa er et velkjent motiv både i norsk og internasjonal folkekunst. Her i Norge forbinder vi nok mønsteret først og fremst med selbustrikk, men det brukes også flittig i andre teknikker, som for eksempel karveskurd. Selve mønsteret finnes i utallige versjoner.

Da Norge deltok i OL i Squaw Valley i 1960 ble samtlige idrettsutøvere utstyrt med Selbu-votter og -strømper. For 50 år siden var det ren, ny ull og norske strikketradisjoner som var i skuddet. I dag foretrekker de fleste utøverne syntetiske fibre innerst som ytterst.

Kjærestegaver

Lenge før valentinviruset nådde norskekysten og infiserte  handelsstanden, ga vi nordmenn hverandre gaver med hjerter. Festemål var en viktig begivenhet før i tiden, i alle fall i de øvre samfunnslagene, og festegaver var en viktig del av et frieri. Ætten avgjorde hvem som skulle giftes. Familie og slektskapsforhold hadde stor betydning: Det handlet om stand og stilling, om velstand og eiendommer, og stundom også politikk. Mange var nok nødt til å akseptere en de bare likte måtelig.

Transient

Den vordende brudgom eller hans talsmann dro med familie og venner til kvinnens hjem. Etter drøftinger og et ja-svar kunne giftemålet skje. Det var vanlig å besegle avtalen med løftede glass og gaver. Festegavene kunne være svært verdifulle, som for eksempel et skrin med sølvsmykker eller silketørklær. Små luktevannshus av sølv, ofte hjerteformede, var et urbant fenomen som også er kjent fra andre land. Men alle hadde selvfølgelig ikke samme økonomi. Derfor var nok de fleste gavene av symbolsk karakter. Men med gavene kunne man også signalisere at man var dyktig i ulike håndverk. Ved å legge flid i for eksempel en vevskyttel fortalte mannen at han var netthendt og dyktig i trearbeid. Hun kunne vise sine tekstile kunnskaper i et vevd bånd eller et par strikkede votter. Slik kunnskap var av stor betydning i et samfunn der det meste måtte lages hjemme og lite kunne kjøpes for penger.

Mange av disse gjenstandene er svært vakkert utført, og forsynt med overdådig dekor. Det funksjonelle kan av og til synes underordnet det dekorative. Hjertet er et av de vanligste motivene som går igjen, og hensikten har selvfølgelig vært å synliggjøre sin kjærlighet.

Skulle avtalen av en eller annen grunn brytes, måtte gavene selvfølgelig returneres.

Snart hjertefest

For få år siden hadde nordmenn knapt hørt om kjærlighetshelgenen Valentin. I dag kan vi ikke unngå å legge merke til at det snart er Valentinsdag. Media renner over av annonser for ulike gaveartikler med et romantisk tilsnitt fra slutten av januar til midten av februar; fra de søteste små hjertesjokolader til de mest eksklusive hjertesmykker, men også små og store duppeditter i plast eller plysj som appellerer til de yngste, eller pyntegjenstander, møbler og innredningsartikler beregnet på et kjøpesterkt voksent publikum. Og produktene er godt fremhevet i utstillingsvinduene og butikkene. Selv i frukt- og grønnsaksdisken slipper vi ikke unna; delikate røde jordbær ligger pent pakket i klare, hjerteformede plastkurver i februar. Prisen på gaveforslagene varierer fra noen få kroner til titalls tusen. Og beveger du deg inn i en butikk eller et kjøpesenter den neste uken vil du ganske sikkert bli møtt av røde hjerteformede heliumsballonger eller annen rød hjertepynt. Også andre bransjer har kastet seg på Valentinbølgen; Flyselskapene frister med rimelig kjærlighetsferie, TV-kanalene lokker med kjærlighetsfilmer og i restaurantene inviteres det til bord for to. Februar pleide å være en ganske stille måned handelsmessig. Slik sett blir både morsdag og Valentinsdag velkomne drypp for dem som driver butikk.

