Norsk eller utenlandsk ull? Ja takk, begge deler

Vi nordmenn forfekter at norske jordbær er aller best. Kanskje er de det, men lar vi være å spise oliven fra Hellas, kiwi fra New Zealand eller avocado fra Peru av den grunn? Vi er heldige som kan nyte frukt, bær og grønnsaker fra hele verden selv om også plommer fra Hardanger og epler fra Sogn smaker nydelig. Slik er det også med ull. Selv om enkelte av oss synes det er fint om vi kan utnytte den norske ulla bedre, betyr ikke det at vi velger bort deilig, myk merinoull fra sydligere breddegrader eller alpakkafibre fra Andes.

  Sauer på beite i Lofoten.

Sauer på beite i Lofoten.

Det handler ikke om å velge norsk eller utenlandsk. Det handler om å velge riktig fiber til riktig formål.

Siden jeg jobber mye med tradisjonstekstiler og med rekonstruksjon av gamle strikkeplagg, synes jeg det er bra at det finnes mye å velge mellom. Til enkelte plagg vil jeg ha tynt og fast garn, for eksempel Gammelserien fra Rauma eller noe fra Selbu spinneri. Andre ganger er jeg på jakt etter noe som er løsere spunnet, for eksempel det nye og delikate Sølje fra Hillesvåg eller noe som kan strikkes med litt tykkere pinner. At mange synes den norske ulla klør, har jeg stor forståelse for. Derfor bruker jeg også mykere ull og diverse ull- og alpakkablandinger i mine design. Sterk fra Du store alpakka og  Eco wool fra Dale er også blant favorittene.

Poncho i prima norsk spælsauull - og votter i Eco wool fra Dale - et importert ullgarn fra House of Yarn.

Jeg kjøper gjerne ull fra små produsenter. Garnet til ponchoen ovenfor kjøpte jeg av Annemor Sundbø. Det er spælsauull fra sauene hennes på Bragdøya, og garnet er spunnet etter alle kunstens regler hos Hoelfeldt-Lund i Grimstad.  Den er deilig og varm, og tåler godt litt regn.

  Gammalnorsk spælsau med kort hale. Denne rasen var nesten utryddet for få år siden.

Gammalnorsk spælsau med kort hale. Denne rasen var nesten utryddet for få år siden.

Spælsauen har både lange glansfulle dekkhår og myk bunnull. Dekkhårene egner seg dårlig mot huden, men siden jeg ikke er særlig sensibel bruker jeg det gjerne i et ytterplagg som her. Ellers er det utmerket både til sokker, møbelstoffer og på gulvet. For det er utrolig slitesterkt.

Nærmest huden - ja da vil jeg ha noe mykt. I dette settet har jeg kombinert rød babyull fra en av de norske produsentene, og et rosa garn jeg kom over i New York. Malabrigo Yarn and Wool holder til i Uruguay, men garnet farges for hånd i Peru. Det er laget av den deiligste merinoull.

stipelue

Lue og votter i myk merinoull.

Det er altså ikke snakk om enten eller, men både og.

Unngå møll i garnet

Klesmøllen kan gjøre stor skade på klær av ull, men også garn er utsatt. Tidligere ble alt norsk garn møllbehandlet, men strengere regler har ført til at tekstilindustrien har måttet redusere bruken av miljøgifter. Både naftalen (møllkuler) og diklorbenzen er helseskadelig. Men det finnes heldigvis råd.

MalsenogMorgarn-be.jpg

Det er larvene fra klesmøllen som kan gjøre stor skade. Møllen legger egg, og når larvene utvikles spiser de keratinet som finnes i fibrene.

Klesmøllen finnes innendørs over hele landet, og det er mye som tyder på at den er blitt et problem igjen. I jobbsammenheng har jeg skrevet en artikkel om at møllplagen er tilbake, og at både herredresser og bunader er blitt angrepet. Fryktelig ergelig, spør du meg!

Jeg glemmer aldri svermen av møll som tøt ut da vi åpnet en papirsekk med ullgarn da jeg gikk på husflidsskole tidlig på 80-tallet. Skolen hadde kjøpt inn kilovis med gresk, ubehandlet og håndspunnet garn som var veldig populært da. I sekkene hadde møllen virkelig kost seg. Hvert eneste nøste var ødelagt, og ikke en tråd var mer enn 10 cm lang. Vi måtte fyre opp et stort bål ute i hagen og brenne alt sammen.

Selv oppbevarer jeg det meste av garnet mitt i lukkede plastbokser fra Clas Ohlson. Men jeg har også gått til innkjøp av kuler i cedertre. De legger jeg både blant garnet, men også innimellom de hjemmestrikkede tekstilskattene mine. Jeg synes kulene dufter godt, men møllen liker ikke den særpregete lukten.

møll

Kulene får du blant annet kjøpt fra Bunadmagasinet som skriver "Sedertre lukter friskt og godt for mennesker, men er sterkt appetittnedsettende for møllarver."

Alternativt kan du bruke poser med tørket lavendel, reinfann eller pors til å skremme møllen fra å legge egg i dine garnskatter.

