Fra gamle strømper til nye sokker

Om få dager kommer min nye bok "Sokker fra hele Norge" i handelen. Den har mye til felles med min forrige bok.

Igjen er vi på reise gjennom Norges land, men denne gang skal vi bli varme på bena. Her finner du spennende historier om opphavet til de forskjellige sokkene, arkivbilder fra museer rundt omkring i landet, og 41 oppskrifter på sokker til hele familien.

  Hallingdalsokker. Foto: Guri Pfeiffer.

Hallingdalsokker. Foto: Guri Pfeiffer.

Jeg er mer enn alminnelig opptatt av gamle tekstiler. De kan være gulnet av elde, hullete og slitt, kanskje også litt møllspist – likevel blir jeg fascinert. Bak hvert eneste plagg ligger timevis med arbeid. Før man kunne begynne å strikke måtte ulla kardes og spinnes til tråd. Kanskje skulle den også farges. En øvet spinnerske bruker ca. en time på å spinne 100 gram garn. Rensing og vasking av ulla tar enda lengre tid.

  Lange blondestrømper.

Lange blondestrømper.

Vinterstid var det lite lys inne. Kanskje hadde de bare lyset fra peisen å se i, eventuelt et lite talglys å hjelpe seg med. Hanna Winsnes anbefaler i 1868 tjenestepikene å strikke hvis de ikke har lys til arbeidet: ”Når du sitter oppe og venter dit Herskab, da vil jeg raade dig til at arbeide for dig selv heller end at sitte ørkesløs, eller ogsaa at læse i en god Bog. … Formodentlig negtes du ikke Lys ved saadanne Anledninger, allerhelst naar du bede derom, og skulde du end negtes Lys, saa kan du dog Strikke.”

  Rosestrømper fra Asker. Foto: Guri Pfeiffer.

Rosestrømper fra Asker. Foto: Guri Pfeiffer.

Likevel ble det skapt utrolig vakre tekstiler – både sårt trengte hverdagsklær og vakkert dekorerte klær til fint. Plaggene man laget til konfirmasjon og bryllup ble siden brukt ved høytidelige anledninger, kanskje også når man skulle i kirken på søndager. Ble fintøyet slitt, gikk det over til å bli hverdagstøy. Og når det ikke lenger gikk an å stoppe og lappe, ble fillerestene levert til ullvarefabrikkene som dukket opp på slutten av 1800-tallet. Kanskje fikk man noen øre, eventuelt nytt garn av sjoddy i retur. Derfor er det få gamle tekstiler som er bevart.

  Oslosokker.

Oslosokker.

I denne boken har jeg prøvd å lete frem noen av de strømpene fra fordums tid som fortsatt finnes – både i museenes samlinger og i privat eie. Og jeg har funnet en rekke godt gjemte skatter. Ved å lage denne boken håper jeg å kunne formidle noe av den tekstilkunnskapen våre formødre og enkelte forfedre satt inne med. Dette er kulturhistorie og kvinnehistorie fra vårt eget land – kunnskap jeg mener er viktig i en globalisert tid.

  Trøndersokker. Foto: Guri Pfeiffer.

Trøndersokker. Foto: Guri Pfeiffer.

Enkelte distrikter har hatt sterke, særegne tradisjoner. I arbeidet med denne boken har jeg blant annet blitt bevisst hvor dyktig de var særlig i Telemark og Agder til å strikke strømper i fletteteknikk. Garnet er så tynt, og teknikkene så avansert, at det er vanskelig å gjøre det etter i dag. Andre steder har man laget strømper med de fineste stripekomposisjoner eller åttebladsroser. I Numedal har såkalt byggkornbinding vært mye brukt – en morsom teknikk som nesten er glemt. Jeg har bevisst jobbet meg gjennom alle landets fylker. Noen steder har det vært så mye spennende at det har vært vanskelig å velge. Andre steder har tilfanget vært mindre.

  Flettestrømper fra Tinn. Foto: Guri Pfeiffer.

Flettestrømper fra Tinn. Foto: Guri Pfeiffer.

Du finner flest damesokker, men også par til barn og herrer i denne boken. Noen av strømpene er raske å strikke, andre krever tid og tålmodighet. Mitt mål har ikke vært å kopiere tekstilene 100 prosent, selv om de fleste strømpene er inspirert av gammelt materiale. For meg er det viktigere å ta vare på mønstringer og detaljer, og gjøre fortidens strømper til anvendelige plagg også i dag.

Det går fort til jul! I en kort periode fremover vil det være mulig å bestille min nye bok SOKKER FRA HELE NORGE med en personlig hilsen fra meg. Send din bestilling til liv.gronback@cappelendamm.no – og husk å angi hvilket navn jeg skal skrive en hilsen til. Boken koster kr 379 i butikken, men du får den for kr 331 som er maksimal rabatt, og den sendes gratis hjem til deg uansett hvor i landet du bor. Skal vi rekke å sende deg boken før jul, må du sende din bestilling senest 10. desember.

Og har du lyst til å ta en titt, kan du se noen sider her: http://bit.ly/2iYLZ5Y

Forside lav.jpg

Slik strikker du sikksakkmasker

Noe av det som er så spennende ved å lete frem gamle strikkeplagg, er at jeg stadig oppdager nye mønstringer eller nye teknikker. Særlig teknikkene synes jeg det er fascinerende å studere.

  Votter fra Sunnfjord museum, Sogn og Fjordane.

Votter fra Sunnfjord museum, Sogn og Fjordane.

Et av votteparene jeg fant da jeg samlet inn materiale til boken "Votter. Strikkemønstre fra hele Norge", var dette morsomme, rare paret her. Det tilhører samlingen på Sunnfjord museum i Førde. Disse vottene og et par til - samt en uferdig vott - kommer sannsynligvis fra Jølster.

Vottene er svært annerledes enn de som vanligvis strikkes i Norge, og jeg brukte litt tid på å finne ut hvordan de var laget. Det er en kombinasjon av rette masker, vrange masker og noe jeg har kalt sikksakkmasker. Maskene bytter plass, de krysser hverandre ikke slik som i vanlige fletter. Vottene er strikket frem og tilbake, men sikksakkmaskene kan også strikkes rundt.

Oppskrift på vottene finner du i boken min, og der har jeg valgt å bruke grønt garn. De ser litt store ut på den lille jenta, men det er fordi det er en damevott. Siden den blir veldig elastisk, sitter den godt på hånden.

  Fra boken "Votter. Strikkemønstre fra hele Norge" av Nina Granlund Sæther.   Foto: Guri Pfeiffer.

Fra boken "Votter. Strikkemønstre fra hele Norge" av Nina Granlund Sæther. Foto: Guri Pfeiffer.

Rett før jul fikk jeg besøk av jentene bak To pinner, Thea Leivestad og Mette Hjerpseth. To pinner er en YouTube-kanal med egenprodusert innhold om strikking og strikkerelaterte ting. Hver tirsdag kommer en ny film - og i filmen fra 3. januar viser jeg hvordan du strikker disse maskene og forteller en del om vottene jeg har rekonstruert og designet.

FullSizeRender-2-kopi.jpg

Her har jeg strikket sikksakkmasker og vrange masker. Du må altså legge opp et antall masker som er delelig med tre. De to første strikkes i sikk og sakk, og den tredje strikkes vrangt. Teknikken kan for eksempel brukes som erstatning for vanlig vrangbord. Nedenfor finner du hele videoen hvor du altså kan se hvordan dette gjøres.

Kongens nei - prinsens genser

Det er bare dager igjen til storfilmen "Kongens nei" har premiere. Den gleder jeg meg til å se! Allerede i 2013 skrev jeg en artikkel for ukebladet Familien om den dramatiske flukten - og jeg rekonstruerte genseren som lille prins Harald, dagens konge, hadde på seg.