Transient

I vår kommersielle samtid kan man få inntrykk av at hjertet er et relativt nytt symbol, men det er et av verdens aller eldste tegn.  Hjertesymbolet er internasjonalt, og finnes i alle større kulturer: I faraoenes Egypt, hos aztekerne, blant muslimer, jøder og kristne. Hjertet har også vært flittig brukt her i landet, både som magisk symbol og dekorativt element. Dette har jeg skrevet om i boken Hjertet i folkekunsten - En hyllest til håndens arbeid som ble gitt ut på Damm forlag i 2001. Boken er dessverre utsolgt fra forlaget, men finnes på biblioteket.

Jeg har jobbet med et nytt manus om hjerter de siste to - tre årene, men akkurat nå ligger det på vent. Jeg er litt usikker på veien videre.

Transient

Praktisk kunnskap må belønnes

Teoretisk kunnskap er langt mer verdsatt enn praktiske ferdigheter. Det bærer norsk skole i dag sørgelig preg av. Før i tiden kunne de terorisvake være konger i gymsalen eller på sløyden. I dag er det vanskelig å hevde seg i kunst og håndverk, som faget nå heter, selv selv om man er både kreativ og fingernem hvis man ikke har oversikt over viktige kunstnere og formgivere. Og i gym må man svare godt på de teoretiske prøvene om kroppens fysikk og biologi for å oppnå femmere og seksere. Sliter man med å lese kan det bli vanskelig, og karakterene blir så som så. Teori er vel og bra, men jeg synes det teoretiske vektlegges for mye i dagens skole. Ingen lærer å svømme av å lese i en bok. Skal man lære å sykle må man også praktisere. Det finnes faktisk en god del kunnskap som ikke kan overføres teoretisk. Vi har for eksempel en fantastisk båtbyggertradisjon her i landet. I mer enn 1 000 år har vi bygget sjøgående fartøy i verdensklasse. Håndverkeren vet hva som gjør det ene emnet mye bedre enn det andre selv om det er vanskelig å forklare. Det kan være måten treet har vokst på, fibrenes retning, vedens tyngde eller kanskje en kombinasjon av flere ting. Dette er såkalt handlingsbåren kunnskap, og kan ikke formidles gjennom bokstaver. Den erverves gjennom erfaring.

Mange vil synes jeg er bakstreversk som synes broderi og strikking er verdifulle skolefag. Men kreativitet er en forutsetning for forandring og fremskritt. Også finmotorikk læres når man strever med nål og tråd eller svette strikkepinner. Finmotorikk er essensielt hvis vi vil ha dyktige tannleger og kirurger i fremtiden. I tråd med våre ønsker om et perfekt utseende er det enda viktigere enn før at legene behersker både skreddersøm, prydsøm og kunststopping.

Tradisjonen lever

I 1980 ble det produsert mer enn 3 000 tonn håndarbeidsgarn her i landet. I 1995 var produksjonen sunket til mindre enn 1 000 tonn. I løpet av 15 år ble omsetningen av strikkegarn altså redusert med om lag 70 prosent. Tendensen var den samme i hele Vest-Europa; omsetning av håndarbeidsgarn sank betydelig. Billig import av strikkeplagg produsert i Østen var en av årsakene. Husene våre er også blitt varmere. Derfor bruker vi tynnere plagg enn før, selv om vi gir inntrykk av å være mer miljøvennlige, og foretrekker som regel trikotasje fremfor hjemmestrikk.

Transient

Mina, fotografert av Didrik.

For få år siden trodde jeg strikketeknikken var i ferd med å bli museal. Men nå er hjemmestrikket igjen aktuell mote. Det finnes mengder med lekkert garn, og det klirrer i strikkepinner som aldri før. Vi vil både ha tradisjonsplagg som Setesdals-kofter og Marius-gensere, men lar oss også inspirere av ny design og foregangskvinner som for eksempel Tine Solheim. Hennes bøker er solgt i titusener de siste årene. Vi møtes på strikkekafeer, og alle strikkebloggene  på nettet vitner om yrende aktivitet og kreativitet. Det gjør en gammel håndarbeidsentusiast glad!