Poncho i spælsaugarn

Spælsaugarnet er litt mer stikkete enn ull fra vanlige norske sauer og importert merinoull, men garnet har en fantastisk spenst og glans. Derfor passer det utmerket til et ytterplagg som denne ponchoen jeg har kalt "Sem".

semponcho

Sist sommer kjøpte jeg med meg alt spælsaugarnet i grå nyanser som Annemor Sundbø hadde i butikken sin på Ose i Setesdal. Hun fortalte at det var fra sauene som går og beiter på Bragdøya ved Kristiansand, og at det var spunnet hos Hoelfeldt-Lund. Du får kjøpt tilsvarende garn, Hoelfeldt-Lunds totrådete strikkegarn, i mange husflidsutsalg.

spælsau

Det særskilte med spælsauen er at den har både lange, blanke, sterke dekkhår og myk, myk bunnull.

 Foto: Regine Sæther

Foto: Regine Sæther

Det gikk litt tid før jeg visste hva jeg skulle bruke det flotte garnet til. Man kan jo alltids strikke sokker eller votter, fordi det er slitesterkt. Men så kom jeg på at det ville være flott til en poncho. I løpet av kort tid har dette blitt et favorittplagg.

Denne pochoen er svært enkel å strikke. Den er satt sammen av to like store rektangler. Oppskrift ligger på Ravelry hvis du har lyst til å strikke maken. Alternativt garn er for eksempel Norsk pelsullgarn fra Hillesvåg ullvarefabrikk. (Norsk pelssau er en blanding av spælsau og gotlandsfår.) Men det går helt fint å strikke ponchoen i helt andre ullkvaliteter også.

semponcho2

Husflid er bra, men er det viktig?

Er husflid viktig?

I forbindelse med Norges Husflidslags landsmøte på Hamar denne helgen, er jeg blitt utfordret av Norges Husflidslag: Husflid er bra, men er det viktig?

Strikking i Peru

Strikketeknikken kom til Peru med spanjolene som erobret landet på begynnelsen av 1500-tallet. Profesjonelle håndverkere i Spania var den gangen i verdenstoppen i strikking, og leverte blant annet strømper til adelen over store deler av Europa. I Norge har vi ingen sikre spor etter strikking før i 1634.

  Denne mannen på øya Taquile i Titicacasjøen har akkurat begynt på en ny lue.

Denne mannen på øya Taquile i Titicacasjøen har akkurat begynt på en ny lue.

Før jeg reiste til Peru hadde jeg både hørt og lest at på øya Taquile i Titicacasjøen er det mennene som strikker. Jeg gledet meg derfor spesielt til dette besøket. Og jeg hadde ikke vært lenge på øya før jeg møtte en gammel krok som satt med et strikketøy i hendene i håp om å få noen mynter. Litt lenger inn på øya, i et forsamlingshus på torget, traff jeg en yngre mann, og han kunne noen få ord engelsk. Her fikk jeg en liten demonstrasjon, og på den lille filmsnutten under kan du se hvordan han jobber.

Trådene ligger stramt rundt halsen, ikke over fingeren slik vi er vant til. Og så strikker han primært med vrangen mot seg. Med en elegant og svært rask bevegelse med tommelen lages en ny maske. Selv om pinnene ikke er ekstremt tynne, blir arbeidet svært fast.

Jeg fikk selv prøve meg på metoden, men endte selvfølgelig opp med å legge tråden over fingeren. Gammel vane er vond å vende. Men vi humret og lo godt.

Fortsatt bruker mennen her på øya strikkede luer med mønster fulle av symbolikk. Luene som er røde i bunnen er for gifte menn. De lange luene som har et hvitt felt øverst forteller at karene er ledige på markedet. Den noe kortere lua i regnebuefarger og med øreklaffer brukes av en slags høvding eller leder.

  Fra venstre en høvdinglue, en lue for gifte menn og en lue for ugifte menn. De to luene til høyre er barneluer.

Fra venstre en høvdinglue, en lue for gifte menn og en lue for ugifte menn. De to luene til høyre er barneluer.

Jeg var litt uheldig da jeg skulle legge luene ovenfor utover gresset for å ta bilde av dem. Plutselig drysset jeg en hel masse kokablader utover. Jeg kunne ikke ane at de var gjemt øverst i lua. Indianerne i Andesfjellene tygger kokablader mer eller mindre hele tiden. Det hjelper dem blant annet til å tåle den ekstreme høyden. Titicacasjøen ligger 3800 moh, og på toppen av øya er man ca. 4000 moh. Kokablader er helt legalt, og må ikke forveksles med kokain.

Det er stor forskjell på luene som brukes på øya, og de som selges til turistene. Sistnevnte er strikket med langt tykkere garn på mye grovere pinner, og er tilpasset vestlig smak. Jeg klarte å få kjøpt med meg hjem tre flotte luer. Den fineste av dem har 60 masker på 10 cm og var slett ikke ment for salg! Garnet er ekstremt tynt. Kondoren, som er en av verdens største fugler, går igjen som motiv på luene.

  Lue for gifte menn.

Lue for gifte menn.

  Lue for ugifte menn.

Lue for ugifte menn.

Men det strikkes også andre steder i Peru. På min 17 dager lange reise møtte jeg både kvinner og menn som satt med strikketøy. Noen hadde trådene rundt halsen som mennene på Taquile, og noen strikket på tradisjonelt vis. På torget i den gamle inkabyen Ollantaytambo var det blant annet en eldre kvinne som strikket på et skjerf. Hun har, som du ser på bildet, tråden over venstre pekefinger - slik som det er vanlig her i Norge. Det strikkes rette masker, vrange masker, hullmønster, perlestrikk og fletter, og flere steder så jeg også konstrikking.

  Kvinne som strikker på tradisjonelt vis. Her er mønsteret perlestrikk og fletter.