  Magnus Ketilsson Dobbe (6), spiller prins Harald. Sofie Falkgård spiller prinsesse Ragnhild og Ingrid Ross Raftemo er prinsesse Astrid i filmen. Foto: Agnete Brun/ Paradox film.

Magnus Ketilsson Dobbe (6), spiller prins Harald. Sofie Falkgård spiller prinsesse Ragnhild og Ingrid Ross Raftemo er prinsesse Astrid i filmen. Foto: Agnete Brun/ Paradox film.

Ekstra morsomt er det at kostymedesigner Karen Fabritius Gram har brukt min genser som utgangspunkt i filmen. Hun fikk låne modellen jeg hadde strikket, men den var dessverre for liten for Magnus Ketilsson Dobbe som spiller prinsen - så hun måtte strikke en ny. Men det er altså min oppskrift som er brukt. Oppskriften finner du her >>

  Lilleprinsens genser og passet hans. Foto: Kjartan Hauglid / Det kongelige hoff.

Lilleprinsens genser og passet hans. Foto: Kjartan Hauglid / Det kongelige hoff.

Av svart-hvitt-bildene fra 1940 er det vanskelig å skjønne at genseren faktisk var rød og hvit. Men den gamle genseren ble funnet igjen på slottet for noen år siden. Litt hullete i vrangborden er den blitt, men fargene er like friske som da den var ny.

Dette skrev Budstikka i 2015 >>

Her kan du lese den dramatiske historien:

Flukten fra tyskerne

Tidlig om morgenen 9. april 1940 ble prins Harald og søstrene Ragnhild og Astrid vekket av sin mor. De fikk beskjed om at de skulle til fjells, og måtte kle seg i fullt skiutstyr.

– 9. april står som brent inn på netthinnen, forteller prinsesse Astrid i biografien ”Kvinne blant konger” av Trond Norén Isaksen.

Kronprins Olav hadde lagt seg med bange anelser kvelden før. Både han og kronprinsesse Märtha fryktet krig. Rett etter midnatt kimte telefonen på Skaugum. Sikre kilder kunne fortelle at tyske styrker var på vei inn i Norge.

At barna ble vekket av kronprinsessen var svært uvanlig. Det var andre som pleide å gjøre det. Og tidlig, tidlig på morgenen, bak nedtrukne blendingsgardiner, spiste de en slags frokost.

De nødvendigste tingene ble pakket i all hast, og barna fikk ta med én leke hver. Prinsessene valgte hver sin dukke, prinsen en lekebil. Ragnhild var ni år, nesten ti. Astrid var akkurat fylt åtte, og Harald var tre.

Rød og hvit strikkegenser

Varmt tøy ble tatt på. Under flukten hadde de jevngamle søstrene like jakker og luer, muligens et antrekk foreldrene hadde tatt med fra sin store amerikareise året før. Prinsen hadde rød og hvit strikkegenser med tilhørende lue og sokker.

Kanskje fikk Harald den til treårsdagen 21. februar? Bare et par uker senere, den 4. mars 1940, er han fotografert med dette antrekket i Holmenkollen. Og uken etter, 11. mars, har fotograf Anders Beer Wilse tatt en rekke bilder av lilleprinsen i lek på Skaugum. Han kjører spark og kjelke, står på ski og lager snømann i den rutete genseren.

  Prins Harald i lek på Skaugum. Foto: Ander Beer Wilse / Norsk Folkemuseum.

Prins Harald i lek på Skaugum. Foto: Ander Beer Wilse / Norsk Folkemuseum.

Varianter av rutemønsteret finnes blant annet på en vestlandsk ulltrøye fra midt på 1800-tallet, og er også gjengitt på en vott fra Hallingdal i Annichen Sibberns populære mønstersamling fra 1929. Fasongen har mye til felles med Husflidens strikkesett til barn. Slottet har ikke kunnet opplyse hvem som strikket antrekket. Märtha var dyktig til å sy, men vi vet ikke om hun også strikket. Og selv om vi vet at prinsesse Ragnhild strikket en rekke plagg senere, er det vanskelig å tro at en niåring ville fullføre et så stort arbeid.

I full fart til Hamar

I sekstiden forlot kronprinsfamilien Skaugum. Kronprins Olav kjørte selv bilen til slottet.

– Jeg tror ikke at jeg noen gang har kjørt fra Skaugum til Oslo så fort som den spesielle morgenen. Jeg var fullt på det rene med at noen kunne stå i veien og prøve å stanse meg. Derfor kjørte jeg selv. Jeg hadde bestemt meg for å kjøre ned enhver som ville forsøke å stoppe meg eller hindre meg. Jeg ville ikke bli omringet eller innelåst, forteller han til Jo Benkow i biografien ”Olav – menneske og monark”. – Det var ikke rimelig å vente at min sjåfør eller andre skulle tenke på samme måte som meg.

Da de kom frem til slottet, ble kronprinsessen og barna sittende i bilen mens kronprins Olav sprang inn for å hente kong Haakon. Planen var opprinnelig å dra til hytta i Sikkilsdalen, men ferden gikk videre fra slottet ned Karl Johans gate til Østbanen. Kongefamilien, Regjeringen og flest mulig stortingsrepresentanter skulle forlate Oslo med et ekstratog til Hamar klokken 07.00.

Ca. 20 minutter forsinket gled toget ut fra perrongen på vei nordover. Om bord fikk de vite at Danmark var okkupert, og at krysseren ”Blücher” var senket like nord for Drøbak en time tidligere.

 – Det var mørkt i kupeen, gardinene var trukket for, og flere ganger fikk vi beskjed om å legge oss ned på gulvet. Det var forferdelig nifst og skremmende, minnes prinsesse Ragnhild i boken ”Harald V” av Per Egil Hegge.

På Lillestrøm stasjon havnet toget midt i bomberegnet da tyske fly gikk til angrep på Kjeller flyplass. Alle passasjerene måtte forlate vognene og samle seg i en jernbaneundergang under sporene. Panikken grep om seg, og både kronprinsen og kronprinsessen prøvde å roe ned voksne og barn. Lille Astrid forsøkte å trøste: – Det er bare på lek!

Etter en times opphold kunne de fortsette nordover. De voksne la ulltepper over barna i tilfelle vindusglassene skulle springe. I boken ”Mitt liv som kongsdatter” forteller prinsesse Ragnhild til Lars O. Gulbrandsen at hun var svært nysgjerrig, og at hun et sted på veien gløttet forsiktig på gardinen. Da fikk hun se et tysk fly som kom styrtende ned fra himmelen.

 – Det brant i halen på flyet, og jeg så det gå i bakken.

 Mange år senere kunne prinsessen drømme om flyet som endte i et inferno på bakken.

Også Astrid fikk med seg hendelsen. Gjennom en glippe i gardinene kunne hun se at hele understellet på flyet falt ned da piloten skulle ta ut landingshjulene. Det øyeblikket glemmer hun aldri.

Familien splittes

Fotograf Norman knipset kongefamilien da de ankom Hamar stasjon litt etter klokken 11. På bildene kan vi se at prinsen har den røde og hvite strikkegenseren på seg.

Kongen, kronprinsfamilien og familien Østgaard ble innlosjert på Sælid gård i Vang. Major Nicolai Østgaard var kronprinsens adjutant, og hans kone Ragni Østgaard var kronprinsessens hoffdame.

 På Sælid fikk følget lunch, og barna fikk sove litt. Men de var også ute for å se på dyrene både i stallen, fjøset og grisehuset.  Til Sigrid Sæhlie fortalte prinsen at det hadde vært stort å se raketter og fyrverkeri.

 Ved åttetiden om kvelden kom det beskjed om at stortingsrepresentantene hadde reist videre med tog til Elverum, og at tyske fallskjermsoldater var på vei mot Hamar. De var rett i hælene på dem. Middagen måtte derfor avsluttes før desserten, og det bar i all hast videre med bil. Omtrent klokken ti kom følget til Gaarder i Elverum.