Strikketeknikken er kjent i Norge fra om lag 1500. Lisbet Pedersdatter er den første strikkersken vi hører om. Hun var anklaget for trolldom, og satt i tukthuset i Stavanger i 1634. Ifølge rettsprotokollen hadde Lisbet tjent til livets opphold ved å strikke strømper for en annen kvinne.

På 1600-tallet var det mange piker som fikk opplæring i praktiske ferdigheter på  fattighusene som ble opprettet. I tillegg lærte de å lese i katekismen. Men det var først på 1700-tallet at teknikken ble allemannseie. Fra midten av 1800-tallet og frem til 1970-årene strikket så å si alle kvinner i dette land. Mange har slitt med votter og sokker som obligatorisk pensum på skolen. Men mesteparten av kunnskapsoverføringen skjedde fra mor til datter. Og fordi strikking var en dyd av nødvendighet for å kle familien, opparbeidet de aller fleste meget stor kompetanse i faget.

Transient

Min mor i hjemmestrikket lusekofte. Vi barna hadde nok ullplagg under ytterjakkene. Bildet er sannsynligvis tatt i 1969 eller 1970.

Strikket Kvikk Lunsj-reklame

På side 10 og 11 i gårsdagens Aftenposten fikk vi vite at Freia har laget en fusjon mellom Kvikk Lunsj og Melkesjokolade; Melkesjokoladen har fått litt Kvikk Lunsj i seg og et dryss av havsalt. I det norske, forblåste høyfjellet ser vi to kuer  med tursekker på ryggen. Den ene kua har blå Marius-lue med border i rødt og hvitt. Den andre har rød Kongsberg-lue.

Transient

Min svigerfar hadde også en slik Marius-lue, men den var uten dusk. Mer om Marius-genseren og mønsteret kan du lese i mitt tidligere blogginnlegg Moteriktig med Marius-genser.

Transient

Den andre kua har rød lue med hvit stripe og hvit dusk. Min bedre halvdel hadde maken da han vokste opp, men den var blå. Såkalt Kongsberg-genser og Kongsberg-lue var vanlig antrekk blant norske hoppere før i tiden. De tok etter brødrene Sigmund, Birger og Asbjørn Rud og resten av hoppmiljøet på Kongsberg. Bjørn Wirkola, som deltok i et skirenn  i Asker i anledning kulturminneåret 2009, brukte nesten bestandig slik lue. Han hadde selvfølgelig tidsriktig lue på seg i Fjelkenbakken.

Transient

Da jeg åpnet Aftenposten i dag var det en ny annonse for Freia laget av reklamebyrået SMFB, og denne gangen var det en ku med blå og hvit Kongsberg-lue. Annonsen var plassert på side 5. Nå er jeg spent på hva slags annonse jeg finner i morgen.

Transient

Freia hadde en reklamekampanje med strikkeplagg for noen år siden, men jeg måtte lete en stund før jeg fant et bilde av den gamle annonsen. Men det er utrolig hva som finnes på nettet. "Noen år siden" viste seg å være i 1992. På  www.kvikklunsj.no kan man blant annet lese om Kvikk Lunsjens historie, og her kan man også se de strikkete, tverrstripete strømpene i karakteristiske Kvikk Lunsj-farger. Glitrende reklame for verdens beste tursjokolade, spør du meg!

Transient

Det som er ekstra morsomt, selv om man ser det litt dårlig, er at Kvikk Lunsj har brukt både Marius-mønster og Kongsberg-antrekk tidligere. I en annonse fra 1960 ser vi nemlig en mann i blå Marius-genser og en kvinne i komplett rødt Kongsberg-antrekk.