Kvinne som strikker på tradisjonelt vis. Her er mønsteret perlestrikk og fletter.

En annen jeg traff var den vakkert pyntete indianerkvinnen som satt i hagen ved hotellet i Yucay. Hun satt på gresset i tradisjonell folkedrakt med en vev, men hadde også et strikketøy med seg. Vi fant tonen med en gang, selv om det ikke var så mye engelsk hun kunne. Hun prøvde blant annet å fortelle meg om alle symbolene i luen, som er en typisk Chinchero-chullos: Kondoren, pumaen, slangen og kolibrien som alle var hellige dyr for inkaene.

  Veven festes i bakken med en liten metallpinne, og så kan man lage de vakreste bånd. Til høyre ligger en påbegynt Chinchero-lue, en såkalt Chullos.

Veven festes i bakken med en liten metallpinne, og så kan man lage de vakreste bånd. Til høyre ligger en påbegynt Chinchero-lue, en såkalt Chullos.

  Kondoren, pumaen, slangen og kolibrien var inkaenes hellige dyr. De lever videre i dagens tekstiler.

Kondoren, pumaen, slangen og kolibrien var inkaenes hellige dyr. De lever videre i dagens tekstiler.

Det endte med at jeg kjøpte hele strikketøyet hennes - med både garn og pinner. 200 soles betalte jeg. Det tilsvarer ca. 450 kroner. Hun visste at det var et veldig fint håndarbeid hun solgte. Men jeg fikk mye latter og moro på kjøpet. Hun syntes nok jeg var rar.

Garnet er entrådet og svært tynt. Mye tyder på at det er både håndspunnet og plantefarget. Det er i hvertfall svært mye tvinn på det. Luen er meget fast strikket. Og nederst har den en svært vakker tagget kant som jeg ennå ikke har funnet ut hvordan er laget.

  Det endte med at jeg kjøpte hele strikketøyet hennes - med både garn og pinner.

Det endte med at jeg kjøpte hele strikketøyet hennes - med både garn og pinner.

I byen Cusco har Nilda Callanuapa Alvarez bygget opp et lite museum som viser tekstiler fra området. Det ligger vegg i vegg med en forretning som selger håndarbeider av høy kvalitet; Center for Traditional Textiles of Cusco. Samlingen er ikke så stor, men tekstilene er flotte, og utstillingen er veldig pedagogisk. Den kan anbefales på det varmeste. Her kan du lære om bomull og alpakka, spinning og veving av tradisjonelle tekstiler. En stor del av utstillingen er også viet strikking. De ulike områdene har sine egne varianter av luene, som lokalt heter chullos. Mønstrene varierer, men også i høyeste grad fasongen.

  Forskjellige chullos utstilt på tekstilmuseet i Cusco.

Forskjellige chullos utstilt på tekstilmuseet i Cusco.

  Vakker strikket lue med øreklaffer. Mønsteret er meget raffinert.

Vakker strikket lue med øreklaffer. Mønsteret er meget raffinert.

  Også på museet finnes en lue som ennå ikke er helt ferdig, og hvor strikkepinnene sitter i. De er relativt bulkete. Her kan man se hvordan det strikkes med mange små garnnøster i ulike farger.

Også på museet finnes en lue som ennå ikke er helt ferdig, og hvor strikkepinnene sitter i. De er relativt bulkete. Her kan man se hvordan det strikkes med mange små garnnøster i ulike farger.

På tekstilsenteret var det flere damer som demonstrerte veving, og Tomas Sutta fra Chahuaytire viste hvordan han strikket. Selv en erfaren strikker som meg må bare beundre teknikken og hastigheten. Og ikke minst det ferdige arbeidet. Her er han nesten ferdig med en lue.

tomas

Tomas Sutta fra Chahuaytire fullfører en tradisjonell lue.

Selvfølgelig måtte jeg kjøpe med meg en lue fra Center for Traditional Textiles of Cusco også. Her er jeg garantert at det er brukt plantefarget alpakkaull, og at alt er gjort tradisjonelt riktig. Luen jeg valgte var tung av perler. Noe av poenget med senteret er nettopp å ta vare på Andesfjellenes fantastiske tekstile tradisjoner. I tillegg fikk jeg med meg et par av Nilda Callanaupa Alvarex' bøker. De kan også kjøpes via Amazone.

  Denne perlestrikkede luen ble også min. Den veier mye på grunn av alle glassperlene, og er sikkert veldig tung å gå med.

Denne perlestrikkede luen ble også min. Den veier mye på grunn av alle glassperlene, og er sikkert veldig tung å gå med.

  Du finner mange flotte bilder og svært interessant informasjon om tekstilene i Andesfjellene i disse bøkene av Nilda Callanaupa Alvarez. Også om strikking.

Du finner mange flotte bilder og svært interessant informasjon om tekstilene i Andesfjellene i disse bøkene av Nilda Callanaupa Alvarez. Også om strikking.

Hjem fra Peru har jeg altså fått med meg ikke mindre enn fem flotte strikkeluer. De skal få en fin plass her hjemme. Jeg har også en halvferdig heklet lue i ren akryl - den skrev jeg om i forrige blogginnlegg. Er ikke like sikker på at den blir hengt opp.

Følg med videre. Jeg skal også fortelle om noen av de vakre vevnadene jeg så i Peru.