 Klokken 22.25 ble den såkalte Elverumsfullmakten enstemmig vedtatt på et ekstraordinært stortingsmøte på folkehøgskolen rett ved. Etter forslag fra stortingspresident C.J. Hambro fikk regjeringen fullmakt til å ivareta rikets interesser og treffe de avgjørelser og de beføyelser som måtte ansees påkrevd av hensyn til landets sikkerhet og fremtid. Her ble det også bestemt at kongen og kronprinsen skulle bli igjen i Norge, mens kronprinsessen og de tre barna måtte bringes til sikkerhet i Sverige. Det var viktig at ikke arveprins Harald falt i tyskernes hender. I verste fall kunne han bli gjort til barnekonge og gissel for nazistene.

 – Jeg mente det beste var at de kom seg i sikkerhet i Sverige. Jeg gikk uten videre ut fra at en svensk prinsesse ville bli møtt med åpne armer i sitt fødeland, fortalte kong Olav senere til Jo Benkow.

Olav måtte ta farvel med kone og barn. Det var ikke lett, for de visste ikke når – eller om – de kom til å møtes igjen, men for kronprinsen var det ikke et alternativ å forlate landet.

–  Det var forferdelig trist å reise fra far og farfar, minnes prinsesse Astrid. – Vi visste jo ingenting om hva som ville komme, alt var kaotisk. Vi merket på mor at hun var lei seg og engstelig.

Ikke velkomne

Märtha og barna skulle reise til Sälens Kur och Högfjellshotell på den andre siden av grensen. Lensmannen i Trysil hadde fått beskjed om å finne den beste reiseruten. Den gikk via Nybergsund og Støa hvor Trysil tollstasjon lå. Avstanden var ca. ti mil, og det ville ta nærmere tre timer å kjøre. I følget var også ekteparet Østgaard med sønnen Einar på ti, og noen få fra staben på Skaugum – en kammerpike, to barnepiker og kronprinsens kammertjener.

 Den tyske flyattacheen, kaptein Eberhard Spiller, hadde satt seg fore å innhente kongefamilie og regjering. På Midtskogen braket imidlertid nordmenn og tyske tropper sammen. Kampene varte hele natten. Det ga kronprinsessen og hennes følge det forspranget de trengte. Også kongen, kronprinsen og regjeringen kom seg unna i tide.

Märtha med følge kom frem til grensen litt etter midnatt. Norges kronprinsesse var også svensk prinsesse, og hun hadde regnet med å bli godt mottatt i hjemlandet. Men ifølge prinsesse Astrid nektet grensevaktene å slippe dem inn i Sverige fordi de ikke hadde pass. Å vise frem kronprinsessens svenske førerkort hjalp ikke. Situasjonen var desperat. De hadde nettopp fått vite at tyskerne var like bak.

–  Etter en kort rådslagning fikk vi ordre om å legge oss ned i bilen. Vi fikk pledd over oss – nå skulle vi kjøre rett på bommen – akkurat som i detektivfilmene. I siste øyeblikk begynte de svenske grensevaktene å tvile på sin avgjørelse, og akkurat da vi skulle sette klampen i bånn og kjøre det remmer og tøy kunne holde, løftet de bommen. Jeg glemmer aldri fortvilelsen i mors øyne da vi sto ved grensen til hennes gamle fedreland og ikke ble sluppet inn, forteller prinsesse Astrid. I ettertid har hun skjønt at de var i ytterste fare.

På flyttefot          

Kronprinsesse Märthas opphold på Sälen ble holdt hemmelig. Stedet lå bare noen kilometer fra grensen, situasjonen var uoversiktlig og man fryktet at tyskerne kunne bombe hotellet ved en kjedelig navigasjonsfeil. Kidnapping var heller ikke utenkelig.

Det var fortsatt mye snø, og barna benyttet anledningen til å leke. Sannsynligvis ganske ubekymret. Det finnes flere bilder av dem fra disse aprildagene. Prinsen har den røde og hvite strikkegenseren på seg, og mørke lange bukser som er festet nede i beksømstøvler med strikkesokkene i samme mønster.

Etter noen dager kom også mormor, prinsesse Ingeborg, på besøk fra Stockholm. Hun ville gjerne invitere familien til Stockholm, men tyske diplomater bodde tvers over gaten for dem, så det var ikke trygt.

Om morgenen 16. april listet hele følget seg ned trappene og ut mens det fortsatt var mørkt, og så bar det videre til Frötuna like ved Uppsala. De fikk bo hos slektninger i ti dager før ferden gikk videre til Drottningholm slott, hvor de ble den svenske kongens gjester.

Forholdet mellom kong Haakon og svenske kong Gustaf V, kronprinsessens onkel, var meget kjølig. Svenskekongen var kjent for sin nazivennlige holdning, men unionsoppløsningen i 1905 var også en av årsakene til motsetningsforholdet. Barna merket neppe så mye til dette. Da prins Harald ville fiske fra en gammel pram som lå fortøyd nedenfor slottet, fikk han lov til det etter at prinsesse Ragnhild hadde spurt majesteten om tillatelse. Og i de syv – åtte ukene familien bodde på slottet, fisket han til alle døgnets tider. Fisk ble det imidlertid ikke. Og selv om det var iskaldt i Mälaren så tidlig på året, hendte det at barna badet.

17. mai ble feiret på slottet med norske flagg og overraskelser til barna, men da var vertskapet ikke til stede. Kongen hadde bestemt at det ikke skulle snakkes om krigen i Norge. Kronprinsessen hadde dog en radio, og hver natt tjue minutter over midnatt, lyttet nordmennene til nyheter fra London. Ifølge fru Østgaard kom de seg aldri tidlig i seng.

Detble drøftet om kronprinsessen og barna skulle slutte seg til kongen og kronprinsen som nå var kommet til Nord-Norge, men praktisk lot det seg ikke gjøre å reise de over hundre milene før båten skulle frakte dem over til England. I midten av juni dro i stedet kronprinsessen og barna videre til Ulriksdal, mormor og morfars sommersted. Her lærte den tre år gamle prinsen å svømme, og det gikk gjetord om hans imponerende ferdigheter. På Ulriksdal fikk han også sin første fisk.

Allerede før krigsutbruddet hadde president Roosevelt invitert kronprinsfamilien til USA hvis det skulle bryte ut krig. Nå fornyet han invitasjonen, og det ble bestemt at Märtha og barna skulle takke ja. Sverige var ikke trygt. Forholdet mellom kong Gustav V og Haakon var dessuten blitt ytterligere anstrengt etter at Gustav anmodet den norske kongen om å abdisere.

Videre til USA

Kronprinsessen var engstelig og bekymret før avreisen til USA. Hun fryktet følgene etter krigen. Men kronprinsen var overbevist om at det var det eneste rette. 12. augustdro følget fra Stockholm sentralstasjon. De ble vinket av gårde av prins Carl og prinsesse Ingeborg. Også kong Gustav var blant de fremmøtte på perrongen, selv om han likte dårlig at familien hadde sagt ja til invitasjonen fra presidenten. Stemningen var nedtrykket.

Turen gikk nordover til Haparanda som de ankom dagen etter. Deretter reiste de med bil gjennom Nord-Finland de neste tre dagene. I Petsamo, som nå ligger på russisk side, ventet det amerikanske skipet ”American Legion”.

Like ved Pasvikdalen, i dag den norsk-russiske grensen, ba kronprinsesse Märtha sjåføren stanse. Hun tok barna med seg, satt en stund og så over til den norske siden. Det var hennes farvel med Norge – på ubestemt tid.

 ”American Legion” hadde fått tillatelse fra tyske myndigheter til å evakuere amerikanske borgere i Europa. Ingen av de krigførende parter ville imidlertid gi garantier om fritt leide, og skipet måtte manøvrere gjennom minelagte farvann uten noen form for eskorte. Tidlig om morgenen 17. august 1940 la skipet la ut fra havn. 28. august var det kommet trygt frem til New York.  

En trailer fra filmen kan du se her:  

Strikkespråket: Mer enn rett og vrang

Bol, raglan og rundfelling er ord vi som strikker bruker titt og ofte. Våre ektefeller og den oppvoksende generasjon bruker sjeldnere disse begrepene.

Bol er ifølge bokmålsorboka kropp uten lemmer eller plagg uten ermer.

Armer og ermer er det mange som sliter med å holde fra hverandre. "Brett opp armene" er det mange som sier, men det går ikke! Armene sitter fast på kroppen. Ermene sitter fast på bolen og er det vi trær armene inn i. De kan brettes opp.

Raglan og rundfelling er betegnelser som beskriver hvordan ermene er festet til bolen.

  Anniken har her på seg en hvit jakke med raglanfelling. Oppskrift kommer på Ravelry etterhvert.

Anniken har her på seg en hvit jakke med raglanfelling. Oppskrift kommer på Ravelry etterhvert.

Ordene raglan og raglanfelling er etter Lord Raglan, den første baronen av Raglan, som mistet en arm under krimkrigen (1853 - 1856). Det var skredderne hos Aquascutum som fant ut at de kunne gjøre plagget mer komfortabelt for lorden og gi ham større bevegelsesfrihet med en diagonal søm fremfor et plagg med tradisjonelt isatt erme. Ermet går rett og slett helt opp til halsen.

Apropos lorder. Et annet ord vi gjerne bruker om strikkeplagg er kardigan. Navnet er etter James Thomas Brudenell, den syvende jarlen av Cardigan (1797 – 1868). Han var ultrakonservativ og intolerant ifølge World Wide Words. Han var også kjent for å forføre unge damer.

Det var bitende surt og kaldt på Krim, og noen offiserer begynte å bruke langermete strikkede kamgarnsjakker for å holde varmen. Disse fikk navn etter lorden. Hvorfor er uklart, men det var kanskje fordi han var en kjent figur fra krigen. Ordet ble brukt allerede i 1857, og et tiår senere, i 1867 brukte Charles Dickens det i All the Year Round.

Og når vi først er på Krim, bør vi ta med at ordet balaklava også stammer herfra. Noen av soldatene ba sine koner om å strikke hetter som kunne dekke hele ansiktet mot den bitende vinden og kulden. Balaklava var en havneby hvor den engelske styrken holdt til. På norsk bruker vi også begrepet finlandshette.

  Amalie har her på seg Setesdal love med rundfelling. Oppskriften finnes på   Ravelry >>

Amalie har her på seg Setesdal love med rundfelling. Oppskriften finnes på Ravelry >>

Et plagg med rundfelling ble første gang brukt av Annichen Sibbern en gang på 30-tallet. Hun er mest kjent for å ha reist rundt i Norge og samlet gamle, tradisjonelle strikkemønstre. De ble gitt ut første gang i 1928.

Jeg har registrert at flere og flere har begynt å bruke betegnelsen rund sal. Hvor det kommer fra, aner jeg ikke. Vend har blitt like vanlig som snu. Det er ikke tvil om at vi begynner å adoptere stadig flere utenlandske ord.

For noen år siden leste jeg en roman fra strikkemiljøet i New York - om damer som møttes i en av byens mange strikkebutikker. Der strikket de. Noen var nybegynnere, andre strikket avanserte mønstre - blant annet kabler ifølge den norske oversettelsen.

Jo da, det heter "cables" på engelsk, men her i Norge sier vi fletter og flettemønster. Jeg har forståelse for at en oversetter ikke kan faguttrykk, men ærlig talt, det burde ringt noen bjeller. Å lage kabler gir assosiasjoner til helt andre ting.

Jo flere oppskrifter vi finner i utenlandske blader, og jo mer vi henter fra nettsamfunnet Ravelry.com, desto flere utenlandske ord sniker seg inn i språket vårt.

"Latvian braid" er blitt til "latviske fletter". Jeg antar at tradisjonen med å slynge trådene foran arbeidet er like gammel her i landet som i Baltikum. I Norge har teknikken blitt kalt tveband eller tviband. Stavelsen tve eller tvi betyr to. Margit Bredesen har akkurat skrevet en ny bok om emnet (den kan bestilles fra gruehusflidslag@gmail.com). På Vestlandet heter det tvinnarand når man lager en omgang med tveband den ene veien, og en omgang med tveband den andre veien slik at det ser ut som fletteteknikk. Tvinnarand altså. Men også slyngbord og pynterond er norske navn som er brukt. Man tvinner eller slynger trådene rundt hverandre.

Tveband er også brukt om å strikke vanlig mønster med to farger. Det kan være litt forvirrende. Men jeg synes absolutt ikke vi skal gi latvierne æren for denne strikketeknikken som også har vært vanlig blant samene.

  Gammel kofte fra Osterøy med kanter i tvebandstrikking, eller tvinnarand om du vil.

Gammel kofte fra Osterøy med kanter i tvebandstrikking, eller tvinnarand om du vil.

Husflid er bra, men er det viktig?

Er husflid viktig?

I forbindelse med Norges Husflidslags landsmøte på Hamar denne helgen, er jeg blitt utfordret av Norges Husflidslag: Husflid er bra, men er det viktig?

Strikking i Peru

Strikketeknikken kom til Peru med spanjolene som erobret landet på begynnelsen av 1500-tallet. Profesjonelle håndverkere i Spania var den gangen i verdenstoppen i strikking, og leverte blant annet strømper til adelen over store deler av Europa. I Norge har vi ingen sikre spor etter strikking før i 1634.

  Denne mannen på øya Taquile i Titicacasjøen har akkurat begynt på en ny lue.

Denne mannen på øya Taquile i Titicacasjøen har akkurat begynt på en ny lue.

Før jeg reiste til Peru hadde jeg både hørt og lest at på øya Taquile i Titicacasjøen er det mennene som strikker. Jeg gledet meg derfor spesielt til dette besøket. Og jeg hadde ikke vært lenge på øya før jeg møtte en gammel krok som satt med et strikketøy i hendene i håp om å få noen mynter. Litt lenger inn på øya, i et forsamlingshus på torget, traff jeg en yngre mann, og han kunne noen få ord engelsk. Her fikk jeg en liten demonstrasjon, og på den lille filmsnutten under kan du se hvordan han jobber.

Trådene ligger stramt rundt halsen, ikke over fingeren slik vi er vant til. Og så strikker han primært med vrangen mot seg. Med en elegant og svært rask bevegelse med tommelen lages en ny maske. Selv om pinnene ikke er ekstremt tynne, blir arbeidet svært fast.

Jeg fikk selv prøve meg på metoden, men endte selvfølgelig opp med å legge tråden over fingeren. Gammel vane er vond å vende. Men vi humret og lo godt.

Fortsatt bruker mennen her på øya strikkede luer med mønster fulle av symbolikk. Luene som er røde i bunnen er for gifte menn. De lange luene som har et hvitt felt øverst forteller at karene er ledige på markedet. Den noe kortere lua i regnebuefarger og med øreklaffer brukes av en slags høvding eller leder.

  Fra venstre en høvdinglue, en lue for gifte menn og en lue for ugifte menn. De to luene til høyre er barneluer.

Fra venstre en høvdinglue, en lue for gifte menn og en lue for ugifte menn. De to luene til høyre er barneluer.

Jeg var litt uheldig da jeg skulle legge luene ovenfor utover gresset for å ta bilde av dem. Plutselig drysset jeg en hel masse kokablader utover. Jeg kunne ikke ane at de var gjemt øverst i lua. Indianerne i Andesfjellene tygger kokablader mer eller mindre hele tiden. Det hjelper dem blant annet til å tåle den ekstreme høyden. Titicacasjøen ligger 3800 moh, og på toppen av øya er man ca. 4000 moh. Kokablader er helt legalt, og må ikke forveksles med kokain.