I mellomtiden kan du eventuelt følge meg på Facebook: Hjertebank Nina Granlund Sæther

I alpakkaens rike

Vi bruker mer og mer alpakkagarn. Det er ikke så rart. Babyalpakka og alpakka er blant verdens fineste fibre, og særdeles behagelig mot huden. Alpakkagarnet vi kjøper her i Norge kommer i all hovedsak fra Peru.

  På torget i landsbyen Chivay i Colcadalen møtte jeg denne indianerkvinnen med en lamababy til venstre og en alpakkababy til høyre.

På torget i landsbyen Chivay i Colcadalen møtte jeg denne indianerkvinnen med en lamababy til venstre og en alpakkababy til høyre.

De aller fineste fibrene kommer også fra Peru. Vikunja er en vill slektning av alpakkaen som lever på høyfjellsplatået i Andesfjellene. Den produserer ikke mer enn ca. 200 gram ull årlig. Dyrene klippes vanligvis hvert tredje år, og nær 80 prosent av fibrene selges til eksklusive motehus, blant annet Hermes. I 2002 lå kiloprisen på mellom 400 og 600 US dollar.

  I det karrige landskapet på høyfjellsplatået i Andesfjellene, mer enn 3 500 moh, lever vikunjaen i små flokker.

I det karrige landskapet på høyfjellsplatået i Andesfjellene, mer enn 3 500 moh, lever vikunjaen i små flokker.

My er et mål for tykkelse, og sier noe om hvordan ull føles mot huden. Kløgrensen ligger ifølge boken Ren ull på 28 my. Det er også målet for norsk lammeull i snitt. Til sammenligning måler et menneskehår fra 60 til 70 my.

Vikunjafibrene måler mellom 8 og 13 my. Den aller fineste merinoulla, moskusull og bunnull fra spælsauen måler mellom 10 og 12 my.

Babyalpakka, som er den første ulla som klippes av alpakkaen, måler fra 13 my, mens vanlig alpakka ligger mellom 18 og 30 my.

  Alpakkaene trives også høyt til fjells, men er i motsetning til vikunjaene tamme, og en gjeter er ofte i nærheten av flokken.

Alpakkaene trives også høyt til fjells, men er i motsetning til vikunjaene tamme, og en gjeter er ofte i nærheten av flokken.

Det skal finnes ca. 2, 1 millioner alpakkaer i Peru. Dyrene blir klippet en gang i året. Ulla finnes i en rekke sjatteringer fra nesten sort til hvit, og fibrene sorteres etter farge - ifølge Wikipedia hele 22. Naturfargene er ettertraktet.

  Sortering av alpakkaull hos Michell i Arequipa.

Sortering av alpakkaull hos Michell i Arequipa.

En av de største leverandørene av prima garn i babyalpakka og alpakka, er Michell i Arequipa. Herfra kommer også  det meste av alpakkagarnet som selges i Norge. Da Kari Hestnes og mannen Per Svendsen startet med import av alpakka i 1999, var det knapt noen som visste hva slags fiber dette var. I dag er merkenavnet Du store alpakka godt kjent. Da paret solgte firmaet til House of Yarn på Bryne i 2012, gikk det ut mellom 30 og 35 tonn alpakka fra bedriften hvert år.

  Fra garnlageret hos Michell i Arequipa.

Fra garnlageret hos Michell i Arequipa.

  Alpakka finnes ifølge Wikipedia i hele 22 naturfarger. Lett å bli bergtatt i denne butikken.

Alpakka finnes ifølge Wikipedia i hele 22 naturfarger. Lett å bli bergtatt i denne butikken.

Vil man ha prima vare med seg hjem, bør man oppsøke de seriøse forretningene. Mye av det som selges gatelangs i Peru er dessverre akryl, selv om selgerne påstår noe annet. Alpakka er kostbart (men mye rimeligere enn i Norge). Unntaksvis finner man indianere som spinner og strikker av sin egen ull.

Håndteinen er fortsatt et viktig redskap for mange. Det er ca. 30 år siden jeg selv prøvde å bli venn med dette enkle spinneverktøyet, uten særlig suksess. Å se kvinner som spinner tynn og jevn tråd i stor fart imponerer. I Andesfjellene er det så langt jeg har sett vanlig å sitte på gulvet når man spinner, og gulvet brukes som støtte for teinen. Ta en titt på filmen her:

Men selv om mange av indianerne velger akryl, er det lett å beundre håndarbeidene deres. Fargebruken imponerer og inspirerer. Teknikkene behersker de suverent. Underveis på min 17 dager lange tur traff jeg blant annet en flott indianerkvinne som solgte håndarbeider i veikanten. Når det ikke var noen kunder der, heklet hun på en fargerik lue. Hun stilte villig som fotomodell, og alle kollegene hennes lo godt da jeg ville kjøpe lua med garn og heklekrok. Etter litt diskusjon om prisen ble vi enige.

  Indianerkvinne som hekler luer for salg. Dette fargerike arbeidet fikk bli med hjem til Norge selv om det ikke var ferdig.

Indianerkvinne som hekler luer for salg. Dette fargerike arbeidet fikk bli med hjem til Norge selv om det ikke var ferdig.

Følg med! Neste blogginnlegg fra Peru blir om strikking.