Det er stor forskjell på luene som brukes på øya, og de som selges til turistene. Sistnevnte er strikket med langt tykkere garn på mye grovere pinner, og er tilpasset vestlig smak. Jeg klarte å få kjøpt med meg hjem tre flotte luer. Den fineste av dem har 60 masker på 10 cm og var slett ikke ment for salg! Garnet er ekstremt tynt. Kondoren, som er en av verdens største fugler, går igjen som motiv på luene.

  Lue for gifte menn.

Lue for gifte menn.

  Lue for ugifte menn.

Lue for ugifte menn.

Men det strikkes også andre steder i Peru. På min 17 dager lange reise møtte jeg både kvinner og menn som satt med strikketøy. Noen hadde trådene rundt halsen som mennene på Taquile, og noen strikket på tradisjonelt vis. På torget i den gamle inkabyen Ollantaytambo var det blant annet en eldre kvinne som strikket på et skjerf. Hun har, som du ser på bildet, tråden over venstre pekefinger - slik som det er vanlig her i Norge. Det strikkes rette masker, vrange masker, hullmønster, perlestrikk og fletter, og flere steder så jeg også konstrikking.

  Kvinne som strikker på tradisjonelt vis. Her er mønsteret perlestrikk og fletter.

Kvinne som strikker på tradisjonelt vis. Her er mønsteret perlestrikk og fletter.

En annen jeg traff var den vakkert pyntete indianerkvinnen som satt i hagen ved hotellet i Yucay. Hun satt på gresset i tradisjonell folkedrakt med en vev, men hadde også et strikketøy med seg. Vi fant tonen med en gang, selv om det ikke var så mye engelsk hun kunne. Hun prøvde blant annet å fortelle meg om alle symbolene i luen, som er en typisk Chinchero-chullos: Kondoren, pumaen, slangen og kolibrien som alle var hellige dyr for inkaene.

  Veven festes i bakken med en liten metallpinne, og så kan man lage de vakreste bånd. Til høyre ligger en påbegynt Chinchero-lue, en såkalt Chullos.

Veven festes i bakken med en liten metallpinne, og så kan man lage de vakreste bånd. Til høyre ligger en påbegynt Chinchero-lue, en såkalt Chullos.

  Kondoren, pumaen, slangen og kolibrien var inkaenes hellige dyr. De lever videre i dagens tekstiler.

Kondoren, pumaen, slangen og kolibrien var inkaenes hellige dyr. De lever videre i dagens tekstiler.

Det endte med at jeg kjøpte hele strikketøyet hennes - med både garn og pinner. 200 soles betalte jeg. Det tilsvarer ca. 450 kroner. Hun visste at det var et veldig fint håndarbeid hun solgte. Men jeg fikk mye latter og moro på kjøpet. Hun syntes nok jeg var rar.

Garnet er entrådet og svært tynt. Mye tyder på at det er både håndspunnet og plantefarget. Det er i hvertfall svært mye tvinn på det. Luen er meget fast strikket. Og nederst har den en svært vakker tagget kant som jeg ennå ikke har funnet ut hvordan er laget.

  Det endte med at jeg kjøpte hele strikketøyet hennes - med både garn og pinner.

Det endte med at jeg kjøpte hele strikketøyet hennes - med både garn og pinner.

I byen Cusco har Nilda Callanuapa Alvarez bygget opp et lite museum som viser tekstiler fra området. Det ligger vegg i vegg med en forretning som selger håndarbeider av høy kvalitet; Center for Traditional Textiles of Cusco. Samlingen er ikke så stor, men tekstilene er flotte, og utstillingen er veldig pedagogisk. Den kan anbefales på det varmeste. Her kan du lære om bomull og alpakka, spinning og veving av tradisjonelle tekstiler. En stor del av utstillingen er også viet strikking. De ulike områdene har sine egne varianter av luene, som lokalt heter chullos. Mønstrene varierer, men også i høyeste grad fasongen.

  Forskjellige chullos utstilt på tekstilmuseet i Cusco.

Forskjellige chullos utstilt på tekstilmuseet i Cusco.

  Vakker strikket lue med øreklaffer. Mønsteret er meget raffinert.

Vakker strikket lue med øreklaffer. Mønsteret er meget raffinert.

  Også på museet finnes en lue som ennå ikke er helt ferdig, og hvor strikkepinnene sitter i. De er relativt bulkete. Her kan man se hvordan det strikkes med mange små garnnøster i ulike farger.

Også på museet finnes en lue som ennå ikke er helt ferdig, og hvor strikkepinnene sitter i. De er relativt bulkete. Her kan man se hvordan det strikkes med mange små garnnøster i ulike farger.

På tekstilsenteret var det flere damer som demonstrerte veving, og Tomas Sutta fra Chahuaytire viste hvordan han strikket. Selv en erfaren strikker som meg må bare beundre teknikken og hastigheten. Og ikke minst det ferdige arbeidet. Her er han nesten ferdig med en lue.

tomas

Tomas Sutta fra Chahuaytire fullfører en tradisjonell lue.

Selvfølgelig måtte jeg kjøpe med meg en lue fra Center for Traditional Textiles of Cusco også. Her er jeg garantert at det er brukt plantefarget alpakkaull, og at alt er gjort tradisjonelt riktig. Luen jeg valgte var tung av perler. Noe av poenget med senteret er nettopp å ta vare på Andesfjellenes fantastiske tekstile tradisjoner. I tillegg fikk jeg med meg et par av Nilda Callanaupa Alvarex' bøker. De kan også kjøpes via Amazone.

  Denne perlestrikkede luen ble også min. Den veier mye på grunn av alle glassperlene, og er sikkert veldig tung å gå med.

Denne perlestrikkede luen ble også min. Den veier mye på grunn av alle glassperlene, og er sikkert veldig tung å gå med.

  Du finner mange flotte bilder og svært interessant informasjon om tekstilene i Andesfjellene i disse bøkene av Nilda Callanaupa Alvarez. Også om strikking.

Du finner mange flotte bilder og svært interessant informasjon om tekstilene i Andesfjellene i disse bøkene av Nilda Callanaupa Alvarez. Også om strikking.

Hjem fra Peru har jeg altså fått med meg ikke mindre enn fem flotte strikkeluer. De skal få en fin plass her hjemme. Jeg har også en halvferdig heklet lue i ren akryl - den skrev jeg om i forrige blogginnlegg. Er ikke like sikker på at den blir hengt opp.

Følg med videre. Jeg skal også fortelle om noen av de vakre vevnadene jeg så i Peru.

I mellomtiden kan du eventuelt følge meg på Facebook: Hjertebank Nina Granlund Sæther

Endelig er boken Votter her

Min nye bok "Votter. Strikkemønstre fra hele Norge" er akkurat kommet fra trykkeriet. Jeg fikk det første eksemplaret i hendene tirsdag denne uken. Torsdag var boken ute i flere av landets bokhandlere. Mottagelsen så langt har vært helt fantastisk. Førsteopplaget på 12 000 bøker er utsolgt, og opplag nummer 2 er allerede bestilt.