Du kan også følge meg på Facebook: Hjertebank Nina Granlund Sæther

 

 

 

 

 

Toving av votter

Når vi tover ullvotter, blir de tykkere og varmere enn vanlige strikkevotter. De blir også mindre elastiske. Det er derfor viktig å stoppe toveprosessen i tide. For det kan fort gå helt galt. Jeg har gjort noen erfaringer jeg tenkte jeg ville dele.

påskevotter

Vottene du ser på bildet, har jeg kalt Påskevotter Det er et av mine siste design.  De er strikket av Fritidsgarn fra Sandnes garn og tovet i maskin på 40 grader. Fritidsgarn er 100 prosent norsk ull. Størrelsen er helt perfekt til meg. Jeg har en Miele-maskin, og de er vasket på et vanlig kokvaskprogram. Såpen som er brukt er Omo colour sensitive.

Når man tover ull, er det først og fremt bevegelse som gjør at fibrene filter seg sammen. Det spiller derfor ikke så stor rolle hvilken temperatur man har på vannet. Jeg tover alltid med 40 grader varmt vann.

Første gang jeg strikket disse vottene, brukte jeg Knit@home Felting Wool, også 100 prosent ren ny ull ifølge magebeltet.

Flette

Denne ulla er veldig løst spunnet, og noe tykkere enn fritidsgarnet. Jeg strikket derfor vottene på litt tykkere pinner for å få samme strikkefasthet. Alt så helt perfekt ut før jeg puttet vottene i maskinen. Men ut kom et par beinharde, stive og helt ødelagte votter. Det var helt umulig å forme dem til. Og overflaten på vottene hadde blitt helt nuppete og udelikat.

ødelagte votter

Det anbefales altså ikke å tove Knit@home Felting Wool i vaskemaskin. Å tove denne ulla for hånd går imidlertid helt fint. Det tar litt tid, og krever litt innsats, men er absolutt verdt innsatsen. For å få et par votter kortere, må man gnikke og gni i lenderetningen, og vil man ha vottene trangere, må man snu dem 90 grader rundt og gnikke og gni den andre veien.

Fru Kvists varme votter

Disse grå og hvite vottene, Fru Kvists varme votter, er tovet for hånd. Her har jeg brukt Zalo. Også de passer helt perfekt til mine hender.

Jeg har også laget et par jeg har kalt Lenkevotter. De er strikket av fritidsgarn. Da de skulle toves, valgte jeg et finvaskprogram på maskinen. Det var ikke så lurt. Vottene ble rett og slett for store. Det erfarte jeg på skitur. Så da jeg kom hjem etter en deilig tur i marka, puttet jeg dem i maskinen enda en gang. 

lenkevotter

Men å tove to ganger i maskin er et sjansespill. Hadde jeg hatt litt større hender, hadde nok disse blitt for små. De er nå litt trange å få på, men sitter perfekt på hånden.

lenkevotter2

Jeg har også laget et par mønsterstrikkede votter som ble tovet i maskin. Her er det svært viktig at man ikke strammer tråden på baksiden - da blir vottene lett for trange. Her gikk det bra. Etter at jeg hadde tøyd og strukket Flettevotter med rosemønster godt i våt tilstand, ble de perfekte.

Mønster til alle disse vottene finner du på Ravelry. Jeg har også laget et par fiskervotter til herrer etter en modell fra Vestvågøy. De er strikket av villsaugarn og tovet for hånd. Oppskrift finnes i boken Votter. Strikkemønstre fra hele Norge.





Blått garn så langt du ser

Er det mulig å forelske seg i én garntype eller én spesiell farge? Jeg falt pladask da jeg fant dette blå garnet i New York for tre år siden. Dessverre hadde de bare noen få nøster i garnbutikken, men jeg kjøpte det de hadde. Garnet kommer fra Malabrigo Yarn i Uruguay, men er produsert i Peru. Det er håndfarget i små serier - derfor relativt stiv pris.

azules

Garnet heter Arroyo og er i 100 % ren merinoull. Ulla er superwashbehandlet. 100 g gir ca. 305 meter. Siden garnet er håndfarget, er ingen nøster like.  Det er vanskelig å gjengi fargene korrekt på bildet. Garnet er blått. Men noe har litt lilla, noe har mer grønt.

Det tok lang tid før jeg våget å bruke av garnet. Jeg ville bruke det til noe spesielt. Da jeg hadde tegnet mønsteret til vottene Snøstjerne, visste jeg at garnet ville være perfekt. Oppskrift på disse vottene finner du i boken Votter. Strikkemønstre fra hele Norge, og det er altså et av mine design.

snøstjernevott

Det hvite garnet jeg har brukt i vottene er Dale Baby Ull. Man kan godt strikke dem med babyull også i blått. Ønsker du å bruke samme garn som jeg har brukt, har jeg gjort det litt lettere for alle som bor i Norge. Jeg har rett og slett importert 10 kg for videresalg. Garnet kan du derfor kjøpe i min Epla-butikk.

Garnet selges kun i hespler a 100 gram. Men 100 gram holder til 2 par damevotter.

856azules
arroyo-malabrigo

Dette er det samme garnet jeg har brukt i Kjærlighetsvotter. Mønsteret til disse vottene ligger gratis på min Facebookprofil Hjertebank Nina Granlund Sæther.

kjærlighetsvotter



Kjærlighetsvotter - gratis mønster

I dag er det 14. oktober; det vil si første vinterdag. Denne dagen snudde man primstaven slik at den siden som begynner med en vott vender frem. I den anledning har jeg laget et nytt vottemønster - og det er gratis enn så lenge. Du finner det under Filer på Facebooksiden min: Hjertebank Nina Granlund Sæther (alle strikke- og håndarbeidsinteresserte kan bli medlemmer). Hvis du ikke er på Facebook kan mønsteret kjøpes på Ravelry >>

kjærlighetsvotter

Jeg våger påstanden: Hjertet er vår tids mest brukte symbol. De siste årene har en gigantisk flodbølge av og med hjerter skyllet inn over landet – ja, inn over hele den vestlige verden. Over alt møter vi dem, mange ganger hver dag. I tekst og bilder. Som gjenstander og som dekor. Alene eller gruppevis. Den enkle formen er intet nytt symbol. Siden tidenes morgen har vi prydet våre omgivelser med små og store hjerter i alle tenkelige materialer. Det som er nytt er mengden. Alle som har noe å selge har trykket motivet til sitt bryst – og vi lar oss villig forføre.