Votter

Å skrive bok er en arbeidskrevende prosess. Det har tatt nesten to år fra den første ideen ble unnfanget og til den nå er her. Men du verden så morsomt det har vært! Jeg har dypdykket ned i alt som har vært skrevet om votter tidligere, og jeg har lett i gamle arkiver etter bilder og materialer. Med et raust stipend fra Norsk faglitterær forfatter- og oversetter forening har det også vært mulig å reise Norge rundt på jakt etter gamle votter. Jeg har rukket å besøke museer i 10 fylker. Samtidig som jeg har strikket og tegnet mønstre.

vottfravesttelemark

Boken inneholder 43 oppskrifter. 30 av vottene er rekonstruert etter gammelt materiale. De siste 13 er mine egne design. I tillegg prøver jeg å formidle historien som knytter seg til vottene jeg har funnet. Derfor er dette både en oppskriftsbok og en kulturhistorisk bok.

spælsau

Når man skal rekonstruerer gamle votter, møter man på en rekke utfordringer. Å finne et garn som passer, er vanskelig - spesielt når de gamle vottene er strikket av tynt, tynt hjemmespunnet garn. Man må gjøre noen valg. Jeg har brukt garn fra alle de store norske garnfabrikantene. I tillegg har jeg brukt en del garn fra Selbu spinneri. De lager garn av ull fra spælsau, villsau og grå trøndersau. Jeg har også brukt noe utenlandsk garn. Så lenge man holder strikkefastheten kan det meste brukes.

budstikka

Budstikka hadde en flott omtale av boken denne uken. Den kan du lese her >>

Tidligere har jeg blitt intervjuet om boken av Forlagsliv - hvor det ligger flere, fine bilder. Alle bildene i boken er tatt av fotograf Guri Pfeiffer som det er en fryd å samarbeide med. Bokdesignet er laget av Sissel Boniface.

carolinehalvorsen

Dessverre har det blitt en feil i diagrammet til de okergule vottene jeg har kalt Caroline Halvorsen-vottene. Selv om man leser korrektur aldri så mange ganger, og tror alt har blitt rett, så skjer det feil. Det kan jeg bare beklage. Men riktig diagram finner du her hos Hobbyklubben.

votterhosark

Nå gleder jeg meg veldig til å reise rundt å fortelle om den store jakten på votter. Første anledning blir under boklansering hos Cappelen Damm onsdag 20. januar klokken 18. Har du lyst til å være med, kan du sende en påmelding til liv.gronback@cappelendamm.no

Jeg vil fortløpende fortelle om arrangementer på Facebook. Du kan følge meg på Hjertebank Nina Granlund Sæther.

Boken finner du forhåpentligvis i en bokhandel nær deg. Forlaget melder dessverre at de midlertidig er gått tom for boken, men den skal være her igjen 22. januar. Legger du inne en bestilling hos Haugen bok, får du den så snart den foreligger.

 

 

VOTTER. Strikkemønstre fra hele Norge

Våren 2014 kom jeg over noen bilder av særdeles vakre, gamle votter. Jeg fikk lyst til å kopiere dem, og ga meg i kast med tynt garn og tynne pinner. Det ble mye strev før jeg fant frem til en akseptabel strikkefasthet. Og det var mye strev å få mønsteret til å gå opp like elegant som på bildene. Men jeg ga meg ikke! Vottene tok jeg med meg til CappelenDamm sammen med noen helt nye jeg hadde designet. Nå, halvannet år senere nærmer utgivelsen av boken Votter. Strikkemønstre fra hele Norge seg for hver dag som går. Og jeg gleder meg enormt til å vise dere alle skattene jeg har funnet og boken jeg har laget.

votter

Utgangspunktet var altså et par gamle votter jeg hadde rekonstruert, samt noen av mine egne design. Inspirert av den varme mottagelsen jeg hadde fått i forlaget, søkte jeg Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening om et prosjektstipend for å kunne reise rundt i Norge på jakt etter flere votter.

Stipend fikk jeg, og i løpet av våren og sommeren besøkte jeg systematisk museer i Telemark, Aust-Agder, Hordaland, Sogn og Fjordane, Buskerud, Oppland og Sør-Trøndelag. Jeg har også vært i Østfold, Oslo, Akershus og Rogaland på jakt etter votter. Andre museer og arkiver har jeg besøkt digitalt. Og så mye spennende jeg fant! Jeg var på jakt etter strikkeplagg generelt og votter spesielt.

Stipendet var uten tvil en døråpner. Noen steder visste jeg hva jeg var på jakt etter, andre steder rådet tilfeldighetene. Å få lete etter bortgjemte skatter i museenes magasiner var ekstra stas. Og jeg er svært takknemlig for den hjelpen jeg har fått på de forskjellige museene og institusjonene under veis.

Asbjørnsen og Moe samlet folkeeventyr. Ivar AAsen samlet på dialekter. Jeg kan nå si at jeg har samlet på gamle strikkemønstre. På min vei har jeg funnet de lekreste votter med staselige broderier så vel som slitte og hullete arbeidsvotter.

  Arbeidsvott fra Hallingdal museum. Den er ikke med i boken.

Arbeidsvott fra Hallingdal museum. Den er ikke med i boken.

I boken har jeg måttet velge bort veldig mye, men jeg har prøvd å løfte frem særpregede votter fra hvert eneste fylke. Noen er ensfarget, men de fleste er i to farger. Broderier måtte jeg utelate.

I forlagets omtale står det følgende: Strikk deg gjennom alle Norges 19 fylker med denne fantastiske boken fra Nina Granlund Sæther. Her finner du oppskrifter på 43 votter som forfatteren har rekonstruert fra historiske kilder eller designet selv med inspirasjon fra norsk strikkehistorie. De kjente og kjære selbuvottene er selvsagt med, men forfatteren har også løftet frem tradisjoner fra andre steder i landet som ikke er like godt kjent.

Vottene er vakkert fotografert av Guri Pfeifer, og de fleste har diagrammer som gjør det enkelt å følge mønsteret. Her er det oppskrifter til både dame, herre og barn, og spennende fortellinger fra den rundt 400 år gamle strikkehistorien i Norge.

Det er formidabelt forskningsarbeid som ligger bak denne boken, og resultet er en skattkiste av en bok som enhver strikker burde unne seg å ha i bokhylla.

Boken er ventet fra trykkeriet 11. januar. Den kan forhåndsbestilles her >>

Ønsker du å gi bort boken i julepresang, kan du bestille et gavekort her >>

Vil du følge meg på Facebook og høre nytt om vottemønstrene, finner du gruppen min på Hjertebank Nina Granlund Sæther. Her finner du gratismønster på kjærlighetsvotter.

 

Vet du hva en nøstekrok er?

Før i tiden var det svært vanlig å strikke både når man stod og når man gikk. Hvert ledige minutt måtte utnyttes. Men hvor gjorde man av garnnøstet, og hvordan holdt man orden på tråden?

  Fotoet er fra Odda. Det er tatt av den svenske fotografen Axel Lindahl (1841 -1906) som reiste rundt i Norge mellom 1883 og 1889. Foto: Axel Lindahl / Norsk Folkemuseum.

Fotoet er fra Odda. Det er tatt av den svenske fotografen Axel Lindahl (1841 -1906) som reiste rundt i Norge mellom 1883 og 1889. Foto: Axel Lindahl / Norsk Folkemuseum.

Jo, man brukte en nøstekrok som man kunne henge i beltet, forklelommen eller trøya. Det er et ganske enkelt, men svært praktisk verktøy. Her ser du en som jeg tok bilde av til boken "Gamle redskaper, små antikviteter" som jeg laget sammen med Harald Kolstad i 2002.

nøstekrok

Nøstekrokene ble oftest laget av messing, men noen er i jern eller i kombinasjoner av jern og messing. Selv om de var små, var de ofte dekorert - med små figurer, jentas navn eller årstall.

nøstekrok2

Kroken henges altså i beltet, og garnnøstet træs innpå den enkle låsen nederst. Da er det en fordel at tråden kan dras ut fra midten av nøstet - slik man kan når man har brukt en nøstepinne. Hvordan du bruker en nøstepinne har jeg skrevet om tidligere >>.

Håndplagg fra Setesdal

Denne sommeren har jeg besøkt Setesdal to ganger. Og jeg har lagt igjen rikelig med penger hos Setesdal Husflid i Valle. Blant tingene jeg kjøpte med meg var et par nydelige strikkede mufler, eller halvvanter om du vil, med vakre broderier på.

setesdal1

Muflene brukes tradisjonelt til bunaden, men jeg har ingen bunad fra distriktet, og i dag hadde temperaturen krøpet ned til 1 grad og da var det fristende å ta de på. Jeg synes broderiene er utrolig vakre. De sterke fargene og det nydelige hjertemotivet gjorde meg glad hele veien til togstasjonen.