Dagens mange hjerter representerer noe livsbejaende. Det er derfor vi omgir oss med så mange av dem. Men hjertet brukes i høyeste grad også som et dekorativt element, uten annen hensikt enn å pryde. Den enorme populariteten skyldes sannsynligvis at det oppfattes som utelukkende positivt ladet. Hjertet er et uttrykk for alt vi drømmer om, alt vi forbinder med det gode liv; kjærlighet, godhet, vennskap og varme. Hjertet oppfattes også som nøytralt. Det er ikke ekskluderende, slik mange oppfatter at korset eller andre religiøse symboler er. Symbolet er lett forståelig, og vi kjenner det umiddelbart igjen – enten det er tegnet i sand eller er trykket på en T-skjorte. Det eneste negative ved alle hjertene kan være at vi synes det blir for søtt, barnslig og feminint. Eller også at det blir enkelt, banalt og klisjeaktig.

Også fugler har tradisjonelt blitt brukt som et kjærlighetssymbol. Og som fruktbarhetssymbol. I tillegg har fuglene symbolisert trofasthet. I vår egen folkekultur finner vi svært ofte motiver av to fugler som sitter med nebbet mot hverandre, gjerne i kombinasjon med et hjerte.

 Foto: Anne Lise Reinsfelt / Norsk Folkemuseum

Foto: Anne Lise Reinsfelt / Norsk Folkemuseum

I disse vottene har jeg valgt å bruke både hjerter og fugler, og det er derfor jeg har kalt dem kjærlighetsvotter.

Vottene kan strikkes av mange ulike garntyper bare man holder strikkefastheten. Jeg har valgt å bruke kid mohair fra Telespinn sammen med et blåflammet garn jeg kjøpte med meg hjem fra USA.

Telespinn er et lite norsk spinneri som holder til på gården Midt-Svartdal i Seljord kommune. En stopp her kan anbefales på det varmeste.

mohairgeiter

Utenfor kan man hilse på mohairgeitene. Innenfor kan man forelske seg i vakkert garn i de herligste farger og kvaliteter. Mohairfiberen er tynnere og blankere en vanlig saueull. Dette gjør at plagg i mohair føles luftige å ha på seg samtidig som de har en flott glans. Mohairfiberen er også glatt. Dette gjør at plagg strikket i mohairgarn ikke klør på samme måte som vanlige ullprodukter - skal vi tro produsenten. 

telespinn

Vet du hva en nøstekrok er?

Før i tiden var det svært vanlig å strikke både når man stod og når man gikk. Hvert ledige minutt måtte utnyttes. Men hvor gjorde man av garnnøstet, og hvordan holdt man orden på tråden?

  Fotoet er fra Odda. Det er tatt av den svenske fotografen Axel Lindahl (1841 -1906) som reiste rundt i Norge mellom 1883 og 1889. Foto: Axel Lindahl / Norsk Folkemuseum.

Fotoet er fra Odda. Det er tatt av den svenske fotografen Axel Lindahl (1841 -1906) som reiste rundt i Norge mellom 1883 og 1889. Foto: Axel Lindahl / Norsk Folkemuseum.

Jo, man brukte en nøstekrok som man kunne henge i beltet, forklelommen eller trøya. Det er et ganske enkelt, men svært praktisk verktøy. Her ser du en som jeg tok bilde av til boken "Gamle redskaper, små antikviteter" som jeg laget sammen med Harald Kolstad i 2002.

nøstekrok

Nøstekrokene ble oftest laget av messing, men noen er i jern eller i kombinasjoner av jern og messing. Selv om de var små, var de ofte dekorert - med små figurer, jentas navn eller årstall.

nøstekrok2

Kroken henges altså i beltet, og garnnøstet træs innpå den enkle låsen nederst. Da er det en fordel at tråden kan dras ut fra midten av nøstet - slik man kan når man har brukt en nøstepinne. Hvordan du bruker en nøstepinne har jeg skrevet om tidligere >>.

Håndplagg fra Setesdal

Denne sommeren har jeg besøkt Setesdal to ganger. Og jeg har lagt igjen rikelig med penger hos Setesdal Husflid i Valle. Blant tingene jeg kjøpte med meg var et par nydelige strikkede mufler, eller halvvanter om du vil, med vakre broderier på.

setesdal1

Muflene brukes tradisjonelt til bunaden, men jeg har ingen bunad fra distriktet, og i dag hadde temperaturen krøpet ned til 1 grad og da var det fristende å ta de på. Jeg synes broderiene er utrolig vakre. De sterke fargene og det nydelige hjertemotivet gjorde meg glad hele veien til togstasjonen.

Setesdalsmuseet har en rekke vakre håndplagg i sine samlinger. I forbindelse med den nye strikkeboken jeg arbeider med (og som kommer ut på Cappelen Damm første uken i januar), fikk jeg lov til å dukke ned i museets magasin. Man kan bli stum av mindre.

setesdal2

Vanter og mufler er dekorert med de vakreste broderier i sterke farger.