Setesdalsmuseet har en rekke vakre håndplagg i sine samlinger. I forbindelse med den nye strikkeboken jeg arbeider med (og som kommer ut på Cappelen Damm første uken i januar), fikk jeg lov til å dukke ned i museets magasin. Man kan bli stum av mindre.

setesdal2

Vanter og mufler er dekorert med de vakreste broderier i sterke farger.

Det er rart å tenke på at mange av disse plaggene er laget i en tid da man hadde mer enn nok med å livberge seg selv og familien. Hardt arbeid fylte det meste av dagen. Og på kveldstid var det lite lampelys. Likevel var det overskudd til å leke med garn og tråd.

setesdal3


setesdal4
setesdal5

Har du lyst til å lage noe lignende, kan du bruke babygarn til broderiene. Det ligner på løyegarnet som ble brukt før i tiden. Setesdal Husflid har noe garn som er spesialfarget - blant annet den sterke rosafargen som går igjen i mange av broderiene. Og hvis du ikke vet hvor du skal begynne, kan jeg anbefale Heidi Fossnes' bok Vakre håndplagg til bunader og folkedrakter. Der finner du en rekke oppskrifter.

Vil du vite mer om strikkeboken min og andre ting jeg holder på med, kan du følge meg på Facebook. Gruppen heter Hjertebank Nina Granlund Sæther.

Håndarbeid i Grini fangeleir

I kveld var jeg med Asker historielag til Grinimuseet i Bærum. Nesten 20 000 kvinner og menn satt fanget på Grini i kortere eller lengre tid under 2. verdenskrig. Museet har en rekke arbeider som ble laget av fangene i hemmelighet. Særlig tegningene, som viser livet i brakkene og den tyske terroren gjør inntrykk, men en rekke små håndarbeider fanget også min interesse.

grini1

Det var ca. 6 000 kvinner som satt fanget på Grini under krigen. De ble holdt strengt adskilt fra mannlige fanger. Flere satt lang tid i enecelle etter tortur og mishandling på Møllergata 19 eller Victoria Terrasse. Fangevokterne gjorde sitt ytterste for å plage dem. I mulm og mørke har de likevel klart både å brodere og strikke.

Grini2

Flere av broderiene viser hvordan det var i leiren; brakkene, piggtråden, gitteret foran vinduet.

De første kvinnene kom til Grini i 1941. De oppdaget raskt at dette ikke var noen feriekoloni.  I motsetning til de mannlige fangene fikk de ikke gå ut. Og de måtte jobbe hardt. Uniformer skulle vaskes, lappes og stives. De yngste og sprekeste ble sendt i vaskekjelleren. De eldre og skrøpelige måtte arbeide i systuen, skriver All verdens historie.

grini3

Tilgangen på materialer var særdeles liten. Gudrun Fuglestad, fange nummer 9326, var en av dem som klarte å stjele diverse tøybiter som hun kunne dekorere. Belter ble laget av sekkestoff fra madrassen hun lå på, men hun klarte også å få tak i en duk - kanskje fra vaskeriet. Tråd ble hentet ut fra jakker og jumpere. Mange av arbeidene er dekorert med det norske flagg i rødt, hvitt og blått.  Et av arbeidene er et Norgeskart. Med hvite sting på blå bunn har hun brodert "Kjemp for alt hva du har kjært".

grini4

Blant Gudrun Fuglestads arbeider er også en rød nisselue i miniatyr, en knøttliten strikket bamse og et par bitte-bitte små sokker. Alt er strikket med hårnåler. Det var de eneste "strikkepinnene" de kunne få tak i. Den røde nisseluen var selvfølgelig et pek. Under krigen var det flere som markerte sin motstand mot den tyske okkupasjonen og Quislings nazistiske styre ved å bære rød nisselue.

grini5

Så dårlig likte tyskerne de røde nisseluene at det i 1942 ble innført forbud mot å bære dem:

Advarsel. Røde toppluer. Bruken av røde toppluer har tiltatt så sterkt i den senere tid at det fra nu av betraktes som demonstrasjon. Bruken av disse luer forbys derfor fra og med torsdag 26. februar 1942. Fra denne dag vil toppluer bli fratatt enhver som opptrer med sådanne og straffansvar gjort gjeldende mot vedkommende – for barn under 14 år – mot foreldre eller foresatte. Trondheim politikammer, 23. februar 1942

grini6

En annen som strikket med hårnåler var Dagny Qvist. På bildet under kan man se både vottene hun laget og hårnålene som ble brukt.

grini7

Det finnes en rekke andre små håndarbeider som er vel verdt å ta en titt på. Museet er åpent på søndager, og er du heldig kan du få omvisning av en av dem som satt der. Neste år er forhåpentligvis museet utvidet.

Styreleder i Stiftelsen Grinimuseet, Bjørn Krogsrud, jobber for at fangene som satt på Grini skal få den oppmerksomhet de fortjener.

– De deler skjebne med krigsseilerne. Jeg undrer meg over at de ikke har fått den hedersbevisning de skulle hatt. Her satt de tause heltene, de var beskjedne og ville ikke profilere seg. Jeg tror alle kommuner i Norge har hatt Grini-fanger hos seg, sier han til Budstikka.

Nå mangler museet kun noen få millioner for å gjenreise en av brakkene som stod på Grini. Håpet er at pengene bevilges over statsbudsjettet denne høsten.

grini8

Slik bruker du en nøstepinne

Vet du hva dette er?

 Foto: Vest-Telemark museum.

Foto: Vest-Telemark museum.

Man kunne lett tro det var en barnerangle, men det er en nøstepinne. Denne er fra Fyresdal og tilhører Vest-Telemark museum i Eidsborg.

Nøstepinnene er ofte vakkert utskåret, og inni ligger det gjerne løse kuler som beveger seg når man rister på dem. 

Tekstilredskaper var ofte kjærestegaver fra ham til henne. Derfor er gjenstandene gjerne rikt dekorert. På den måten kunne han fortelle hvor dyktig han var som håndverker. Å skjære ut de løse kulene var ekstra vanskelig, og ble regnet som et karstykke.

Beholdt hun gaven ga hun uttrykk for at hun var interessert i noe mer.

nøstepinne1

Titt og ofte opplever jeg at garn selges i hespler - slik det ble før i tiden. Derfor har jeg skaffet meg min egen nøstepinne. Den er dreid, og derfor noe enklere i formen. Fordelen med å bruke en slik er at man kan lage et garnnøste hvor man får tak i tråden fra innsiden. Da slipper nøstet å trille rundt. Eller man kan strikke med to ender samtidig.

Nøster man mye garn, anbefaler jeg imidlertid en nøstemaskin. Men skal du bare nøste garn av og til, er nøstepinnen et nyttig verktøy.

nøstepinne2

Start med å vikle garnet rundt pinnen. Pass på enden så du får tak i den siden. Det kan være lurt å holde på den med høyrehånden som du holder rundt håndtaket (hvis du er høyrehendt).

nøstepinne2

Fortsett å nøste rundt med venstrehånden samtidig som du vrir nøstepinnen litt - for eksempel en kvart omdreining - mot høyre.

nøstepinne 4.JPG

Fortsett å nøste samtidig som du vrir pinnen mot høyre med høyrehånden.

Fortsett helt til all tråden er nøstet opp. Avslutt med å feste tråden rundt nøstet. Og så trekker du den forsiktig av pinnen.

nøstepinne5

Voila! Nøstet er ferdig, og du får tak i tråden du startet med.

Følg meg gjerne på Facebook, så får du flere gode strikketips. Du finner meg på Hjertebank Nina Granlund Sæther.