Det er rart å tenke på at mange av disse plaggene er laget i en tid da man hadde mer enn nok med å livberge seg selv og familien. Hardt arbeid fylte det meste av dagen. Og på kveldstid var det lite lampelys. Likevel var det overskudd til å leke med garn og tråd.

setesdal3


setesdal4
setesdal5

Har du lyst til å lage noe lignende, kan du bruke babygarn til broderiene. Det ligner på løyegarnet som ble brukt før i tiden. Setesdal Husflid har noe garn som er spesialfarget - blant annet den sterke rosafargen som går igjen i mange av broderiene. Og hvis du ikke vet hvor du skal begynne, kan jeg anbefale Heidi Fossnes' bok Vakre håndplagg til bunader og folkedrakter. Der finner du en rekke oppskrifter.

Vil du vite mer om strikkeboken min og andre ting jeg holder på med, kan du følge meg på Facebook. Gruppen heter Hjertebank Nina Granlund Sæther.

Hjertebank-trøye

Fra idé til ferdig oppskrift tar det laaaang tid. Det er evigheter siden jeg begynte på denne genseren, men endelig kan jeg legge ut oppskriften for salg på Ravelry. Der finner du den både på norsk og engelsk. Du kan også kjøpe norsk mønster her på min egen blogg >>.

hjertebanktrøye

Ideen til mønsteret fikk jeg fra noen gamle votter. Den store rosa som er brukt i mønsterborden nederst går igjen på mange selbuvotter. Det gjør også stjernemønsteret. Det brukes først og fremst inni loven på vottene, og kalles lokalt "spyttklysa".

vott

Vottene er strikket med tynt garn og tynne pinner. Når man velger annet garn og annen strikkefasthet, forandrer mønsteret seg ganske mye. Det må man selvfølgelig ta hensyn til.

Veldig mange strikkedesign har hovedborden øverst på genseren. Jeg hadde lyst til å plassere den nederst.

hjertebank start

Svært ofte tegner jeg en skisse før jeg begynner å strikke et nytt plagg. Denne gangen begynte jeg rett på. Vil ikke akkurat anbefale det, for veldig ofte må man da rekke opp. Her gikk det heldigvis bra.

Men så kom utfordringen: Hvordan fortsetter jeg? Jeg var lenge i tenkeboksen før jeg fant ut at jeg ville fylle hele bolen med "spyttklyser".

Først tenkte jeg at grå måtte være bunnfarge. Men da ville kanskje blomsterborden henge litt lite sammen med resten av genseren. Fordi jeg ikke klarte å bestemme meg, begynte jeg å tegne striper på mønsterdiagrammet jeg hadde laget. Og det var jo ganske lurt. Jeg fikk en løsning jeg ble fornøyd med, og så er det ganske morsomt å strikke striper. Man bare MÅ strikke ferdig en rad til før man kan legge fra seg arbeidet.

Rundt halsen har jeg jobbet for å få frem den samme virkningen som er på vrangbordene.

Genseren er tradisjonell i formen med bol som er strikket nedenfra og opp. Ermene er også strikket nedenfra og opp. Det er sydd maskinsøm i sidene og så klippet opp for ermene. Jeg har også sydd og klippet for halsåpningen. Fremgangsmåten er beskrevet her: Slik kan du lage pen hals

hjertebank-tone

Kofta ble ferdig til koftefesten i Trondheim i april. Men så skulle det lages oppskrift. Å regne ut alle størrelsene er en stor utfordring hver eneste gang, synes jeg. Og det tar mange timer! Fordi jeg hadde litt vel mye å gjøre på jobben en periode, måtte arbeidet ligge. Men så endelig kunne jeg sette meg ned.

Hadde ikke lyst til å slippe mønsteret før genseren var teststrikket. Fire dyktige damer har hjulpet meg med å luke ut noen småfeil. Det setter jeg stor pris på. Men det tar jo også litt tid.

hjertebank-marianne

Garnet som er brukt i genseren er Sterk fra Du store alpakka.

Genseren finnes i størrelsene: S (M) L (XL) XXL (XXXL)

Brystvidde: 86 (96) 106 (110) 120 (130) cm

Garn:

Sterk fra Du Store Alpakka (40 % alpakka, 40 % merinoull, 20 % nylon)

Rød nr. 828: 250 (300) 300 (300) 300 (350) g

Lys grå nr. 822: 100 (100) 150 (200) 200 (200) g

Natur (hvit) nr. 806: 150 (200) 200 (250) 250 (250)g

Og har du lyst til å følge meg på Facebook, finner du meg på

Hjertebank Nina Granlund Sæther

Bærplukkekofte med rundfelling

Da jeg var i New York sist, fant jeg et fantastisk vakkert rosa melert garn hos  Annie & Company Needlepoint and Knitting. Fargen heter English Rose, og garnet er Arroyo fra Malabrigo yarn. Det er et deilig bløtt garn i 100 prosent merionull. Dessverre hadde jeg bare et par nøster, men kvaliteten kunne fint brukes sammen med et annet av mine favorittgarn - Sterk fra Du store alpakka. Og nå er jeg akkurat ferdig med kofta jeg begynte på før sommerferien.

Bærplukkekofte. Design og foto: Nina Granlund Sæther.