Koftefest i Trondheim

Da Tone Loeng i Trondheim startet Koftegruppa på Facebook i november 2013, ante verken hun eller noen andre at gruppa skulle ha mer enn 40 000 medlemmer 17 måneder senere. Interessen for de norske mønsterstrikkede genserne og koftene har vært enorm. Det som i utgangspunktet syntes å være en smal og sær greie for en liten gruppe strikkeglade kvinner, viste seg å være noe som rørte store deler av det norske folk. Og denne helgen kuliminerte det med koftefest i trønderhovedstaden.

  Tone Loeng og Vanja Blix Langsrud

Tone Loeng og Vanja Blix Langsrud

Sammen med Vanja Blix Langsrud fra Oslo, har Tone denne helgen (24. - 26. april) vært vertsskap for Koftefesten 2015. Hele 200 damer har vært samlet til faglig og sosialt samvær. Og lørdag klokken 12 gikk vi i koftetog gjennom Trondheims gater. Med strikketøy i hendene.

koftetog

Aldri før har vel noen sett så mange flotte og vakre kofter samlet på ett sted! I løpet av helgen så vi ikke bare 200 forskjellige kofter, men helt sikkert 5-600. De fleste hadde med seg både en og to og tre kofter i kofferten. Mange tradisjonskofter med røtter tilbake til 50- og 60-tallet, men også mange helt nye. Selv hadde jeg tatt med meg tre; bærplukkekofta som jeg hadde første kvelden, sukkertøykofta som jeg hadde til festmiddagen og mitt aller siste design som ble ferdig kvelden før jeg skulle reise. Den har ikke fått noe navn ennå, men ble innviet i koftetoget.

  Nina Granlund Sæther i nydesignet genser og Denise Samson med Denise-kofta. Foto: Lise Johanne Henriksen

Nina Granlund Sæther i nydesignet genser og Denise Samson med Denise-kofta. Foto: Lise Johanne Henriksen

En av de nye jeg måtte beundre, var en grønn kofte med gule blomster. Den var designet av Turid Støa Bergmann. Interessen for den nye jakken var stor, og hun håper å få laget mønster etter hvert.

  Turid Støa Bergmann i egendesignet jakke laget til koftefeste.

Turid Støa Bergmann i egendesignet jakke laget til koftefeste.

Arrangementet var meget sosialt, og jeg tror de fleste av oss fikk mange nye venner denne helgen. Kofter og strikketøy var det naturlige samtaleemnet. Irene Tunheim fra Egersund var en av damene jeg kom i snakk med. Hun hadde kobinert mønsteret i en trønderkofte med en haukeligkofte og strikket med kaunigarn.

irenetunheim

Et av høydepunktene denne helgen var regionkonservator Birgitta Odéns foredrag om strikketradisjoner i Selbu. Hun hadde blitt utfordret av Tone til å grave frem informasjon om koftestrikking. Og det viste seg også å være sterke koftetradisjoner i bygda som er mest kjent for votter og vanter.

  Den originale og håndstrikkede kofta som nå selges under navnet Museumskofta fra Selbu.

Den originale og håndstrikkede kofta som nå selges under navnet Museumskofta fra Selbu.

Selv holdt jeg to foredrag under arrangementet. Et om norske strikketradisjoner fra 1600-tallet og til i dag, og et om hva som inspirerer meg som designer.

Søndag fikk vi se ca. 80 kofter som Tone hadde samlet og utstilt på Sverresborg. Blant de fineste var noen gamle mønstre hun selv hadde redesignet og strikket opp i friske farger.

tonekofte
tonekofte2

Gikk du glipp av denne festen byr det seg en ny mulighet neste år. Gå inn på gruppa Koftefesten 2016 på Facebook, så får du all informasjon du trenger. Byen blir Mandal, og tidspunktet 22. - 24. april.

Sett navn og årstall i koftene

Før i tiden var det ganske vanlig å strikke navn eller årstall inn i et plagg. Det kunne være initialene til han eller hun som skulle ha det, eller navnet til hun som hadde laget genseren eller vottene. Denne tradisjonen er ikke unik for strikking eller tekstiler generelt, men sees også i tresløyd av ulike slag.

   Foto :  Mona-Lisa Djerf /  Nordiska museet .     Dette bildet er lisensiert under en    Creative Commons 3.0 lisens

Foto: Mona-Lisa Djerf / Nordiska museet.
Dette bildet er lisensiert under en Creative Commons 3.0 lisens

I ettertid blir et plagg med årstall eller initialer som sier noe om eieren svært interessant. På bildet ser vi et par særpregede votter fra 1855 som tilhører Nordiska museet. Det er et av de aller tidligste eksemplene vi kjenner til her i Norden på mønsterstrikking i to farger. Årstallet er strikket inn sammen med bokstavene PH.

Vottene er fra Dalsland i Sverige, og ble gitt til museet i 1874. Giveren fortalte at de var kjøpt på et marked ca. ti år tidligere. Det er derfor ingen grunn til å tvile på at de ble laget så tidlig som i 1855.

Også i Norge har denne måten å merke tekstilene på vært vanlig.

   Foto :  Ulf Palm /  Nordfjord Folkemuseum      Dette bildet er lisensiert under en    Creative Commons 3.0 lisens

Foto: Ulf Palm / Nordfjord Folkemuseum
Dette bildet er lisensiert under en Creative Commons 3.0 lisens

Bildet viser en stolpetrøye - også kalt rosatrøye - fra Gloppen i Sandane med initialene "E.I.S.S" strikket inn foran på brystet. Det var ganske sikkert initialene til eieren - en mann. Trøya tilhører Nordfjord folkemuseum, og er en av flere trøyer med dette karakteristiske mønsteret. Sannsynligvis er den strikket før 1890.

Stolpetrøyene var typiske mannstrøyer for Nordfjord. Sogn og Fjordane fylkesarkiv har en svært interessant artikkel om disse trøyene som du kan lese her >>

Kanskje synes du ikke årstall og initialer passer inn i dagens design. Det kan løses ved å skjule signaturen i halsen eller for eksempel på belegget på innsiden av kofta.

nina2014

Dette bildet viser en av koftene jeg fullførte på slutten av fjoråret. Her kommer det tydelig frem at det var Nina som designet og strikket den, og at årstallet var 2014. Om ikke annet så blir eieren minnet om hvem som strikket plagget. Og tenk så artig for de som er så heldige å arve plagget en gang i fremtiden. 

Reginekofta

Kofta heter Regine-kofta, og du finner mønster på Ravelry.

 

 

Naturhvit fanakofte - endelig på trykk

Våren 2013 laget jeg en naturhvit damekofte inspirert av de eldste herrekoftene fra Fana. Dette var tradisjonsplagg gutter og menn iførte seg på søndager og ellers når de skulle pynte seg. I det nye spesialheftet "Kofter" fra Familien, er mønsteret endelig på trykk.

Naturhvit fanakofte dame

Vrangborden, om man kan kalle den det, er i tradisjonell flettestrikk som ofte ble brukt på disse jakkene. Mønsteret kommer frem ved at maskene bytter plass på pinnene. Så følger en halv åttebladsrose i vrange masker på glattstrikket bunn før selve bolen som er strikket i rillestrikk.

I damevarianten har jeg valgt å lage raglanfelling og en ganske dyp utringning. Og så har jeg pyntet med en lys rosa kroklisse. Knappene er av perlemor.

BunadFana

Herrejakkene brukes i dag som bunad. Denne utgaven er strikket av langt tynnere garn på pinner nr. 2,5. Den har isatt erme og er kantet med vevde bånd i rødt og hvitt. Jakken har også fått staselige sølvknapper som pynter opp fronten.

Oppskriften på dette alternativet til vanlig bunad ble publisert i Familien før 17.mai våren 2014. Mønsteret vil bli tilgjengelig på Ravelry etter hvert.

familienkofter

Damekoften kan du altså strikke nå. Hvis du får tak i det nye kofteheftet da. Narvesen i Asker hadde fått 12 eksemplarer i dag. Da jeg var innom ved 20-tiden var alle eksemplarene allerede solgt. Og jeg ser på Facebook at mottagelsen er positiv.