Alpakkagarn loer vanligvis ganske mye. Jeg har mye garn liggende som jeg ikke synes noe om. Garnet Sterk er et unntak. Det består av 40 prosent alpakka, 40 prosent merinoull og 20 prosent nylon. Før brukte jeg aldri syntetiske fibre, men jeg har med årene kommet til at også de har sine kvaliteter.

Mønsteret er inspirert av Fair Isle-koftene. Den samme borden blir gjentatt over hele plagget. Jakken er derfor lett å strikke.

Jeg synes det er vanskelig å sette navn på plagg. De fleste kofter har stedsnavn eller er oppkalt etter personer. Etter å ha tygget på ulike forslag kom jeg frem til at dette var en ideell jakke for skog- og bærturer. Den har derfor fått betegnelsen "Bærplukkekofte".

Mønster i ulike størrelser er under utarbeidelse og blir snart tilgjengelig.

På garnsafari i New York

Jeg har nylig vært på jentetur til verdensmetropolen New York sammen med min 19 år gamle datter. I åtte dager travet vi Manhattan opp og ned og gjorde oss litt mer kjent i Brooklyn. Vi tok blant annet heisen opp til 86. etasje i Empire State Building, besøkte Frihetsstatuen og Ellis Island hvor vi fant frem til hvilke skip våre slektninger hadde ankommet med.  Spaserturen over Brooklyn Brigde var et av mange høydepunkt. Mest spektakulært var nok helikopterturen over skyskraperne. På agendaen stod også et besøk på American Folk Art Museum som har viet dette året til lappeteknikk. I tillegg hadde jeg laget meg en oversikt over byens mest interessante garnbutikker. Min datter er ikke veldig glad i mine fordypningsbesøk i denne type forretninger, men målet var å besøke minst én. 

Allerede dag to fant vi frem til Purl i Soho, en butikk jeg hadde sett annonser for i utenlandske strikkemagasiner. Adressen er 459 Broome Street, som er et par kvartaler rett vest for Broadway. Inngangspartiet var beskjedent, men innenfor døren fant vi en lang, smal og velassortert forretning. To tredjedeler av den ene langveggen var dekket med garn. Innerst var det patcwork-stoffer. Langs den andre veggen var det foruten kasse blant annet strikkepinner og diverse syutstyr. På små bord i midten var det fristelser av ulike slag, for eksempel tynt, tynt ullgarn med perler.

Strikkeprøver av de ulike garntypene.

Håndspunnet garn med relativt mange effekter er morsomt å se på, men vanskelig å vite hvordan man skal utnytte. Jeg prøvde å finne frem til kvaliteter vi ikke har hjemme, og plukket blant annet frem 400 gram lekkert, himmelblått blankt mercerisert bomullsgarn. På jakt etter silke endte jeg opp med et merkelig garn som lignet på bendelbånd, samt noen spoler brodergarn. Også her holdt jeg meg til blå nyanser. Ullgarnet med perler måtte jeg selvfølgelig også ha et par hesper av... Jeg kjøpte også med en rundpinne og en heklenål av det grandiose slaget. Heldigvis er dollarkursen svært lav akkurat nå.

Etter butikkbesøket spiste vi lunch på en liten restaurant i nærheten. Jeg tok opp siste utgave av Vogue Knitting, og straks kom vi i prat med et par svært elegante damer som også strikket.

Annie & Co ligger i 1325 Madison Ave, et par-tre kvartaler fra Guggenheimmuseet ved 5th Ave / E89 St. Forretningen har en stor strikkeavdeling i første og en like stor avdeling med broderier i andre. Butikken virket ikke like sofistikert som Purl, men utvalget syntes enda bredere. Å komme inn her var som å komme inn i forretningen som er beskrevet i boken "Fredagsstrikkeklubben" av Kate Jacobs. Også her var det garn fra gulv til tak, men midt i rommet stod det et stort bord - og rundt satt noen damer og strikket. En av dem hadde akkurat vært i Norge, og det var lett å finne tonen.

- Hva kan jeg hjelpe deg med, er det noe spesielt du er på jakt etter? I denne butikken fikk jeg god hjelp, og det var fristende å spørre om de hadde silke.  Og det hadde de selvfølgelig; i de herligste farger, både med og uten perler. - Det er bare å lete i hyllene. Her oppe har vi ett nøste av hver farge, men vi har et stort lager i kjelleren.

Når man ikke helt vet hva man skal bruke garnet til og heller ikke aner hvor mye man trenger, er det vanskelig å velge. Men jeg endte opp med ulike rosa nyanser, og kjøpte to nøster av hver farge. Garnet kostet selvfølgelig en formue, men det er sjelden man finner så eksklusivt garn hjemme.

Hvis jeg skulle trenge mer, kunne jeg bare bestille på nettet, fikk jeg vite. Det var ikke noe problem å sende til Europa.

Utvalget av håndarbeidstidskrifter var også stort, og det første jeg grep tak i for å studere nærmere hadde en artikkel av Annemor Sundbø - og handlet om tradisjonsstrikk fra Setesdal. Verden er jammen ikke stor. For øvrig kan jeg anbefale tidsskriftavdelingen i Barnes & Nobles som ligger på Union Square hvis man er på jakt etter blader om strikking, hekling og lappeteknikk.

Flyselskapenes bagasjegrenser setter en effektiv stopper for hvor mye man kan kan bidra med for å få amerikansk økonomi på fote igjen. Jeg kunne godt besøkt en ny strikkebutikk hver dag, men både av hensyn til min datter og lommeboken var det sannsynligvis nok med to dypdykk denne gangen